August Wilhelm Antonius greve Neidhardt von Gneisenau (født 27. oktober 1760 i Schildau, Sachsen, død 23. august 1831 i Posen) var en prøyssisk generalfeltmarskalk under den sjette koalisjonskrigen og var en hærreformator. Han var sjef for den prøyssiske generalstaben i perioden 28. juni 1813 til 3. juni 1814.
| August von Gneisenau | |||
|---|---|---|---|
 August von Gneisenau. Portrett ved George Dawe (1781-1829) | |||
| Født | 27. okt. 1760[1][2][3][4] Schildau | ||
| Død | 23. aug. 1831[1][2][3][4] (70 år) Poznań[5] Kolera | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, politiker, reformator, marskalk, reformator | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Erfurt | ||
| Far | August Wilhelm von Gneisenau[6] | ||
| Mor | Eva Müller[6] | ||
| Barn | Emilie, Gräfin Neidhart von Gneisenau[6] | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
| Medlem av | Akademie gemeinnütziger Wissenschaften | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer
Pour le Mérite
Den sorte ørns orden Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen 3. klasse av St. Georgordenen Ridder storkors av den militære Wilhelmsordenen (1815) Jernkorset Den militære Maria Teresia-ordenen Militär-Max-Joseph-Orden | ||
| Troskap | .svg){kind=small} Preussen | ||
| Militær grad | Generalfeltmarskalk | ||
| Deltok i | Den amerikanske uavhengighetskrigen Napoleonskrigene | ||
Han spilte en viktig i rolle i seieren over Frankrike i slaget ved Waterloo og var også lederen for forsvaret av Kolberg i 1809. Her ble han også generalløytnant.
Både panserkrysseren SMS «Gneisenau» fra 1908 og slagskipet «Gneisenau» fra 1934 ble oppkalt etter ham, foruten en rekke gater («Gneisenaustrasse») i flere tyske byer.
Bakgrunn
Gneisenau ble født i byen Schildau, ikke langt fra den større byen Torgau i det nordvestlige Sachsen. Hans far var August William Neidhardt som var løytnant i det saksiske artilleriet, og moren Maria Eva Neidhardt, født Müller. Han vokste opp under enkle kår i Schildau og i byene Würzburg og Erfurt. Selv om han familiemessig kom fra en familie fra høyere sosiale lag, hadde familien svak økonomi.[7]
I 1777 begynte han ved universitetet i Erfurt hvor han studerte matematikk og militære fag som artilleri, fortifikasjon og kartografi. To år senere sluttet han seg til det østerrikske militære husarregimentet «Graf Wurmser» som var stasjonert i byen som følge av den bayerske arvefølgekrig som sluttet samme år.
I 1782 tok han navnet Gneisenau etter Schloss Gneisenau 30 km nordøst for Linz i Østerrike som tidligere hadde vært i familiens eie,[7] samtidig med at han gikk i tjeneste som offiser hos markgreve Karl Alexander av Brandenburg-Ansbach-Bayreuth.[7]
Den amerikanske uavhengighetskrigen
Markgreve Karl Alexander, som en del andre tyske fyrster, meldte av økonomiske årsaker sine tropper til disposisjon som leiesoldater for Storbritannia under den amerikanske uavhengighetskrigen.[trenger referanse] Gneisenau reiste som løytnant til Nord-Amerika i 1782. På dette tidspunktet var krigen nesten over, og Gneisenau tilbrakte det meste av tiden i Québec hvor han var stasjonert. Mot slutten av 1783, vendte han tilbake til Europa og Bayreuth hvor han gikk inn i infanteriet.
I prøyssisk tjeneste
I 1786 søkte han seg over til den prøyssiske hæren, i tjeneste i Fredrik den stores stab i Potsdam. Senere ble han sendt som oberleutnant til tjeneste i Schlesien. I sine ulike tjenester lærte han seg både engelsk, fransk og polsk, og han videreførte på denne tiden sine militærteoretiske studier, samt studerte også historie og litteratur.[8]
I 1790 ble han utnevnt til Stabskapitän og fra 1792 til 1795 tjenestegjorde han i Polen sammen med russiske styrker i forbindelse med Polens andre deling.
I 1796 giftet han seg med den adelige Karoline von Kottwitz, som han i de følgende årene fikk fire døtre og tre sønner med.[7] Som en del av ivaretakelsen av sin kones gods, studerte han landutvikling og jordbruksteknikker, i tillegg til videreutdannelsen i militære fag.
Napoleonskrigene
.jpg)
10. oktober 1806 deltok Gneisenau som stabsoffiser under kommando av prins Louis Ferdinand av Preussen (1772–1806) i slaget ved Saalfeld hvor prinsen falt, og deretter i slaget ved Jena-Auerstedt under kommando av Friedrich Ludwig, fyrste av Hohenlohe-Ingelfingen og hvor han var en av medarbeiderne til general Ernst von Rüchel. Etter de prøyssiske nederlagene kom Gneisenau seg til samlingspunktet i Grudziądz. Han ble her forfremmet til major og forlagt ved grensen mot Russland. Han analyserte de feil prøysserne hadde gjort i de foregående slagene og utformet på denne bakgrunnen en ny militær taktikk.[trenger referanse]
Kong Fredrik Vilhelm III av Preussen utnevnte ham til kommandant over styrkene i Kolberg, hvor han til tross for vanskelige forutsetninger organiserte forsvaret av byen slik at de greide å holde Napoléons styrker unna fram til freden i Tilsit.[7] For denne fortjenesten ble han tildelt Preussens høyeste militære utmerkelse Pour le Mérite og forfremmet til oberstløytnant.[7][8]
Den nye situasjonen etter Tilsit og hans egne forfremmelser førte til at flere muligheter åpnet seg for Gneisenau. Han ble på oppfordring av Gerhard von Scharnhorst knyttet til Scharnhorsts kommisjon for å reorganisere den prøyssiske hæren.[9] Han ble forfremmet til oberst i 1809 og etter en del utenlandsreiser, vendte han tilbake til Berlin og spilte både en politisk og militærfaglig rolle. I mars 1811 ble han utpekt av den prøyssiske statsminister Karl August von Hardenberg til rådgiver i forbindelse med den tilspissede situasjonen mellom Frankrike og Russland og den prøyssiske motstanden mot franskmennene og forsøkene på å etablere en allianse med britene. På vegne av kongen la han ut på en lengre reise via Wien og Vilnius for å møte den russiske tsar Aleksander I av Russland. Deretter dro han via Stockholm til London hvor han var i forhandlinger med den britiske regjeringen. 13. mars 1813 meldte han seg ved det prøyssiske hoffet som da befant seg i Breslau.
Etter det franske nederlaget i Russland fikk Preussen fritt spillerom til å iverksette den hærreformen som også Gneisenau hadde arbeidet med. I mars 1813 kunne kong Fredrik Vilhelm III erklære Frankrike krig. Gneisenau ble utnevnt til generalmajor og knyttet til Gebhard Leberecht von Blücher som dennes nestkommanderende ved staben. Gneisenau deltok i den prøyssiske innmarsjen i rhinforbundstaten Sachsen, hvor de møtte stor fransk motstand. 5. april stod det et større slag ved byen Möckern, og i slaget ved Lützen 2. mai kommanderte Gneisenau kavaleriet på venstre flanke. Da stabssjef Scharnhorst falt i slaget, overtok Gneisenau som prøyssisk generalstabssjef.[9]
Gneisenau deltok i en rekke slag utover 1813, og 18. desember ble han utnevnt til generalløytnant etter folkeslaget ved Leipzig.[8] De prøyssiske militære disposisjonene bygde i stor del på hans strategiske og taktiske tenkning. 1. januar 1814 krysset den prøyssiske hæren Rhinen og marsjerte mot Frankrike. Gneisenau advarte mot å føre fredsforhandlinger med Napoleon, men forhandlinger ble innledet i februar. 31. mars ble Paris okkupert av prøyssiske og russiske styrker, og Napoleon ble sendt til Elba. For sine fortjenester ble Gneisenau adlet til greve og tildelt Den sorte ørns orden.[7] 3. august 1814 ble han utnevnt til æresdoktor ved en rekke tyske universiteter. Hans opplevelser og refleksjoner under krigene er dokumentert i en rekke brev han sendte.
Da Napoleon kom tilbake i 1815, var Gneisenau stabssjef i Blüchers hær.[8] Han ble imidlertid dypt såret over at han ikke fikk noen egen kommando, da det ble satt ut beskyldninger om at han var «jakobiner», et nedsettende uttrykk for å antyde at han ikke var politisk pålitelig.[trenger referanse] Dette hadde blant annet sin bakgrunn i hans tidligere plan om å bevæpne befolkningen mot de franske okkupantene. Han gikk imidlertid med stor energi inn for modernisering av de prøyssiske styrkenes utstyr og bekledning, samtidig som han sørget for etableringen av de britisk/nederlandske og de prøyssiske styrkene under alliert kommando under hertugen av Wellington. Etter en rekke slag, kulminerte den allierte krigen mot Napoleon i slaget ved Waterloo, hvor det prøyssiske flankeangrepet skulle vise seg avgjørende for utfallet. Etter slaget, i juli samme år, ble Gneisenau utnevnt til general der Infanterie, som var den tredje høyeste graden, under generalfeltmarskalk og generaloberst.
Senere liv
Etter krigen var Gneisenau plaget med gikt og trakk seg tilbake til sitt gods ikke langt fra Hirschberg i Schlesien. Men han var også politisk kontroversiell og ble ansett i konservative/reaksjonære kretser for å være for «radikal». Gneisenau opprettholdt kontakter med fremskrittsvennlige intellektuelle kretser i Berlin. Han søkte kongen om avskjed, men anmodningen ble avslått og kongen ga i stedet Gneisenau «ferie på ubestemt tid». I 1818 utnevnte kongen ham til stillingen som «guvernør av Berlin»,[8] hovedsakelig en æresstilling med representative oppgaver. I tillegg utnevnte kongen ham til medlem av det prøyssiske statsrådet.[7]
18. juni 1825, på 10-årsdagen for slaget ved Waterloo, ble Gneisenau utnevnt til generalfeltmarskalk.[8] I tillegg fikk han i gave fra kongen godset Sommerschenburg i Sachsen.
Under kampene i Polen i forbindelse med novemberoppstanden, ble Gneisenau øverstkommanderende for de prøyssiske styrkene som overvåket grensen mot Polen,[8] og hans stabssjef var Carl von Clausewitz. Ved Posen ble han rammet av koleraepidemien som herjet Europa på den tiden, og døde.[7][8]
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
