Slaget ved Borodino

«Borodino» omdirigeres hit. For byen i Sibir, se Borodino (Krasnojarsk kraj).

Slaget ved Borodino, også kalt slaget om Moskva, sto 7. september 1812, og var det største og blodigste endagsslaget under Napoleonskrigene. Over en kvart million soldater var involvert i slaget.

Slaget ved Borodino
Konflikt: Napoleons felttog i Russland, del av Napoleonskrigene
Slaget ved Borodino
Dato 7. september 1812 Sted Borodino, Russland 55°31'0"N 35°49'0"Ø Resultat Fransk seier
Stridende parter
Frankrike	Russland
Kommandanter og ledere
Napoléon Bonaparte	Mikhail Illarionovitsj Kutusov
Styrker
125 000 - 130 000	154 000 - 157 000
Tap
28 000 - 30 000	45 000 - 58 000
Slaget ved Borodino (Europa)

Det ble utkjempet mellom den franske La grande armée under Napoleon I og den russiske hæren til Alexander I nær landsbyen Borodino, 12 km vest for byen Mozjajsk. Slaget endte uten et avgjørende resultat for noen av hærene, men taktiske hensyn tvang russerne til å trekke seg tilbake.

Bakgrunn

I juni 1812 marsjerte Napoleon inn i Russland og tsar Aleksander erklærte at dette var en fedrelandskrig. Napoleon håpet å kunne møte den russiske hæren i åpent terreng, for der å kunne utrydde den. Men den russiske krigsminister Michael Andreas Barclay de Tolly trakk styrkene tilbake og gjennomførte Brent jords taktikk. De franske styrkene kom etter hvert i en vanskelig situasjon, da forsyningslinjene stadig ble lengre.

29. august overtok Mikhail Kutuzov etter Barclay de Tolly som russisk øverstkommanderende, og da Napoleon nærmet seg Moskva, ble det besluttet å konfrontere ham i et forsøk på å stoppe videre framrykking. Ved byen Borodino i guvernementet Moskva fant Kutuzov at terrenget gjorde et forsøk på å stoppe Napoleon mulig. Det ble fra den 3. september reist omfattende festningsverker av jord og tømmerstokker. Til høyre ble reist en redutt under kommando av Nikolaj Rajevskij, og på den venstre flanken ble det bygget tre skanser under kommando av Pjotr Ivanovitsj Bagration, og tilsammen utgjorde dette en sterk befestning.

Slaget

Anslaget over partenes styrker varierer, de fleste kilder antyder at 250 000 mann deltok i to omtrent like store hærer, og dette gjør slaget til et av de største i krigshistorien så langt.

Kl 5 om morgen 7. september beordrer Napoleon fullt frontangrep, en taktikk han ikke benyttet så ofte. Kongen av Napoli, Joachim Murat ledet et kombinert infanteri- og kavaleriangrep og inntok den sentrale Rajevskij-redutten. Russiske reserver ble satt inn og kampene bølget fram og tilbake med meget store tap på begge sider.

Slaget malt av Peter von Hess, 1843

Kampene om Bagration-skansene, maleri av Franz Roubaud

Den uventede franske offensiven fra vest hvor de også inntok en russisk redutt gjorde den russiske situasjonen vanskelig. Den venstre russiske forsvarslinjen ble liggende åpen og russerne trakk seg østover og laget en ny posisjon ved landsbyen Utitza. Den venstre flanken ble derfor liggende isolert og åpen for angrep.

De franske styrkene angrep da Bagrationskansene, fire pilspissformede rettet mot vest ved Moskvaelven. Disse skulle støtte den russiske venstreflanken, da de her ikke hadde noen terrengmessige fordeler. Bagrationskansene ble i løpet av dagen stormet åtte ganger av franskmennene, men hver gang ble de slått tilbake. Kampene bølget fram og tilbake med store tap på begge sider, blant annet ble den russiske kommandanten Pjotr Ivanovitsj Bagration så hardt skadet at han døde fem dager senere, og hans rolle i slaget har senere gjort ham til en russisk helt, blant annet oppkalte Josef Stalin Operasjon Bagration under andre verdenskrig etter ham. Kampene ved Bagrationskansene ble etter hvert så harde og kaotiske at de franske kommandantene i felt ba om forsterkninger fra Den keiserlige garden, noe Napoleon avslo. Den åttende gangen franskmennene stormet skansene, var dette angrepet så kraftig at det russiske artilleriet ikke klarte å stoppe dem og Bagration beordret infanteriet i et motangrep før franskmennene kom fram til skansene. De kraftige kampene varte i rundt en time, og av de anslagsvis 60 000 franskmennene som ble samlet for stormangrepet, gikk opp til halvparten tapt.

Klokken 2 den følgende natten trakk de russiske styrkene tilbake i to kolonner til Semolino for å sikre at hæren ble holdt intakt og ikke gikk i oppløsning. Slik ville de komme seg og la de franske styrkene måtte operere fortsatt stadig lengre fra sine forsyningsbaser. Slik er de russiske bevegelsene og beslutningene et skoleeksempel på hvor avgjørende logistikk er i enhver krigføring.

Slaget sluttet uten noen tydelig seierherre, men russerne lyktes ikke med det som var deres hovedmål, å stoppe den franske framrykkingen. De store tapene på begge sider, gjør også slaget til et av de blodigste i krigshistorien så langt.

Eksterne lenker

• (en) Battle of Borodino – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Vitnebeskrivelse av slaget av den franske adjutanten Louis-François Lejeune
• Borodino: kart, diagrammer og illustrasjoner
• Situasjonen kl 12.30, visuell panorama-tur av Franz A. Roubaud
• Rekonstruksjon i forbindelse med 195 årsjubileet Arkivert 23. november 2016 hos Wayback Machine.
• Den russiske hærens styrkeoppstilling