Brent jords taktikk er en militær taktikk som går ut på å ødelegge alt som kan brukes av fienden mens en selv rykker frem eller trekker seg ut av et område.[1] Uttrykket stammer fra praksisen å brenne avlingene for å hindre fienden matkilder, selv om den ikke begrenser seg til matlagre, men også kan omfatte ødeleggelse av husly, transportmidler, kommunikasjonsmidler og industrielle ressurser som ofte har en like stor eller større nytteverdi i moderne krigføring ettersom moderne hærer vanligvis tar med seg sine egne matforsyninger. Praksisen kan utføres av en hær i fiendtlig territorium, eller av en hær på eget territorium. Taktikken kan også innebære å sette opp dødsfeller eller minelegge husly, transportmidler og videre.[2][3]
Den brente jords taktikk er en defensiv taktikk brukt av en part som trekker seg tilbake. Praksisen kan utføres av militæret i fiendens territorium eller i dets eget hjemterritorium mens det invaderes. Det kan overlappe med, men er ikke det samme som straffende ødeleggelse av fiendens ressurser, som vanligvis gjøres som en del av politisk strategi, snarere enn operativ strategi. Imidlertid kan alt som er nyttig for den framrykkende fienden bli målrettet, blant annet matbutikker og landbruksområder, vannkilder og til og med lokalbefolkningen selv, selv om den sistnevnte målgruppen har blitt forbudt under Genèvekonvensjonene fra 1977:
Det er forbudt for okkupasjonsmakten å endre offentlige tjenestemenns eller dommeres stilling i det okkuperte område eller sette i verk sanksjoner eller treffe tvangstiltak av noen art overfor dem eller behandle dem forskjellig fordi de av samvittighetsgrunner unnlater å utøve sine verv. Artikkel 54 av Genèvekonvensjonen om beskyttelse av sivile i krigstid[4]
Vlad Tepes brukte brent jords taktikk med stor effekt i 1462 under tyrkernes invasjon av Valakia. Denne taktikken var så effektiv at tyrkerne returnerte hjem uten å ha vært i slag.
Under den den andre kinesisk-japanske krig (1937–1945) ødela kinesiske soldater demninger i et forsøk på å oversvømme landet for å forsinke fremrykningen til japanske soldater. Denne taktikken førte til oversvømmelsen av Huang He i 1938.
Under andre verdenskrig brukte både tyskerne og sovjeterne brent jords taktikk i stor målestokk på østfronten. Tyske tropper forsøkte å ødelegge mest mulig etter seg i alle områdene på Murmanskfronten som de måtte trekke seg ut av sommeren og høsten 1944, i Sovjetunionen (Russland), på Lapplandsfronten i Finland og i Norge. Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms førte til at all bebyggelse og infrastruktur i norske områder nord og øst for Lyngen ble ødelagt for å hindre at de invaderende, sovjetiske styrkene fra øst fikk tilgang på forsyninger. De tyske styrkenes systematiske og totale rasering av landsdelen denne siste krigsvinteren ble av kong Olav omtalt som den største katastrofen i norsk historie siden svartedauen. Sovjetunionen brukte denne taktikken mens de var på denesiven, som da de i august 1942 satte fyr på oljebrønnene ved Majkop i Kaukasus. Hitlers «Neroforordning» fra mars 1945, en ordre om å ødelegge infrastrukturen der tyske tropper trakk seg tilbake i riket, ble ikke fulgt. Den ble sabotert av rustningsminister Albert Speer.
Indonesia og proindonesiske militser brukte den brente jords taktikk i sin kampanje i tiden rundt Øst-Timors løsrivelse i 1999.
Saddam Hussein brukte også brent jords taktikk i sin Anfal-kampanje mot kurderne på slutten av 1980-tallet. Hæren jevnet mer enn 4 200 kurdiske landsbyer med jorden. De satte store deler av landet i brann. De forgiftet vannkildene og tvangsflyttet hundretusener av mennesker. Regimet brukte kjemiske våpen ved flere anledninger, det verste var i 1988 i byen Halabja. Som følge av brent jords taktikk ble 182 000 kurdere, hvorav de aller fleste var kvinner, barn og eldre, arrestert og drept i Sør-Irak. De alle fleste ble begravd levende i ørkenen. Det har blitt funnet mange titalls massegraver siden regimets fall i 2003.
Det er forbudt for okkupasjonsmakten å endre offentlige tjenestemenns eller dommeres stilling i det okkuperte område eller sette i verk sanksjoner eller treffe tvangstiltak av noen art overfor dem eller behandle dem forskjellig fordi de av samvittighetsgrunner unnlater å utøve sine verv. Artikkel 54 av Genèvekonvensjonen om beskyttelse av sivile i krigstid [4]
