Artur Axmann

Artur Axmann (født 18. februar 1913 i Hagen i Tyskland, død 24. oktober 1996 i Berlin) var en ledende nazistisk embetsmann som ble leder for Hitler-Jugend.

Artur Axmann
Født		18. feb. 1913[1][2] Hagen
Død		24. okt. 1996[1][2] (83 år) Berlin
Beskjeftigelse		Politiker, militært personell
Embete		Medlem av Riksdagen (1933-1945)
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet		Tyskland
Gravlagt		Friedhof Wilmersdorf
Utmerkelser		7 oppføringer Deutscher Orden NSDAPs partimerke i gull Wound Badge (1939) in Silver (1941)[3] NSDAP tjenestemedalje Jernkorset av 1. klasse Jernkorset av 2. klasse Krigsfortjenestekorset
Artur Axmann på Commons

Arthur Axmann (til venstre), riksungdomsfører og leder for Hitler-ungdommen i det nazistiske Tyskland 1940-1945, sammen med storadmiral Karl Dönitz og gutter fra Marine-HJ ombord på skoleskipet «Horst Wessel» i november 1943

Foto: Deutsches Bundesarchiv

Liv og virke

Fra venstre: Kvinnelederen Gertrud Scholtz-Klink, SS-lederen Heinrich Himmler, Hitlers stedfortreder Rudolf Hess, riksungdomsfører Baldur von Schirach og hans etterfølger Artur Axmann gjør nazihilsen under et Hitler-Jugend-arrangement i Berlin februar 1939.

Foto: Deutsches Bundesarchiv

«Riksungdomsføreren besiktiger artilleriskolen i Jüterbog, hvor eksempler på artilleriets tjenester og innsats ble vist ham. Bildet viser grovt skyts. 23. juli 1943.»

Foto: Riksarkivet

Bakgrunn

Artur Axmann, yngstemann av fem søsken, vokste fra tre års alder opp i bydelen Wedding i Berlin. Der arbeidet faren som forsikringsansatt frem til sin død i 1918.

Sønnen begynte på skolen i 1919, og ble i 1921 overført til en eliteklasse på grunn av sine fremragende evner. I 1922 fikk han et stipend som gjorde det mulig for ham å gå på Oberrealschule. I november 1928 trådte han inn i Hitler-Jugend (HJ), og ble kort etter HJ-fører for bydelen Wedding.

I 1931 tok han artium (Abitur),^[4] og ble med i ledelsen av Hitler-Jugend i 1932.

Ved universitetet i Berlin studerte han økonomi, stats- og rettsvitenskap. Etter at moren ble arbeidsløs i 1931, avbrøt han studiet for å forsørge familien. I september 1931 ble han medlem av NSDAP (med medlemsnummeret 629507) og ble i 1932 utnevnt til et verv i riksledelsen av HJ, der han overtok organisasjonen av bedrifts- og yrkesskolecellene.

Karriere i det nazistiske Tyskland

Fra mai 1933 var Axmann områdefører og leder av Riksungdomsledelsens sosiale embete. I november 1934 overtok han ledelsen av HJ i Berlin, og i juli 1936 ble han leder for Reichsberufswettkampf.

Han tjenestegjorde som soldat på vestfronten under andre verdenskrig i 1939/40, og mistet da sin høyre arm.

Den 1. mai 1940 ble han stedfortreder for Hitler-Jugends Reichsjugendführer («riksungdomsfører») Baldur von Schirach, og den 8. august 1940 ble han von Schirachs etterfølger. Han forserte militariseringen av Hitler-Jugend og omdannet HJs Streifendienst (patruljetjeneste) til en rekrutteringsorganisasjon for Waffen-SS. I 1944 ble han dekorert for sin innsats for Det tyske rike.

Da Artur Axmann besøkte Oslo i 1941, deltok han i et fakkeltog og stort møte i Colosseum kino 1. februar. Mens Himmler dro nordover, åpnet Axmann Hitler-Jugend-utstillingen «Tysklands ungdom» i Håndverkeren.^[5]

Axmann hadde i krigens siste tid kontor i Wilhelmstrasse 64 overfor Hitlers rikskanselli.

Flukten fra Berlin

I de siste krigsukene kommanderte Axmann sammenraskede elementer fra HJ som del av «Folkestormen» (Volkssturm) i forsvarskampene mot den røde hær som rykket frem mot og inn i Berlin.

30. april 1945, siste dagen i Hitlers liv, tok Axmann og hans adjutant Gerd Weltzin seg fra kontoret i Wilhelmstrasse 64 til ruinene av utenriksdepartementet, og derfra ned i kjellergangene som førte inn i førerbunkeren. De håpet å ta avskjed med «føreren», og holdt tørklær for øynene som vern mot den sviende fosforrøyken i de utbombede gatene. Men Hitlers adjutant Otto Günsche måtte fortelle dem at Hitler allerede hadde trukket seg tilbake med streng ordre om ikke å bli forstyrret.^[6] Kort etter tok han og Eva Braun livet av seg.

Axmann ble stående i konferanserommet sammen med Josef Goebbels og generalene Hans Krebs og Wilhelm Burgdorf. Hitlers kammertjener Heinz Linge hadde fått beskjed om å åpne døren til Hitlers rom ti minutter etter full stillhet, og Linge åpnet stille. Lukt av bitre mandler - blåsyre - trengte ut. Linge låste da døren uten å gå inn, og hentet Bormann. Günsche sa til de ventende i konferanserommet: «Føreren er død». De fulgte Bormann og Linge inn i dødsrommet og hevet høyrearmen til siste hitlerhilsen, mens dr. Stumpfegger undersøkte de døde og skrev ut dødsattest. Goebbels hvisket til Axmann: «Jeg går over til Wilhelmplatz og løper rundt til jeg blir truffet» - men gjorde ikke det.^[7]

Så sent som 29. april hevdet siste nummer av Panzerbär-Kampfblatt für die Verteidiger Gross-Berlins^[8] («Panserbjørnen; kampblad for forsvarerne av Stor-Berlin») at hæren ville avlaste Berlins forsvarere. Nå, ett døgn senere, fikk offiserene beskjed om at alt håp var ute. I ruinene rundt rikskanselliet ble det i det minste stille.^[9]

Axmann brøt ut med følget sitt noen timer senere, om kvelden 30. april 1945, og satte kursen nordover fra Wilhelmstrasse 64. Først da de krysset Unter den Linden fire tverrgater lenger nord, fikk de øye på russere som var opptatt med å steke en okse på spidd, like under Brandenburger Tor. Axmann og følget snek seg mellom hotell Adlon og den sovjetiske ambassaden; men da de dreide opp i Friedrichstrasse, var fem stridsvogner fra divisjon «Nordland» i ferd med å bryte en pansersperring ved Weidendamm-broen. Den ene Tiger-stridsvognen gikk plutselig i luften og kastet Axmann bortover, men han ble knapt skadet og søkte ly i et granathull. Der satt allerede seks andre, deriblant Martin Bormann (som Axmann inderlig mislikte), Hitlers sjefspilot Hans Baur og dr. Stumpfegger. De kom seg over broen, der noen russere hadde slått leir og tok vennlig imot dem.^[10]

Bormann og dr. Stumpfegger flyktet imidlertid videre, mens Axmann og adjutanten Weltzin nøyde seg med å rusle av sted vestover langs Invalidenstrasse. Her pågikk kamper, så de gikk østover i stedet. Da de gikk gangbroen over toglinjen (ved Nordbahnhof stasjon), så de Bormann og dr. Stumpfegger ligge der livløse, tilsynelatende uskadet. Axmann mente de måtte ha tatt gift. Han og Weltzin skyndte seg nordover i nattemørket; ved daggry var de i Wedding,^[11] der Axmann vokste opp.

Han ble offisielt erklært for død, men levde uoppdaget under dekknavnet «Erich Siewert» i Mecklenburg til han ble avslørt og arrestert i Lübeck i desember 1945.

I april 1949 ble Artur Axmann dømt til tre års fengsel, og i august 1958 ble han også dømt til en bot på 35 000 tyske mark for å ha «hisset opp ungdommen».