From Wikipedia, the free encyclopedia
Bertrand Barère de Vieuzac (1755–1841) var en fransk revolusjonær.
 | Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
| Bertrand Barère | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. sep. 1755[1][2][3][4] Tarbes[5][6] | ||
| Død | 13. jan. 1841[1][2][3][4] (85 år) Tarbes[7][8][6] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, dommer, journalist, advokat, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Alexandrine Louise Boutinon de Courcelles de Guibert | ||
| Parti | The Plain | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Signatur | |||
 | |||
Hans far var sénéchal av Tarbes-Bigorre og var i besittelse av et lite gods ved Vieuzac og lot seg derfor kalle Barère de Vieuzac. Barères mor, Jeanne-Catherine Marrast, var av gammel adel.[9] Barère studerte jus i Toulouse og ble senere advokat ved det stedlige parlement.
Allerede som advokat i Toulouse viste han seg som en elegant taler og skribent, og som medlem av Nasjonalforsamlingen og av Nasjonalkonventet vant han frem ved formelle evner, ikke ved originalitet eller personlighet.[trenger referanse] Han søkte alltid ganske prinsippløst de sterkestes side; han forlot gironden og gikk i spissen for smigrerne av Robespierre. Han stemte også for henrettelsen av girondinerne. Skjønt ikke ondsinnet, tok han medansvar for redselsperiodens verste gjerninger og omtalte dem med blomstrende retorikk som «Guillotinens Anakreon».[trenger referanse]
Som medlem av velferdskomiteen tilfalt det ham å avgi rapportene om krigens gang til Konventet, og den ypperlige form han gav dem, bidro meget til selv i motgangstider å vedlikeholde tilliten i landet og begeistringen i hæren.[trenger referanse] I nasjonalkonventets møte den 31. juli 1793 ble det på forslag fra Barères besluttet å åpne og ødelegge kongegravene i Saint-Denis og hente ut alle metaller (det var for det meste likkister av bly), og la dem komme revolusjonskrigen til gode. Barère var motstander av Georges Danton; han og Robert Lindet var de eneste som klarte å bli gjenvalgt. Barère fikk tilsynet med utenrikspolitikken.
Han kom etter hvert, neppe mot sin vilje, til å motarbeide Robespierre ved fremstilling av seirer som måtte gjøre hans diktatur overflødig, og 9. Thermidor, da han forutså hans fall, gikk han avgjørende ut mot ham.[trenger referanse]
Ikke desto mindre ble han satt under anklage som Robespierres medskyldige. Han ble dømt til deportasjon til Fransk Guyana, men han klarte å rømme før atlanterhavskryssingen mens han satt internert på Île d’Oléron.
Han måtte holde seg i skjul, og kunne ikke dukke opp igjen før etter 18. Brumaire. Han tilbød Napoléon Bonaparte sine tjenester, og fikk av ham i oppdrag å utarbeide ukentlige rapporter om den offentlige mening og stemning.
Under Restaurasjonen dro han i landflyktighet til Belgia og vendte ikke tilbake til Frankrike før under kong Louis-Philippe.
Under Juliregjeringen ble han valgt til representant i nasjonalforhandlingen.
Han døde som det siste overlevende medlem av Velferdskomiteen, fattig og glemt.[trenger referanse]
Hans meget upålitelige memoarer, som utkom 1843, foranlediget Macaulays velkjente, sterkt farvede essay, som fremstiller ham som et menneskehetens utskudd.[trenger referanse]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
