Black Swan er en amerikansk psykologisk thriller og skrekkfilm fra 2010, regissert av Darren Aronofsky, med Natalie Portman, Vincent Cassel, Mila Kunis, Barbara Hershey og Winona Ryder i de viktigste rollene. Kunis og Portman spiller ballettdansere som deltar i en oppsetting av Pjotr Tsjajkovskijs ballett Svanesjøen, der Portmans rolle, Nina, blir valgt til å spille svanedronningen, en rolle som innebærer å spille både den uskyldige hvite og den sensuelle svarte svanen. Hun har en personlighet som naturlig ligger nær den hvite svanen, men for å klare den mørke delen må hun gå dypt inn i skjulte sider i sin egen personlighet. Dette ender med at hun mister sitt svake grep på virkeligheten, og blir sendt inn i et mareritt i våken tilstand.
| Black Swan | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Generell informasjon | |||
| Sjanger | Drama, psykologisk thriller, skrekk | ||
| Utgivelsesår | |||
| Prod.land | Amerikansk | ||
| Lengde | 108 min. | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Aldersgrense | 15 år (Norge) | ||
| Bak kamera | |||
| Regi | Darren Aronofsky | ||
| Produsent | Ari Handel, Scott Franklin, Mike Medavoy, Arnold Messer, Brian Oliver | ||
| Manusforfatter | Mark Heyman Andrés Heinz John McLaughlin | ||
| Musikk | Clint Mansell Pjotr Tsjajkovskij[1] | ||
| Sjeffotograf | Matthew Libatique | ||
| Klipp | Andrew Weisblum | ||
| Foran kamera | |||
| Medvirkende | Natalie Portman Vincent Cassel Mila Kunis Barbara Hershey Winona Ryder | ||
| Annen informasjon | |||
| Filmformat | 2,35:1 | ||
| Budsjett | 13 millioner dollar[2] | ||
| Totalomsetning | 329, 4 millioner dollar[3] | ||
| Prod.selskap | Fox Searchlight Pictures | ||
| Eksterne lenker | |||
| Offisielt nettsted | |||
| IMDb | |||
Den første idéen for filmen hadde regissør Aronofsky, da han fikk en idé om en film med handling fra fribryting og ballett. Da han delte konseptet og lagde sportsfilmen The Wrestler, satt han igjen med et uprodusert filmprosjekt basert på ballett. Sammen med Portman planla han filmen allerede i 2000, og via en kort tilknytning til Universal Studios, ble Black Swan til slutt produsert i New York City i 2009 av Fox Searchlight Pictures. Både Portman og Kunis trente på ballett i flere måneder før innspillingen, og de fikk hjelp av flere ballettdansere underveis.
Black Swan hadde verdenspremière 1. september 2010, som åpningsfilm under filmfestivalen i Venezia. Den hadde førpremiere i USA 3. desember 2010, mens den ordinære premieren var 17. desember. Norgespremieren til filmen var 4. februar det påfølgende året. Filmen fikk tidlig kritikerros, hovedsakelig for Portmans prestasjon og Aronofskys regi, og ble en internasjonal suksess etter å ha tjent inn 329 millioner amerikanske dollar på verdensbasis. Den mottok fem Oscarnominasjoner, og Portman vant en pris for beste kvinnelige hovedrolle. Aronofsky ble nominert for beste regi, mens filmen i seg selv ble nominert til beste film. Black Swan var i tillegg nominert til Amandaprisen for beste utenlandske film, og vant publikumsprisen under Tromsø Internasjonale Filmfestival i 2011.
Regissør Darren Aronofsky ble først interessert i ballett da søsteren hans studerte dans på High School of Performing Arts i New York City. Den opprinnelige idéen hans for filmen kom da han hyrte inn manusforfattere for å omarbeide teaterstykket The Understudy (Stedfortrederen). Dette stykket handler om skuespillere som utforsket det å bli hjemsøkt av en dobbeltgjenger. Aronofsky har sagt at manuskriptet lånte elementer fra Mankiewicz' Alt om Eva, Roman Polańskis Leieboeren og Fjodor Dostojevskijs roman Dobbeltgjengeren. Regissøren hadde også sett flere oppsettinger av Svanesjøen, og han koblet dualiteten mellom den hvite og sorte svanen til manuset.[4] Da han lette etter informasjon til Black Swan, opplevde Aranofsky ballett som «en svært isolert verden», hvor danserne «ikke var imponert over filmer». Likevel fant han både aktive og inaktive ballettdansere som delte erfaringene sine med han. Han sto også backstage da Bolsjojballetten hadde forestilling ved Lincoln Center for the Performing Arts.[5]
Aronofsky så på Black Swan som søsterfilmen til The Wrestler, der en av hans opprinnelige konsepter handlet om et kjærlighetsforhold mellom en bryter og en ballerina. Senere delte han historien i to separate filmer fordi det ble «for mye for én film». Regissøren har sammenlignet de to filmene: «Bryting blir av mange ansett som den laveste kunsten — om de i det hele tatt kaller det kunst, mens ballett blir av mange ansett som den høyeste kunsten. Men det som var fantastisk for meg var hvor like opptredenene i disse to verdene var. De tar begge i bruk en utrolig bruk av kroppen for å uttrykke seg.»[5]
Aronofsky og skuespiller Natalie Portman diskuterte ideen om en ballettfilm allerede i 2000, etter utgivelsen av Requiem for a Dream, men noe manus hadde enda ikke blitt skrevet.[5] Aronofsky fortalte Portman om en kjærlighetshistorie som involverte to konkurrerende ballettdansere, og Portman svarte, «jeg synes det var veldig interessant fordi filmen på så mange måter er en utforskning av en artists ego og den narsissistiske tiltrekningen og frastøtingen av seg selv.»[6] Om ventetiden fram til 2010 har hun sagt, «det faktum at jeg hadde brukt så mye tid på å tenke over det... lot det godgjøre seg litt før vi startet innspilling.»[7]
Teaterstykket The Understudy var skrevet av Andres Heinz; Aronofsky hørte først om dette da han lagde sin andre film, Requiem for a Dream, og beskrev det som en «Alt om Eva med en dobbeltgjenger, iscenesatt utenfor Broadway.» Etter å ha regissert The Fountain (2006), fikk Aronofsky og produsent Mike Medavoy manusforfatter John McLaughlin til å skrive om The Understudy; Aronofsky har sagt at McLaughlin «tok min idé av «Svanesjøen» og balletten, og puttet [historien] inn i en ballettverden og endret tittelen til Black Swan.»[8] Heinz debuterte i 1998 med sin egen film Origin of the Species. Hans manus The Understudy var grunnlaget for Darren Aronofskys Black Swan.[9][10][11]
Da regissøren la fram en detaljert skisse over filmen til Universal Pictures, besluttet de å hurtigutvikle prosjektet i januar 2007.[12] Ifølge Aronofsky «døde prosjektet på nytt», men det fikk nytt liv igjen etter utgivelsen av The Wrestler (2008). Da fikk han Mark Heyman, direktør for utviklingen av Aronofskys produksjonsselskap Protozoene Pictures, til å skrive manuset til Black Swan noe som «gjorde den gjennomførbar.»[8] I juni 2009, hadde Universal solgt rettighetene til filmen og fått oppmerksomhet fra en rekke andre studioer, spesielt med tanke på skuespiller Natalie Portman i hovedrollen.[13] Arbeidet begynte i samarbeid med Protozoa Pictures og Overnight Productions; sistnevnte finansierte filmen. I juli 2009 ble Mila Kunis castet.[14]
Portman har senere sammenlignet filmen med Polańskis Rosemary's Baby fra 1968, mens regissør Aranofsky har sagt at Polański-filmene Avsporet (1965) og Leieboeren (1976) hadde «store innvirkninger» på den endelige filmen.[5] Skuespiller Vincent Cassel har også sammenlignet filmen med Polańskis tidligere arbeid, men legger også til noe av arbeidet til David Cronenberg.[15]
Nina Sayers (Natalie Portman) er en ballerina ved «New York ballettkompani». Livet hennes, i likhet med andre innen profesjonen, dreier seg kun om dans. Hun bor sammen med sin mor (Barbara Hershey), en tidligere ballerina, som har en kvelende kontroll over datteren. Når regissøren Thomas Leroy (Vincent Cassel) bestemmer seg for å bytte ut prima ballerina Beth MacIntyre (Winona Ryder) fra åpningsproduksjonen i den nye sesongen, er Nina hans førstevalg. Men hun har en konkurrent: En ny danser, Lily (Mila Kunis), som imponerer Thomas. «Svanesjøen» krever en danser som både kan spille den hvite svanen, uskyldig og elegant, og den sorte svanen som representerer list og sensualitet. Nina passer perfekt som den hvite svanen, mens Lily er rene personifiseringen av den sorte svanen.
Når Nina besøker Thomas for å spørre ham om rollen, forteller han at det handler om å «gi slipp,» og da han kysser henne biter Nina leppene hans. Thomas ser på dette som et tegn på at hun er klar for rollen. Han gir henne rollen, i stedet for Beth, som tar valget opp med Thomas og Nina, og antyder hun måtte ligge med ham for å få rollen. Hun blir senere alvorlig skadet i en bilulykke, noe regissøren tror var et selvmordsforsøk. Nina fortsetter å slite med rollen, og Thomas ønsker at hun skal slutte å være perfeksjonist hele tiden, og heller være litt vågal. Han poengterer at hun kan få hjelp ved å se Lily danse. Vennskapet mellom danserne er anstrengt på grunn av Lilys utskeielser, men da hun ber Nina ut en kveld blir Nina med, for å trosse morens ønsker.
Samme kvelden blir Nina tilbudt en pille av partydopet ecstasy, men takker nei. Da hun går vekk fra bordet putter Lily likevel pillen i glasset hennes. Nina tar med venninnen hjem til leiligheten, hvor hun krangler med moren før hun låser seg inne med Lily på rommet sitt. Etter å ha hatt sex sovner hun; tilsynelatende av at Lily kveler henne med en pute. Da hun våkner opp sent neste morgen, innser hun at hun både er alene og for sen til øving. Da hun ankommer treningsstudioet, ser hun sin rivalinne danse rollen som Svanedronningen. Frustrert spør hun hvorfor Lily ikke vekket henne, og da hun blir fortalt at Lily ble med en mann hun hadde møtt kvelden før hjem, innser hun at hun hadde drømt det som hadde skjedd.
Nina får så vite at Lily har fått rollen som hennes reserve, og hun løper til Thomas for å be om noen andre kan bli det istedenfor, ettersom hun tror Lily er ute etter rollen hennes. Han sier da at den eneste som står i veien for henne, er nettopp henne selv. Samme kveld, da hun øver alene i treningsstudioet, ser hun sitt eget speilbilde snu seg mot henne, uten at hun fysisk beveger seg. Da lyset plutselig går, ber hun noen skru det på igjen, og ser Thomas og Lily ha sex i et hjørne. Redd og forvirret besøker hun Beth på sykehuset for å gi tilbake noe sminke hun hadde tatt fra henne tidligere. Plutselig våkner Beth, tar tak i armen til Nina og spør hvorfor hun hadde tatt sminken. Med tårer i ansiktet, sier Nina at hun ønsket å være like perfekt som henne, men Beth svarer tilbake at hun ikke er perfekt. Beth tar så en neglefil og stikker seg selv flere ganger i ansiktet. Nina tar raskt filen fra henne og løper til heisen, hvor hun slipper den blodige filen på gulvet.
Da hun kommer hjem, havner hun i en voldsom krangel med moren, noe som ender med at Nina besvimer på sengekanten. Bekymret for datteren, prøver moren å hindre Nina fra å opptre på åpningskvelden, men Nina dytter frustrert moren vekk og drar fra leiligheten i hastverk og sinne. Siden moren hennes hadde ringt og sagt at Nina var syk, hadde Thomas lovet Lily at hun skulle få spille denne kvelden. Nina insisterer på å likevel få spille, og Thomas gir til slutt etter. Første akt går bra helt til Nina får hallusinasjoner på scenen, og gjør at den mannlige medskuespilleren mister henne under et løft. Distrahert går hun til sminkerommet, der hun finner Lily. Lily sier at hun ikke lenger bør spille rollen, og at hun skal ta over. Nina dytter reserven sin inn i et speil så det knuser, og hun virker å være død. Plutselig blir Lilys ansikt til Ninas, og hun griper rundt halsen til den egentlige Nina og prøver å kvele henne. Nina finner et glasskår på gulvet og dreper dobbeltgjengeren med det. Da byttes ansiktet på den døde tilbake til Lilys, og Nina innser hva hun nettopp har gjort. Hun gjemmer liket på badet og gjør seg klar for andre akt.
Mellom innslag kan man se mørke fjær på kroppen til Nina, og kroppen hennes forvandles til den sorte svanes. Hun får stående applaus og blir gratulert av Thomas og andre medhjelpere bak scenen. Da hun går tilbake til sminkerommet før siste innslag, kommer Lily for å gratulere henne. Nina innser at krangelen deres var innbilt og forvirret åpner hun døren til rommet hvor liket lå, bare for å finne et tomt rom. Speilet er imidlertid fortsatt knust, og Nina oppdager et glasskår i magen sin og forstår at hun har stukket seg selv. Da hun danser sitt siste innslag, hvor den hvite svanen kaster seg utfor en klippe, ser Nina moren gråtende i publikum. Da hun kaster seg selv bakover, og lander på en madrass, kan hun høre stormende applaus i bakgrunnen. Thomas, Lily og resten av danserne kommer for å gratulere henne, men ser at hun blør fra magen. I det de hvite taklysene omkranser henne, hvisker hun «Jeg følte det. Perfekt. Det var perfekt.»
Natalie Portman (venstre) hadde hovedrollen som Nina, en ustabil ballettdanser som, ifølge Portman, er blitt «skapt av noen andre». Mila Kunis (høyre), spilte rivalen hennes, Lily, og har kalt rollefiguren sin «en drivkraft bak Ninas sammenbrudd».
I rulleteksten ble de større rollene kreditert med karakterens navn, samt sine tilsvarende roller i Svanesjøen.
- Natalie Portman som Nina Sayers / Svanedronningen. Nina Sayers er en ballettdanser som har levd i en beskyttet verden sammen med moren sin siden hun var et barn. Da hun får rollen som Svanedronningen krever Thomas at hun må bli bedre på å «slippe seg litt fri». Filmen blir fortalt fra Ninas synsvinkel, og følger rollefigurens syner og hallusinasjoner. Portman har sagt om Nina at «denne sentrale rollefiguren er blitt skapt av noen andre, og for å bryte seg fri fra denne forbannelsen må hun gjøre en beslutning som er drastisk og på en måte hennes første akt av et forfatterskap.»[16] Filmpolitiet har beskrevet Nina som «tilknappet og innesluttet,»[17] mens Verdens Gang har skrevet at hun er jomfruelig og kontrollert, men samtidig psykisk ustabil.[18]
- Mila Kunis som Lily / Den sorte svane. Lily flyttet fra San Francisco til New York City for å få danse ballett, men tar ikke ting like seriøst som Nina. Portman har sagt at rollefiguren til Kunis har «en morsom side,» som Thomas oppfordrer Nina til å finne i sin dans.[16] Kunis har lagt til at rollefiguren hennes fungerer som en drivkraft bak Ninas sammenbrudd, og at hun gjerne kan bli kalt Ninas rival.[19] Verdens Gang skriver at Lily er selvsikker og seksuelt utagerende, og samtidig at rollefiguren er Ninas rivalinne og rake motsetning.[18] Bergens Tidende kaller imidlertid Lily «et slags alter ego» i forhold til Nina.[20]
- Vincent Cassel som Thomas Leroy / Gentleman. Thomas er regissøren av ballettstykket, og har ansvar for å velge ut dansere til de ulike rollene i «Svanesjøen». «Jeg tror han virkelig forelsker seg i perfeksjon og skjønnhet,» har Cassel sagt om figuren.[21] «Og han ønsker at [Nina] skal komme dit, uansett hva det krever. Han er veldig lidenskapelig i det han gjør, og spesielt i kunsten og seg selv. Og ved hjelp av denne mekanismen bestemte han at denne jenta skulle klare det.» Både Verdens Gang og Aftenposten beskriver Thomas som en arrogant regissør.[18][22]
- Barbara Hershey som Erica Sayers / Dronningen. Erica Sayers er Ninas overbeskyttende mor som etterhvert mener at presset på datteren blir for mye. Erica er ikke mentalt frisk, ifølge Hershey, som har sagt at på grunn av sin mentale tilstand er Erica veldig klumsete i måten hun beskytter datteren på.[23] Hun ga opp dansekarrièren sin da hun ble gravid med Nina, og Hershey tror ikke hun har noe liv uten datteren. «Jeg tror hun er en advarsel om hva Nina kan bli hvis hun ikke følger drømmen sin.»[23] Bergens Tidende mener Erica er fryktinngytende spilt av Hershey,[20] mens Filmpolitiet mener det finnes antydninger til seksuelt misbruk mellom mor og datter.[17]
- Winona Ryder som Beth MacIntyre / Den døende svane. Beth MacIntyre er en ballettdanser i det samme kompaniet som Nina, men hun ble ikke valgt til rollen som Svanedronningen fordi hun, ifølge de andre danserne, nærmer seg «overgangsalderen». Hun blir skadet i en bilulykke som Thomas tror var et selvmordsforsøk. Ryder har kalt figuren sin ganske tragisk, men synes hun samtidig Beth er noenlunde realistisk. «Hun er den som har vært en prima ballerina – en stjerne – og nå er hun i den alderen der hun skal bli erstattet.»[24]
Benjamin Millepied (David Moreau), Ksenia Solo (Veronica), Kristina Anapau (Galina) og Janet Montgomery (Madelina) hadde mindre roller som ballettdansere i «New York ballettkompani», mens Sebastian Stan (Andrew) og Toby Hemingway (Tom) spilte guttene Nina og Lily møtte på klubben.
Black Swan er fortalt som en parallell til «Svanesjøen», og det finnes flere likheter mellom filmen og ballettstykket.[25] I Tsjajkovskijs ballett blir jenta Odette forvandlet til en svane da han hun er forelsket i sverger sin evig kjærlighet til en annen pike, Odile, som naturlig er den mørke svanen. Desperat og forvirret begår hun selvmord ved å kaste seg uti sjøen. I Black Swan blir rollefiguren Nina forvandlet til en svane da hun tror rivalen Lily, den mørke svanen, er ute etter rollen hennes, på samme måte som Odile er ute etter plassen til Odette. Desperat etter perfeksjon og forvirret i sitt indre mørke, begår hun, uten selv å være klar over det, selvmord.
Odette, som ofte omtales som en «tragisk heltinne», portretteres alltid som sårbar, forsiktig, omsorgsfull, beskjeden og barmhjertig. Dette reflekteres tidlig i Portmans figur Nina, hvor hun er redd for å gjøre feil på dansegulvet.[25] For å spille Svanedronningen må Nina også takle Odettes motstykke Odile, den sorte svanen. I hennes øyne er dette Lily: de er ikke bare like i utseendet, men i tillegg har de blitt tilbudt samme rolle. Odile kler seg i tillegg alltid i svart, på samme måte som Ninas forføreriske rivalinne. I ballettstykket blir Odette fratatt sin egen identitet da Odile utgir seg for å være henne: dette gjenspeiles i Black Swan, ikke bare i kampen mellom Nina og Lily, men også i hovedpersonens indre kamp mellom sine to personligheter.[25][26]
Utvikling og innspilling
Fox Searchlight Pictures distribuerte Black Swan og budsjetterte filmen til 10–12 millioner dollar. Innspillingen ble gjort av Super 16mm-kameraer og ble påbegynt i New York City mot slutten av 2009.[27] Deler av innspillingen ble gjort ved Performing Arts Center ved State University of New York.[4] Aronofsky spilte inn Black Swan med en dempet palett og kornete stil, noe som bevisst var lik det han tidligere hadde gjort i The Wrestler.[28] Regissøren har sagt
Jeg liker Super 16 fordi kameraene er virkelig lyse, virkelig bevegelige. I tillegg var det for The Wrestler sin del en pengesparende faktor. Om filmene hadde blitt innspilt på 35 mm, ville de blitt så glanset at de ville blitt noe i nærheten av hva folk gjør på video. Jeg ønsket å gå tilbake til den kornete, realistiske følelsen i The Wrestler. [...] I likhet med bryting, er ballett fotografert med et bredt foto med to bilder på hver side, og ingen brakte egentlig kameraet — vel, bryting — i ringen for oss, på scenen og inn i treningsrommet. Jeg ønsket virkelig at kameraene skulle danse, men jeg var nervøs på det å spille inn en psykologisk thriller/skrekkfilm med et håndholdt kamera. Jeg kunne ikke komme på et annet eksempel hvor det er gjort. [...] Steady-cams er veldig forskjellig fra håndholdte, fordi håndholdte gir deg denne realistiske følelsen. Jeg var redd for at det ville ha påvirkning på spenningen, men etter stund sa jeg, «faen heller, la oss gå for det.»[8]
Georgina Parkinson, en ballettmester fra American Ballet Theatre (ABT), trente skuespillerne i ballett før innspillingen. Ballettdansere Sarah Lane og Maria Riccetto fra ABT fungerte som Portmans og Kunis' stand-ins i filmen. Etter Portmans Oscarseier hevdet Lane imidlertid at skuespilleren kun danset fem prosent i filmen, og at filmprodusentene hadde forsøkt å få henne til å holde munn om det.[29] Da Aronofsky senere svarte tilbake på Lanes kommentar, og støttet Portman sin prestasjon, stilnet debatten.
Thérèse DePrez jobbet som produksjondesigner for filmen, og hadde som utgangspunkt å lage filmen som en mer moderne versjon av «Svanesjøen».[30] Hun tok mye inspirasjon fra trær, og i Thomas' rom er mye av tingene inspirert fra naturen. I tillegg er de fleste rommene i filmen kledd i svarte og hvite møbler, en fremhevende kontrast som følger hele filmen. DePrez designer vanligvis hele rom, men på grunn av det lave budsjettet måtte hun designe kun den delen av rommet som ble brukt til innspilling, og derfor jobbet hun tett opp mot kinematograf Matthew Libatique.[31]
Musikk
Utdypende artikkel: Black Swan: Original Motion Picture Soundtrack
Filmmusikken til Black Swan ble komponert av Clint Mansell, og ble utgitt av Sony Masterworks 30. november 2010. Mansell benyttet musikk fra Pjotr Tsjajkovskijs Svanesjøen med betydelige bearbeidinger.[32] Ettersom Mansell tok utgangspunkt i Tsjajkovskijs musikk, ble musikken vurdert som «uoriginal» og kunne derfor ikke nomineres til Oscar for beste originalmusikk under utdelingen i 2011.[33]
Dette var den femte filmen hvor regissør Darren Aronofsky samarbeidet med Mansell. De hadde tidligere samarbeidet om Pi (1998), Requiem for a Dream (2000), The Fountain (2006) og The Wrestler (2008). Om samarbeidet med Aronofsky har Mansell sagt at han er «heldig for å ha fått en ny sjanse til å være kreativ innen musikk,» ettersom han tidligere var vokalist i rockebandet Pop Will Eat Itself.[34]
Fiolinisten Tim Fain[35] og elektronikaduoen The Chemical Brothers medvirket til filmmusikken; sistnevnte lagde også musikk til scenen hvor Nina og Lily er i klubben, men denne er ikke med på albumet.[36]
Black Swan hadde verdenspremière som åpningsfilm under den 67. filmfestivalen i Venezia 1. september 2010. Filmen mottok stående applaus, og ifølge Variety var det «en av de sterkeste åpningsfilmene i Venezia i nyere tid.»[37] Festivalens kunstneriske direktør Marco Mueller hadde valgt Black Swan framfor The American (med George Clooney) som åpningsfilm, fordi «[det] passet bedre... Clooney er en utmerket skuespiller, og han vil alltid være velkommen i Venezia. Men det var såpass enkelt.»[38] Filmen var den tredje spillefilmen regissert av Darren Aronofsky som ble vist i festivalen, etter The Fountain og The Wrestler.[39] Filmen har senere vært å se på filmfestivaler som Toronto internasjonale filmfestival og London filmfestival,[40][41] samt på det amerikanske filminstituttets fest i Los Angeles november 2010.[42]
Utgivelsen av Black Swan i Storbritannia ble flyttet fra 11. februar til 21. januar 2011. Ifølge The Independent var filmen ansett som en av «de mest etterlengtede» filmene i slutten av 2010. Avisen sammenlignet filmen med De røde sko fra 1948, for å ha «en marerittaktig kvalitet... av en danser fortært av sitt ønske om å danse.»[43]
Filmen ble utgitt på DVD og Blu-ray 29. mars 2011 i region 1/region A,[44] og 16. mai i region 2/region B.[45]
Sensur
Medietilsynet i Norge ga filmen aldersgrense 15 år med følgende begrunnelse. «Denne filmen har en angstskapende stemning. Dette sammen med skildring av psykisk ubalanse og voldsutøvelse, gjør at den får 15-årsgrense.»[46] I USA ga MPAA filmen aldersgrense R, som vil si at barn under 17 må være med foreldre eller foresatte for å kunne se filmen.[47] Begrunnelsen var at filmen hadde «sterkt seksuelt innhold, forstyrrende voldelige bilder, språk og litt narkotikabruk».
Britiske British Board of Film Classification ga filmen aldersgrense 15, noe som vakte stor oppsikt i Storbritannia. Ifølge BBFC kom det inn 40 klager om at sensuren var for lav, spesielt med tanke på sexscenen mellom Lily og Nina. «At det var en sexscene mellom to kvinner var en skjerpende faktor for enkelte som hevdet at skildringer av homoseksuell aktivitet bør være begrenset til en 18 års aldersgrense, eller ikke bli vist i det hele tatt.»[48] Organisasjonens leder David Cooke svarte på kritikken, og henviste til BBFCs retningslinjer som tilsa at de ikke skal diskriminere scener ut ifra seksuell legning.[49]
Da Black Swan først ble utgitt i kinoer, ble den møtt med et uventet høyt antall seere, og ble en såkalt «sleeper hit».[50] På åpningsdagen tok den inn 415 822 amerikanske dollar – gjennomsnittlig 23 101 per kino.[51] Til sammen tjente den inn 329 398 046 dollar på verdensbasis, og 106 954 678 dollar i USA.[3] Filmen gjorde det også godt blant kritikere: den amerikanske nettsiden Rotten Tomatoes kalkulerte med at 87 % av totalt 273 anmeldelser var positive; den høyeste ratingen til en Aronofsky-film noensinne etter The Wrestler.[52] Ifølge siden er kritikernes konsensus som følgende: «Forfriskende intens, lidenskapelig, og vilt melodramatisk, glir Black Swan på Darren Aronofskys dristige regi – og en bravur ytelse av Natalie Portman.»
Anmeldelser
Filmkritiker Roger Ebert fra Chicago Sun-Times ga filmen 3½ av fire stjerner: han likte hvordan filmen fokuserte på Ninas ønske etter perfeksjon, og satte det i sammenligning med samfunnet på den tiden.[53] Han roste videre Portmans opptreden, og sa at «selv på ytterpunktene ser du ikke at det kun er skuespill.»[53] «Hun har aldri spilt en karakter så besatt før, og aldri møtt en større fysisk utfordring.» Leif Gullstein i Bergens Tidende var også fornøyd, og ga filmen terningkast 6. Han skrev:[20]
I Norge ble filmen møtt med rosende omtale fra FilmMagasinet som ga terningkast seks, og Filmpolitiet, Verdens Gang, Aftenposten og NATT&DAG som ga den terningkast fem.[54] Erlend Loe fra Aftenposten kalte filmen pompøs og presis, og mente det var Aronofskys beste film så langt.[22] Filmpolitiets Birger Vestmo mente filmen etterhvert «eksploderer i ren visuell og destruktiv energi,» og kalte det en «imponerende prestasjon».[17] Inger Merete Hobbelstad fra Dagbladet ga terningkast fire, og mente at Portman var for monoton i rollen som Nina, men at hun samtidig tok seg opp mot slutten.[55] Stavanger Aftenblad ga terningkast tre, og kalte filmen selvopptatt.[56]
Priser og nominasjoner
Utdypende artikkel: Liste over filmpriser og prisnominasjoner tildelt Black Swan
Da Oscarnominasjonene for den 83. Oscar-utdelingen ble offentliggjort 25. januar 2011, var Black Swan nominert i fem kategorier; beste film, beste kvinnelige hovedrolle (Natalie Portman), beste regi (Darren Aronofsky), beste kinematografi (Matthew Libatique) og beste filmklipp (Andrew Weisblum).[57] Kun Portman vant for sin prestasjon, en pris som var «virkelig fortjent,» ifølge Filmpolitiets Birger Vestmo.[58] Vestmo mente i tillegg at Aronofsky ville være et bedre valg enn Tom Hooper, som vant prisen for beste regi for sitt arbeid i Kongens tale.
Både under den 64. BAFTA-utdelingen og 16. Critics' Choice Movie Awards-utdelingen var Black Swan nominert i 12 priskategorier; kun Portmans tolkning som Nina ble imidlertid belønnet med priser. Barbara Hershey mottok en BAFTA-nominasjon og Mila Kunis en Critics' Choice-nominasjon, begge for sine biroller i filmen. De tapte prisene til fordel for Helena Bonham Carter (for Kongens tale) og Melissa Leo (for The Fighter). Ellers står filmen på mange kritikeres liste over de beste filmene fra 2010, deriblant på det amerikanske filminstituttets liste «Movies of the Year».[59]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
