Problemløsning

Problemløsning eller problemløsing er å analysere og omforme et problem, løse det og vurdere gyldigheten.

Dette er en metode som spesielt anvendes i matematikk, og som står sentralt i fagplanen for grunnopplæringen i den norske skolen. Problemløsning som matematisk metode er grundig beskrevet av den ungarske matematikeren George Pólya.

Metoden kan brukes innen alle praktiske og teoretiske områder. Her er 9 trinn til problemløsning og beslutninger.

• Definer situasjonen / problemet, fastslå hva som har lykkes eller mislykkes så langt.
• Spesifiser målet. Du må vite hva du vil oppnå.
• Utvikle hypoteser. Funder omkring årsakene.
• Fremskaff fakta. Hva er det som skjer, hvem er innblandet, finn argumenter for og imot, kartlegg de involvertes holdninger.
• Analyser fakta, bestem hva som er relevant og irrelevant. Konsentrer deg om årsaken, ikke symptomene. Ikke trekk forhastede slutninger.
• Overvei mulige handlingsalternativer. Både de som er åpenbare og de som ikke er det!
• Vurder mulige handlingsalternativ (fremkommet under pkt 6). Se på muligheter, for og imot, forventet resultat for hvert alternativ, jf oppsatte mål. Vurder kostnader og gevinster. Begrunn risken for å skape prejudikat. Bruk både ditt industrielle omdømme og din bedrift for å bedømme effektene. Beregn konsekvensene i detalj så langt mulig.
• Beslutt og implementer. Informer før beslutninger trer i kraft, angi grunn for beslutningen. Visse beslutninger krever at du er iskald – det er sjelden at alle involverte har likt syn på hvor gode beslutningene er.
• Overvåk implementeringen. Følg opp hvor effektivt beslutningen implementeres. Finn ut reaksjonen til de som påvirkes. Korriger der det er nødvendig. Iblant er det også nødvendig å kunne holde ut, ettersom det kan ta tid før resultatene blir synlige. Ikke forhast deg hvis du mener kursen må endres.

Typer av problem

For løsning av sosiale problemer brukes vanligvis uttrykkene «konfliktløsning» eller megling.

• Matematikk
• Konflikt
• Ledelse
• Skilsmisse
• Nabokrangel
• Religiøs, økonomisk eller sosial uenighet
• Prosjektstyring

Former for problemløsning

En interessant kjensgjerning ved dette tema, er at to problemer aldri er like. Både i omfang og fagområde varierer problemstillingene, selv om generelle metoder gjelder for alle typer:

• Mekling
• Forhandling
• Nødhelp
• Medisinering
• IQ-test

Problemløsning i grupper

Problemløsning i grupper er en måte å løse problemer på som kan brukes i flere sammenhenger. For at grupper skal fungere sammen og som et team er det en viktig oppgave å identifisere faktorer som både fremmer og hemmer problemløsning i gruppen. Da kan man bruke dette for å senere utvikle hensiktsmessige problemløsningsprosedyrer (Kaufmann & Kaufmann 2003:255).

Fem fremmende faktorer

Fem fremmende faktorer når det gjelder problemløsning i grupper kan være:

1. Heterogenitet – En vesentlig hindring for kreativ problemløsning kan være at individet har lett for å bli fiksert i bestemte søkeretninger og løsningsbaner i sin problemløsning. Her har gruppen et stort potensial med tanke på at det naturlig er stor variasjon i perspektiver og problemløsningsstrategier blant individer.
2. Kognitiv konflikt – Konflikter og uenighet kan, dersom det holdes på et rasjonelt plan, danne grunnlag for mer kreative løsninger på et problem. Kognitiv konflikt gjør at det er nødvendig å søke alternative løsninger. Skal konflikter være en positiv ressurs er det som sagt viktig å holde det på et rasjonelt plan. Emosjonelle konflikter fører derimot til misnøye og har derfor negativ innvirkning på problemløsningen.
3. Økt motivasjon og mestringsfølelse – Både erfaringer, ferdigheter og evner er nødvendig for effektiv problemløsning. Motivasjon er også en viktig forutsetning. I gruppen vil dette vise seg ved at gruppemedlemmene kan stimulere og motivere hverandre, og mangfoldigheten i evner, kunnskaper og ferdigheter gjør at man kan utfylle hverandre på en positiv måte.
4. Risikotoleranse – Gruppediskusjon fører ofte til at risikotoleransen justeres opp i forhold til gjennomsnittlig risikotoleranse på individuell basis. Dette kan være fordi ansvaret for beslutningen da fordeles på flere.
5. Akseptering – Aksepteringsnivå (altså i hvilken grad gruppemedlemmer aksepterer en beslutning som er tatt) er viktig for en effektiv beslutning, og aksepteringsnivået øker veldig ved deltakelse i beslutningsprosessen. (Kaufmann & Kaufmann 2003:256-257).

Fem nedbrytende faktorer

Fem nedbrytende faktorer når det gjelder problemløsning i grupper kan være:

1. Sosialt trykk og konformitet – Frykt for negativ tilbakemelding setter grenser for avvikende ideer som kan være viktige når det gjelder kreativitet og innovasjon, som er viktige når det gjelder problemløsning.
2. Skjevhet i deltakelse – Det kan være ganske store skjevheter når det gjelder deltakelse blant gruppemedlemmer. Ofte vil det være sånn at en spesielt aktiv eller engasjert person dominerer og kontrollerer problemløsningsarbeidet i ganske stor grad.
3. Valens – Gruppemedlemmer kan lett komme i følelsesmessige tiltreknigs-/frastøtningsforhold til ulike ideer som blir lansert under problemløsningsarbeidet.
4. Gruppestørrelse – Det er ikke så lett å formulere allmenngyldige regler når det gjelder forholdet mellom gruppestørrelse og problemløsning. Men, tilskuddet av nye personer har mer å si for løsning av vanskelige enn lette oppgaver. Dessuten er effekten av å øke antall personer avtakende, noe som vil si at hver ny person betyr mindre for det totale problemløsningspotensialet.
5. Tid – Ved problemløsning i gruppe er samlet tidsforbruk høyere enn ved individuell problemløsning, men kvaliteten på løsningen man når frem til ved problemløsning i gruppe er ofte så høy at den oppveier for den økte tidskostnaden. (Kaufmann & Kaufmann 2003:257-259).

Se også

• A3-problemløsning
• Problembeskrivelse

Referanser

• Kaufmann, Geir og Astrid Kaufmann (2003): Psykologi i organisasjon og ledelse. Bergen: Fagbokforlaget