Konge av Frankrike og Navarra From Wikipedia, the free encyclopedia
Ludvig XVI (fransk: Louis XVI) (født 23. august 1754, død 21. januar 1793) var Frankrikes konge fra 1774 til 1792. Han var den siste franske eneveldige konge, og ble til slutt offer for revolusjonen. Med én stemmes overvekt ble han dømt til døden, og henrettet ved giljotinering den 21. januar 1793.
| Ludvig XVI Konge av Frankrike | |||
|---|---|---|---|
 Ludvig XVI i kroningsskrud | |||
| Født | 23. august 1754 Slottet i Versailles | ||
| Død | 21. januar 1793 (38 år) Place de la Révolution | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, hersker, kunstsamler, monark  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Marie-Antoinette av Østerrike | ||
| Far | Ludvig Ferdinand[1] | ||
| Mor | Maria Josepha Carolina av Sachsen[1] | ||
| Søsken | 8 oppføringer
Marie-Thérèse de France
Marie Zéphyrine de France Xavier de France Louis de France Ludvig XVIII av Frankrike[2] Karl X av Frankrike[3] Élisabeth de France Clotilde de France | ||
| Barn | Marie-Therese-Charlotte Louis-Joseph-Xavier-Francois Ludvig XVII Marie Sophie Hélène Béatrice | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Frankrike | ||
| Gravlagt | Klosterkirken Saint-Denis (1815–) Madeleine Cemetery | ||
| Utmerkelser | Ridder av den Hellige Ånds orden Ridder av Sankt Mikaels orden Ridder av Det gyldne skinns orden (1761) | ||
| Regjeringstid | 1774–1792 | ||
| Forgjenger | Ludvig XV av Frankrike | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Ved kroningen i 1775 var Ludvig populær blant folket. Men på denne tid var det nødvendig med store samfunnsreformer på grunn av den voksende uro i landet.[4] Ludvig hadde gode intensjoner, men den rådende situasjonen i landet krevde en bestemt og selvstendig regent.[5] Ludvig var imidlertid usikker og vankelmodig, og helt uinteressert av å regjere. Det er sagt at han heller ville vie seg til låsesmedhåndverk og til jakt på hjort, enn å være konge.[6]
I utenrikspolitikken, som var det område der Ludvig viet regjeringsgjerningen en viss personlig interesse, lot han seg fremst bli styrt av Charles Gravier de Vergennes, som klarte å gjenvinne en hel del av Frankrikes tapte internasjonale anseelse. På det økonomiske området gikk det verre.
Ludvig var redd for adelen og deres makt, og våget derfor ikke å støtte de reformvennlige ministrene.[7]
Populariteten han opprinnelig nøt, tapte seg i takt med Frankrikes stigende problemer i årene frem mot den franske revolusjon. Som den fremste representanten for statsmakten fikk Ludvig skylden for landets vanskeligheter, og han ble mistenkeliggjort og latterliggjort i de revolusjonære kretsene. Ettertiden har imidlertid bedømt ham annerledes. Historikerne er i dag enige om at Ludvig XVI som person var velmenende og genuint opptatt av sine undersåtters ve og vel. Med sitt lettpåvirkelige sinn var han imidlertid helt uskikket til den posisjon han var tvunget inn i som eneveldig monark. Hans politiske beslutninger var i stor grad styrt av maktkyniske personer ved hoffet og korrupte rådgivere.
I tur og orden gjorde Anne-Robert-Jacques Turgot, Jacques Necker, Charles Alexandre de Calonne og Étienne Charles de Loménie de Brienne forsøk på å reformere statsfinansene, men deres bestrebelser mislyktes på grunn av hoffmennenes motstand.[8]
Selv etter at et møte for generalstendene ble tvunget frem, valgte Ludvig å søke støtte hos høyadelen. Han opptrådte tafatt og uforstående overfor opposisjonen, noe som bidro til den voldsomme omveltningen som skulle komme.[8] Da revolusjonen brøt løs i 1789, fremstod Ludvig som nærmest handlingslammet. Da Bastillen ble stormet, befant Ludvig seg på jakt. Det påstås at han da fikk meddelelsen om situasjonen i Paris, spurte han «Er det opprør?»" og fikk til svar Non Sire, c'est une révolution «Nei, Deres Majestet, det er revolusjon.»[9] Samme dag skrev han i sin dagbok Rien, «Intet», og siktet med dét til at han ikke hadde klart å skyte en eneste hare under jakten.[10]
Den kongelige familien ble tvunget til å forlate slottet i Versailles og bo i Tuileriepalasset i Paris.[11]
I 1791 gjorde den kongelige familien - med den svenske Axel von Fersens hjelp - et mislykket fluktforsøk til byen Varennes nord i Frankrike. Der ble Ludvig, som var forkledt som lakei, gjenkjent av byens borgermester. Han ble arrestert og kongefamilien ble ført tilbake til Paris. Fluktforsøket kom til å undergrave kongeparets stilling ytterligere.[12]
Den 10. august 1792 ble Tuileriepalasset inntatt og kongefamilien fengslet. Den 21. september samme år ble Ludvig avsatt. Med 683 av 721 stemmer dømte nasjonalkonventet den 15. januar 1793 Ludvig XVI (eller «borger Capet» som han ble kalt) skyldig i landssvik. Dagen etter ble han dømt til døden, med 361 stemmer mot 360. Han opptrådte med stor verdighet under rettssaken der dødsstraffen ble avsagt. De mest radikale revolusjonære, jakobinerne, ville fremfor alt bli kvitt kongen av innenrikspolitiske grunner. Men dette var ikke den eneste grunnen til at kongen ble anklaget for landsforræderi. Virkelig graverende for kongen var hans kontakter med de landsflyktige franske adelsmenn, som fra blant annet Koblenz planla angrep på fedrelandet i kontrarevolusjonær hensikt.[13] Dette fikk kongen til å fremstå som alliert med den ytre hovedfienden, Østerrike, som også var den hardt kritiserte dronning Marie-Antoinettes fødeland.[14]
Ludvig XVI ble giljotinert den 21. januar 1793[15] på Place de la Révolution, som er den nåværende Place de la Concorde i Paris.
Ludvig XVI var sønn av dauphinen Ludvig Ferdinand og kronprinsesse Maria Josepha Carolina av Sachsen. Hans far, som var kong Ludvig XVs eneste sønn, døde ung og kom aldri på tronen.
Ludvig XVI var gift med Marie-Antoinette av Østerrike. Med henne fikk han fire barn:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
