bok i Det gamle testamentet og i Tanákh From Wikipedia, the free encyclopedia
Daniel (arameisk og hebraisk: דָּנִיֵּאל – Dāniyyêl[lower-alpha 1]; gresk: Δανιήλ – Daniḗl) er en bok i den jødiske Tanákh som også er inkludert i de kristnes Det gamle testamentet. Boken forteller hvordan Daniel og hans tre jødiske følgesvenner ble bortført i landflyktighet til Babylon for å bli undervist i babylonsk språk og kultur og hvordan deres posisjon ble opphøyet til hoffet til den babylonske herskeren Nebukadnesar II. Fortellingene ved hoffet strekker seg over hendelser som skjedde under styrene til Nebukadnesar, Belsassar og mederen Dareios. Boken avsluttes med Daniels drømmer i form av fire guddommelige profetiske visjoner og framtidssyn.
Begynnelsen på Daniels bok er skrevet på hebraisk, det øvrige er skrevet i bibelsk arameisk, mens avslutningen er igjen skrevet på hebraisk.[1] Boken består av en rekke fortellinger fortalt i tredjeperson (kapitlene 1-6) fulgt av fire apokalyptiske visjoner i førsteperson (kapitlene 7-12).
Den jødiske Tanákh plasser Daniels bok sammen med Ketubimskriftene, og Daniel er i den rabbinske litteraturen ikke listet sammen med profetene i den jødiske kanon. I kontrast er Daniel inkludert blant de fremste profeter i den kristne kanon i Det gamle testamente.
Det kritiske syn som det er størst enighet om, forstår forfatteren av teksten som en anonym forfatter som levde i den makkabeiske perioden under Antiokos IV Epifanes i løpet av 100-tallet f.Kr.[2] og som satte sammen oldtidslegender med en pseudepigrafi bestående av «visjoner».[3][4] Mer konservative bibelforskere har imidlertid opprettholdt den historiske jødisk-kristne tradisjonen at Daniel, hovedpersonen i fortellingen fra 500-tallet f.Kr., også er den historiske forfatteren av teksten.[5]
Etter Nebukadnesars beleiring av Jerusalem i 597 f.Kr. ble kongens hoffsjef beordret til velge ut «noen israelitter som var av kongeætt eller av fornem familie, unge gutter som var uten feil på kroppen og vakre å se til, kyndige i all slags visdom, kunnskapsrike og lærenemme, skikket til å gjøre tjeneste i kongens slott. Han skulle lære dem opp i kaldeernes skrifter og språk.»[6] Fire stykker ble plukket ut og de fikk alle nye navn og Daniels navn ble Beltsasar. Hans tre venner ble hetende Sjadrak, Mesjak, og Abed-Nego. «Gud ga de fire guttene kunnskap og kyndighet i alle skrifter og all slags visdom. Og Daniel skjønte seg på alle slags syner og drømmer.»[7]
Kong Nebukadnesar fikk en drøm som plaget ham. Han truet med å slå i hjel alle drømmetydere hvis de ikke kunne tyde drømmen for ham. Det kunne ingen, men da Daniel hørte om drømmen gikk han til kongen og ba om en tidsfrist. Gud var med Daniel og lot mysteriet bli «åpenbart for Daniel i et syn om natten...»[8] Da han fortalte kongen hva han hadde sett i nattsynet og tolket kongens drøm, «Da kastet kong Nebukadnesar seg ned med ansiktet mot jorden og tilba Daniel. Han befalte at de skulle bære fram offer og røkelse for ham (...) Så ga kongen Daniel høy rang og mange store gaver. Han gjorde ham til hersker over hele provinsen Babel og til øverste leder for alle vismennene der.»[9]
Kongen lot framstille en billedstøtte og forlangte at alle i riket skulle kaste seg ned og tilbe den. De som nektet ble kastet i en brennende ovn. Noen anklaget Daniels tre venner for å nekte å adlyde kongens bud, men de tre mennene fryktet ikke ovnen: «Om den Gud som vi dyrker, kan berge oss ut fra ovnen med flammende ild og fra din hånd, konge, så vil han berge oss. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi likevel ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullstatuen du har reist.»[10] Rasende kastet kongen de tre mennene i ovnen, men de ble ikke brent da en engel vernet dem. Nebukadnesar utstedte da en ordre om at ingen måtte uttale seg hånlig mot guden til de tre.
Nebukadnesar forteller deretter om enda en drøm som han har hatt og forlangte at Daniel skulle tyde den. Daniel ble forferdet for han vet at drømmen brakte dårlig nytt for kongen. Daniel sa til kongen at «Du skal jages bort fra menneskene og holde til blant dyrene på marken. Du skal spise gress som oksene, og med dugg fra himmelen skal du vætes. Sju tider skal fare over deg inntil du forstår at Den høyeste rår over menneskenes rike og gir det til hvem han vil.»[11] Det skjedde som Daniel hadde sagt.
Belsassar ble konge og holdt en stor fest for tusen stormenn. Han hentet gull- og sølvkar som hans far Nebukadnesar hadde stjålet fra tempelet i Jerusalem. De drakk vin av dem og priste avguder. Da kom, det til syne en hånd som skrev en tekst på en murvegg med en fremmed tekst.[12] Ingen av kongens åndemanere, stjernetydere eller tegntydere klarte å lese teksten, så Daniel ble igjen tilkalt for å tyde skriften:[13]
Daniel sa om skriften: «mene, mene, tekel ufarsin. Og dette er tydningen av ordene: Mene – talt. Gud har talt ditt kongedømmes dager og gjort slutt på det. Tekel – veid. Du er veid på vekten og funnet for lett. Peres – delt opp. Riket ditt er delt opp og gitt til mederne og perserne.»[14]
Den samme natten døde kongen og mederen Dareios grep tronen. Daniel ble innsatt som én av tre ministre og utmerket seg så mye av de andre ble misunnelige. De får kongen til å forby å tilbe andre enn kongen og straffen var å bli kastet i løvehulen. Daniel blir tatt i å be til Gud og ble tatt til fange og den nye kongen føler seg nødt til å kaste Daniel løvehulen selv om han prøver å omgjøre straffen.Daniels bok 6:1-17 Når kongen kommer til hulen neste dag er Daniel fortsatt i live. Daniel sa at «Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap så de ikke skadet meg. For jeg er funnet uskyldig for ham.»[15] Kongen befalte da at de mennene som hadde anklaget Daniel selv skulle kastes ned i løvehulen, og ikke alene, men sammen med sine hustruer og sine barn. «De hadde ikke nådd bunnen av hulen før løvene kastet seg over dem og knuste hvert bein i kroppen på dem.»[16] Daniel hadde deretter stor fremgang, ble det sagt.
Blant jøder og kristne har man så langt tilbake som man dokumentere vært overbevist om at Daniels bok har blitt skrevet under landflyktigheten i Babylon på 500-tallet f.Kr.[17] Denne oppfatningen ble først betvilt av filosofen Porfyrios (233-305 e. Kr.) som i 15 bind rettet et voldsomt angrep på kristendommen og blant annet mot Daniels bok.[18] Porfyrios forsøkte å sortere ut alt som var overnaturlig fra Bibelen, og hevdet at Daniels bok var skrevet av en palestinsk jøde og måtte være skrevet etter Antiokus IV Epifanes (som styrte i 175-164 f.Kr.) ettersom den i detaljer beskrev historiens gang fra landflyktigheten og fram til denne tid i kapittelet 11. Denne kritikken ble tilbakevist av kirkefedrene, men ble uansett tatt opp igjen av filosofen Spinoza. Daniels boks ektehet ble siden ikke dratt i tvil for alvor før på begynnelsen av 1700-tallet. To retninger har siden dominert debatten; den ene fastholder at Daniel var guddommelig inspirert av Gud og profeterte Guds budskap; og den andre anser at boken har vært et forfalskning (eller skrevet under falske forutsetninger) av en ukjent jøde i Antiokus' tid, særlig grunnet de nøyaktige gjengivelser. Den sistnevnte holdningen har siden vært toneangivende blant moderne teologer.[19]
Den tradisjonelle oppfatningen er at Daniel selv er den opprinnelige forfatteren av Daniels bok, men det blir avvist av forskere som ikke aksepterer bokens profetier.[5] Disse forskerne ser på Daniels bok som en pseudepigrafi datert til rundt 165 f.Kr. og som handler hovedsakelig om den makkabeiske perioden og styret til Selevkidrikets kong Antiokos IV Epifanes på 100-tallet f.Kr.[20] De som deler denne oppfatningen inngår i den makkabeisk tese i analysen av Daniels bok.[21] Fortellingene i kapitlene 1-6 er betraktet som en litterær sjanger av legender som er eldre enn visjonene i kapitlene 7-12. Visjonene i den siste halvdelen av Daniels bok er teoretisert til å ha blitt skrevet av en anonym forfatter i makkabeiske perioden og som satte sammen legendene med visjonene til en bok på 100-tallet f.Kr. I henhold til dette synet er dens hensikt ikke å bli lest som en profeti av Vestens politiske historie ellers om en eksatologisk framtid.[22]
Den britiske teologen Norman W. Porteous var den første til å postulere at en anonym forfatter skrev boken i løpet av forfølgelsene under Antiokos IV. I henhold til denne teorien tilskrev den anonyme forfatteren disse hendelsene til Daniel som profetier som den anonyme forfatteren var vitne til på 100-tallet f.Kr.[23][24] Den britiske lingvisten Paul Roche har observert at forfatteren omgir seg med feiltakelser og anakronismer og benytter seg av Daniel som symbol på troende jøder som tjener Jahve, og benytter seg av ulike hedenske konger som symbol på hedendommen.[25] Samtidig anerkjennes det at forfatteren av Daniels bok er kjent med kongehistorien i Midtøsten fra 500- til 100-tallet f.Kr.[26] men ettersom forfatteren også framviser et ufullstendig og feilaktig syn på de historiske detaljer på andre halvdel av 500-tallet f.Kr., Daniels tid, støtter slik ubalanse teorien om at boken ble skrevet på en langt senere dato enn hva den tradisjonelle oppfatningen hevder.[26]
Porteous og Roche er enige om at Daniels bok er komponert av folkelige fortellinger som ble benyttet for å befeste jødisk tro i løpet av en tid med store forfølgelser og undertrykkelse av det hellenistiske Selevkidriket rundt fire århundrer etter det babylonske fangenskapet.[25][27] James VanderKam og Peter W. Flint har forklart fortellingene om Daniel og hans tre venner i Babylon under landflyktigheten som en oppmuntring for leserne om å forbli trofaste og troende på Gud og nekte å inngå kompromisser med undertrykkerne, og tilbød en utsikt til triumf over ondskap og avgudsdyrking (andre religioner enn den jødiske). Disse temaene kan ha oppmuntret Qumran-konvenanterne som ble forfulgt av andre jøder og dessuten truet av hellenismen (den greske kultur).[28] En konservativ tilnærming ved Joyce G. Baldwin har imidlertid argumentert for at «gamle, autentiske fortellinger ville ha gitt trøst til de som led i senere generasjoner langt mer overbevisende enn en bok med nye lignelser.»[29]
Tilstedeværelsen av tre lånord som kun opptrer i Daniels bok kapittel 3 har fått de som støtter en sen datering til å hevde at boken må ha blitt skrevet etter Aleksander den stores erobring av Orienten, fra 330 f.Kr. De mener det ville være umulig for greske lånord å ha funnet sted to århundrer tidligere.[26] Lånordene er alle relatert til musikalske begreper. Frank Gaebelein har argumentert at ved at ingen andre greske lånord eksisterer støtter teorien om at Daniels bok ikke ble skrevet i den hellenistiske sivilisasjonen. Gaebelein hevdet at «det er ufattelig at greske begreper for regjering og administrasjon ikke ville ha blitt adoptert inn i arameisk i løpet av det andre århundre f.Kr.»[30] Selv John Goldingay, en framtredende talsmann for en sen datering, innrømmer at «greske ord nødvendiggjør neppe en meget sen datering.»[31] Den tidligste kjente bruken av det greske ordet symphonia er datert tilbake til Pythagoras, født på 500-tallet f.Kr., som har benyttet begrepet. Adjektivisk bruk av symphonia i betydningen «unisont» eller «i samklang» er funnet i Hymni Homerica, ad Mercurium 51; begge tilfeller dateres fra 500-tallet f.Kr.[29][32]
Bruken av arameisk var også populært på 100-tallet f.Kr. og ble i omfattende grad snakket av jøder i Israels land i Midtøsten. Med oppdagelsen av dødehavsrullen 4QDanc i Qumran, datert til 125 f.Kr., har ikke forsikret kritikerne at Daniels bok ble skrevet på 100-tallet f.Kr. Selv kritikeren G.R. Driver anerkjenner at «tilstedeværelsen og populariteten til Daniel-manuskriptet ved Qumran» er i konflikt «med det moderne synet som fremmer sen datering av Daniel-komposisjonen.» [Wegner, 116] Denne skriftrullen inneholder den eldste referansen til Daniel, kun som en forkortet tekst: en bønn av Daniel ved (9:4b-19). Strengt talt kvalifiserer ikke 4QDanc som en kopi av boken.[33]
Eksempelvis Kenneth Kitchen, Louis F. Hartman og Alexander Di Lella daterer den arameiske delen mer bredt innenfor den persiske perioden (det vil si før 330-tallet f.Kr.), basert på andelen persiske lånord.[34] Det er rundt 19 persiske lånord som inntreffer i de arameiske delene av Daniels bok.
Det er tre hovedversjoner av Daniels bok: versjonen med tolv kapitler bevart i Den masoretiske bibelteksten og to lengre greske versjoner (den opprinnelige Septuaginta-versjonen, ca. 100 f.Kr., og den senere Theodotions versjon, ca. 100-tallet e.Kr.).[35] Begge de greske versjonene inneholder apokryfiske kapitlene som ikke finnes i den masoretiske teksten.
Theodotions oversettelse er langt nærmere den masoretiske teksten og ble så populær at den erstattet den opprinnelige Septuaginta-versjonen av Daniels bok i alle unntatt to manuskripter av selve Septuaginta.[36][37][35] Septuaginta-versjonen synes å være mer enig med Qumran-fragmentene enn de hebraiske/arameiske masoretiske tekstene som er reflektert i moderne oversettelser.
Tre ytterligere fortellinger er bevart i Septuaginta og i Theodotions versjon,[38] og er betraktet som apokryfisk av protestantiske kristne og jøder, og deuterokanoniske av katolikker og ortodokse kristne. Disse tilleggene til Daniels bok er:
Totalt åtte kopier av Daniels bok har blitt funnet ved Qumran: [39] to i Grotte 1, fem i Grotte 4, og en i Grotte 6. Ingen er fullstendige grunnet forvitring, men til sammen har de bevart teksten fra elleve av Daniels boks tolv kapitler. Det tolvte kapitlet er funnet i Florilegium 4Q174. Alle åtte manuskripter ble kopiert innenfor 175 år, fra 125 f.Kr. (4QDanc) til rundt 50 e.Kr. (4QDanb).[28]
Syv av de åtte rullene inneholdt opprinnelig hele boken om Daniel i kortformen som den er i den masoretiske teksten, men intet av den lengre formen som er bevart i Septuaginta. Ingen de åtte rullene avslører noen betydelig uenighet med den masoretiske teksten, men James C. VanderKam har observert at 1QDana er den som står nærmeste den tradisjonelle teksten.[33]
Fire av rullene som har bevart relevante seksjoner (1QDana, 4QDana, 4QDanb, and 4QDand) følger alle den samme det tospråklige vesen i Daniels bok hvor boken åpner i hebraisk, bytter til arameisk ved 2:4b, deretter går tilbake til hebraisk ved 8:1.[33]
.jpg)
De tolv kapitlene i Daniels bok kan bli delt inn i tre seksjoner basert på dets lingvistiske struktur:
Forskere har spekulert om den tospråklige litterære strukturen i Daniels bok. Kapitlene 2 til 7 er på arameisk og resten er på hebraisk. En av de teorier som fremmes mest hyppig er at hele boken (unntatt 9:4-20) var opprinnelig skrevet på arameisk med deler oversatt til hebraisk, antagelig for muligheten at det lettere ville bli akseptert.[40] Mange arameismer[41] i den hebraiske teksten synes å støtte hypotesen om en unøyaktig innledende oversettelse til hebraisk.
I henhold til den amerikanske bibelforskeren John J. Collins i hans kommentar fra 1993, Hermeneia Commentary, er det arameiske språket i Daniels bok fra en senere form enn hva som er benyttet i Samaria-korrespondense, men noe tidligere enn den form som ble benyttet i Dødehavsrullene, hvilket betyr at de arameiske kapitlene 2-6 kan ha bli skrevet før den hellenistiske perioden enn hva som er tilfelle med resten av boken, og hvor visjonen i kapittel 7 er den eneste arameiske delen som er datert til tiden til Antiokos IV Epifanes. Den hebraisk delen er, uansett opprinnelig hensikt, identisk med den som er funnet i Dødehavsrullene, det vil si at kapitlene 1 og 8-12 eksisterte før slutten av 100-tallet f.Kr.[42]
I motsetning til det over sier Expositor's Bible Commentary (Zondervan, 1990) at språket i Daniels bok, sammenlignet med hebraisk og arameisk tekster fra den hellenistiske perioden, «viser seg å være ganske utvetydig for enhver forsker at dateringen til 100-tallet f.Kr. og opphavet i Palestina av Daniels bok ikke kan bli opprettholdt lenger uten å forbryte seg overfor språkvitenskapen.» Den legger til at de alvorlige feiltagelsene til Septuaginta i å gjengi mange persiske og akkadiske begreper, som kontorene nevnt Daniels bok 3:3, viser en uvitenhet overfor ord fra den gamle fortid, allerede glemt i den hellenistiske perioden, indikerer at Daniels bok ble skrevet på slutten av 500-tallet.[43]
E. C. Lucas er mer forsiktig i sin bedømmelse av de lingvistiske argumentene. Ved evalueringen av Collins' tilnærming betrakter han at «den omfattende geografiske spredningen som materialet kommer fra og den ubetinget antagelsen at de lingvistiske utviklingene ville ha skjedd enhetlig over hele dette området» som en svakhet, og konkluderer at «karakteren i hebraisk og arameisk kunne støtte en dato på det 400- eller 300-tallet for en bevart skriftlig form av boken, men det krever ikke en dato til 100-tallet f.Kr.» Han er enig med Collins at det er «klare forskjeller» mellom den form for hebraisk som er avdekket i Qumran, og den som er funnet i Daniels bok.[44]
Tre greske musikkbegrep finnes i kapittel 3 av Daniels bok og viser til instrumenter: κιθαρις (kithara), ψαλτηριον (psalterium) og συμφωνια (symphonia). Frank Gaebelein observerer at «greske handelsmenn og slaver tjenestegjorde i babylonske og assyriske periodene, en del av dem var uten tvil kyndige i gresk musikk og musikalske instrumenter.»[30]
Det er også påvist 19 persiske lånord som opptrer i den arameiske andelen av Daniels bok. Perserne benyttet arameisk som administrasjonsspråk i riket. Følgelig ble deres eget persiske språk påvirket av arameisk. Slik innflytelse sørget for at arameisk fikk mange persiske lånord som kan bli sett i senere historiske tekster. Ettersom Daniel var en statsmann i løpet av de persiske erobringene, kan Daniels bok ha bli skrevet i en tid da persisk hadde sinn største innflytelse på arameisk, noe som er antatt å ha vært på midten av 500-tallet f.Kr.[26]
Daniels bok bruker ordet «kaldeianere» både om en etnisk gruppe og om astrologer generelt. I henhold til Montgomery og Hammer[45] er bruken av «kaldeanere» om astrologer en anakronisme da den tiden hvor det hevdes at Daniel levde, nybabylonisk og tidlig persisk tid, er det referert til kun som en etnisitet. Sammenlign med de senere kaldeiske orakler.
I henhold til Daniels bok 1:1-2: «I det tredje året Jojakim var konge i Juda, kom Nebukadnesar, kongen i Babel, til Jerusalem og beleiret byen. Herren overga Juda-kongen Jojakim i hans hender, sammen med noe av utstyret fra Guds hus. Nebukadnesar tok det med til Sinear-landet, til sin guds hus. Han satte tempelutstyret i skattkammeret til sin gud.»
I henhold til De babylonske krøniker, en rekke nedtegnelser på leirtavler om betydelige hendelser i babylonisk historie, utgitt av Donald Wiseman i 1956, er det etablert at Nebukadnesar II erobret Jerusalem for første gang den 2. Adar (16. mars) 597 f.Kr.[46] Før Wisemans utgivelse hadde Edwin Thiele fastslått fra bibelske tekster at Nebukadnesars innledende erobring av Jerusalem skjedde våren 597 f.Kr.[47] mens andre forskere, inkludert William F. Albright, daterte hendelsen til 598 f.Kr.[48]
Tre arameiske fragmenter av Dødehavsrullene kjent som Bønnen til Nabonidus (4QPrNab, tidvis oppgitt som 4QOrNab) synes å tilsvare vanviddet som Nebukadnesar led av i henhold til Daniels bok kapittel 4.
Fragmentene beskriver en babylonisk konge (stavet N-b-n-y) som er rammet av Gud med en «ond sykdom» for en periode på syv år; han er helbredet og hans synder tilgitt etter en mellomkomst av en jødisk landflyktig som er beskrevet som en «spåmann»; han utgir en skriftlig proklamasjon som lovpriser «Den aller høyeste Gud», og snakker i første person.
Disse tynne fragmentene dukket opp i en samling av Dødehavsruller i besittelse av myndighetene i Jordan, og som ble første gang utgitt av Milik i 1956. Lenge før dette hadde forskere spekulert om Nabonidus' landflyktighet i Tayma (også skrevet Teima eller Tema) var bakgrunnen for fortellingen om Nebukadnesars (lands)forvisning og galskap slik som det er beskrevet i Daniels bok kapittel 4.[49]
Det er også en rekke forskjeller mellom Bønnen til Nabonidus og redegjørelsen om Nebukadnesars galskap:
En del ord og fraser i Bønnen til Nabonidus har blitt konkludert fra sammenhengen ettersom teksten er fragmentert.[51] Forskernes generelle konsensus er at Daniels bok 4 har lånt fra tradisjonene og legendene om Nabonidus.[4] Andre forskere har dog fremmet det motsatte syn at Bønnen til Nabonidus viser tegn på avhengighet av Daniels bok.[52][53] Matthias Henze har faktisk forslått at fortellingen om Nebukadnesars vanvidd har lånt fra det mesopotamiske eposet om Gilgamesj. Han argumenterer for at forfatteren av Daniels bok har benyttet elementer fra beskrivelsen av villmannen Enkidu som flakker rundt på steppene med vill dyr.[54] Det er også en mulighet for at en referanse til Nebukadnesars vanvidd finnes i kileskriften BM 34113.[55][56]
Nye bevis fra Babylon har verifisert eksistensen til Belsassar, det navnet som først ble oppgitt i Daniels bok 5:1, foruten også hans medregent under fraværet til sin far Nabonidus i Temâ. Det er imidlertid ingen bevis for at Belsassar noen gang offisielt holdt tittelen som konge da han aldri er kalt for det i Nabonidus-sylinderen. På sylinderen ber Nabonidus guden Sin som følgende:
På linje med uttalelsen at Nabonidus «overlot kongedømmet» til Belsassar i sitt fravær er det bevis for at Belsassars navn ble benyttet sammen med hans far i eder, at han var istand til å godkjenne forordninger, sanke avlinger fra bondegårder, og motta det «kongelige privilegium» om å spise den maten som var ofret til gudene.
Erobreren av Babylon var Gobryas, guvernør av Gutium, en general av Kyros den store, konge av Persia. Konsensus blant forskerne er at det ikke finnes en slik person som mederen Darius, nevnt i Daniels bok 6:1, kjent fra andre kilder som skal ha erobret Babylon. Forfatteren av Daniels bok har arvet et skjema om fire kongedømmer hvor Media hadde forrang før Persia. John J. Collins har foreslått at det er meget sannsynlig at mederen Darius ble diktet opp for å passe inn i dette skjemaet.[57]
Ifølge noen kilder er det sannsynlig at Kyros gikk mot babylonerne som følge av at Nabonidus hadde gått inn på persisk territorium og erobret Harran for å gjenoppbygge tempelet Ehulhul. Xenofon skriver at mederkongen Kyaxares II, sønn til Astyages, ikke var med til Babylon sammen med Kyros. Han holdt seg i Media. Josefus, som kobler mederen Darius med Kyaxares II, hevder at Daniel ble ført til Ekbatana. Ett mindretalls forskere støtter dette synet. Etterfølgeren til Kyros som konge av Persia het også Darius eller Dareios.
George R. Law har samlet en liste over sannsynlige kandidater til hvem mederen Darius kan være: [58]
Tilsvarende det tradisjonelle synet i jødedommen,[59] har konservative kristne sett på Daniels bok som skrevet av profeten Daniel selv. Han skal ha skrevet boken en gang rundt 536 f.Kr. etter å ha blitt holdt i fangenskap i rundt 70 år.[5] Men i motsetningen til jødedommen betrakter disse kristne Daniels visjoner som profetiske. Daniel spådde, hevdes det, at rikene til Babylonia og Persia ville bli etterfulgt av grekere under Aleksander den store. Daniel forutså også at det greske, hellenistiske riket ville bli delt opp blant Aleksanders fire generaler ved hans død. Daniel spådde deretter at det jødiske folket ville lide store forfølgelser under en myndighetsperson som ville komme til makten etter Aleksanders død. Mange kristne har tolket denne herskeren som Antiokos IV Epifanes, den greske herskeren av Syria. I historien forfulgte Antiokos jødene nådeløst i tiden 176-164 f.Kr.,[5] noe som førte til det makkabeiske opprør i 167 f.Kr.[60]
I Matteusevangeliet 24:15[død lenke] gir Jesus vitnesbyrd til Daniel: «Når dere ser at det motbydelige som ødelegger, det som profeten Daniel har talt om, står på hellig sted – la den som leser opp, tyde det!» I den hebraiske delen av Daniels bok, kapittel 8-12[død lenke], snakker Daniel om denne styggedommen ved ensomheten i de to siste kapitlene, men det klargjør ikke hvem som skrev de arameiske delene av kapitlene 2-7[død lenke].[59]
«Sangen om tre hellige ungdommer» er del av matutin, morgenbønn, i den ortodokse kirke, i katolisismen er laudes, morgenbønn, på søndager og festdager.
De ulike episodene i den første halvparten av Daniels bok er benyttet av kristne som moralfortellinger, og er ofte forstått som bebudelser av hendelser i Det nye testamente.
Den apokalyptiske seksjonen er viktig for kristne for bildet «kom en som var lik en menneskesønn» (Daniels bok 7:13[død lenke]), og Jesus er presentert ved å benytte den samme ordlyden i Johannes' åpenbaring 1:13.[61] Forbindelsen med Daniels visjoner (i motsetningen til anvendelsen i Esekiels bok) er gjort uttrykkelig i Evangeliet etter Matteus og Evangeliet etter Markus.[62] I henhold til evangeliene benyttet Jesus betegnelsen «menneskesønnen» som det foretrukne navnet på seg selv.[62] Kristne ser tidvis på dette som et krav fra Jesus at han er Messias. I henhold til en del kristne teologer representerer «menneskesønnen» det tilsvarende henvisningen «Den høyestes hellige» (Daniels bok 7:18[død lenke]) og Jesus benyttet tittelen «menneskesønnen» som en særskilt referanse til seg selv.[63][64] Senere jødiske tolkninger har fremmet dette som en jødisk Messias. Slike tolkninger opptrer i likhetene mellom Enoks bok og Fjerde Esra.[65][66]
I avsnittet om trengselstiden, «det motbydelige som ødelegger» (Markus 13:14[død lenke] & Matteus 24:15[død lenke]) benytter Jesus seg av Daniels profeti om en ødeleggende helligbrøde i tempelet, «På motbydelighetens vinger kommer han som ødelegger», (Daniels bok 9:27[død lenke]) og «Noen av hans hærstyrker kommer og vanhelliger tempelborgen, avskaffer det daglige offeret og stiller opp det motbydelige som ødelegger» (Daniels bok 11:31[død lenke]) som henviser tilsynelatende til en framtidig hendelse, ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e.Kr.[67][68] I henhold til Jesu ord, vil denne hendelsen involvere riving av tempelet, flukt fra Judea, og det vil skje i Jesu egen generasjon (Markus 13:2-4[død lenke]). Mange kristne har i dag benyttet denne spådommen på nytt for den endelige prøvelse umiddelbart foregående Dommens dag. En del betrakter profetien om de sytti ukene,[69] til å være særlig påtagelig grunnet hva de tolker som en profetisk nøyaktighet.
I henhold til en del lærde er Daniels bok 12:2 om trengsel og frelse i endetiden den klareste referanse i det hebraiske skriftene til de dødes oppstandelse,[70] hvor mange «landsmenn» vekkes fra døden, en del til evig liv og en del til evig skam. Denne troen er også uttrykt i Andre Makkabeerbok 7:14 og er knyttet til, som i Daniels bok, oppfatningen om guddommelig straff.[71]
Flere steder har blitt lokalisert for graven til Daniel, minst seks ulike steder, men graven i Susa i Iran er den som er oftest nevnt, først gang fremmet av Benjamin av Tudela som besøkte Asia i årene 1160 og 1163. Andre steder er Babylon, Kirkuk og Muqdadiyah i Irak, Malamir (Izeh) i Iran, og Samarkand i Usbekistan.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
