Tsjagataisk

Tsjagataisk/tsjagatai (persisk: جغتای – Jaĝatāy; uigurisk: چاغاتاي Chaghatay; usbekisk: ﭼﯩﻐﻪتاي Chag'atoy) er et utdødd tyrkisk språk som en gang var et vidt utbredt handels- og litteraturspråk i Sentral-Asia.^[2] Språket forble det delte litterære språket der fra begynnelsen av 1400-tallet til tidlig i det 20. århundre. Det ble også talt i større deler av Eurasia,^[3] også av mogulherskerne i India. Språket ble skrevet med det arabiske alfabetet. Av de moderne tyrkiske språkene er usbekisk og uigurisk nærmest beslektet med tsjagataisk.

For Djengis Khans sønn se: Tsjagadai Khan

Tsjagataisk
Jaĝatāy, Chaghatay, جغتای
Brukt i		Mogulriket, Turkmenistan,[1] Sovjetunionen, Emiratet Bukhara, Bukhara-khanatet, Timuridriket, Mogulistan, Det osmanske rike, Khiva-khanatet, Kokand-khanatet, Yarkent Khanate, Krim-khanatet, Tsjagataikhanatet, Kazakh Khanate
Antall brukere		0
Utdødd		1990-årene
Lingvistisk klassifikasjon		Tyrkisk Østtyrkisk Tsjagatay Tsjagatai
Skriftsystem		det arabiske alfabetet, det latinske alfabetet, chagatai-uighur-skrift
Språkkoder
ISO 639-2		chg
ISO 639-3		chg
Glottolog		chag1247

Navnet tsjagatai kommer av Tsjagatai-khanatet, et rike som fulgte etter det mongolske riket og som ble overlatt til Djengis Khans andre sønn, Tsjagadai Khan. Mange tsjagatai-tyrkere og tatarere som snakket dette språket hevdet de var etterkommere av Tsjagadai Khan.

Historie

Chagatai hadde, i likhet med sine forgjengere, et grunnleggende vokabular av tyrkiske ord og tyrkisk syntaks, men under innflytelse av islam ble det etter hvert tatt opp et stort antall lånord fra arabisk og persisk litteratur i de østtyrkiske språkene. Chagatai utviklet seg videre under timuridene (1405–1506).

Tsjagatai gjennomgikk selv en rekke faser i løpet av sin fem hundre års historie. Den første fasen (1400–1465) var en overgangsperiode som ble preget av bevaring av noen arkaiske former. Den klassiske fasen (1465–1600) begynte med utgivelsen av den første divanen i Alisjer Navoi. På denne tiden nådde tsjagatai sin perfekte form og med forfattere som Navoi, Hussein Bayqara og Babur ble det utviklet en betydelig litteratur som har vært inspirasjon for litteraturen i hele den tyrkiskspråklige verden.

Den tredje fasen (1600-1921) kjennetegnes på den ene siden av forsiktige etterligninger av Navoi og de klassiske forbildene, og på den andre siden av en kontinuerlig økende innflytelse fra folkespråkene usbekisk og uigurisk, spesielt etter 1850. Det språket som ble kalt sart av russerne etter dannelsen av det russiske Turkestan, er en form for sen tsjagatai, men i større grad påvirket av lokale usbekiske dialekter. I Usbekistan, da en del av Sovjetunionen, ble tsjagatai erstattet først i 1921 av et litterært språk basert på usbekiske dialekter.

Litteratur

• Eckmann, János: Chagatay Manual. (Indiana University publications: Uralic and Altaic series ; 60). Bloomington, Ind.: Indiana University, 1966. Reprinted edition, Richmond: Curzon Press, 1997, ISBN 0-7007-0860-X, or ISBN 978-0-7007-0860-4.
• Bodrogligeti, András J. E.: A Grammar of Chagatay. (Languages of the World: Materials ; 155). München: LINCOM Europa, 2001. (Repr. 2007), ISBN 3-89586-563-X.
• Pavet de Courteille, Abel: Dictionnaire Turk-Oriental: Destinée principalement à faciliter la lecture des ouvrages de Bâber, d'Aboul-Gâzi, de Mir Ali-Chir Nevâï, et d'autres ouvrages en langues touraniennes (Eastern Turkish Dictionary: Intended Primarily to Facilitate the Reading of the Works of Babur, Abu'l Ghazi, Mir ʿAli Shir Navaʾi, and Other Works in Turanian Languages). Paris, 1870. Reprinted edition, Amsterdam: Philo Press, 1972, ISBN 90-6022113-3.
• Erkinov A.: Persian-Chaghatay Bilingualism in the Intellectual Circles of Central Asia during the 15th-18th Centuries (the case of poetical anthologies, bayāz). International Journal of Central Asian Studies. C.H.Woo (ed.). vol. 12, 2008, s. 57–82 Arkivert 11. juli 2020 hos Wayback Machine..

Referanser

1. «ScriptSource - Turkmenistan». Besøkt 21. august 2023.
2. Metzler Lexikon Sprache. 3., neubearb. Auflage, 2005, s. 697.
3. Hendrik Boeschoten, Marc Vandamme. Chaghatay. London. s. 166–178.