italiensk komponist, gambist og sanger i overgangen mellom senrenessansen og barokken From Wikipedia, the free encyclopedia
Claudio Giovanni Antonio Monteverdi (1567–1643) var en italiensk komponist, gambist og sanger i overgangen mellom senrenessansen og barokken. Han ble svært berømt allerede i sin samtid, og regnes for en av de virkelig store komponistene i europeisk musikkhistorie.
| Claudio Monteverdi | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 15. mai 1567[1][2][3][4] Cremona (Det spanske imperiet, Hertugdømmet Milano)[5][6][7] | ||
| Død | 29. nov. 1643[8][2][7][4] (76 år) Venezia (Republikken Venezia)[5][7] | ||
| Beskjeftigelse | Musikkteoretiker, gambist, katolsk prest (1630–), klassisk komponist, sanger, komponist, operakomponist, koreograf, musikkforsker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Ester Exposito | ||
| Søsken | Giulio Cesare Monteverdi | ||
| Nasjonalitet | Republikken Venezia | ||
| Gravlagt | Santa Maria Gloriosa dei Frari | ||
| Periode | musikk i renessansen, barokkmusikk | ||
| Sjangre/ former | Opera, barokkmusikk | ||
| Instrument | Viola da braccio, gambe, pipeorgel[9] | ||
| IMDB | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Etter at Jacopo Peri skrev de første forsøkene på det som i dag kalles opera, var Monteverdi raskt ute med mer utviklede verk, og han skrev den tidligste operaen som fremdeles jevnlig oppføres, L'Orfeo. Han var den første betydningsfulle operakomponist, og førte sjangeren fram til sitt tidligste høydepunkt. Men musikken hans var også omstridt, og ble angrepet av representanter for den gamle renessansestilen.[trenger referanse]
Monteverdis åtte første samlinger med madrigaler viser hvilke betydelige skritt han tok fra renessansens polyfone til barokkens monodiske form. Den åttende madrigalboken med Madrigali guerrieri et amorosi («Madrigaler om krig og kjærlighet») holdes ofte fram som det ypperste innen denne musikkformen.[trenger referanse]
Monteverdi var en overgangsfigur og ble glemt etter hvert som de etterfølgende generasjonene bygde videre på den tidlige barokkens musikkformer. Først etter at Gian Francesco Malipiero publiserte Monteverdis musikk i 16 bind fra 1916 til 1942 vokste interessen på nytt.[trenger referanse]
Claudio Monteverdi var den eldste sønnen til barbereren og sårlegen Baldassare Monteverdi (født rundt 1542) og Maddalena Zignani (død rundt 1576). Selv om familien levde i beskjedne kår, fikk de to eldste sønnene en grundig musikalsk utdanning, og også Claudios bror Giulio Cesare ble en kjent musiker. Brødrene fikk musikalsk opplæring hos Marcantonio Ingenieri, kapellmester ved katedralen i Cremona, og Ingenieris innflytelse kan spores i Claudios første samling Sacrae cantiunculae (1582) som han komponerte 15 år gammel. I 1587 publiserte han sin første samling madrigaler.
I 1590 ble Monteverdi ansatt som sanger og fiolinist ved hertug Vincenzo Gonzagas hoff i Mantova. Her var det gode betingelser med et fullstendig orkester og fremragende solister. Han må raskt ha blitt en ledende medlem av hofforkesteret, for i 1595 fikk han følge tjenesteherren på en militært motivert reise til Ungarn for å møte tyrkerne. 20. mai 1599 giftet han seg med Claudia de Cattaneis, selv sanger og datter til en av musikerne ved hoffet. Nesten umiddelbart måtte han følge tjenesteherren som skulle på spaopphold i Flandern, og her fikk Monteverdi møte mesterne i den fransk-flamske musikkstilen.[trenger referanse]
Rundt år 1600 var Monteverdis ry som komponist befestet, men musikken hans ble også angrepet av representanter for den gamle renessansestilen som anklaget den nye monodiske stilen for å ikke følge 1500-tallets musikalske krav om et jevnt flytende kontrapunkt, forberedte dissonanser og likeverdige stemmer. Giovanni Artusi publiserte i 1599 en pamflett hvor han – uten å nevne navn – kritiserte flere madrigaler for å være «utålelige for øret», og hevdet at de «såret i stedet for å sjarmere».[trenger referanse]
I 1601 ble Monteverdi utnevnt til kapellmester, maestro di cappella. Tross forpliktelsene ved hoffet komponerte Monteverdi i perioden fra 1590 til 1605 musikk nok til å fylle fire madrigalbøker. Fra den femte boken hadde han begynt å komponere i den nye stilen, og fra monodiens betoning av klare melodilinjer, forståelig tekst og et sparsomt akkompagnement, var det bare et kort og logisk skritt til den nye operaformen, og i 1607 komponerte Monteverdi en av de første i sitt slag, L’Orfeo, som han skrev som bestillingsverk til det årlige karnevalet i Mantova. Operaen ble oppført 24. februar med stor suksess.[trenger referanse]
September samme år døde hustruen Claudia, et tap Monteverdi tok svært hardt. Han bodde en stund hos sin far i Cremona og vegret seg mot å reise tilbake til hoffet i Mantova, men til slutt ble han kalt tilbake for å komponere en opera til hertugarvingens bryllupsfeiring. Han skrev da operaen L’Arianna (1608), hvorav bare den kjente «Ariadnes klage» er bevart.[trenger referanse]
I 1610 gav han ut sitt viktigste kirkemusikalske verk, Vespro della Beata Vergine («Mariavesper»). Etter hertug Vincenzo Gonzagas død i 1612 ble Monteverdi sagt opp av den mindre musikkinteresserte etterfølgeren.[trenger referanse]
Monteverdi bodde en kort stund i Cremona før han i 1613 enstemmig ble valgt som kapellmester i Markuskirken, en av de viktigste postene i den musikalske verden på den tiden. Her viste han seg som en effektiv administrator. Musikklivet hadde ligget nede en stund, men han fikk koret på føttene igjen, engasjerte nye virtuose sangere, som Francesco Cavalli, kjøpte inn nye noter, gjeninnførte regelmessig messesang og sørget for at orkestermedlemmene fikk månedslønn i stedet for lønn på oppdragsbasis. Dermed begynte hans beste og mest produktive år. Ved siden av tallrike kirkemusikalske verk fortsatte Monteverdi å skrive verdslig musikk, og han publiserte mellom 1614 og 1638 madrigalsamlingene nr. 6 til 8.[trenger referanse]
Sønnen døde i en pestepidemi, og etter det forverret Monteverdis helse seg fort. I anledning åpningen av det første offentlige operahuset i Venezia i 1637 skrev han flere verk for scenen, blant annet Il ritorno d'Ulisse in patria (1641) og L'incoronazione di Poppea (1642). Samtidig overvåket han utgivelsen av utvalgte kirkemusikalske verk fra samlingen Selva morale e spirituale (1641). Han døde i 1643 i Venezia etter en reise til Cremona og Mantova. Venetianerne ga han en fyrstelig begravelse, og han er gravlagt i kirken Santa Maria Gloriosa dei Frari hvor det finnes en minneplakett i et av kapellene som flankerer hovedkoret.[trenger referanse]
Fram til han var førti år arbeidet Monteverdi hovedsakelig med madrigaler, og han ga ut totalt ni madrigalbøker. De første åtte viser en enorm utvikling fra renessansemusikk til typisk monodisk barokkmusikk.
Quinto Libro (femte bok), publisert i 1605, viser overgangen fra renessanse- til barokkstil.[10] Boken var kjernen i kontroversen mellom Monteverdi og Artusi. Monteverdi svarte på kritikken i forordet til den femte boken hvor han foreslo å dele musikken i to retninger, den gamle renessansestilen som han kalte prima prattica og den nye barokkstilen seconda prattica. Prima prattica beskrev han som forgjengernes polyfone ideal fra 1500-tallet med strengt kontrapunkt, forberedte dissonanser og jevnbyrdighet mellom stemmene. Seconda prattica anvendte et mye friere kontrapunkt med en tiltakende hierarki mellom stemmene med vekt på sopran og bass. I Prima Prattica skulle harmoniene kontrollere ordene, i Seconda prattica skulle ordene kontrollere harmoniene.[11] Dette representerer et skritt mot den nye monodiske stilen. Mange av de nye madrigalene tok i bruk den svært moderne generalbass-teknikken. I tillegg viste den femte boken begynnelsen på en bevisst funksjonell tonalitet (dvs dur-moll-tonalitet i motsetning til modal tonalitet).
Ottavo Libro (åttende bok), publisert i 1638, inkluderer de såkalte Madrigali dei guerrieri ed amorosi (dvs «Madrigaler om krig og kjærlighet»), som mange anser for å være madrigalformens høydepunkt.
Mens han var i Venezia fullførte Monteverdi sin sjette, syvende og åttende madrigalbok. Den åttende er den største og inneholder verk skrevet over en trettiårsperiode. Volumet inneholder bl.a. en dramatisk scene i Tancredi e Clorinda (1624) hvor orkester og stemmer danner to separate grupper som spiller mot hverandre. Sannsynligvis ble Monteverdi inspirert av Markuskirkens to motstående balkonger til å forsøke dette oppsettet. Et annet trekk ved komposisjonen er at det er første gang tremolo og pizzicato brukes på strengeinstrumenter for å oppnå spesielle effekter i dramatiske scener.
Den niende boken ble utgitt posthumt i 1651 og inneholder lettere stykker som canzonetter i begge stilartene.
Florentineren Jacopo Peri skrev rundt århundreskiftet de første verkene innenfor det man i dag kaller opera og skapte dermed operaformen. Kort tid etter, i 1607, skrev Monteverdi L'Orfeo, den første operaen som utnytter genrens fulle potensial. Handlingen beskrives i levende musikalske bilder og melodiene er lineære og klare. Monteverdi skapte med L'Orfeo en helt ny musikkstil, dramma per la musica. Monteverdis andre opera, L'Arianna, ble uroppført i Mantova i 1608, og er den mest innflytelsesrike og berømte av de tidlige barokkoperaene. Handlingen dreier seg om den gamle greske legenden om Ariadne og Thesevs.
Monteverdi komponerte i alt minst 18 operaer, men bare L'Orfeo, L'incoronazione di Poppea, Il ritorno d'Ulisse in patria og den berømte arien «Ariadnes klage» fra hans andre opera L'Arianna er bevart. De siste årene av sitt liv var Monteverdi mye syk, men i denne tiden komponerte han likevel de to verkene Il ritorno d'Ulisse in patria (1641) og den historiske operaen L'incoronazione di Poppea (1642) basert på keiser Neros liv.
I Mantova ser det ikke ut til at Monteverdi hadde noe ansvar for kirkemusikk før han ble utnevnt til maestro di cappella i 1601. Det første kirkemusikalske verket han publiserte var en messe i prima prattica (gammel) stil med temaer etter Nicolas Gomberts motett In illo tempore fra 1554. Senere ble denne en del av den berømte Vespro della Beata Vergine (1610, ofte feilaktig kalt «Mariavesper») som hovedsakelig er i seconda prattica-stil.[12] Disse Vesper-salmene er et godt eksempel på en tidlig komposisjon med gjentakelse og kontraster – flere satser har en klar ritornell. Det publiserte verket er i stort format, og det har vært en del uenighet om meningen var at alle satsene skulle framføres i en og samme gudstjenteste. Likevel er det flere indikasjoner på en indre sammenheng. I sin store bredde er verket en forløper for barokkmusikkens høydepunkter, som Händels Messiah og J.S. Bachs Matthäuspassion. Hver av de 24 delene er fullt utviklet både musikalsk og dramatisk, og den instrumentale teksturen utnyttes for å oppnå presise dramatiske og emosjonelle virkninger på en måte som den gang var helt ny.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
