Nederlandsk India

Nederlandsk India (nederlandsk: Nederlands-Indië; indonesisk: Hindia Belanda), også kjent som Nederlandsk Østindia, er den offisielle benevnelsen på Nederlands kolonier i Sørøst-Asia i perioden 1815 til desember 1949 da den selvstendige staten Indonesia ble opprettet som følge av den andre verdenskrig.^[1] Nederlandsk India ble opprettet fra de nasjonaliserte koloniene til Det nederlandske ostindiske kompani som kom inn under administrasjonen til den nederlandske regjering i 1800.

De nederlandske koloniene med Nederlandsk India markert i lysegrønt.

Kart over Nederlandsk India, 1818.

I den anglo-nederlandske traktaten av 1824 avstod nederlenderne guvernøren i nederlandske Malacca til Storbritannia, noe som førte til at det til slutt ble innlemmet i Malacca (stat) i det moderne Malaysia.

I løpet av 1800-tallet ble Nederlands besittelser og hegemoni utvidet, og nådde sin største territoriale utstrekning tidlig på 1900-tallet. Kolonien bidro til den nederlandske globale prominens innen handel med krydder og landbruksavlinger på 1800-tallet og til tidlig på 1900-tallet.^[2] Begrepet Indonesia kom i bruk som geografisk lokalisering etter 1880. Tidlig på 1900-tallet begynte lokale intellektuelle utvikle begrepet Indonesia som en nasjonalstat, og satte i gang en politisk bevegelse for uavhengighet.^[3]

Japans okkupasjon under den andre verdenskrig oppløste og avviklet mye av den nederlandske kolonistaten og dens økonomi. Som følge av Japans kapitulasjon i august 1945 erklærte indonesiske nasjonalister uavhengighet som de kjempet for å sikre i den påfølgende den indonesiske nasjonalrevolusjonen. Nederland anerkjente indonesisk selvstendighet ved den nederlandske-indonesiske rundbordskonferansen som ble holdt i Haag i 1949, med unntak av Nederlandsk Ny-Guinea, det vil si Vest-Papua (tidligere kalt Irian Jaya), som ble avgitt til Indonesia i 1963 i henhold til avtalen i New York.^[4][5]