Bologna-prosessen

Bologna-prosessen er en prosess for standardisering av høyere utdanning i Europa. Den er et samarbeid mellom europeiske utdannings­ministre fra 49 land og Europakommisjonen.^[1] Prosessen søker å skape større bevegelse for studenter og lærere mellom de ulike landenes universiteter og høyskoler gjennom å lage sammenlignbare akademisk grader og sikre kvaliteten og nivået for disse.

Logo for Bologna-prosessen.

Fra 2010 er Bologna-prosessen også kalt Det europeiske område for høyere utdanning, eller European Higher Education Area (EHEA).^[2] Prosessen bygger på landenes frivillige deltagelse og har hittil vært kjennetegnet av stor dynamikk.

Prosessen har navn etter Universitetet i Bologna, som er regnet som et av verdens eldste, fortsatt operative universitet, fra det ble åpnet i 1088.^[3] Her startet prosessen da Bologna-deklarasjonen ble undertegnet i 1999, og denne ble utgangspunktet for den videre prosessen. Denne ble undertegnet av 29 europeiske undervisningsministere, og det ble åpnet for at også andre land som hadde sluttet seg til Europarådets kulturkonvensjon fra 1954 også kunne slutte seg til Bologna-deklarasjonen.

I tillegg ble det gjennomført oppfølgingsmøter hvert annet år, i Praha i 2001, Berlin i 2003, Bergen i 2005, London i 2007 og Leuven i 2009.

En av de aller viktigste delene av Bologna-prosessen er enigheten om å dele opp høyere utdanning i tre såkalte sykluser.^[4] Syklusene kalles ofte bachelorgrad, mastergrad og doktorgrad. Disse er definert gjennom European Credit Transfer and Accumulation System.

Ministrene har også blitt enige om å anvende studiepoengsystemet ECTS som en del av Bologna-prosessen.

Deltakende land

• fra 1999: Belgia, Bulgaria, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, Island, Irland, Italia, Latvia, Litauen, Luxembourg, Malta, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Romania, Slovakia, Slovenia, Spania, Sverige, Sveits, Storbritannia, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, Østerrike
• fra 2001: Kroatia, Kypros, Liechtenstein, Tyrkia
• fra 2003: Albania, Andorra, Bosnia-Hercegovina, Den hellige stol, Republikken Makedonia, Russland, Serbia
• fra 2005: Armenia, Aserbajdsjan, Georgia, Moldova og Ukraina
• fra mai 2007: Montenegro
• fra 2010: Kasakhstan^[5]
• fra mai 2015: Belarus
• fra 2020: San Marino

Så langt er det bare Monaco av Europarådets medlemmer som ikke deltar i samarbeidet.

Belarus’ søknad ble først avvist i 2012, da det ble sådd tvil om landets vilje til å støtte opp om akademisk frihet.^[6] Landet ble imidlertid inkludert fra og med mai 2015.^[7]

Kirgisistan, Nord-Kypros, Israel og Kosovo er av ulike, og hovedsakelig formelle årsaker blitt avvist som deltakere i samarbeidet.^[8]

Referanser

1. «European Higher Education Area and Bologna Process». www.ehea.info. Besøkt 24. mars 2022.
2. Kunnskapsdepartementet (6. oktober 2011). «Prop. 1 S (2011–2012)». Regjeringa.no (på norsk nynorsk). Besøkt 24. mars 2022.
3. «Bologna, nell'università più antica - La Stampa». lastampa.it (på italiensk). 13. november 2017. Besøkt 14. november 2019.
4. Bologna Working Group on Qualifications Frameworks (18. februar 2005). «A Framework for Qualifications of the European Higher Education Area» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 5. oktober 2007. Besøkt 11. september 2008.
5. http://europa.eu/legislation_summaries/education_training_youth/lifelong_learning/c11088_en.htm
6. http://www.europeanvoice.com/article/imported/no-bologna-for-belarus/74079.aspx
7. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. desember 2015. Besøkt 15. desember 2015.
8. Søknader for deltakelse i Bologna-prosessen (engelsk) Arkivert 30. oktober 2008 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• (en) Bologna process – kategori av bilder, video eller lyd på Commons