prøyssisk miltærteoretiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Carl Phillip Gottfried (eller Gottlieb) von Clausewitz (1780–1831) var en prøyssisk general og intellektuell. Clausewitz er mest kjent for sitt ufullendte verk Vom Kriege (Om krigen), som beskjeftiger seg med krigsteori. Hans teorier omkring strategi, taktikk og filosofi har fått en betydelig innflytelse på militærvesenets utvikling i alle vestlige nasjoner. Teoriene er fortsatt pensum ved militærakademier, og finner også anvendelse på andre områder, som organisasjonsteori og markedsføring.
So sehen wir also, daß der Krieg nicht bloß ein politischer Akt, sondern ein wahres politisches Instrument ist, eine Fortsetzung des politischen Verkehrs, ein Durchführen desselben mit anderen Mitteln.
Slik sett er altså krigen ikke bare en politisk handling, men et virkelig politisk instrument, en fortsettelse av den politiske virksomheten, en iverksettelse av den med andre virkemidler.
Carl von Clausewitz: Om krigen, bok 1, kapittel 2, avsnitt 24[7]
| Carl von Clausewitz | |||
|---|---|---|---|
 von Clausewitz portrettert av Karl Wilhelm Wach | |||
| Født | Carl Philipp Gottlieb Clauswitz 1. juni 1780[1][2][3][4]  Burg bei Magdeburg (Kongeriket Preussen, Det tysk-romerske rike)[5] | ||
| Død | 16. nov. 1831[1][2][3][4] (51 år) Wrocław (Provinsen Schlesien, Kongeriket Preussen)[6] Kolera | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, militærteoretiker, skribent, filosof, militært personell, historiker, arméoffiser | ||
| Ektefelle | Marie von Brühl (1810–) | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
| Gravlagt | Sachsen-Anhalt | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer
Gullsverd for tapperhet
4. klasse av Sankt Georgsordenen 2. klasse av Den røde ørns orden Jernkorset av 1. klasse Kommandør av den militære Maria Teresia-ordenen Knight First Class of the Order of the Sword Sankt Vladimirs orden Sankta Annas orden Jernkorset av 2. klasse | ||
| Våpenart | Kavaleri, infanteri | ||
| Militær grad | Generalmajor, oberst | ||
| Deltok i | Napoleonskrigene, Den fjerde koalisjonen, Slaget ved Jena-Auerstedt, Slaget ved Ostrovno, Slaget om Smolensk (1812), Slaget ved Borodino, Slaget ved Dennewitz, Folkeslaget ved Leipzig, Slaget ved Ligny, Slaget ved Wavre, Novemberoppstanden, Beleiringen av Mainz | ||
Clausewitz ble født i 1780 som den fjerde og yngste sønn i en middelklassefamilie i Preussen. Hans bestefar, sønn av en luthersk pastor, hadde vært professor i teologi. Faren var tidligere løytnant i den prøyssiske hæren og hadde holdt en mindre post i det prøyssiske skattevesenet.
Clausewitz vokste opp i Burg bei Magdeburg i middelklassens Preussen og ble innrullert i hæren som tolvåring.[8] Han deltok i sine første kamper allerede som 13-åring, og deltok i mange slag mot revolusjonære styrker fra Frankrike. Clausewitz var blant annet med under beleiringen av Mainz, da den prøyssiske hæren invaderte Frankrike under den franske revolusjonen, og han tjenestegjorde senere i Napoleonskrigene mellom 1806 og 1815. Clausewitz gikk inn i Kriegsakademie i Berlin, som på denne tiden også var kjent som det prøyssiske militærakademiet, i 1801[9] , ved en alder av 21 år.
Clausewitz var med under slaget ved Jena-Auerstedt den 14. oktober 1806[10], da Napoleon invaderte Preussen og skulle beseire den prøyssiske-saksiske armeen som var ledet av Karl Wilhelm Ferdinand, hertug av Braunschweig. Clausewitz ble tatt til fange i en alder av 26 år, og han ble holdt fanget i Frankrike frem til 1808.
Tilbake i Preussen etter å ha sluppet ut fra fangenskap, assisterte han Scharnhorst da denne ledet en reform av den prøyssiske hæren og staten. Han giftet seg senere med den sosialt fremtredende grevinnen Marie von Brühl, og han sosialiserte seg med Berlins litterære og intellektuelle elite. I opposisjon til Preussens tvungne allianse til Napoleon, forlot han den prøyssiske hæren, og tjenestegjorde senere i den russiske hæren fra 1812 til 1813 under den russiske kampanjen som blant annet inkluderte slaget ved Borodino.[11] I løpet av sin tjeneste for det russiske riket, hjalp Clausewitz til med å forhandle frem konvensjonen av Tauroggen i 1812, en avtale som beredte veien for den senere koalisjonen (mellom Preussen, Russland og Storbritannia) som til slutt beseiret Napoleon og hans allierte.
Clausewitz gikk tilbake til den prøyssiske hæren igjen i 1815, og han ble snart utnevnt til stabssjef for Johann von Thielmanns 3. korps. I denne stillingen gjorde han tjeneste i slaget ved Ligny og i slaget ved Wavre i 1815. Prøysserne ble slått ved slaget om Ligny, som ligger sør for Mont-Saint-Jean og landsbyen Waterloo. Hæren som slo dem ble personlig ledet av Napoleon. Det var Napoleons manglende evne til å faktisk ødelegge de prøyssiske styrkene ved dette slaget, som førte til hans tap noen dager senere i slaget ved Waterloo.
Clausewitz ble forfremmet til generalmajor i 1818 og utnevnt til direktør for Kriegsakademie i Berlin, hvor han tjenestegjorde frem til 1830. I løpet av det siste året hans der, brøt det ut flere revolusjoner i Europa, og en krise i Polen medførte snart en annen stor europeisk krig. Clausewitz ble utnevnt til sjef for den eneste hæren som Preussen var i stand til å mobilisere, som raskt ble sendt til den polske grensen. Han døde senere under et utbrudd av kolera i 1831. Historikeren Wilhelm von Schramm antar imidlertid at Clausewitz omkom av hjertesvikt, idet døden inntraff svært plutselig – i løpet av ni timer – og at han forut for dødsfallet hadde vært i karantene og ikke hadde vist tegn til foregående sykdom.[12]
Hans enke ble den som publiserte hans filosofiske magnum opus om krigen etter hans død, i 1832. Dette var en bok han hadde startet arbeidet på i 1816, men som han altså ikke rakk å fullføre.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
