kronisk degenerativ hjernesykdom From Wikipedia, the free encyclopedia
Alzheimers sykdom er en tilstand karakterisert av et gradvis, jevnt og irreversibelt tap av nerveceller i hjernebarken. Nedbrytningen av nerveceller resulterer i nedsatt hukommelse, svekkelse av andre kognitive funksjoner og endringer i personligheten. Sykdommen er den vanligste årsaken til demens. Omtrent halvparten av alle pasienter med demens har Alzheimers sykdom. Lidelsen ble først beskrevet i 1906 av den tyske psykiateren og nevropatologen Alois Alzheimer og er oppkalt etter ham.[3] De fleste som diagnostiseres er over 65 år.[4] Den mindre utbredte tilstanden Alzheimers sykdom med tidlig debut, også kalt «presenil demens», oppstår langt tidligere. I 2006 var det 26,6 millioner mennesker som led av sykdommen på verdensbasis. I 2050 vil mer enn én prosent av verdens befolkning kunne ha sykdommen.[5]
| Alzheimers sykdom | |||
|---|---|---|---|
 Sammenligning av en normalt aldret hjerne (venstre) og hjernen hos en pasient med Alzheimers sykdom (høyre). Forskjellene er markert. | |||
| Område(r) | Nevrologi[1] | ||
| Symptom(er) | Minnetap med innvirkning på dagliglivet,[2] desorientering for tid og sted,[2] vanskeligheter med planlegging og gjennomføring av oppgaver,[2] vanskeligheter med å utføre oppgaver i hjemmet, på arbeidsplassen eller i fritiden, vanskeligheter med å tolke synsintrykk og romforhold,[2] nedsatt eller dårlig dømmekraft,[2] tilbaketrekking fra arbeidsliv og sosialt liv,[2] vanskeligheter med tale- og skriftspråk,[2] stemnings, og personlighetsendringer, feilplassering av ting og tap av evnen til å tenke tilbake,[2] demens[1] | ||
| Ekstern informasjon | |||
| ICD-10-kode | G30, F00 | ||
| ICD-9-kode | 331.0, 290.1 | ||
| ICPC-2 | P70 | ||
| OMIM | 104300 | ||
| DiseasesDB | 490 | ||
| MedlinePlus | 000760 | ||
| eMedicine | neuro/13 | ||
| MeSH | D000544 | ||
Selv om forløpet av Alzheimers sykdom er unikt for hver enkelt, er det mange felles symptomer.[6] De tidligste symptomene blir ofte feilaktig antatt å være aldersrelaterte bekymringer eller uttrykk for stress.[7] I de tidlige stadiene er det hyppigst observerte symptomet en manglende evne til å huske noe nytt, og vedkommende har vanskelig for å erindre nylig observerte fakta. Ved mistanke om Alzheimers sykdom blir diagnosen vanligvis søkt bekreftet gjennom vurderinger av atferd og kognitive tester (forstandstester), eventuelt med tillegg av billeddiagnostikk av hjernen.[8]
Etter hvert som sykdommen forverres, tilkommer symptomer som forvirring, irritabilitet og aggresjon, humørsvingninger, dårligere språkferdigheter og nedsatt langtidshukommelse. Pasienten trekker seg gjerne mer og mer tilbake etter hvert som sansene svekkes.[7][9] Det er vanlig at pasienten blir deprimert av å oppleve at ferdigheter og funksjoner forsvinner, noe som ofte fører til at pasienten behandles feil eller dårlig av både pårørende, pleiepersonell, venner og andre. Gradvis går kroppsfunksjonene tapt, noe som til slutt har dødelig utgang.[10] Prognosen for enkeltpersoner er vanskelig å vurdere. Alzheimers sykdom utvikler seg i en tidsperiode av ukjent lengde, før symptomene blir åpenbare. Lidelsen kan forbli udiagnostisert i mange år. Utviklingen av sykdommen er langsom til å begynne med og får et stadig akselererende forløp. Den gjennomsnittlige levealderen etter at diagnosen er stilt er rundt sju år.[11] Færre enn tre prosent av pasientene lever mer enn 14 år etter at de fikk diagnosen.[12]
Årsaken til Alzheimers sykdom er ikke godt forstått. Forskning viser at sykdommen er forbundet med plakk og fiberknuter i hjernen.[13] Dagens behandlinger har liten effekt på symptomene. Ingen behandling som kan stanse utviklingen av sykdommen, er foreløpig tilgjengelig. Antikolinesteraser som Aricept og Exelon er medikamenter som hos enkelte pasienter kan gi et noe bedre funksjonsnivå, men med samme forverring av tilstanden som de ellers ville hatt. Frem til og med 2008 var mer enn 500 kliniske studier gjennomført med det mål å identifisere en mulig behandling for Alzheimers sykdom.[14] En rekke ikke-evasive tiltak og livsstilstiltak har blitt foreslått for å forebygge Alzheimers sykdom. Det fins lite forskningsmessig dokumentasjon for en sammenheng mellom anbefalinger som blir gitt og redusert nevrodegenerasjon. Psykisk stimulering, mosjon og et balansert kosthold har blitt foreslått for å forebygge og å håndtere sykdommen.[15]
Ettersom Alzheimers sykdom ikke kan helbredes og gradvis gjør pasienten mindre i stand til å ta vare på seg selv, er god ivaretakelse av pasientene viktig. Den viktigste omsorgspersonen er ofte ektefellen eller en nær slektning.[16] Alzheimers sykdom er ofte en stor belastning for omsorgspersoner, både sosialt, psykisk, fysisk og økonomisk.[17][18][19] I utviklede land er Alzheimers en av de sykdommene som koster samfunnet mest.[20][21]
Sykdommens forløp er delt i fire trinn, med gradvis progredierende kognitiv svikt og funksjonssvikt.
De første symptomene relateres ofte feilaktig til alder eller stress.[7] Grundige nevropsykologiske tester kan avsløre mild kognitiv svikt opp til åtte år før en person oppfyller kliniske kriterier for diagnostisering av Alzheimers sykdom.[22] Disse tidlige symptomene kan påvirke de mest komplekse daglige gjøremålene.[23] Den mest merkbare svekkelsen er hukommelsestap, som viser seg som i vansker med å huske nylig innlærte fakta, og manglende evne til å tilegne seg ny informasjon.[22][24]
Subtile problemer med å løse oppgaver som krever oppmerksomhet, planlegging, fleksibilitet og abstrakt tenkning, eller svekkelser i semantisk minne (minner om betydninger og begrepsrelasjoner), kan også være symptomer på tidlige stadier av Alzheimers sykdom.[22] Apati kan observeres på dette stadiet, og er fortsatt det viktigste, vedvarende, nevropsykiatriske symptomet gjennom hele sykdomsforløpet.[25] De prekliniske stadiene av sykdommen har også blitt kalt mild kognitiv svekkelse,[24] men om dette begrepet betegner en annen diagnose eller identifiserer det første trinnet i Alzheimers, er omstridt.[26]
Hos personer med Alzheimers sykdom fører gradvis økende svekkelse av læring og hukommelse til slutt til en definitiv diagnose. Hos noen få personer er vanskeligheter med språket, eksekutivfunksjoner, persepsjon (agnosi) eller gjennomføring av bevegelser (apraksi) mer fremtredende enn problemer med hukommelsen.[27] Alzheimers sykdom påvirker ikke all minnekapasitet likt. Eldre minner fra pasientens liv (episodisk minne), fakta som er innlært (semantisk minne) og implisitt hukommelse (kroppens minne om hvordan man gjør ting, som å bruke en gaffel til å spise) påvirkes i mindre grad enn nye minner.[28][29]
Språkproblemer er hovedsakelig preget av et snevrere ordforråd og redusert ordflyt, noe som gir et generelt fattigere muntlig og skriftlig språk.[27][30] I denne fasen er personer med Alzheimers sykdom vanligvis i stand til å formidle grunnleggende tanker.[27][30][31] Svekkelse i utføring av motoriske oppgaver som skriving, tegning eller påkledning, koordinering av visse bevegelser og vansker med planlegging kan være til stede, men de er ofte lite tydelige for omgivelsene.[27] Etter hvert som sykdommen utvikler seg, kan pasienter med Alzheimers sykdom ofte fortsette å utføre mange oppgaver selvstendig, men kan trenge hjelp eller tilsyn med de kognitivt mest krevende aktivitetene.[27]
Sykdommen forverrer seg gradvis, og pasientene blir til slutt avhengige av hjelp. De kan etter hvert ikke utføre de fleste daglige gjøremål.[27] Talevansker blir tydelige og skyldes manglende evne til å huske ord, noe som fører til hyppig feil bruk av ord (parafasi). Lese- og skriveferdigheter går også gradvis tapt.[27][31] Komplekse bevegelser blir mindre koordinerte når Alzheimers sykdom utvikler seg, slik at risikoen for å falle øker.[27] I løpet av denne fasen forverres hukommelsesproblemene, og det hender at pasienten ikke gjenkjenner nære slektninger.[27] Langtidsminnet, som tidligere var intakt, blir svekket.[27]
Ved tidlig Alzheimers sykdom vil retningssans og romforståelse bli redusert. Ved bilkjøring kan dette resultere i at pasienten kjører i feil retning i kryss som burde være kjente og de kan komme i feil retning ut på motorvei.
På grunn av orienteringsproblemer kan balansen bli dårligere fordi synsinntrykkene gir utilstrekkelig informasjon for hva som er opp. Rom med lite kontrast mellom gulv, vegger og tak gir mer svimmelhet og flere fall enn rom med gode kontraster mellom gulv, vegger, tak, taklister gulvlister, dører og dørkarmer. Polerte gulv med refleks kan oppfattes som vannflater hvor pasienten ikke tør å gå.
Atferds-og nevropsykiatriske endringer blir mer uttalte. Vanlige symptomer er vandring, irritabilitet og et ustabilt følelsesliv der pasienten for eksempel gråter lett, viser plutselig aggresjon eller gjør motstand mot å ta i mot omsorg.[27] «Sundowning» kan også forekomme, dette er en tilstand hvor personen blir mer forvirret eller agitert sent på ettermiddagen eller tidlig på kvelden.[32] Omtrent 30 % av pasientene utvikler ulike former for vrangforestillinger.[27] Pasientene mister også innsikt i sykdommen og i sine egne begrensninger (anosognosi).[27] Inkontinens kan tilkomme.[27] Disse symptomene kan være belastende for pårørende og omsorgspersoner. Omsorgsbyrden kan reduseres ved å flytte pasienten fra hjemmet til institusjon.[27][33]
I denne siste fasen av Alzheimers sykdom er pasienten helt avhengig av hjelp.[27] Språket er redusert til enkle setninger eller enkelte ord, og til slutt forsvinner taleevnen fullstendig.[27][31] Til tross for tapet av verbale språkferdigheter, kan pasienter ofte forstå og gjengjelde emosjonelle signaler.[27] Selv om aggressivitet fortsatt kan opptre, er ekstrem apati og utmattelse langt vanligere.[27] Pasientene vil til slutt ikke kunne utføre selv de enkleste oppgaver uten hjelp.[27] Muskelmasse og bevegelsesevne går ned, og pasientene blir til slutt sengeliggende og mister evnen til å spise selv.[27] Alzheimers sykdom er en dødelig sykdom, men dødsårsaken vil typisk være en ytre faktor som infeksjon i et trykksår eller lungebetennelse, ikke selve sykdommen.[27]
Flere konkurrerende hypoteser forsøker å forklare årsakene til sykdommen. Den eldste, som de fleste tilgjengelige medisinske behandlinger er basert på, er den kolinerge hypotesen,[34] som forklarer Alzheimers som et resultat av redusert syntese av signalstoffet acetylkolin. Den kolinerge hypotesen har ikke lenger bred støtte, hovedsakelig fordi medisiner beregnet på å behandle acetylkolinmangelen ikke har vært særlig effektive. Opptreden av store ansamlinger av proteinet amyloid i nervesystemet,[35] som fører til generalisert nevroinflammasjon, er foreslått som en kolinerg effekt.[36]
Amyloidhypotesen ble lansert i 1991 og hevdet at amyloid beta (Aβ)-avleiringer er den grunnleggende årsaken til sykdommen.[37][38] Støtte for dette synet har en funnet i plasseringen av genet for amyloid-beta-forløperprotein (APP) på kromosom 21, sammen med det faktum at mennesker med trisomi 21 (Downs syndrom) som har en ekstra genkopi, nesten alltid får Alzheimers sykdom i 40-årsalderen.[39][40] Også APOE4, den viktigste genetiske risikofaktoren for Alzheimers sykdom, fører til stor ansamling av amyloid i hjernen før alzheimerssymptomer oppstår. Dermed skjer Aβ-deponering forut for klinisk Alzheimers.[41] Ytterligere dokumentasjon kommer fra det faktum at transgene mus som uttrykker en mutant form av det menneskelige APP-genet, utvikler fibrillære amyloidplakk og Alzheimerslignende hjernepatologi med spatiale læringsproblemer.[42]
En eksperimentell vaksine fjernet amyloide plakk i tidlige forsøk med mennesker, men hadde ikke noen vesentlig effekt på demens.[43] Forskere har mistenkt ikke-plakk Aβ-oligomerer (aggregater av mange monomerer) som primær sykdomsfremkallende form av Aβ. Disse toksiske oligomerene, også kalt amyloid-avledede diffusible ligander (ADDLs), binder seg til en overflatereseptor på nerveceller og endrer strukturen av synapsen, og forstyrrer derved signaloverføringen mellom nervecellene.[44] En reseptor for Aβ-oligomerer kan være prionproteinet, det samme proteinet som har vært knyttet til kugalskap og den beslektede menneskelige tilstanden, Creutzfeldt-Jakobs sykdom. Prionproteinet kan potensielt knytte den underliggende mekanismen for de to nevrodegenerative lidelsene til mekanismen bak Alzheimers sykdom.[45]
I 2009 ble det foreslått at en nær slektning av beta-amyloid protein, og ikke nødvendigvis beta-amyloid i seg selv, kan være en årsak til sykdommen. Ifølge denne nye teorien vil en amyloid-relatert mekanisme som poder nevronkoblinger i hjernen i den raske vekstfasen tidlig i livet, kunne bli utløst av aldringsprosesser senere i livet og føre til ødeleggelsen av nerveceller i Alzheimers sykdom.[46] N-APP, et fragment av APP fra peptidets N-terminal, ligner beta-amyloid og spaltes fra APP av et av de samme enzymene. N-APP utløser en selvdestruerende kjede ved å binde seg til en reseptor kalt nevronal dødsreseptor 6 (DR6, også kjent som TNFRSF21).[46] DR6 er i høy grad uttrykt i de menneskelige hjerneregionene som er mest berørt av Alzheimers, så det er mulig at N-APP/DR6-kjeden kan utløses i den aldrende hjernen og gi skade. I denne modellen spiller beta-amyloid en komplementær rolle ved å undertrykke synapsenes funksjon.
En studie fra 2004 fant at deponering av amyloide plakk ikke korrelerer godt med tap av nevroner.[47] Denne observasjonen støtter tau-hypotesen, ideen om at tau-protein-abnormiteter utøser sykdomskaskaden.[38] I denne modellen begynner hyperfosforylert tau å koble seg med andre tråder av tau. Etter hvert danner de nevrofibrillære fiberknuter inne i nervecellene.[48] Når dette skjer, disintegrerer mikrotubuliene, og nervecellens transportsystem kollapser.[49] Resultatet blir først til feil i den biokjemiske signaloverføringen mellom nervecellene, og fører senere til celledød.[50] Herpes simplex-virus type 1 er også blitt hevdet å spille en utløsende rolle hos mennesker som er bærere av de mottakelige versjonene av apoE-genet.[51]
En annen hypotese hevder at sykdommen kan være forårsaket av alders-relatert myelinhenfall i hjernen. Demyelinisering fører til forstyrrelser i aksonal transport, noe som fører til tap av nevroner. Jern som utskilles i løpet av myelinhenfall, er antatt å forårsake ytterligere skade. Homeostatiske myelinreparasjonsprosesser bidrar til utvikling av proteinavleiringer som amyloid-beta og tau.[52][53][54]
Oksidativt stress er en vesentlig mekanisme i sykdommens patologi.[55]
Hos pasienter med Alzheimers sykdom finner en at 70 % av locus coeruleus-celler som avgir noradrenalin, er tapt. Cellene, som i tillegg til sin rolle som nevrotransmittere, lokalt diffunderer fra «knuter» som et endogent, antiinflammatorisk middel i mikromiljøet rundt nervecellene, gliacellene, og blodkar i neocortex og hippocampus.[56] Det er vist at noradrenalin stimulerer mikroglia hos mus til å undertrykke Aβ-indusert produksjon av cytokiner og fagocytosen av Aβ.[56] Funnet kan tyde på at degenerasjon av locus ceruleus kan være ansvarlig for økt Aβ- deponering i alzheimersrammede hjerner.[56]
_presenile_onset.jpg)
Alzheimers sykdom karakteriseres av tap av nevroner og synapser i hjernebarken og i enkelte subkortikale regioner. Tapet resulterer i atrofi («henfall») av de berørte regionene, inkludert degenerasjon i tinninglappen og parietallappen og deler av frontal cortex og gyrus cinguli.[36] Studier ved hjelp av MR og PET har dokumentert at størrelsen på bestemte områder av hjernen ble redusert hos pasienter, sammenlignet med tilsvarende bilder fra friske eldre. Samtidig med at størrelsen på hjerneområdene ble redusert, utviklet mild kognitiv svekkelse seg til Alzheimers sykdom hos pasientene.[57]
Både amyloid plakk og neurofibrillære fiberknuter er klart synlige ved mikroskopi av hjernevev fra pasienter rammet av Alzheimers sykdom.[13] Plakk er tette, for det meste uoppløselige avleiringer av amyloid-beta peptid og cellemateriale utenfor og rundt nervecellene. Fiberknuter (nevrofibrillære floker) er oppsamlinger av det microtubuli-assosierte proteinet tau som har blitt hyperfosforylisert og akkumulert inne i cellene. Mange eldre utvikler plakk og fiberknuter som følge av aldring, men hjernen til Alzheimers-pasienter har et større antall plakk i bestemte områder av hjernen, som tinninglappen.[58] Lewy-legemer er ikke sjeldne i alzheimerspasientens hjerne.[59]
Alzheimers sykdom har blitt identifisert som en proteinsykdom (proteopati) relatert til feil i sammenføyningen av proteiner, forårsaket av opphopning av unormalt brettede A-beta og tau-proteiner i hjernen.[60] Plakk består av små peptider, 39–43 aminosyrer lang, kalt beta-amyloid (også skrevet som A-beta eller Aβ). Beta-amyloid er et fragment fra et større protein kalt amyloid forløperprotein (APP), et transmembran-protein som penetrerer nevronets membran. APP er kritisk viktig for nevroners vekst og overlevelse og for reparasjon etter skade.[61][62] Ved Alzheimers sykdom fører en ukjent prosess til at APP deles opp i mindre fragmenter av enzymer gjennom proteolyse.[63] Ett av disse fragmentene gir opphav til fibriller av beta-amyloid, som danner klumper som avleires utenfor nevronene i tette depoter som kalles senile plakk.[13][64]
Alzheimers sykdom er også ansett som en tauopati på grunn av unormal oppsamling av tau-protein. Hver nervecelle har et cytoskjelett, en intern støttestruktur som delvis består av strukturer som kalles mikrotubuli. Mikrotubuliene er en form for kanaler som fører næringsstoffer og molekyler fra cellelegemet til endene av aksonene og tilbake. Et protein kalt Tau stabiliserer mikrotubuli når det er fosforylert, og kalles derfor et mikrotubulus-assosiert protein. Ved Alzheimers sydkom gjennomgår tau kjemiske endringer og blir hyperfosforylert. Proteinet begynner da å koble seg sammen med andre tråder og det dannes neurofibrillære fiberknuter. Til slutt går nevronets transportsystem i oppløsning.[65]
Nøyaktig hvordan forstyrrelsene i produksjon og aggregering av beta-amyloid-peptid gir opphav til Alzheimer-patologi er ikke kjent.[66] Amyloid-hypotesen peker tradisjonelt på opphopning av beta-amyloid-peptider som den sentrale hendelsen som utløser degenerasjon av nevroner. Akkumulering av amyloid-fibriller, som antas å være den giftige formen for proteinet, forstyrrer cellens kalsium-ion-homeostase og induserer programmert celledød (apoptose).[67] Det er også kjent at Aβ selektivt bygger seg opp i mitokondriene i cellene i Alzheimers-pasienters hjerne, der det også hemmer visse enzymfunksjoner og utnyttelse av glukose hos nevronene.[68]
Ulike inflammatoriske prosesser og cytokiner kan også ha en rolle i patologien bak Alzheimers sykdom. Betennelse er en generell markør for vevsskade ved alle sykdommer, og kan enten være sekundær til vevsskade ved Alzheimers sykdom eller utgjøre en markør for en immunologisk respons.[69]
Endringer i fordelingen av ulike nevrotrope faktorer og i uttrykket til reseptorer som hjernederivert nevrotrop faktor (BDNF) har blitt beskrevet ved Alzheimers sykdom.[70][71]
De aller fleste tilfeller av Alzheimers sykdom opptrer sporadisk, noe som betyr at sykdommen ikke er arvelig, selv om forekomsten av bestemte gener gir risiko for å utvikle sykdommen. Den andre ytterligheten er familiære former for autosomal-dominant arv, som vanligvis har en debut før fylte 65 år. Forekomsten av denne formen for Alzheimers sykdom er 0,1 prosent.[72]
De fleste tilfeller av autosomal, dominant, familiær Alzheimers kan tilskrives mutasjoner i ett av tre gener: amyloid forløperprotein (APP) og preseniliner 1 og 2.[73] De fleste mutasjoner i APP og presenilin-gener øker produksjonen av et lite protein kalt Aβ 42, som er den viktigste komponenten i senile plakk.[74] Noen av mutasjonene endrer bare størrelsesforholdet mellom Aβ42 og andre viktige varianter, for eksempel Aβ40, uten å øke Aβ42-nivåer.[74][75] Dette tyder på at presenilin-mutasjoner kan forårsake sykdom, selv om den lavere totale mengden Aβ som er produsert kan peke på andre roller for presenilin eller en rolle for endringer i funksjonen av APP og /eller fragmentene av det enn Aβ.
De fleste tilfeller av Alzheimers sykdom viser ikke autosomal-dominant arv og kalles sporadisk opptredende Alzheimers sykdom. Genetiske forskjeller kan likevel fungere som risikofaktorer. Den mest kjente genetiske risikofaktoren er arv av ε4-allelet av apolipoprotein E (APOE).[76][77] Mellom 40 og 80 % av pasientene med Alzheimers sykdom har minst ett apoE4 allel.[77] APOE4-allelet øker risikoen for sykdommen til det tredobbelte hos heterozygote (toeggede) tvillinger og med 15 ganger hos homozygote (eneggede) tvillinger.[72] Genetikere er enige om at mange andre gener også fungerer som risikofaktorer eller har beskyttende effekter, og påvirker utviklingen av sent debuterende Alzheimers sykdom.[73] Over 400 gener har blitt testet for tilknytning til sent innsettende sporadisk opptredende Alzheimers sykdom,[73] de fleste uten resultat.[72]
Alzheimers sykdom blir vanligvis diagnostisert klinisk utfra pasientens sykehistorie, sammenholdt med slektningers historie, og kliniske observasjoner, basert på tilstedeværelse av karakteristiske nevrologiske og nevropsykologiske funksjoner, og fravær av andre mulige sykdommer.[78][79] Avansert medisinsk billeddiagnostikk med computertomografi (CT) eller magnetisk resonans-imaging (MRI), og med «single photon emission computed tomografi» (SPECT) eller «positron-emisjons-tomografi» (PET) kan brukes til å ekskludere annen cerebral patologi, og andre undergrupper av demens.[80] Videre kan teknikken predikere (forutsi) overgangen fra prodromalstadier (mild kognitiv svekkelse) til Alzheimers sykdom.[81]
Vurdering av hvordan pasienten fungerer intellektuelt, inkludert minnetesting, kan videre karakterisere sykdommens stadier.[7] Medisinske organisasjoner har utviklet diagnostiske kriterier for å lette og standardisere den diagnostiske prosessen for praktiserende leger. Diagnosen kan bekreftes med svært høy nøyaktighet ved obduksjon når hjernematerialet er tilgjengelig og kan bli undersøkt histologisk.[82]
De amerikanske organisasjonene The National Institute of Neurological and Communicative Disorders and Stroke (NINCDS) og Alzheimer's Disease and Related Disorders Association (ADRDA, nå kjent som Alzheimer's Association), etablerte den mest brukte NINCDS-ADRDA Alzheimers-kriterier for diagnosen i 1984,[82] Kriteriene ble grundig revidert i 2007.[83]
Disse kriteriene krever at både kognitiv svekkelse og et mistenkt demenssyndrom er til stede, bekreftet ved nevropsykologisk testing som konkluderer med mulig eller sannsynlig Alzheimers. En histopatologisk bekreftelse inkludert en mikroskopisk undersøkelse av hjernevev er nødvendig for en definitiv diagnose. God statistisk reliabilitet og validitet har blitt vist mellom de diagnostiske kriteriene og definitiv histopatologisk bekreftelse.[84] Åtte kognitive domener er mest svekket i Alzheimers – minne, språk, perseptuelle ferdigheter, oppmerksomhet, konstruerende evner, orientering, problemløsning og funksjonsevne. Disse domenene er sammenfallende med NINCDS-ADRDA Alzheimers-kriterier som angitt i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-IV-TR) publisert av American Psychiatric Association.[85][86]
Nevropsykologiske tester som Mini Mental Status (MMS) er mye brukt for å evaluere kognitiv svikt. Mer omfattende testing er nødvendig for å få resultater med høy pålitelighet, særlig i de tidligste stadier av sykdommen.[87][88] Nevrologisk undersøkelse tidlig i forløpet av Alzheimers sykdom vil vanligvis gi normale resultater, med unntak av åpenbar kognitiv svikt, som ikke nødvendigvis avviker fra bildet ved andre sykdomsprosesser, inkludert andre årsaker til demens.
Grundigere nevrologisk utredning er avgjørende for differensialdiagnose av Alzheimers og andre sykdommer.[7] Intervjuer med familiemedlemmer blir også benyttet for å vurdere hvor alvorlig sykdommen er. Omsorgspersoner kan gi viktig informasjon om evnen til å gjennomføre vanlige daglige gjøremål, og hvordan vedkommendes mentale fungering har blitt dårligere over tid.[81] Omsorgspersoners synspunkter er særlig viktige, ettersom en person med Alzheimers sykdom ofte ikke er klar over sin egen svekkelse.[89] Mange ganger har også familiene vanskeligheter med å oppdage de første demenssymptomene og er ikke i stand til å formidle nøyaktig informasjon til legen.[90]
En annen, nyere og objektiv markør for sykdommen, er analysen av spinalvæske for amyloid beta- eller tau-proteiner.[91] Testen omfatter både totalt tau-protein og fosforylert tau-181P-protein-konsentrasjoner.[92] Når man søker etter disse proteinene ved hjelp av en spinalpunksjon kan man predikere (forutsi) utbruddet av Alzheimers med en sensitivitet på mellom 94 og 100 %.[92] Påvisning av proteiner sammen med eksisterende bildediagnostiske teknikker setter leger i stand til å identifisere pasienter med signifikant hukommelsestap og som allerede er i ferd med å utvikle sykdommen.[92] Spinalvæske-testene er kommersielt tilgjengelige, i motsetning til den nyeste billeddiagnostiske teknologien.[93] Alzheimers sykdom ble i en studie i 2010 diagnostisert hos en tredjedel av personer som ikke har noen symptomer, noe som betyr at sykdommen oppstår lenge før symptomene tilkommer.[94]
Supplerende tester gir ekstra informasjon om aspekter ved sykdommen eller benyttes for å utelukke andre diagnoser. Blodprøver kan identifisere andre årsaker til demens enn Alzheimers sykdom,[7] årsaker som i sjeldne tilfeller kan være reversible.[95] Det er vanlig å utføre tester på skjoldbruskkjertelfunksjonen, vurdere vitamin B12-status, utelukke syfilis, utelukke metabolske problemer (inkludert tester for nyrefunksjonen, elektrolyttnivåer og for diabetes), vurdere nivåer av tungmetaller (for eksempel bly, kvikksølv) og anemi. (Se differensialdiagnose for aldersdemens). Det er også nødvendig å utelukke delir.
Psykologiske tester for depresjon er også i bruk, fordi depresjon kan sammenfalle med Alzheimers sykdom (se depresjon ved Alzheimers sykdom), og være et tidlig tegn på kognitiv svikt,[96] vel så viktig er at depresjon kan være årsaken til kognitiv svikt, en svikt som kan gå tilbake ved vellykket behandling av depresjonen.[97][98]
Når de er tilgjengelige som diagnostiske verktøy, brukes single photon emission computed tomography (SPECT) og positronemisjonstomografi (PET) til å bekrefte en Alzheimers-diagnose i forbindelse med undersøkelse av mental status.[99] Hos en person som allerede har demens, synes SPECT å være overlegen i å differensiere Alzheimers sykdom fra andre mulige årsaker, sammenlignet med vanlige psykiske tester og analyse av personens medisinske historie.[100] Fremgangen har ført til forslag om nye diagnostiske kriterier.[7][83]
En ny teknikk som kalles PiB PET, har blitt utviklet for direkte og tydelig billedbehandling av beta-amyloid-avleiringer in vivo ved hjelp av en «tracer» som binder seg selektivt til A-beta-avleiringer.[101] PiB-PET bruker karbon-11 PET-scanning. Nylige studier antyder at PiB-PET er 86 % nøyaktig i å forutsi hvilke personer med mild kognitiv svikt som vil utvikle Alzheimers sykdom i løpet av to år, og 92 % nøyaktig i å utelukke sannsynligheten for å utvikle Alzheimers sykdom.[102]
Et lignende radiologisk stoff for PET-skanning kalt florbetapir-fluor-18, eller bare florbetapir, som inneholder det mer tidsstabile, radioaktive fluor-18, har nylig blitt utviklet og testet som et mulig diagnostisk verktøy for Alzheimers.[103][104][105][106] I likhet med PiB binder florbetapir seg til beta-amyloid, men på grunn av bruken av fluor-18 har stoffet en halveringstid på 110 minutter, i motsetning til PiBs radioaktive halveringstid på bare 20 minutter. Wong et al. fant at jo lenger levetid for traceren, jo mer akkumuleres den i hjernen til Alzheimer-pasientene, særlig i regionene kjent for å være assosiert med beta-amyloid avleiringer.[106]
En systematisk oversikt mener at amyloid-bildeteknikker i årene fremover sannsynligvis vil bli brukt som et supplement til andre markører, snarere enn som et alternativ.[107]
Volumetrisk MR kan oppdage endringer i størrelsen av hjerneregionene. Måling av de regionene som atrofierer under utvikling av Alzheimers sykdom er lovende som en diagnostisk indikator, og kan vise seg billigere enn andre billedfremstillende metoder.[108]
Nyere studier tyder på at metabolitt-nivåer i hjernen kan brukes som biomarkører for Alzheimers sykdom.[109]
I dag fins det ingen endelig dokumentasjon for at ett bestemt tiltak effektivt forebygger Alzheimers sykdom[110] Globale studier av tiltak for å hindre eller forsinke utbruddet av Alzheimers sykdom har ofte gitt resultater som ikke henger godt sammen mellom studiene. Epidemiologiske studier har sett på sammenhenger mellom visse faktorer som er mulige å påvirke, og sannsynligheten for å utvikle Alzheimers sykdom i en befolkningsgruppe. Kjente faktorer er kosthold, risiko for hjerte- og karsykdom, medikamenter og intellektuelle aktiviteter. Bare videre forskning, herunder kliniske studier, vil avdekke om å påvirke disse faktorene i gunstig retning kan bidra til å forebygge Alzheimers sykdom.[111]
Selv om risikofaktorer for hjerte- og karsykdom, som for eksempel hyperkolesterolemi, hypertensjon, diabetes og røyking er assosiert med høyere risiko for Alzheimers sykdom,[112][113] har ikke statiner, som er kolesterolsenkende medisiner, effektivt kunnet forebygget eller bedre sykdommen.[114][115] Det er mulig at ingrediensene i en middelhavsdiett, som frukt og grønnsaker, brød, hvete og andre kornprodukter, olivenolje, fisk og rødvin, hver for seg eller i kombinasjon kan redusere risikoen for og utviklingen av Alzheimers sykdom.[116] Diettens gunstige effekt på hjerte- karsystemet har vært foreslått som virkningsmekanismen.[116] Det fins begrenset dokumentasjon på at lett til moderat bruk av alkohol, særlig rødvin, er forbundet med lavere risiko for Alzheimers sykdom.[117]
Vitaminer har vært foreslått å kunne forebygge Alzheimers sykdom, men en har ikke funnet en tilstrekkelig godt dokumentert effekt. Verken c-vitamin,[118] E,[118][119] eller folinsyre med eller uten vitamin 12 B,[120] er sikkert vist å kunne forebygge eller behandle Alzheimers sykdom. Vitamin E er blitt knyttet til helserisiko.[118] Studier som har undersøkt folat (B9) og andre B-vitaminer kunne ikke å vise noen signifikant sammenheng med kognitiv svikt.[121]
Langvarig bruk av ikke-steroide anti-inflammatoriske medikamenter (NSAIDs) er assosiert med redusert sannsynlighet for å utvikle Alzheimers sykdom.[122] Undersøkelser av vev fra avdøde personer (post mortem-studier), dyremodeller, og in vitro-undersøkelser støtter også teorien om at NSAIDs kan redusere betennelser relatert til amyloide plakk.[122] De undersøkelsene som har testet ut NSAIDs brukt som palliativ behandling, har ikke vist positive resultater.[122] Curcumin fra karrikrydderet gurkemeie har vist noe effekt i å forebygge hjerneskade hos mus.[123][124] Hormonbehandling, som tidligere ble benyttet, antas ikke lenger å forebygge demens, og kan i noen tilfeller være assosiert med demens.[125][126] Det fins sprikende og lite overbevisende dokumentasjon for at ginkgo biloba har positiv effekt på kognitiv svikt og demens,[127] og en fersk undersøkelse konkluderer med at midlet ikke reduserer forekomsten av Alzheimers sykdom.[128] En studie over 21 år fant at middelaldrende personer som drakk 3–5 kopper kaffer hver dag, hadde en 65 % redusert risiko for demens sent i livet.[129]
Personer som deltar i intellektuelt stimulerende aktiviteter som å lese, spille brettspill, løse kryssord, spille musikkinstrumenter eller delta i vanlig sosialt samvær, har en redusert risiko for Alzheimers sykdom.[130] Dette er forenlig med kognitiv reserve-teorien, som sier at noen livserfaringer gir mer effektiv nevral funksjon, noe som utgjør en form for kognitiv «reserve» som forsinker demens-symptomene.[130] Utdanning forsinker utbruddet av Alzheimers syndrom, men er ikke relatert til tidligere død etter diagnose.[131] Fysisk aktivitet er også forbundet med redusert risiko for Alzheimers.[131]
Noen studier har vist en økt risiko for å utvikle Alzheimers sykdom ved eksponering for miljøfaktorer som metaller, spesielt aluminium[132][133] eller eksponering for løsemidler.[134] Kvaliteten på noen av disse studiene har vært kritisert,[135] og andre studier har konkludert med at det ikke fins noen sammenheng mellom disse miljømessige faktorene og utviklingen av Alzheimers sykdom.[136][137][138][139]
Mens noen studier antyder at ekstremt lavfrekvente elektromagnetiske felt kan øke risikoen for Alzheimers sykdom, har andre forskere konkludert med at flere epidemiologiske og laboratoriemessige undersøkelser av hypotesen er nødvendig.[140] Røyking er en betydelig risikofaktor for Alzheimers sykdom.[141] Systemiske markører i det medfødte immunsystemet er risikofaktorer for sent innsettende Alzheimers.[142]
Det finnes ingen helbredende behandling for Alzheimers sykdom. De behandlinger som er tilgjengelige, lindrer symptomene i beskjeden grad. Dagens behandlinger kan deles inn i medikamenter, psykososiale tiltak og omsorgstiltak.
Lovende preklinisk forskning, publisert desember 2016, viste at benfotiamine forbedret den kognitive evnen til personer med Alzheimers sykdom. Benfotiamine forbedret den kognitive evnen til pasienter med mild til moderat Alzheimers sykdom, uavhengig av amyloid akkumulert i hjernen.[143] En klinisk studie på virkningen av benfotiamine på pasienter med Alzheimers sykdom er underveis pr oktober 2017.[144]
Fire medisiner er nå godkjent av offentlige instanser som for eksempel den amerikanske Food and Drug Administration (FDA) og European Medicines Agency (EMA). Alle behandler kognitive uttrykk for Alzheimers sykdom. Tre er acetylkolinesterase-hemmere og den siste er memantin, en NMDA-reseptor antagonist. Ingen medikamenter ser ut til å utsette eller stanse utviklingen av sykdommen.
Redusert aktivitet i kolinerge nevroner er et velkjent trekk ved Alzheimers sykdom.[145] Acetylkolinesterase-hemmere reduserer hastigheten på nedbrytningen av acetylkolin (ACH). Dermed øker konsentrasjonen av ACH i hjernen.[146] Kolinesterasehemmere godkjent for behandling av Alzheimers symptomer er donepezil (preparatnavn Aricept ).[147] galantamin (Razadyne)[148] og rivastigmin (preparat Exelon[149] og Exelon Patch[150] ) Det fins dokumentasjon for at medikamentene har effekt ved mild til moderat Alzheimers sykdom,[151][152] og noe dokumentasjon for effekt når sykdommen er langt fremskreden. Bare donepezil er godkjent for behandling av fremskreden Alzheimers demens.[153] Bruken av legemidlene ved mild kognitiv svikt er ikke vist å forsinke utvikling av Alzheimers sykdom.[154] De vanligste bivirkningene er kvalme og oppkast som begge er knyttet til kolinergt overskudd. Bivirkningene oppstår hos omkring 10–20 % av pasientene og er milde til moderat alvorlige. Mindre vanlige bivirkninger er muskelkramper, nedsatt hjerterytme (bradykardi), redusert appetitt og vekt, og økt magesyreproduksjon.[155]
Glutamat er en nyttig eksitatorisk nevrotransmitter i nervesystemet, men store mengder av transmitteren i hjernen kan gi celledød. Prosessen bak kalles eksitotoksisitet og inkluderer en overstimulering av glutamatreseptorene. Eksitotoksisitet forekommer ikke bare ved Alzheimers sykdom, men også ved andre nevrologiske sykdommer som Parkinsons sykdom og multippel sklerose.[156] Memantin (preparatnavn Akatinol, Axura, Ebixa / Abixa, Memox og Namenda ),[157] er en nonkompetitiv NMDA-reseptor-antagonist først benyttet mot influensa. Memantin virker på det glutamaterge systemet ved å blokkere NMDA-reseptorer og hemme overstimulering av glutamat.[156][157] Memantin har vist seg å være moderat effektiv i behandling av moderat til alvorlig Alzheimers sykdom. Effekten i de tidlige stadiene av Alzheimers sykdom er ukjent.[158] Rapporterte bivirkninger av memantin er sjeldne og milde, inkludert hallusinasjoner, forvirring, svimmelhet, hodepine og tretthet.[159] Kombinasjonen av memantin og donepezil har vist seg å ha «statistisk signifikant, men klinisk marginal effekt».[160]
Antipsykotiske legemidler er i beskjeden grad nyttige for å redusere aggresjon og psykose hos pasienter med Alzheimers sykdom og atferdsproblemer, men er forbundet med alvorlige bivirkninger, for eksempel cerebrovaskulære hendelser og bevegelsesvansker. Midlene skal derfor ikke benyttes rutinemessig.[161][162] Når de brukes på lang sikt, har de vist seg å være assosiert med økt dødelighet.[162]
Medisinsk marihuana synes å være effektiv i å forsinke Alzheimers sykdom. Den aktive ingrediensen i marihuana, THC, hindrer avleiringer i hjernen som assosiert med Alzheimers sykdom. THC ble funnet å hemme acetylcholinesterase mer effektivt enn kommersielt markedsførte legemidler. THC ble også funnet å forsinke amylogenese.[163][164]
Psykososiale tiltak brukes som et supplement til medikamentell behandling og kan inndeles i atferds-, følelses-, kognisjons- eller stimulerings-orienterte tilnærminger. Lite forskning om effekten er publisert, og er sjelden spesifikk for Alzheimers sykdom, men handler i stedet om demens generelt.[165]
Ved atferdsmessige tiltak er målet å identifisere og redusere utløsende hendelser for, og konsekvenser av, problematferd. Denne tilnærmingen har ikke hjulpet pasienten til å fungere bedre generelt,[166] men kan bidra til å redusere spesifikk problematferd, som for eksempel inkontinens.[167] Det mangler data av høy kvalitet om effektiviteten av disse teknikkene for andre atferdsproblemer, som vandring.[168][169]
Emosjonelt orienterte tiltak omfatter erindringsterapi, valideringsterapi, støttende psykoterapi, sensorisk integrasjon (snoezelen) og simulert tilstedeværelsesterapi. Støttende psykoterapi har vært gjenstand for få eller ingen formelle vitenskapelige studier, men noen leger finner tiltaket nyttig for å hjelpe mildt rammede pasienter med å tilpasse seg sykdommen.[165] Erindringsterapi (RT) innebærer å drøfte tidligere erfaringer individuelt eller i gruppe, ofte ved hjelp av fotografier, husholdningsartikler, musikk og lydopptak, eller andre kjente elementer fra fortiden. Selv om det fins få kvalitetsstudier av effekten av RT, kan tiltaket være gunstig for kognisjon og humør.[170]
Simulert tilstedeværelsesterapi (SPT) er basert på tilknytningsteorier og innebærer å spille av et opptak med stemmene til de nærmeste slektningene til pasienten. Det finnes delvis dokumentasjon som tyder på at SPT kan redusere problematferd.[171] Valideringsterapi tar utgangspunkt i betydningen det har å akseptere virkeligheten og å erkjenne det som er sant for et annet menneske, mens sensorisk integrasjon benytter øvelser som har som mål å stimulere sansene. Det fins dokumentasjon som viser nytte av disse terapiene.[172][173]
Målet med kognisjons-orienterte behandlinger, som inkluderer virkelighetsorientering og kognitiv gjenlæring, er å redusere kognitiv svikt. Virkelighetsorientering består i å presentere informasjon om tid, sted eller person for å lette pasientens forståelse av sine omgivelser og hvor vedkommende hører hjemme i omgivelsene. Kognitiv gjenlæring tar sikte på å forbedre nedsatt kapasitet ved å øve opp mentale evner. Begge tiltakene har vist noe effekt i å bedre kognitiv kapasitet,[174][175] men i enkelte studier var effektene forbigående, og negative effekter, som frustrasjon, har også blitt rapportert.[165]
Stimuleringsorienterte behandlinger inkluderer kunst, musikk og kjæledyrterapi, mosjon og alle andre typer fritidsaktiviteter. Stimulering som et middel for å bedre atferd, humør, og, i mindre grad, funksjon, har i beskjeden grad støtte i forskning. Selv om effektene er viktige, er den viktigste begrunnelsen for å benytte stimuleringsterapi å endre pasientens rutiner.[165]
Ettersom Alzheimers sykdom ikke kan helbredes, og lidelsen gradvis gjør folk ute av stand til å klare seg selv, er omsorgtiltak den viktigste behandlingen. Gjennom hele forløpet av sykdommen må pasienten ivaretas på en god måte.
I tidlige og moderate stadier vil tilpasninger av bomiljøet og pasientens livsstil kunne øke pasientsikkerheten og redusere belastningen på omsorgspersonene.[176][177] Eksempler på slike tilpasninger er å hjelpe pasienten til å følge forenklede rutiner, bruk av sikkerhetslåser, og merking av husholdninggjenstander, for å hjelpe pasienten til å bruke vanlige hjelpemidler i hverdagslivet.[165][178][179] Pasientene kan bli ute av stand til å spise selv, og trenger da å få maten i mindre biter, eller most.[180] Når svelgvansker oppstår, kan bruk av materør være nødvendig. I slike tilfeller er det viktige at omsorgspersoner og pårørende vurderer både den medisinske effekten og den etiske siden av tiltaket.[181][182] Bruk av fysisk tvang kan i sjeldne tilfeller være nødvendig for å hindre skade på pasientene eller deres omsorgspersoner.[165]
Etter hvert som sykdommen utvikler seg, kan pasienten få forskjellige medisinske problemer, slik som sykdommer i munnhulen, og tannsykdomer, trykksår, feilernæring, hygieneproblemer eller luftveis- hud- eller øyeinfeksjoner. Oppmerksom pleie kan forhindre problemene, men behandling ved fagpersonell er nødvendig når plagene oppstår.[183][184] I de siste fasene av sykdommen, hos den etter hvert døende pasienten, er behandlingen sentrert om å lindre ubehag.[185]
En liten studie konkluderer med at når omsorgspersonene til en pasient hadde en realistisk forståelse av prognosen og de kliniske komplikasjonene ved sen demens, så var sannsynligheten for å overbehandle døende pasienter, lavere. [186]
Tidlige stadier av Alzheimers sykdom er vanskelige å diagnostisere. En definitiv diagnose stilles vanligvis når kognitiv svikt hindrer pasienten i å utføre daglige gjøremål, selv om personen fortsatt kan bo for seg selv. Symptomene vil utvikle seg fra først å omfatte milde kognitive problemer, som for eksempel hukommelsestap, til å omfatte både kognitive og ikke-kognitive forstyrrelser, som til slutt eliminerer enhver mulighet for selvstendig liv.[27]
Forventet levealder hos folk med sykdommen er redusert.[11][187][188] Den gjennomsnittlige levealderen etter at diagnosen er satt er rundt sju år.[11] Færre enn 3 % av pasientene lever mer enn fjorten år.[12] Sykdomstegn som har vært signifikant assosiert med redusert overlevelse, er alvorlig kognitiv svikt, nedsatt funksjonsnivå, fall, og nevrologiske forstyrrelser. Andre sykdommer, som hjerteproblemer, diabetes, eller tidligere alkoholmisbruk er også assosiert med kortere overlevelse.[187][189][190] Selv om lav alder ved sykdomsdebut gir høyere forventet levealder, sammenlignet med høy alder ved sykdomsdebut, er den forventede levetiden hos yngre pasienter betydelig redusert sammenlignet med forventet levetid hos friske jevnaldrende.[188] Menn har lavere forventet levealder, sammenlignet med kvinner.[12][191]
Sykdommen er den underliggende dødsårsak i 70 % av alle tilfeller.[11] Lungebetennelse og dehydrering er de hyppigste umiddelbare dødsårsakene, mens kreft er en mindre hyppig dødsårsak, sammenlignet med den generelle befolkningen.[11][191]
| Alder | Nye tilfeller per tusen personer årlig |
|---|---|
| 65–69 | 3 |
| 70–74 | 6 |
| 75–79 | 9 |
| 80–84 | 23 |
| 85–89 | 40 |
| 90– | 69 |
To viktige mål brukes i epidemiologiske studier: insidens og prevalens. Insidens er antall nye tilfeller per enhet av person og tid (vanligvis antall nye tilfeller per tusen personer årlig), mens prevalensen er det totale antall tilfeller av sykdommen i befolkningen til enhver tid.
Når det gjelder forekomst, gir kohort longitudinelle studier (studier hvor en sykdomsfri befolkning er fulgt opp gjennom årene) rater mellom 10 og 15 per tusen person-år for alle demens-sykdommer og 5–8 for Alzheimers,[192][193] hvilket betyr at halvparten av nye demenstilfeller hvert år er Alzheimers. Høy alder er primær risikofaktor for sykdom og forekomst er ikke lik for alle aldre: hvert femte år etter fylte 65 år fordobles omtrent risikoen for å få sykdommen, og den øker fra 3 til så mye som 69 per tusen personår.[192][193] Det er også kjønnsforskjeller i insidensen, kvinner har en høyere risiko for å utvikle Alzheimers, særlig i populasjonen eldre enn 85.[193][194]
Utbredelse av Alzheimers i populasjoner er avhengig av ulike faktorer, inkludert forekomst og overlevelse. Siden forekomst av Alzheimers øker med alderen, er det spesielt viktig å inkludere gjennomsnittsalderen i befolkningen. I USA ble Alzheimer-prevalensen anslått til 1,6 % i 2000 både totalt og i aldersgruppen 65–74, og prevalensen økte til 19 % i 75–84 gruppen og 42 % gruppen over 84.[195] Prevalensen i mindre utviklede regioner er lavere. [død lenke][196] Verdens helseorganisasjon anslår at i 2005 hadde 0,379 % av mennesker over hele verden demens, og at forekomsten vil øke til 0,441 % i 2015 og til 0,556 % i 2030.[197] Andre studier har kommet til lignende konklusjoner.[196] En annen studie beregnet at i 2006 var 0,40 % av verdens befolkning (område 0,17–0,89 %; absolutte tall 26.6 million 11.4–59.4 million ) rammet av Alzheimers, og at prevalens ville tredobles, og det absolutte antallet ville firedobles i løpet av 2050.[5]
De gamle greske og romerske filosofene og legene forbandt alderdom med økende demens.[3] Det var ikke før i 1901 at den tyske psykiateren Alois Alzheimer oppdaget det første tilfellet av lidelsen som ble kjent som Alzheimers sykdom, hos en femti år gammel kvinne som han kalte Auguste D. Alzheimer fulgte kvinnen frem til hun døde i 1906, da han rapporterte tilfellet offentlig.[198] I løpet av de neste fem årene ble elleve lignende saker rapportert i den medisinske litteraturen. Noen av forfatterne benyttet allerede betegnelsen Alzheimers sykdom.[199] Lidelsen ble først beskrevet som en egen sykdom av Emil Kraepelin etter å ha tonet ned noen av de kliniske (vrangforestillinger og hallusinasjoner) og patologiske funnene (arteriosklerotiske endringer) som finnes i den opprinnelige rapporten om Auguste D.[200] Han inkluderte Alzheimers sykdom, også kalt presenil demens av Kraepelin, som en subtype av senil demens i den åttende utgaven av hans Textbook of Psychiatry, utgitt i 1910.[201]
I mesteparten av det 20. århundre var diagnosen Alzheimers sykdom reservert for personer mellom 45 og 65 år som hadde utviklet symptomer på demens. Terminologien ble endret etter 1977 da en konferanse om Alzheimers sykdom konkluderte med at de kliniske og patologiske manifestasjoner av presenil og senil demens var nesten identiske. Forfatterne la til at de sammenfallende symptomene ikke utelukker muligheten for at årsakene var forskjellige.[202] Dette førte til slutt til diagnostisering av Alzheimers sykdom uavhengig av alder.[203] Begrepet senil demens av Alzheimers type (SDAT) ble i en periode benyttet for å beskrive tilstanden hos mennesker over 65 år, mens klassisk Alzheimers sykdom ble benyttet for de yngre. Begrepet Alzheimers sykdom ble til slutt formelt vedtatt i medisinsk nomenklatur for å beskrive personer i alle aldre med et karakteristisk, vanlig symptommønster, sykdomsforløp og nevropatologi.[204]
Demens, og spesielt Alzheimers sykdom, er i Europa og USA en av de sykdommer som koster samfunnet mest.[20][21] Kostnadene i andre land som Argentina[205] og Sør-Korea[206] er også høye og økende. Kostnadene vil trolig øke etter hvert som befolkningen blir eldre, og bli et viktig samfunnsproblem. Alzheimers-relaterte kostnader omfatter direkte helseutgifter som for eksempel sykehjemsomsorg og hjemmesykepleie, men også indirekte kostnader som for eksempel tapt produktivitet for både pasient og personell.[21] Tallene varierer mellom studier, men kostnadene knyttet til demens på verdensbasis er beregnet til rundt 160 milliarder dollar,[207] mens kostnadene for Alzheimer i USA kan bli 100 milliarder dollar hver år.[21]
De høyeste kostnadene for samfunnet skyldes langtids omsorg ved helsepersonell, spesielt opphold i institusjon, som tilsvarer 2 / 3 av de totale kostnadene.[20] Kostnaden for hjemmeboende er også svært høy,[20] spesielt når dårlig definerte kostnader for familien, som pleietid og tapt arbeidsfortjeneste hos omsorgspersonen, blir tatt hensyn til.[208]
Kostnadene øker med alvorlighetsgrad av demens og tilstedeværelse av adferdsforstyrrelser,[209] og er relatert til den økende bruken av tid som er nødvendig for å gi fysisk omsorg.[208] Derfor vil enhver behandling som bremser kognitiv svikt, utsetter institusjonalisering eller reduserer omsorgspersonenes tidsbruk, bety økonomiske fordeler. Økonomiske evalueringer av nåværende behandlinger har vist positive resultater.[21]
Rollen som viktigste omsorgsperson fylles ofte av ektefelle eller en nær slektning. [død lenke][16] Det er godt kjent at Alzheimers sykdom innebærer en stor belastning på omsorgspersonene, inkludert sosiale, psykologiske, fysiske og økonomiske forhold.[17][18][19] Pasienter og familier foretrekker vanligvis at pasienten blir ivaretatt hjemme, fremfor i institusjon.[210] Hjemmebehandling utsetter eller eliminerer også behovet for kostbar omsorg i regi av fagpersoner.[210][211] To tredeler av sykehjemsbeboere har demens.[165]
Omsorgspersoner for pasienter med Alzheimers sykdom har økt risiko for fysiske og psykiske lidelser.[212] Faktorer assosiert med økte psykososiale problemer for primære omsorgspersoner inkluderer å ha en pasient med Alzheimers sykdom boende hjemme hos seg, at pleieren er ektefelle, og krevende atferd hos pasienten som depresjon, atferdsforstyrrelser, hallusinasjoner, søvnproblemer eller vandring og sosial isolasjon.[213][214] Når det gjelder økonomiske problemer, tar omsorgspersoner i familien ofte fri fra jobben, og tilbringer i gjennomsnitt 47 timer i uken sammen med pasienten, samtidig som omsorgskostnadene er høye. Direkte og indirekte kostnader for omsorg for en pasient med Alzheimers sykdom er gjennomsnittlig mellom 18 000 dollar og 77 500 dollar per år i USA.[208] [død lenke][215]
Kognitiv atferdsterapi og undervisning i mestringsstrategier, enten individuelt eller i gruppe, kan bedre omsorgspersoners psykiske helse.[17][216]
Ettersom Alzheimers sykdom er svært utbredt, har mange kjente mennesker utviklet sykdommen. Kjente eksempler er USAs forhenværende president Ronald Reagan og den irske forfatteren Iris Murdoch, der sykdommen hos begge ble omtalt i vitenskapelige artikler som beskrev hvordan deres kognitive kapasitet ble forverret med sykdommen.[217][218][219] Andre kjente tilfeller er Norges tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen, tidligere statsminister Harold Wilson (Storbritannia) og Adolfo Suárez (Spania)[220][221] skuespillerinnen Rita Hayworth[222] skuespilleren Charlton Heston og[223] forfatteren Terry Pratchett.[224]
Alzheimers sykdom har også blitt portrettert i filmer som: Iris (2001),[225] basert på John Bayleys biografi om hans kone Iris Murdoch[226] The Notebook (2004),[227] basert på Nicholas Sparks roman med samme navn,[228] A Moment to Remember (2004); Thanmathra (2005),[229] Memories of Tomorrow (Ashita no Kioku) (2006 ),[230] basert på Hiroshi Ogiwaras roman med samme navn,[231] Away from Her (2006), basert på Alice Munros novelle, «The Bear Came over the Mountain»[232] og den svenske filmen En sang for Martin. Dokumentarer om Alzheimers sykdom inkluderer Malcolm og Barbara: A Love Story (1999) og Malcolm og Barbaras:Love's Farewell (2007), begge med Malcolm Pointon.[233]
Frem til 2008 var sikkerheten og effekten til mer enn 400 medikamenter undersøkt gjennom klinisk utprøving over hele verden, omkring en fjerdedel i fase III-studier, det siste trinnet før medikamentet vurderes godkjent av tilsynsorganer.[234]
Ett område av klinisk forskning fokuserer nå på å behandle den underliggende sykdommens patologi. Reduksjon av amyloid beta-nivåer er et felles mål for bruken av nye preparater[235] (for eksempel apomorfin) som det forskes på. Immunterapi eller vaksinasjon mot amyloid-protein blir også testet i forsøk.[236] I motsetning til forebyggende vaksinering, vil vaksine mot Alzheimers sykdom benyttes til å behandle mennesker som allerede har fått diagnosen. Bakgrunnen er konseptet om at det er mulig å trene immunsystemet til å gjenkjenne, angripe, og reversere deponering av amyloid, og dermed endre sykdomsforløpet.[237] Et eksempel på en vaksine som ble testet ut i vitenskapelige forsøk, er ACC-001.[238][239] Men forsøkene ble avviklet i 2008.[240] Et annet, lignende preparat er bapineuzumab, et antistoff designet så det er identisk med det naturlig induserte anti-amyloid-antistoffet.[241] Andre tilnærminger er nervebeskyttende agenter, slik som AL-108,[242] og metall-protein interaksjonsdempende agenter, for eksempel PBT2.[243] Et TNFα reseptor fusjonsprotein som etanercept har vist lovende resultater.[244]
I 2008 viste to separate, kliniske studier positive resultater i å endre forløpet av sykdommen ved mild til moderat Alzheimers sykdom med metyltioninklorid, et stoff som hemmer tau-aggregering,[245][246] og dimebon, et antihistamin.[247] De påfølgende fase-III studiene av Dimebon kunne imidlertid ikke vise positive effekter på primære og sekundære endepunkter.[248]
Muligheten for at Alzheimers sykdom kan behandles med antivirale medikamenter er foreslått av en studie som viser samlokalisering av herpes simplex-virus med amyloide plakk.[249]
Foreløpig forskning som er gjennomført på virkningen av meditasjon for å hente frem minner og bedre kognitive funksjoner, har gitt lovende resultater. Begrensningene ved denne forskningen kan bli tatt opp i fremtidige studier med mer detaljerte analyser.[250]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
