norsk etterretningsorgan From Wikipedia, the free encyclopedia
Etterretningstjenesten (tidligere Forsvarets etterretningstjeneste, også kalt E-tjenesten) er Norges sivile og militære utenlandsetterretningstjeneste, og har det koordinerende og rådgivende ansvaret for all etterretningsvirksomhet i Forsvaret. Sjefen for Etterretningstjenesten er direkte underlagt Forsvarssjefen.
| Etterretningstjenesten | |||
|---|---|---|---|
| Basisdata | |||
 | |||
| Aktiv | 1915–[1] | ||
| Motto | Viten om verden for vern av Norge | ||
| Land | Norge | ||
| Etablert | 1915[2] | ||
| Overordnet enhet | Forsvaret | ||
| Sjef | Nils-Andreas Stensønes | ||
| Størrelse | 1 900 (2023)[3] | ||
| Hovedkvarter | Lutvann leir | ||
| Nettside | Etterretningstjenesten | ||
| Operativt oppdrag | |||
| Oppdrag | spionasje, frikildeetterretning, menneskelig etterretning, signaletterretning, elektronisk etterretning, strategisk etterretning, kontraetterretning, kryptografi, kulturell etterretni g, bildeetterretning, sambandsetterretning | ||
| Rolle | Etterretning | ||
| Konflikter | IFOR[4] Krigen i Afghanistan[5] Gisselaksjonen i In Amenas i 2013[6] | ||
| Betydningsfull hendelse | Frode Berg-saken Gisselaksjonen i In Amenas i 2013 | ||
Stortinget har tilsyn med etterretningstjenesten gjennom EOS-utvalget. [7] [8]
Etterretningstjenestens hovedkvarter i Norge i Lutvann leir ligger ved Lutvann i Oslo med ledelse, administrasjon, bearbeiding, analyse og rapportering. Grunnsteinen ble lagt i 1994 og bygget sto klart i 1998.[9][10] Fra 2018 foregår det en kraftig utbygging av området rundt hovedkvarteret.[11]
Etterretningstjenesten innhenter, bearbeider og analyserer informasjon som angår norske interesser, sett i forhold til fremmede stater, organisasjoner og individer. Hensikten med etterretningsvirksomhet er å bidra til å gi norske myndigheter et solid beslutningsgrunnlag i saker som gjelder utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Allerede i 1915 var det etablert et eget kontor for etterretning i Forsvarets overkommando, den gang kalt Generalstaben.[12]
Forsvarets overkommando ble etablert i London den 6. februar 1942 av den norske eksilregjeringen. Forsvarets etterretningstjeneste var den gang en del av Forsvarets overkommando, som omfattet både etterretnings- og sikkerhetstjenesten, og hadde navnet Forsvarets Overkommandos 2. avdeling. FO II var den vanlige forkortelsen for Forsvarets Overkommandos 2. avdeling, etterretningsavdelingen, fra 1942 til 1947. Avdelingen byttet navn i 1947 til Forsvarsstabens etterretningsavdeling, Fst II.
Ifølge boka Fiendebilde Wollweber: svart propaganda i kald krig av forsker Lars Borgersrud hadde avdelingen ved utgangen av krigen blitt FOs største avdeling med 223 ansatte, hvorav de fleste befant seg i London.[13] Avdelingen ble ledet av oberstløytnant Alfred Roscher Lund og hadde over 200 utdannede agenter og over 1 800 hjelpere og kurerer.
Gjennom organisasjonen XU ble det i løpet av krigen etablert et nettverk på mer enn 200 agenter, og i tillegg et kontaktnett bestående av mer enn 1800 informanter.[14]
Avdelingen spionerte ikke bare på tyskerne, men også på kommunister og venstreopposisjonelle i og utenfor Norge og fortsatte sitt virke også etter krigen, riktignok med forminsket innsats. Fra 1946 overtok major (senere oberstløytnant) Vilhelm Evang ledelsen. Etterretningstjenestens oppgave var å innhente informasjon om forholdene i det okkuperte Norge, mens sikkerhetstjenesten ivaretok kontrollen av alle dem som aktivt ville være med i motstandskampen ute og hjemme. En grundigere historisk skildring av Forsvarets etterretningstjeneste i perioden 1945 til 1970 forefinnes i professor Olav Riste og direktør for Norges Hjemmefrontmuseum på Akershus festning, Arnfinn Molands bok, Strengt hemmelig (ISBN 82-00-12769-9).
Etter krigen ble organisasjonen flyttet hjem til Norge, der arbeidet fortsatte. Etterretningstjenesten tilpasset seg det nye trusselbildet mot Norge og senere NATO. Som en følge av flyttingen, fikk sikkerhetstjenesten nye oppgaver. Trusselbildet var det samme under hele den kalde krigen. I 1965 ble E- og S-staben delt, og de var deretter hvert sitt stabsledd - fortsatt under Forsvarets overkommando - med Forsvarssjefen som øverste sjef.
I 1968 gjennomførte Sovjetunionen en omfattende beredskapsøving med ei ekstra fase 2 i form av en maktdemonstrasjon ved grensen mot Norge. Hendelsen ble mye omtalt den gangen, og førte til øket innsats for å være i stand til å varsle slike hendelser på forehånd.[15]
Hele tiden holdt Forsvarets etterretningstjeneste en meget lav medieprofil. Innenfor de lukkede miljøer i de hemmelige tjenester var dette en normal situasjon. Ulike hendelser brakte fra tid til annen E-tjenesten frem i lyset, men den forble omgitt av taushet og mystikk. Gradvis ble det mer åpenhet om tjenestene, blant annet på grunn av arbeidet til de offentlige utvalg som gransket dem på 1990-tallet. Stortingets granskingsutvalg for de hemmelige tjenester, Lund-kommisjonen, ledet av høyesterettsdommer Ketil Lund, ga E-tjenesten gode skussmål i sin rapport i 1996.
Forsvarsminister Jørgen Kosmo tok initiativet til nye lover for etterretningstjenestens og sikkerhetstjenestens virksomhet. Lovforslaget ble lagt frem april 1997, og vedtatt i 1998.[16] Loven nedlegger blant annet forbud mot registrering og overvåking av norske statsborgere.[17] Ulike tolkninger av denne loven i 2018 fører trolig til justeringer og presisering for framtiden.[18]
Forsvarets etterretningstjeneste har både vært en stab under Forsvarets overkommando og en egen tjeneste. Den 1. august 2003 byttet Forsvarets etterretningstjeneste navn til Etterretningstjenesten, i forbindelse med opprettelsen av ny ledelsesstruktur i Forsvaret. Navnet samsvarer med det som er brukt i Lov og Instruks om Etterretningstjenesten.[19] [20] Samtidig med navneendringen fikk E-tjenesten sitt eget våpenskjold.
I september 1965 ble den norske etterretningsagenten Ingeborg Lygren arrestert av POT, mistenkt for spionasje for en fremmed makt. Saken vakte stor oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt - den ble blant annet omtalt to ganger i The New York Times.[23] Det viste seg senere at POT hadde forvekslet henne med spionen Gunvor Galtung Haavik, og hendelsen skapte en så heftig strid mellom etterretningstjenesten og POT at sjefene Asbjørn Bryhn (POT) og Vilhelm Evang (E-tjenesten) begge måtte forlate sine stillinger i 1966.
En varsler, Anders Martin Hellebust rapporterte i 1975 om ulovlig samarbeid mellom Etterretningstjenesten i Norge og tilsvarende organ i USA.[24] Dette samarbeidet kom fram i Loran C- og Omega-sakene[25] og ble utført i hemmelighet overfor statsministeren og Stortinget.
I 1976 fortalte Svein Blindheim til Ivar Johansen om sin medvirkning i spionasje mot Sovjetunionen fra Finland i 1953. En artikkel om denne virksomheten ble publisert av Ivar Johansen og Ingolf Håkon Teigene i avisen Ny Tid den 21. juli 1977 uten å nevne Blindheims navn. Fordi en annen avis bestred disse opplysningene, ble Blindheim på ny kontaktet av avisen og sto i neste nummer fram og bekreftet opplysningene. I mellomtiden hadde han også blitt intervjuet av Dagsrevyen, Dagsnytt og radioprogrammet Ukeslutt om sin befatning med den finske spionasjen.
Listesaken var i 1977 den mest omtalte nyhetssak i Norge. En sak hvor norske journalister forsøkte å skaffe seg innsyn i hvem som jobbet for de hemmelige tjenester.[26]
Den såkalte «Meyer-affæren» i 1978 vakte også stor oppsikt. Ved en ren tilfeldighet ble den topphemmelige Stay Behind-gruppen avslørt dette året. En «skyggehær», med base i en staselig villa midt i Oslo var bygget opp bak ryggen til Stortinget, og uten politisk styring og kontroll - og med tette bånd til de mektige etterretningsorganisasjonene CIA og MI6. [27]
Ikkevold-saken tidlig på 1980-tallet var en razzia mot tidsskriftet Ikkevold i Oslo 13. oktober 1983. Razziaen ble utløst av en artikkel om et hemmelig anlegg på Forsvarets stasjon Andøya som var en del av det amerikanske Sound Surveillance System (SOSUS).[28][29][30] Samme kveld ble hjemmene til 12 medlemmer av redaksjonen ransaket.
I november 1992 ble det avslørt at norsk etterretningstjeneste hadde vært trukket inn i en affære der det britiske MI5 ville lokke IRA i en felle ved å organisere et våpentyveri fra et av forsvarets lagre et sted i Østlandsområdet. Britene mente at våpen som tidligere var blitt stjålet fra det norske forsvarets våpenlagre hadde havnet i hendene på IRA. Den videre planen var å tilby disse våpen på det svarte markedet og håpe at IRA ville kjøpe. Når salget til irene var utført, skulle britiske spesialstyrker slå til. Planen ble imidlertid avslørt fordi den norske ekssoldaten Espen Lie, som skulle utføre våpentyveriet, henvendte seg til POT med spørsmål om han ville få beskyttelse hvis han gjennomførte det. [31] [32] [33] [34]
Avsløringen av etterretningstjenestens kildearkiv («Fagarkivet») i havnelageret i oslo i august 2013 skapte stor oppmerksomhet i media. Det fantes mapper på flere hundretalls nordmenn i et hemmelig lokale der, som E-tjenesten ønsker å rekruttere eller beholde som kilder for HUMINT-tjenste. [35] [36] [37] [38]
Frode Berg-saken (2017-2019)[39][40][41][42][43][44] og andre [45][46][47]saker har også fått øket negativ oppmerksomhet fra forsvarspolitisk hold på tjenestens HUMINT-avdeling.[48][49]Den 26. februar 2021 sendte EOS-utvalget over en rapport om Frode Berg-saken til Stortinget. Rapporten ble gradert så høyt at selve graderingsnivået var hemmelig.[50] Kun et fåtall personer fikk lese rapporten i et lukket rom på Stortinget. Så langt har ikke skandalen fått noen konsekvenser for ledelsen i den norske etterretningstjenesten, eller for den daværende politiske ledelsen i Forsvarsdepartementet. Tidligere etterretningssjef Kjell Grandhagen, som ledet E-tjenesten da Frode Berg dro på de første oppdragene inn i Russland er død. Hans etterfølger Morten Haga Lunde gikk av høsten 2020. Forsvarsminister og den politisk ansvarlige for E-tjenesten da Frode Berg ble sendt på oppdrag inn i Russland var Ine Eriksen Søreide. [51]
I 2018 kom det frem at etterretningstjenesten hadde samarbeidet med den amerikanske etterretningstjenesten NSA om å overvåke russiske datanettverk[52] i såkalte Computer Network Operations (CNO).[53][54]
I 2020 gikk Ølen Betong-gruppen til rettssak mot Staten i forbindelse med at Etterretningstjenesten og PST hadde forsøkt å verve spioner mot Russland blant gruppens ansatte på en uprofesjonell og lite diskret måte. Rettssaken startet 3. februar 2020.[55] Oslo tingrett frikjente Staten i søksmålet fra Ølen Betong i februar 2020.[56]
Etterretningstjenestens utbygging av radaren Globus III i Vardø har også vakt en del oppmerksomhet i media i 2020, særlig fra NRK. [57] [58] I 2017 [59] og 2018 fløy russiske bombefly i angrepsformasjon mot Vardø før de svingte av like utenfor norsk luftrom.[60] Eventuell norsk støtte til det såkalte amerikanske rakettskjoldet er omstridt fordi russerne får grunner til å ruste opp,[61] og de har gjentatte ganger uttalt at Russland vil bli tvunget til å svare hvis Norge bygger ut missilforsvarssystemer like ved landets grenser.[62][63] Russland utvikler derfor flere nye typer avanserte missiler og kategorier av våpen for å trenge gjennom vestlige missilforsvar, også de mest avanserte.
Etterretningstjenestens hovedkvarter i Norge ligger i Lutvann leir ved Lutvann i Oslo og huser Etterretningstjenestens ledelse, administrasjon, bearbeiding, analyse og rapportering. Grunnsteinen ble lagt i 1994 og bygget sto klart i 1998.[65][66] Fra 2018 foregår det en kraftig utbygging av området rundt hovedkvarteret.[67]
Etterretningstjenesten har øvrige stasjoner på disse steder i Norge:[68]
Fra nyttår 2022 vil det omstridte etterretningssystemet «tilrettelagt innhenting» tre i kraft. Systemet vil gjøre det mulig for Etterretningstjenesten å samle inn og gjøre søk i enorme mengder kommunikasjonsdata.[74]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
