Dzungarkhanatet

Dzungarkhanatet, også kalt Dsungarkhanatet (mongolsk: ᠵᠡᠭᠦᠨ ᠭᠠᠷ ᠤᠨ ᠬᠠᠭᠠᠨᠲᠣ ᠣᠯᠣᠰ, jegün γar-un qaγan-tu ulus, uigurisk: جوڭغار, jongghar, tibetansk: ཛེ་གུན་གར།།, wylie: dze gun gar, tradisjonell kinesisk: 準噶爾汗國, forenklet kinesisk: 准噶尔汗国, pinyin: Zhǔngá'ěr Hànguó), var et oiratisk khaganat på den eurasiske steppe som eksisterte fra 1634 til 1758. Khaganatet var en direkte etterfølger av «de fire oirater» (1399–1634), en annen konføderasjon av oiratiske stammer som markerte begynnelsen på de vestlige mongoler i mongolsk historie. Oiratene er et mongolsk folkeslag som snakker det vestmongolske språket oiratisk, og i en større historisk sammenheng var Dzungarkhanatet det siste nomadiske stepperiket og en etterfølger til Mongolriket (1206–1368).^[1]

Dzungarkhanatet
Stepperike og khaganat
←   ← 1634–1758 →   →
Plasseringa til Dzungaria Dsungar-khanatet i blått rundt år 1750
Hovedstad	Hovedstad i Gulja
Språk	Oriatisk, uigurisk, tsjagataisk
Religion	Tibetansk buddhisme
Styreform	Monarki
Historisk periode	Tidlig moderne tid
- Første russiske referanse til Khara Khula	1619
- Opprettet	1634
- Galdan mottar tittelen Boshogtu Khan av Dalai Lama	1676
- Dzungarene invaderer Khalkha	1688
- Den kinesisk-dzungarske krigen, slaget ved Utan Butung	1690
- Qing-hæren okkuperer Dzungaria	1755-1758
- Oppløst	1758
- Folkemordet på dzungarene	1755-1758
Innbyggere
- 1758 est.	600 000
Valuta	Pūl
I dag en del av	Mongolia Folkerepublikken Kina (Xinjiang) Kirgisistan Kasakhstan Russland

Dzungarkhaganatet hadde sitt kjerneområde i den historiske regionen Dzungaria som i dag utgjør den nordlige delen av Sinkiang Uighur i Folkerepublikken Kina. Det strakk seg fra vestlige delen av den kinesiske mur, til dagens østlige Kasakhstan, samt fra den nordlige delen av dagens Kirgisistan til det sørlige Sibir. Hovedstaden til riket var byen Gulja, som tidligere hadde vært innlemmet i det tyrkisk-mongolske Tsjagataikhanatet (1225–1680). I dag ligger mesteparten av området i den kinesiske provinsen Xinjiang, Kirgisistan og Kasakhstan. Ifølge et estimat som ble gjort av forfatteren Wei Yuan, hadde staten en befolkning før sitt fall i 1758 på omkring 600 000 mennesker, eller 200 000 husholdninger.^[2]

I 1678 ble Choros Erdeniin Galdan (1644–1697) skjenket tittelen «Boshogtu Khan» av Ngawang Lobsang Gyatso (ངག་དབང་བློ་བཟང་རྒྱ་མཚོ་, 1617–1682), den femte Dalai Lama. Dette var en stadfestelse av at dzungarene var den ledende oiratstammen. Selv om staten refererte til seg selv som Dzungarkhanatet, bar lederen tittelen Khong Tayiji; dette var avledet av det kinesiske uttrykket huángtàizĭ (皇太子), som betyr «kronprins». Tittelen ble opprinnelig gitt etterfølgerne til Djengis Khan (1162–1227). Omkring 1680 hadde dzungarerne okkupert Tarimbassenget i sør, og i 1688 bekjempet de khalkamongolene som stort sett måtte flykte til det Indre Mongolia hvor de ble underlagt mandsjuene.

I 1687 startet Dzungar–Qing krigene, og disse krigene skulle vare i flere tiår frem til Dzungarkhanatets endelikt. Qing-dynastiet var blitt grunnlagt i 1644 av mandsjuene, et tungusisk folk fra Manchuria i det nordøstlige Kina. Den 3. september 1690 ble slaget ved Utan Butung utkjempet i det ytre Mongolia. Dzungarernes hær utgjorde en styrke på 20 000 mann, og ble angrepet av den overlegne Qing-hæren på 100 000 mann. Dzungarhæren dannet en kamelmur for å forsvare sine posisjoner. De beseiret Qing-hærens angrep på sin høyre flanke, men ble drevet tilbake på venstre flanke. De trakk seg tilbake i de skogskledde fjellene, uten at Qing-hæren hadde beseiret deres posisjoner. Kommandøren Fuquan, som ledet Qing-hæren, rapporterte om dette som en seier, men ble diskredittert av politiske opponenter.^[3]

Ledet av Tsewang Rabtan's bror Tseren Dondup invaderte dzungarerne Tibet i 1717. På denne tiden var Tibet regjert av Khoshutkhanatet, en annen oiratisk stamme. De fikk fjernet Yeshe Gyatso, som gjorde krav på tittelen Dalai Lama, og som hadde blitt foreslått til denne stillingen av Khosutkhanen Lha-bzang Khan, som i virkeligheten var blitt konge av Tibet. Den 5. Dalai Lama hadde oppfordret mongolske lamaer å forhindre at andre skoler enn gelugpa («gulhattene») fikk fotfeste blant mongolene, og hadde fått Khoshutkhanatets hjelp til å forfølge de andre buddhistiske skolene i Tibet (nyingma, sakya, kagyu med flere). Dzungarerne begynte snart å plyndre Lhasa, noe som i begynnelsen svekket tilliten blant tibetanserne. Kangxi-keiseren slo tilbake i 1718, men hans militære ekspedisjon ble knust av dzungarerne i slaget om Salwwenelven, ikke langt unna Lhasa.^[4]

Galdan Boshogtu Khan døde i 1697 og hans etterkommer Tsewang Rabtan døde i 1727. Khaganatet ble kraftig svekket, og khaganatet ble annektert og dzungarene utsatt for folkemord av Qing-dynastiet mellom 1755 og 1758.

Se også

• Stepperike

Referanser

1. Saveeastturk.org
2. Ethnic Groups of North, East, and Central Asia: An Encyclopedia, by James B. Minahan, p. 210.
3. Perdue (2005), 155
4. Richardson, Hugh E. (1984). Tibet and its History. Second Edition, Revised and Updated, pp. 48-9. Shambhala. Boston & London. ISBN 0-87773-376-7 (pbk)

Autoritetsdata