Faubourg Saint-Antoine

Faubourg Saint-Antoine
Fra Faubourg Saint-Antoine, februar 2015
Land	Frankrike

Faubourg Saint-Antoine 48°51′02″N 2°22′45″Ø
Faubourg Saint-Antoine på Commons

Fra Faubourg Saint-Antoine, februar 2015

Land

Frankrike

Faubourg Saint-Antoine
48°51′02″N 2°22′45″Ø

Faubourg Saint-Antoine på Commons

Beliggenhet

Faubourg Saint-Antoine strakk seg fra Porte Saint-Antoine mot abbediet Saint-Antoine-des-Champs, og så videre til Château de Vincennes. Veier førte til landsbyene Charenton, Charonne, Reuilly og Montreuil, som forsynte byen med rikelige mengder vin, frukt og grønnsaker.^[1] I dag er denne tidligere faubourg delt av Rue du Faubourg Saint-Antoine mellom 11. arrondissement som brer seg nordover fra gaten, og 12. arrondissement og omfatter områdene sønnenfor.

Historie

Eldre tid

Forstaden var åsted for slaget ved Faubourg St Antoine den 2. juli 1652.

Ifølge Piganiol de La Force vokste på 1600-tallet kraftig ved de stadig flere hus som ble bygd der, både på grunn av den gode luften der og på grunn av det kongelige patent av 1657, som fritok alle kunsthåndverkere og handelsfolk som bodde der fra kravet om mesterbrev. Brennved og bygningstømmer ble lenger oppe langs Seinen losset ved den nærliggende Quai de la Rapée ved Île Louviers og lagret i forstaden. Dette gav vekst til trebeararbeidere av alle slag.^[1]

Dyktige flamske og tyske håndverkere, ofte protestanter, tilflyttet området og arbeidet med treskjæring, forgylling, polering, dreiing og kabinettbygging. Jean-Baptiste Colbert etablerte den kongelige speilfabrikk i Rue de Reuilly. Jean-Baptiste Réveillons fabrikk ved Rue de Montreuil på en del av det som hadde vært Folie Titon ble kongelig hoffleverandør av vegg-tapeter under Ludvig XVI av Frankrike. I april 1789 utløste driftslederen ved Réveillon-fabrikken opptøyer ved å true med lønnskutt. Fabrikken ble sterkt skadet, tropper ble tilkalt og flere dusin personer ble drept.^[2]

Den franske revolusjon

Under den franske revolusjon (1789–99) fikk nabolaget navnet «Faubourg-de-Gloire».^[3] Nabolaget fikk ry på seg som et urolig sted i revolusjonstiden,og stormen på Bastillen den 14. juli 1789 begynte herfra. Folk fra seksjonene Quinze-Vingts og Montreuil tok del i 10. august-opptøyene (1792), og likeså de som den 2. juli 1793 bragte gironden til fall. Opprøret av 1. prairial år III begynte i nabolaget, og ble brutalt slått ned.^[1]

1800-tallet

I 1808 var det 750 arbeidere, for det meste barn, i spinnerimøllene i Rue de Charonne drevet av François Richard-Lenoir (1765–1839) og Joseph Lenoir-Dufresne (1768–1806), forlagt i et tidligere kloster. Maskinene var drevet med hestekraft.^[2] Under Juniopptøyene 1848 var det Faubourg Saint-Antoine som kapitulerte aller sist, etter å ha blitt utsatt for intens artilleribeskytning fra Bastilleområdet og deretter angrepet av tropper fra Popincourt-kvarteret, med mange falne, om morgenen 26. juni 1848.^[4]

Faubourg Saint-Antoine ble kontrollert av Reuilly-barrakkene; nabolaget huset mange mennesker fra arbeiderklassen og de «farlige klasser». Baron Georges-Eugène Haussmann ønsket å sørge for at et eventuelt opprør her raskt skulle kunne slås ned. Han foreslo overfor Napoleon III å senke nivået på Canal Saint-Martin og overdekke den slik at den skulle kunne krysses av Boulevard de la Reine-Hortense (nå Boulevard Richard-Lenoir).^[5]

Haussmann delte nabolaget mellom 11. og 12. arrondissement og erstattet gatenavnene med nummer, men de gamle navnene ble fortsatt brukt av folk flest.^[2] Det gamle nabolaget beholdt meget av sin revolusjonære karakter også etter at det var blitt offisielt oppløst som enhet.^[6]