tysk journalist og nobelprisvinner From Wikipedia, the free encyclopedia
Carl von Ossietzky (1889–1938) var en tysk journalist og pasifist. Han deltok i første verdenskrig, og ble korporal i infanteriet. Ossietzky var en av Weimarrepublikkens mest innflytelsesrike journalister, og utgiver av tidsskriftet Die Weltbühne fra 1927. Weltbühne avslørte tysk opprustning i strid med Versaillestraktaten, og Ossietzky ble som ansvarlig redaktør dømt til fengsel for forræderi. Han ble løslatt etter et amnesti før jul i 1932, men arrestert på ny samme natt som riksdagsbrannen i februar 1933. Han kom i konsentrasjonsleir, og ble der alvorlig mishandlet.
Carl von Ossietzky  | |||
|---|---|---|---|
 Carl von Ossietzky, 1934 | |||
| Født | Carl von Ossietzky 3. okt. 1889[1][2][3][4]  Hamburg[5][6] | ||
| Død | 4. mai 1938[1][2][3][4] (48 år) Berlin[7][5][6] | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, skribent,[8] kommentator,[8] redaktør,[8] Nobel Prize winner,[8] redaktør[8] | ||
| Ektefelle | Maud von Ossietzky | ||
| Far | Carl Ignatius von Ossietzky[9] | ||
| Mor | Rosalie von Ossietzky[9] | ||
| Barn | Rosalinda von Ossietzky-Palm[5] | ||
| Parti | Republikanische Partei Deutschlands | ||
| Nasjonalitet | Det tyske riket Tyskland[5] | ||
| Gravlagt | Friedhof Pankow IV[10] | ||
| Morsmål | Tysk | ||
| Språk | Tysk[11][12] | ||
| Medlem av | frimureri[5] | ||
| Utmerkelser | Nobels fredspris (1935)[13][14] | ||
| Pseudonym | Celsus, Thomas Murner, Lucius Schierling, Yatagan | ||
| IMDb | IMDb | ||
Det pågikk fra 1934 en internasjonal kampanje for å gi Nobels fredspris til Ossietzky, hovedsakelig motivert av ønsket om å få ham frigitt. Forfatteren Knut Hamsun skrev i 1935 en artikkel der han sterkt kritiserte Ossietzky og en mulig tildeling av fredsprisen til ham. Den borgerlige presse og konservative politiske kretser i Norge støttet Hamsun i hans kritikk. I 1936 fikk Ossietzky likevel prisen for 1935, og han ble løslatt til et sykehus før prisutdelingen. Nazi-myndighetene ved Hermann Göring nektet ham imidlertid å reise til Norge for å motta prisen.
Nobelkomiteen ga en generell begrunnelse for tildelingen, og viste til hans verdifulle bidrag for fredens sak. I ettertid er prisen til Ossietzky vurdert som den første fredspris gitt for deltakelse i kampen for menneskerettigheter. Ossietzky døde på sykehuset i Berlin 4. mai 1938 av tuberkulose og senskader fra mishandlingen i konsentrasjonsleiren.
Ossietzky ble født i Hamburg som eneste barn av ekteparet Carl Ignatius von Ossietzky (1848–1891) og Rosalie Marie, født Pratzka (1866–1921). Faren som kom fra Øvre Schlesien, var soldat inntil 1879 og arbeidet deretter som stenograf. Ved siden av dette drev han et vertshus. Faren var av polsk katolsk familie, moren av tysk-polsk evangelisk slekt.[15]
Etter farens død bodde gutten hos farens strengt katolske søster. I 1898 giftet moren seg med billedhuggeren og sosialdemokraten Gustav Walther og de overtok ansvaret for gutten, som nå kom i et protestantisk hjem. Walter fikk stor innflytelse på Ossietzkys politiske syn.[15][16]
Ossietzky vokste opp som en stillfaren og fysisk spinkel ungdom. På skolen gikk det bra i språk, men dårlig i matematikk. Han avsluttet i 1904 sin ettårige middelsskole, uten å ta eksamen. Fra 1907 til 1914 arbeidet han som skrivehjelp ved en domstol (Amtsgericht) i Hamburg.[17][18]
I 1908 meldte han seg inn i det liberale partiet Demokratische Vereinigung og ble fra 1911 medarbeider i partiorganet Das freie Volk. Han var fra 1908 medlem av den pasifistiske organisasjonen Det tyske fredsselskap, og skrev artikler i utgivelsene til Det tyske monistforbund.[17][15]
Ossietzky giftet seg i 1913 med den engelske kvinnesakskvinnen Maud Lichfield-Woods, født i Hyderabad (Telangana). De fikk datteren Rosalinda von Ossietzky-Palm.[17]
Ossietzky var pasifist, men ikke militærnekter. Under første verdenskrig gjorde han tjeneste i infanteriet på vestfronten og ble forfremmet til korporal.[19] Etter å ha deltatt i slaget ved Verdun, kritiserte han romantiseringen av krigen, og at krigen fikk fortsette. Han fikk i 1914 en bot på 200 riksmark for å ha kritisert en avgjørelse i en militærdomstol i Erfurt. Han ble dimittert fra militærtjenesten i 1918, etter et opphold på lasarettet.[17][15][18]
I juli 1919 flyttet han til Berlin og ble medarbeider i Berliner Volks-Zeitung. Han arbeidet som generalsekretær i det tyske fredsselskapet i Berlin, og ble samtidig grunnlegger av det som senere ble kjent som Nie Wieder Krieg- (Aldri mer krig-)bevegelsen.[17][15] Han fikk utgitt sin eneste selvstendige publikasjon, Der Anmarsch der neuen Reformation (Den nye reformasjonens inntreden), på Hamburger Pfadweiser-Verlag. I dette skriftet betonte han betydningen av den sivile og demokratiske bevissthet i Weimarrepublikken.[17]
Videre utover i 1920-årene arbeidet han for venstreorienterte publikasjoner som Das Tage-Buch og Montag Morgen. De første årene skrev han en rekke teaterkritikker og kulturkritiske artikler. Etter å ha begynt i Die Weltbühne, økte hans produksjon av politiske og samfunnskritiske analyser og kommentarer. Ossietzky deltok i etableringen av et politisk parti, Republikanische Partei, men etter nederlaget ved valget i 1924, var det slutt på partipolitikken for hans del.[20][15]
Ossietzky overtok etter Kurt Tucholsky som utgiver av Die Weltbühne i mai 1927. I denne posisjonen ble han en av de mest innflytelsesrike journalister i Weimarrepublikken. Som følge av sin kritikk mot gjenopprustningen ble han straffedømt flere ganger.[15][17]
Han kritiserte i sine lederartikler uthulingen av Weimarforfatningen og partisystemet, og han forsvarte demokratiet mot militarismen og det monarkistiske og høyreorienterte justisvesenet. Blant de venstreorienterte i Tyskland var han vel ansett. For kommunistene var han imidlertid for borgerlig, og de liberale demokratene anså ham som en radikal motstander av den demokratiske republikken. De konservative og nasjonalsosialistene la ham for hat, blant annet for hans samarbeid med Tucholsky.[20][15]
I en artikkel i Die Weltbühne med overskriften «Tyskernes fabelaktige politiske udannethet» (fabelhafte politische Unbildung), viste han hvordan han vurderte samtiden: «Vi tyskere er ikke modne for demokratiet før vi lærer å bekjempe den militære streben i margen av vårt eget vesen.»[21]
Ossietzkys kritikk av militarismen, Feme-mordene og det aggressive Reichswehr var nådeløs, men alltid saklig og ridderlig. Forfatteren og pasifisten Arnold Zweig karakteriserte ham som journalist på denne måten: «Under den kortvarige republikk fikk keisertidens og krigens krefter først riktig anledning til å utfolde seg. Mot dem kjempet bare få forfattere som brente av sannhetens, rettferdighetens og tankefrihetens patos.» Zweig mente at mellom disse få var Carl von Ossietzky slik sett, den eneste gentleman.[18]
Ossietzky ble tiltalt en rekke ganger, enten som følge av egne skriverier, eller som ansvarlig redaktør. Den mest kjente var Weltbühne-saken fra 1929. Artikkelen «Windiges aus der Deutschen Luftfahrt» (Luftig fra den tyske luftfarten) av Walter Kreiser, avslørte at flyvåpenet i Reichswehr ble opprustet. Dette var i strid med Versaillestraktaten.[22] Artikkelen bygget kun på åpent tilgjengelige kilder, men Reichsgericht dømte likevel Kreiser og Ossietzky til ett og et halvt års fengsel for landsforræderi og spionasje. Ossietzky ble frifunnet for å ha publisert en artikkel av Tucholsky der det ble uttrykt at «soldater er mordere». Rettssaken ble holdt for lukkede dører, dommen kunne ikke ankes og heller ikke kritiseres.[23][24][25]
Kreisler rømte til Paris. Ossietzky møtte til soning i Tegel-fengselet ikke av lojalitet, men fordi han ville være mer brysom for myndighetene i fengselet enn utenfor. Han opplevde anklagen om forræderi som sterkt krenkende. Han var redd for at høyresiden ville ha brukt en rømning til å kaste ytterligere mistanke mot ham. Etter åtte måneder ble han benådet som en del av juleamnestiet i desember 1932.[15][26]
Ossietzkys datter, Rosalinda von Ossietzky-Palm, begjærte i 1980-årene gjenopptakelse av saken, men kravet ble avslått av Berlins øverste domstol. Den føderale høyesterett Bundesgerichtshof forkastet anken. Avgjørelsen ble begrunnet med at en feil anvendelse av reglene i den opprinnelige dom i 1931, ikke var tilstrekkelig grunn for gjenopptakelse etter straffeprosessordningen.[27][28]
Da Adolf Hitler ble rikskansler, fikk Ossietzky vite at han selv sto på en arrestasjonsliste. Han ønsket likevel ikke å emigrere.[20] Den 28. februar 1933, samme natt som Riksdagsbrannen, ble han arrestert på ny.[15][20] Fra politiarresten på Alexanderplatz ble han 6. april 1933 overført til konsentrasjonsleiren Sonnenburg. Den 15. februar 1934 ble han overført til konsentrasjonsleiren Esterwegen i Emsland ved grensen til Nederland.[29]
Hans medfanger fortalte senere hvordan Ossietzky ble mishandlet særlig brutalt. Det skyldtes for det første at han ganske uredd hadde opponert mot nasjonalsosialismen, og for det andre at vokterne holdt ham for å være jødisk.[20]
I oktober 1935 fikk Røde Kors sende inn den sveitsiske diplomaten Carl Jacob Burckhardt i leiren. Han beskrev møtet blant annet slik:
Etter ti minutters venting kom to SS-folk som mer slepte og drog enn ledsaget en liten skikkelse. Et skjelvende, dødsens blekt vesen som virket helt følelsesløst, med et opphovnet øye, tennene øyensynlig slått inn, og som slepte på et brukket og dårlig helet ben. Jeg rakte ham hånden, men han tok den ikke. «Avgi melding!» skrek kommandant Loritz. En uartikulert, lav lyd kom ut av strupen på det forpinte mennesket. «Trekk Dem tilbake!» sa jeg til Loritz. «Herr von Ossietzky,» sa jeg. «Jeg bringer Dem hilsen fra Deres venner. Jeg representerer Røde Kors og er her for å hjelpe Dem – så langt det er mulig.» Ingen reaksjon. Foran meg, så vidt i live, stod et menneske som var nådd til den ytterste grense for hva det kunne tåle. Uten et ord til svar. Jeg trådte nærmere. Da fyltes det ene, seende øyet med tårer, og lespende, avbrutt av hulk, sa han: «Takk. Si til mine venner at det er slutt med meg; snart er det forbi; det er godt slik.» Stille føyde han til ganske stille: «Takk. Jeg har fått nyheter her en gang. Min hustru har vært her en gang. Det var freden jeg ville. (Ich wollte den Frieden).»[30]
Ideen om å gi Ossietzky fredsprisen oppsto i 1934 blant hans tyske venner som levde i eksil etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse. Det ble opprettet en «Freundeskreis Ossietzky» (Vennekretsen Ossietzky) i Paris, ledet av journalisten Hilde Walter (1895–1976). «Vennekretsens» fremste mål var i utgangspunktet ikke å gi prisen til Ossietzky, men å få oppmerksomhet rundt de forholdene han levde under i konsentrasjonsleiren.[31][32][33]
Kretsen drev et omfattende arbeid for å verve fremstående intellektuelle og politikere til å støtte Ossietzkys kandidatur. I Paris deltok blant andre de tyske intellektuelle Hellmut von Gerlach og Emil Julius Gumbel. Politikeren Willy Brandt, som levde i eksil i Norge, var kretsens mann i Oslo. Walter fikk ved hjelp av fredsforkjemperne Mimi Sverdrup Lunden og Aase Lionæs, møte daværende komitemedlem Martin Tranmæl i Oslo i 1936.[18] Den tyske regjeringen oppdaget aldri hvem det var som styrte kampanjen.[32][33][34]
Nasjonalsosialistene fryktet på sin side at dersom Ossietzky skulle dø i leiren, ville det gå utover et stort propagandamøte i forbindelse med de planlagte olympiske leker i Berlin. Tyskerne arbeidet derfor for at prisen skulle gå til grunnleggeren av den internasjonale olympiske komité, franskmannen Pierre de Coubertin. De kalte Ossietzky for en forræder, fordi han hadde avslørt Tysklands ulovlige opprustning.[32]
I løpet av 1935 kom det inn seks forslag på Ossietzky, men han ble ikke foreslått av noen av komiteens medlemmer. Nobelkomiteen kom i det hele tatt ikke frem til enighet om noen kandidat, og bestemte den 20. november 1935 at det ikke skulle utdeles noen nobelpris dette året. Beslutningen ble fattet i hemmelig møte og det ble ikke laget noe referat.[35][36]
Brandt og den tyske historiker Elke Suhr mente at komiteen nølte etter press fra den tyske regjering. Dette blir imøtegått av historikerne Elisabeth Thue og Øivind Stenersen som udokumentert.[35][36]
Den engelske forfatteren Robert Ferguson mente at komiteen ikke ville ta avgjørelsen med utenriksminister Halvdan Koht og tidligere utenriks- og statsminister Johan Ludwig Mowinckel sittende i komiteen. Avgjørelsen kunne da se ut som et ledd i norsk utenrikspolitikk. Ifølge Kohts dagboknotater var komiteen i tvil om Ossietzky drev egentlig fredsarbeid. Høyremannen Fredrik Stang mente det kunne «synes tiltalende» å gi ham prisen. Koht var imot, og mente at Ossietzky ikke ville blitt foreslått om han ikke hadde sittet i fengsel. Fredsarbeidet hans var ikke betydelig nok. Ifølge Koht ønsket Lange å gi prisen til lord Cecil for hans arbeid i Folkeforbundet. Bernhard Hanssen, ett av nobelkomiteens medlemmer, gikk inn for de sør-amerikanske anti-krigsagitatorene Carlos Saavedra Lamas og Mello Franco, mens Koht selv støttet International Committee of Historical Sciences.[37][38][17][39][32]
Etter Nobelkomiteens vedtak i 1935, tok forfatteren Knut Hamsun sterk avstand fra idéen om å tildele fredsprisen til Ossietzky. Han skrev 22. november 1935 i Aftenposten og Tidens Tegn blant annet dette: «Hva om hr Ossietzky heller hjalp til litt positivt nu i denne svære overgang, da hele verden flekker tenner mot myndighetene i det store folk han tilhører? Hva vil han – er det den tyske opprustning han nu som fredsvenn vil demonstrere mot? Så denne tysker heller at hans land fremdeles lå knust og nedverdiget blant landene, prisgitt fransk og engelsk nåde?»[35]
Forfatteren Nordahl Grieg svarte samme ettermiddag i Dagbladet: «- her er en stor norsk dikter som går til angrep på deg, han er en modig mann, han har valgt sin motstander med omhu, der du ligger kneblet i konsentrasjonsleiren. Han vil ha glemsel omkring deg. Men kanskje vil det være en av tingene vi ikke glemmer – den store verdensberømtheten som spør, og mannen i fangedrakt som ikke kan svare.»[35] På Griegs side i debatten stilte flere norske forfattere seg, som for eksempel Sigrid Undset, Arnulf Øverland, Sigurd Hoel, Helge Krog, Johan Borgen, Olav Duun og Johan Falkberget. De fikk følge av 300 studenter i et opprop. Blant avisene fikk de støtte av Dagbladet og Arbeiderbladet.[19]
Hamsun fikk på sin side støtte av blant andre Aftenposten, Tidens Tegn og Nationen. Aftenposten skrev på lederplass: «Tilgi dem, for de vet neppe hva de gjør!» Den Konservative Studenterforening anerkjente Hamsun for at han aldri hadde vært mer i pakt med tidens unge. Den nasjonale ungdom sluttet også i denne sak opp om sin store åndelige høvding, ifølge DKS. Også Anders Lange som da var medlem av Fedrelandslaget, støttet Hamsuns artikkel om Ossietzky, som han viste til som den «fordømte svindleren der nede i Tyskland.»[40]
Det er antatt at Hamsuns kritikk av forslaget om å gi Ossietzky fredsprisen, sterkt bidro til oppmerksomhet omkring saken, og dermed styrket Ossietzkys kandidatur.[19]
De nazistiske lederne Goebbels og Göring reagerte sterkt negativt på Ossietzkys kandidatur, men de hadde ulike strategier. Goebbels uttalte med sikte på Ossietzky at «Det er bedre at hodet til en landsforræder faller i fredstid enn at mange hundre landsmenn mister livet i krigstid på grunn av ham. Derfor: Av med hodet!»[35][19]
Göring fulgte en mer forsiktig linje. Han hadde mottatt opplysninger om at Ossietzky kunne dø når som helst, og ønsket ikke den oppmerksomhet i utlandet som et dødsfall ville gi. Ossietzky ble derfor flyttet til et fengselssykehus der han fikk grundig behandling, men samtidig streng bevoktning. Den 7. november 1936 som var før prisutdelingen, ble Ossietzky satt fri og overført til et privat sykehus i bydelen Nordend, et strøk i bydelen Niederschönhausen i Berlin. Myndighetene holdt ham fortsatt under oppsikt.[19]
Göring innkalte Ossietzky til et møte og prøvde å få ham til til å frasi seg prisen og ta avstand fra pasifisme ved en erklæring. Til gjengjeld skulle Ossietzky motta en månedlig livrente. Men Ossietzky avslo og svarte: «Jeg var, jeg er, jeg forblir pasifist.» Det eneste vitnet til møtet var den stedfortredende Gestapo-sjefen Werner Best. Best ga senere uttrykk for at Ossietzky «åpent og modig» ga uttrykk for sin avvisning av nazismen.[35][18][19]
I 1936 forelå det 46 kandidater til fredsprisen, men stemningen hadde snudd fullstendig til fordel for Ossietzky. Til slutt hadde komiteen mottatt 86 forslag på ham. Det var like mange som det kom på de øvrige kandidatene til sammen.[37] Listen over forslagsstillerne omfattet fremstående akademikere og parlamentsmedlemmer i en rekke land, blant dem Arbeiderpartiets stortingsgruppe og sentralstyre.[35] Seks tidligere vinnere av fredsprisen støttet Ossietzkys kandidatur.[31][32] Nobelkomiteens rådgiver Wilhelm Keilhau og hans etterfølger Frede Castberg hadde begge vurdert Ossietzky som en kvalifisert kandidat.[36]
Utenriksminister Koht meddelte nobelkomiteen 9. november 1936 at han ikke ønsket å delta ved avgjørelsen av fredsprisen, men ba om at varamedlemmet ble innkalt.[43] Han viste til at det var reist spørsmål om han som utenriksminister burde sitte i komiteen. Venstres formann og tidligere utenriks- og statsminister Johan Ludwig Mowinckel mente at han selv ikke kunne sitte der dersom Koht gikk ut, og trakk seg helt fra komitéen.[15][44] Nobelkomiteen besto etter dette av Fredrik Stang, Cornelius Bernhard Hanssen, Christian Lous Lange og de innkalte varamedlemmene Axel Thallaug og Martin Tranmæl.
Nyheten om fredsprisen til Ossietzky, kom i avisene 24. november 1936. Den ble av nobelkomiteen grunngitt som anerkjennelse for hans «verdifulle bidrag til fredens sak». Han ble dermed ikke vurdert som et offer for det nasjonalsosialistiske styret i Tyskland, selv om det var temaet i den kampanjen som ble ført for hans kandidatur. Senere er prisen til Ossietzky ansett som den første fredspris gitt til en menneskerettighetsforkjemper.[31][32]
Komitéleder Stangs tale inneholdt intet om regimet i Tyskland. Han la vekt på at Ossietzky, som verken var kommunist eller konservativ, ikke kunne regnes som noe symbol, men var en fredsforkjemper på linje med andre fredsforkjempere. Talen avsluttet med at «Når vi nå gir årets Nobels fredspris til Carl von Ossietzky, anerkjenner vi hans verdifulle bidrag til fredens sak – hverken mer eller absolutt ikke mindre.»[37]
Aftenposten kommenterte 27. november 1936 pristildelingen i en redaksjonell artikkel med overskriften «Den krigerske fredspris». Det ble hevdet at «Det norske folk har ikke hatt noe med utdelingen å gjøre. Fredsprisen er blitt brukt som en utfordring og et kårdestøt mot annerledes tenkende. Den blir overlatt til smilet, hvor den rettelig hører hjemme hos en overlegen nasjon.» Norges Handels- og Sjøfartstidende hevdet at «Handlinger som oppholdstillatelse for Trotskij og denne Nobelprisutdelingen river ned for Norge det vår idrettsungdom, våre forretningsmenn og våre sjøfolk bygger opp.»[19]
Tysklands nazistiske leder Adolf Hitler reagerte mot utdelingen av fredsprisen til Ossietzky ved å bryte ordenssamkvemmet mellom landene. Tyske statsborgere skulle ikke kunne motta norske ordener, og norske statsborgere skulle ikke få tyske. Denne diplomatiske konflikten varte i to år, men fikk få praktiske konsekvenser og skadet ikke forholdet mellom de to landene. Den norske regjeringen holdt konflikten hemmelig, også for norske myndigheter. Det tyske diplomatiet var på sin side uenig med Hitler, og ønsket dessuten å dempe konflikten. Potensielle prismottakere på hver side fikk aldri vite hva de gikk glipp av.[45] Hitler skal ha vært inne på å la Ossietzky dra til Oslo for å motta prisen, og deretter frata ham statsborgerskapet. Han fikk lov til å telegrafere: «Takknemlig for uventet heder»,[46] men Göring nektet ham utreisetillatelse til Norge for å motta prisen.[35]
Den franske avisen L'Air Nouvelle i Paris mente at tildelingen var historisk, og den tyske dikteren Thomas Mann uttalte at det var en av de få gode nyheter han hadde hørt på mange år.[19]
Kong Haakon møtte ikke til festlighetene ved utdelingen av prisen 10. desember 1936, slik han ifølge historiker Elisabeth Thue «stort sett» pleide å gjøre. Ifølge den tyske sendemann Heinrich Sahm uttalte kongen til lederen av den norsk-tyske forening i Norge (Selmer) at han holdt det for nødvendig «[...] i dette spesielle tilfelle ved min uteblivelse ved nobelpriskomiteens festmiddag å bringe til uttrykk, at jeg synes prisutdelingen til Ossietzky er ytterst uheldig og skadelig for de norsk-tyske forbindelsene.» Det er ifølge Thue (1994) uklart om kongen, dersom uttalelsen stemmer, ga uttrykk for sin egen eller regjeringens oppfatning.[45] Ifølge forfatter Tor Bomann-Larsen i Æresordet (2013), møtte nobelkomiteens leder Stang i audiens hos kong Haakon og inviterte ham til utdelingen av prisen. Kongen måtte ta betenkningstid, og uttalte at «af Hensyn til Situationen måtte [jeg] konferere med Regjeringen om det i det jeg mente vi blev delaktige i ansvaret for Uddelingen om vi gik.» Bomann-Larsen bygger på advokaten Per Ryghs dagboknotater.[47]
_Carl_von_Ossietzky.jpg)
Nobelinstituttet utbetalte i 1936 prispengene på rundt 186 000 kroner til en norsk bank. Knut Wannow som Ossietzky hadde engasjert som advokat, fikk den norske og svenske nobelstiftelsen til å utbetale pengene til seg, men underslo dem siden. Wannow ble dømt for forholdet, men pengene var borte.[48] Wannow skal ha vært en tidligere offiser som forega å være advokat og fikk Ossietzkys fullmakt til å hente pengene i Oslo. Wannow skjulte dem i investeringer foretatt i navnet til en frøken Lenze, for å gjøre det vanskeligere å spore pengene. Ossietzkys lege Dosquette lånte ham penger så han kunne betale advokater for å avsløre Wannow og Lenze, og det meste skal være kommet til rette like før Ossietzkys død.[49]
Det var under rettssaken mot Wannow at Ossietzky kom med sin siste offentlige uttalelse: «Jeg spurte meg selv: Er du virkelig verdig til denne prisen, eller er det bare en politisk demonstrasjon? Men så tok jeg et overblikk over mitt liv og kom til at jeg ikke var helt uverdig.»[19]
Den norske ingeniøren Finn Lie og hans kone Inger besøkte Ossietzky på sykehuset i Berlin påskeaften 1938. Ossietzkys kone tok imot ekteparet i hans fuktige værelse på tolv kvadratmeter. Rommet lå i en brakke og hadde utgang rett ut i gårdsrommet. Ossietzky døde på sykehuset 4. mai 1938 av tuberkulose og senskader fra mishandlingen i konsentrasjonsleiren. Ossietzky mente selv at han var blitt infisert med tuberkelbakterien, siden ingen i familien hadde sykdommen, men det er ikke dokumentert.[50][51]
Tysk telegrambyrå meddelte at våren hadde hatt en ugunstig påvirkning på pasientens tilstand. I dødsattesten utstedt av myndighetene, sto det at Ossietsky døde 48 år gammel av meningitt.[52] Ved bisettelsen var bare enken, legen og to Gestapo-vakter til stede. På kisten lå ingen kranser, bare en enkel bukett fra ekteparet Lie. Organisten spilte Åses død og Solveigs sang.[19][29]
Ossietzky hadde vært kjent med Hamsuns angrep i 1935. Han forklarte Lie under besøket i påsken 1938 at han ikke la noen vekt på det: «Jeg kjenner ham ikke som menneske, men for en strålende dikter han er! Dette sprog, disse uttrykk, så klare, så uttrykksfulle. De må love å sende mig Ringen sluttet, for den har jeg ikke fått tak på. Jeg vet ikke om den er oversatt til tysk.»[51]
Lie rakk ikke å sende boken før Ossietzky døde. Like før utbruddet av andre verdenskrig traff Lie Hamsun tilfeldig i en heis i en bygård i Pilestredet i Oslo. Lie overbrakte Hamsun en hilsen fra Berlin, slik han hadde fått i oppdrag. «Fra hvem?» spurte den tunghørte dikteren. «Fra Carl von Ossietzky!» ropte Lie inn i øret på ham. «Jeg kjenner ingen ved det navn», svarte Hamsun og skyndte seg bortover korridoren.[53]
Ossietzkys manglende tilknytning til partipolitikken, fikk betydning for vurderingen av ham under den kalde krigen. Historieskrivningen i det kommunistiske DDR (Øst-Tyskland) inneholdt intet om Ossietzkys kritikk av kommunistpartiet KPD. Det sosialdemokratiske og vesttyske SPD, fremsatte på sin side ingen sterk kritikk av dette. Grunnen kan ha vært at Ossietzky også hadde kritisert SPD for å ha krenket demokratiske grunnprinsipper. Heller ikke konservative anerkjente verdien av Ossietzkys venstreorienterte journalistikk. Det var først i 1980-årene at slike sidehensyn ble borte i den alminnelige omtale av Ossietzky.[15]
Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[54]
Carl von Ossietzky Universität Oldenburg ble grunnlagt i 1973.[55] Carl von Ossietzky-medaljen har siden 1962 blitt utdelt årlig av Internationale Liga für Menschenrechte i Berlin, opprinnelig Vest-Berlin.[56] Ytterligere en Ossietzky-medalje ble fra 1963 og til Tysklands gjenforening, utdelt av det såkalte Friedensrat (fredsrådet) i DDR (Øst-Tyskland). Tidsskriftet Ossietzky ble utgitt første gang i 1997. De første skribentene i tidsskriftet var flere av de samme som skrev i Die Weltbühne som ble nedlagt i 1993.[57] Staats- und Universitätsbibliothek Hamburg Carl von Ossietzky fikk Ossietzkys navn tilføyd i 1983. Byen Oldenburg har siden 1984 utdelt Carl von Ossietzky-prisen for samtidshistorie og politikk, annethvert år.[58] Carl von Ossietzky-parken finnes i bydelen Berlin-Moabit. Ossietzkyprisen deles ut av Norsk P.E.N. for «fremragende innsats for ytringsfriheten».[59]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
