Finse
stasjon på Bergensbanen From Wikipedia, the free encyclopedia
Finse ligger i Ulvik kommune i Vestland, med Finse stasjon som er den høyestliggende stasjonen på Bergensbanen (1222,2 moh), 302 km fra Oslo og 190 km fra Bergen. Opprinnelig navn Finsevann som skriver seg fra navn på en elv.[1][2] Turløypa fra Finse til Geiterygghytta starter her. Før jernbanen var flere engelske lorder i disse fjellene for å jakte og fiske. «Lordehytta», som baron Garvagh[3][trenger bedre kilde] bygde, står i dag igjen som et minne om denne perioden.[4]
Det første huset på Finse ble reist i 1901 i forbindelse med byggingen av Bergensbanen som åpnet i 1909. Før jernbaneanlegget fantes det bare noen støler tilhørende gårder i Ulvik i området.[5] I forbindelse med anlegget ble det på Finse satt opp handelsbuer og bakerier for å forsyne arbeiderne; det var anleggets egen bestyrer som fastsatte og kontrollerte prisene. Det ble satt opp store staller for hestene på anlegget. Det ble strukket telefonlinje på stolper over fjellet. Jernbaneingeniør Thorbjørn Lekve døde i 1897 og ble på Finse hedret med en 7 meter høy bauta.[6] Finse ble fort et populært sted for Europas rikeste på grunn av sine gode kommunikasjoner, og spesielle beliggenhet.
Til åpning av jernbanen var en fjellstue klar til å ta mot gjester. Hotellet på Finse fikk reist en skøytehall der for sine gjester. Sonja Henie brukte hallen til trening. Hallen ble revet på 1960-tallet. Under andre verdenskrig, 20. og 22. desember 1940, ble Finse bombet av britiske fly og flere bygninger ble ødelagt.[6]
Stølsdrift tok til på Finse fra 1700-tallet. Levor Torbjørnsen fra Osa stølte der rundt 1770, men tingvitnet opplyste at menn fra Osa lenge hadde jaktet på Finse og hadde en steinbu der. I 1797 søkte Torbjørn Levorson Osa og Hans Olavson Vestrheim om enerett til Finse-beitene, noe de fikk innvilget. Biskop Brun var grunneier. Fra 1829 årene ble Finsedalen regnet som Ulviks bygdealmenning. Stølene ble nå driftet av gårder med dårlig sommerbeite. På Finse var det beite for 200 storfe, men det var tungt å ta seg dit. To dager tok reisen, med overnatning og hvile på Kvilingahaugene. Så fortsatte de over Grjotrust.[7] Tolv elver måtte krysses for å komme til støls. Da stod folk i iskaldt smeltevann og løftet lammene over. De var på rett vei videre om de fant Hallvardssverdet, en stor steinhelle i oppreist stilling ved St. Hallvardsvarden.[8]
Finse-beitene var høyt skattet i Ulvik. Det het at ingen steder ble smalen så fet. Men sommeren var kort, og etter 1900 gikk det tilbake med stølsdriften.[9] Det var værhardt, og rovdyr var et alvorlig problem. De store kvegdriftene laget også problemer for stølsfolkene, som prøvde å få beitene sine fredlyst på tinget. Driftekarene lot kveget beite på vestsiden mens de trakk opp gjennom dalene, og utpå høsten nådde de Hallingdalen. Det ble regnet som rimelig at en kvegdrift fikk hvile og beite et døgn på en støl før den trakk videre. Deretter kunne stølsfolkene jage den bort. En gang kom Isak Ygre med kvegdriften sin til Hallingskeid. Da han nektet å dra videre, kom Olav fra Osa med en solid kjepp av ask og banket opp Ygre så han måtte ta seg til Voss på hesterygg.[10]
Først stod fjeldstuen ferdig til Bergensbanens åpning. Den var opprinnelig tenkt som en kombinasjon av sikkerhet og turisme. Å kjøre tog over høyfjellet ble av mange fremdeles sett på som vågalt, så det måtte være tilfluktssteder underveis i tilfelle toget kjørte seg fast.
Etter få måneder ble stedet overtatt av den driftige Alice Maud Lister Fangen. Hun kom fra engelsk sosietet for å gifte seg med en jernbaneingeniør på det norske høyfjellet. Alice Lister var fembarnsmor, og hadde vært vertinne på Finse siden 1903 da hun etablerte en forløper til Fjeldstuen.[11] Forfatter Ronald Fangen var hennes sønn.
Norges første innendørs ishall ble senere åpnet på Finse i 1914, Sonja Henie og Oscar Mathisen brukte denne hallen som treningshall.[12]
Under krigen ville tyskerne bygge flyplass på Hardangerjøkulen.[13] 1 800 meter over havet ville Hitler bygge sin første isbre-flyplass. Men dette viste seg å bli et så strabasiøst prosjekt at det ble oppgitt.
.jpg)
Finse hadde sin gullalder i mellomkrigstiden og i etterkrigstiden til rundt 1960. Norsk Hotelcompagnie eide da hotellet.[14] Det samme selskapet eide i mange år dr. Holms på Geilo.[15] Prinsen av Wales, den senere kong Edvard VIII, var blant gjestene i 1914.[16]
På 1960- og 1970-tallet avtok turiststrømmen, samtidig som NSB reduserte bemanningen. Ved elektrifiseringen i 1964 ble alle vokterboliger øst og vest for Finse nedlagt, men Finse var sentrum for snøryddingen fram til 1996. De fleste fastboende var ansatt i NSB eller tilhørte NSB-ansattes familie. På det meste var det over 200 fastboende på Finse. Lokalsamfunnet hadde fram til slutten av 1980-tallet egen skole og butikk.
På Finse ligger også Rallarmuseet og Rallarvegen.
I dag er det kun noen få fastboende igjen, de fleste knyttet til hotellvirksomheten. På Finse finnes også Finse alpine forskningsstasjon, som drives i samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. Stasjonen er hyppig besøkt gjennom året, i hovedsak av biologi- og geologistudenter ved universitetene, men også fra andre som ikke er direkte tilknyttet. Stasjonen huser fagrom som laboratorium, bibliotek, arbeidsrom, akvarier, samt bofasiliteter som soverom, bad og badstu.
Det er ikke vanlig veiforbindelse til Finse. Alt av varer og post fra og til stedet sendes med jernbanen.
.jpg)
I 1979, da George Lucas lagde den andre filmen og femte episoden om Star Wars, ble Finse brukt som sted for en kampscene der opprørsalliansen angripes på sitt hemmelige tilholdssted på planeten Hoth, og Finse ble valgt for sitt snølandskap som var ideelt for scenen. Opprinnelig hadde produsenten sett seg ut svensk Lappland, men med innsats fra norske turistmyndigheter ble Finse valgt. Omkring 15 % filmens spilletid foregår på snøplaneten Hoth, innspilt på Finse.[17]
I 1914 ble det reist et minnesmerke over Robert F. Scott som omkom i Antarktis to år tidligere. Ifølge Finn Jørstad reiste ikke Scott til Finse. Scott var i Norge som ledd i forberedelsene til ekspedisjonen til Sydpolen. Nansen anbefalte Scott å besøke en av de store norske breene for å oppleve forholdene han ville møte i Antarktis. Scott reiste i stedet til Fefor i Gudbrandsdalen.[17]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
