De allierte (andre verdenskrig)

De allierte er en betegnelse for alle de landene som kjempet mot aksemaktene under den andre verdenskrig. Under krigen ble betegnelsen «De forente nasjoner» brukt synonymt med «de allierte». Krigsalliansen ble formalisert ved undertegnelsen av Erklæringen om De forente nasjoner («Declaration by the united nations») 1. januar 1942, undertegnet av 26 regjeringer. De allierte ble involvert i krigen enten på grunn av at de allerede var blitt invadert, eller at de ble direkte truet av invasjon eller ettersom de var bekymret over at aksemaktene ville kontrollere verden.^[1]

«De tre store»: Josef Stalin, Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill møtes ved Teherankonferansen i 1943

Mørk grønn er allierte land før angrepet på Pearl Harbor, lys grønn er allierte land etter Pearl Harbor, blå er aksemaktene og land de okkuperte og franske kolonier

Den antityske sammenslutningen ved begynnelsen av krigen (1. september 1939) besto av Frankrike, Polen, Storbritannia, nasjonene i Det britiske samveldet, Australia, New Zealand, Canada og Unionen Sør-Afrika (sistnevntes soldater kjempet hovedsakelig under Samveldets kommando til tross for å ha vært en selvstendig stat siden 1931).^[2] Etter 1941 hadde lederne for Det britiske samveldet, Sovjetunionen og USA, kjent som «de tre store»,^[3] lederskapet over de allierte maktene. Kina^[4][5] var på den tiden også en betydelig alliert.^[6] Andre allierte omfattet Belgia, Brasil, Tsjekkoslovakia, Etiopia, Hellas, India (som en del av det britiske imperiet), Mexico, Nederland, Norge og Jugoslavia.^[7]

I løpet av desember 1941 foretrakk den amerikanske presidenten Franklin Roosevelt navnet «de forente nasjoner» framfor de allierte. Han refererte til de tre store og Kina som en «forvaltning av det mektige», og deretter benyttet han senere betegnelsen «de fire politimenn».^[8] Erklæringen om De forente nasjoner i juli-august 1945 foreslo Roosvelts etterfølger, Harry S. Truman, at utenriksministrene fra Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia, og USA «burde gjøre utkast til avtaler og grensesettinger i Europa», noe som førte til opprettelsen av Utenriksministrenes råd («Council of Foreign Ministers»).^[9]

Dato når selvstendige stater ble med de allierte

Etter Tysklands invasjon av Polen

Utdypende artikkel: Felttoget i Polen i 1939

• : Polen 3. september 1939
• : Storbritannia 3. september 1939, inkludert:
  • Newfoundland 4. september
  • Britisk India
  • Britisk oversjøisk territorium
    • Britisk Burma
    • Britisk Malaya
    • Andre
• : Australia 3. september 1939
• : New Zealand 3. september 1939
• Frankrike: 3. september 1939, inkludert:
  • Fransk Marokko
  • Fransk Algerie
  • Frankrikes oversjøiske territorium
    • Fransk Indokina
    • Fransk Ekvatorial-Afrika
    • Andre
•  Nepal: 4. september 1939
• Sør-Afrika: 6. september 1939
• Canada: 10. september 1939

Etter Tysklands angrep på Danmark og Norge

Utdypende artikler: Angrepet på Danmark i 1940 og Angrepet på Norge i 1940

•  Norge: 9. april 1940 - Det er ulike syn på om Norge var en alliert stat og fra hvilken dato Norge faktisk ble alliert. Norge var i utgangspunktet nøytralt og fikk få dager etter Tysklands angrep 9. april 1940 bistand av Storbritannia, Frankrike og polske styrker i eksil. Den 10. juni samme år ble kapitulasjonsavtalen underskrevet, men norske myndigheter fortsatte krigen fra utlandet. Den norske regjeringen i eksil inngikk en militæravtale med Storbritannia 28. mai 1941. Avtalen erklærte at den norske marinen og norske fly samt hæren så langt som mulig skulle operere som norsk mannskap under norsk flagg, men under britisk overkommando, norske styrker kunne også brukes til forsvar av Storbritannia. Senere i krigen inngikk regjeringen avtaler med Storbritannia, USA og Sovjetunionen om alliert okkupasjon av Norge etter frigjøringen.^[10]
•  Island: ble okkupert av Storbritannia 10. mai 1940. Forble formelt nøytralt og samarbeidet med okkupanten som ble behandlet som gjester - statsminister Hermann Jónasson gjorde det klart for islendingene at det var en vennligsinnet okkupasjon. Senere fikk også amerikanske styrker baser der og overtok i 1941 ansvaret. En liten norsk styrke var også til stede på Island i alliert tjeneste: 330-skvadronen, noen kanonbåter og et «bergkompani» i Akureyri som blant annet drev skiopplæring. Landet hadde ikke militære styrker. Løsrev seg fra Danmark i 1944.^{[11][12][13][14][15][16]}

Etter Tysklands angrep på Benelux-landene og Frankrike

Utdypende artikkel: Slaget om Frankrike

•  Belgia: 10. mai 1940, herunder:
  • Belgisk Kongo
  • Belgiske kolonier
•  Luxembourg: 10. mai 1940
•  Nederland: 10. mai 1940, herunder:
  • Nederlandsk Østindia
  • Nederlandske kolonier
• Hellas: 28. oktober 1940
• Kongeriket Jugoslavia: 6. april 1941

Etter invasjonen av Sovjetunionen

Utdypende artikkel: Operasjon Barbarossa

• Sovjetunionen: 22. juni 1941
• Tannu Tuva: 25. juni 1941
• Folkerepublikken Mongolia: 9. august 1941

¨

Etter angrepet på Pearl Harbor

Utdypende artikkel: Angrepet på Pearl Harbor

•  Panama: 7. desember 1941
• Amerikas forente stater: 8. desember 1941, inkludert:
  • Det Filippinske Samvelde
  • De forente staters territorier
• Costa Rica: 8. desember 1941
•  Den dominikanske republikk: 8. desember 1941
• El Salvador: 8. desember 1941
•  Haiti: 8. desember 1941
•  Honduras: 8. desember 1941
•  Nicaragua: 8. desember 1941
• Republikken Kina: 9. desember 1941 (i krig med Japan siden 1937)
•  Guatemala:9. desember 1941
•  Cuba: 9. desember 1941
• Korea (eksilregjering): 10. desember 1941
• Tsjekkoslovakia (eksilregjering): 16. desember 1941 (Tsjekkoslovakia ble okkupert av Tyskland 15. mars 1939.)

Etter Erklæringen om De forente nasjoner

Utdypende artikkel: Erklæringen om De forente nasjoner

• Peru: 12. februar 1942
• Mexico: 22. mai 1942
•  Brasil: 22. august 1942 Dette som en følge av at det hadde vært åpne kamphandlinger mellom tyske ubåter og brasilianske fly og skip utenfor kysten av Brasil, og Brasil erklærte Tyskland krig på denne dato. De sendte etterhvert hæravdelinger som deltok i slaget om Italia.
• Etiopia: 14. desember 1942 (tidligere okkupert av Italia fra 9. mai 1935)
• Kongeriket Irak: 17. januar 1943 (okkupert av de allierte i 1941)
• Bolivia: 7. april 1943
• Iran: 9. september 1943 (okkupert av de allierte i 1941)
• Italia: 13. oktober 1943 (tidligere medlem av aksemaktene. De hadde 8. september kapitulet til de alliert, etter å ha undertegnet kapitulasjonen 3. september, men ble først innlemmet med status som «krigførende», ikke som fullverdig alliert den 13. oktober. (Man hadde fremdeles mistro til deres lojalitet.)
•  Colombia: 26. november 1943
• Den demokratiske føderasjonen Jugoslavia: 1. desember 1943
• Libanon: 27. januar 1944

Etter D-Dagen

Utdypende artikkel: Operasjon Overlord

• Romania: 23. august 1944 (tidligere medlem av aksemaktene, skiftet side etter kongens statskupp og sovjetisk invasjon)^[17][18]
• Bulgaria: 8. september 1944 (tidligere medlem av aksemaktene, hadde ikke vært i krig med Sovjetunionen, skiftet side etter sovjetisk angrep)^[17][18]
•  San Marino: 21. september 1944
•  Albania: 26. oktober 1944 (tidligere okkupert av Italia)
• Ungarn: 20. januar 1945 (tidligere medlem av aksemaktene)
• Bahawalpur: 2. februar 1945
•  Ecuador: 2. februar 1945
•  Paraguay:7. februar 1945
•  Uruguay: 15. februar 1945
• Venezuela: 15. februar 1945
•  Tyrkia: 23. februar 1945
• Egypt: 24. februar 1945
•  Libanon: 27. februar 1945
• Syria: 27. februar 1945
• Saudi-Arabia: 1. mars 1945
•  Finland: 3. mars 1945 (tidligere i samarbeid med Tyskland)
•  Argentina: 27. mars 1945
•  Chile: 11. april 1945 (erklærte kun Japan krig)

Se også

• Ententemaktene, de allierte i den første verdenskrigen
• Aksemaktene

Referanser

1. «The Allies». U. S. Army Center of Military History and World War II History.
2. Davies, Norman (2006): Europe at War 1939–1945: No Simple Victory. London: Macmillan. ISBN 0-333-69285-3, ss 150–151.
3. The Real History of World War II: A ... – Google Books. books.google.co.uk.
4. Hakim, Joy (1995): A History of Us: War, Peace and all that Jazz. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-509514-6.
5. «Declaration by United Nations». Book Department, Army Information School, Carlisle Barrack nars, Pa., Mai 1946 og ibiblio. 1. januar 1942.
6. Kwan Yuk Pan (2005): «Polish veterans to take pride of place in victory parade». Financial Times, UK.
7. A Decade of American Foreign Policy 1941–1949
8. Doenecke, Justus D.; Stoler, Mark A. (2005): Debating Franklin D. Roosevelt's foreign policies, 1933–1945. Rowman & Littlefield. ISBN 0-8476-9416-X.
9. Churchill, Winston S. (1981) [1953]: The Second World War, Volume VI: Triumph and Tragedy. Houghton-Mifflin Company. s. 561.
10. Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 7. Oslo: Aschehoug.
11. Piekalkiewicz, Janusz (1987). annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105130.
12. Christensen (1979) s. 366f
13. Det glemte kompani. 2. Bergkompani og frigjøringen av Finnmark. Utgitt av Krigsinvalideforbundet, Oslo, 1983.
14. «BBC - WW2 People's War - Timeline». www.bbc.co.uk. Besøkt 10. februar 2019.
15. Morison, S. E. (2001). History of United States Naval Operations in World War II: The Battle of the Atlantic, September 1939-May 1943 (Vol. 1). University of Illinois Press.
16. Riste, Olav (1987). Island i norsk krigspolitikk 1940-1945. Institutt for forsvarsstudier.
17. Christensen (1979) s. 396
18. Det 20. århundre. Oslo: Aschehoug. 1993. s. 62. ISBN 8203170366.

Litteratur

• Christensen, Chr. A.R. (1979). Vår egen tid. Oslo: Cappelen. ISBN 8202041090.
• Davies, Norman (2006): Europe at War 1939–1945: No Simple Victory. London: Macmillan. ISBN 0-333-69285-3
• Overy, Richard (1997): Russia's War: A History of the Soviet Effort: 1941–1945. New York: Penguin. ISBN 0-14-027169-4.
• R. Holland (1981): Britain and the Commonwealth alliance, 1918-1939, London: Macmillan. ISBN 9780333272954

Portal: Andre verdenskrig