From Wikipedia, the free encyclopedia
Adam Didur (1874–1946) var en polsk operasanger – en av tidenes fremste basser.
| Adam Didur | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. des. 1874[1][2][3] Wola Sękowa[4] | ||
| Død | 7. jan. 1946[1][4][2][3] (71 år) Katowice[5][4][6] | ||
| Beskjeftigelse | Operasanger | ||
| Utdannet ved | Musikkonservatoriet i Lviv | ||
| Nasjonalitet | Polen | ||
| Gravlagt | Cmentarz przy ul. Francuskiej w Katowicach | ||
| Utmerkelser | Offiser av Ordenen Polonia Restituta Fortjenstkorset i gull | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Opera | ||
| Instrument | Vokal | ||
| Stemmetype | Bass | ||
| Plateselskap | Fonotipia | ||
| IMDb | IMDb | ||
Etter å ha fullført grunnutdannelsen begynte han studiene ved universitetet i Lviv, og tok sangstudier hos Walery Wysocki. Han fortsatte senere studiene i Italia.
Han begynte operakarrieren i 1894, da han debuterte som Fader Guardiano i Verdis La forza del destino i Pinerolo ved Torino. Han sang ofte ved Teatr Wielki i Lviv, og sang også på flere italienske scener, og senere i Alexandria og Kairo. Suksessene han oppnådde (blant annet i Giuseppe Verdis Aida og Giacomo Meyerbeers Les Huguenots) førte til at han ble bedt til å synge ved La Scala. Han sang senere også i Rio de Janeiro og Buenos Aires, hvor karrieren hans skjøt fart. I sesongen 1898/99 sang han i Messina, og i årene 1899–1903 var han fast solist ved operaen i Warszawa. 1903–1906 sang han igjen ved La Scala i Milano.
I 1908 debuterte han i tittelrollen i Boitos Mefistofeles ved Manhattan Opera i New York, og videre i sesongåpningen ved Metropolitan i Verdis Aida, hvor han sang i et usedvanlig selskap – Emma Destinn i tittelrollen, Louise Homer som Amneris, Enrico Caruso som Radames, Antonio Scotti som Aidas far, og Arturo Toscanini som dirigent.
Didur var fast solist ved Metropolitan fra 1914 til 1929, men gav samtidig ikke slipp på sin europeiske karriere. Han ble også berømt i Russland, hvor han opptredet mange ganger. På lik linje med Fjodor Sjaljapin ble han sett på som samtidens fremste bass. I 1932 avsluttet han karrieren og reiste tilbake til hjemlandet Polen, hvor han var aktiv som pedagog. I 1945 var han med på å grunnlegge Państwowa Opera Śląska i Bytom, og var operaens første direktør.
Didur hadde en stor stemme med bred skala (han kunne derfor også synge barytonpartier), og en usedvanlig teknikk og skuespillertemperament. Hans kreasjoner av tittelrollen i Mussorgskijs Boris Godunov, Méphistophélès i Gounods Faust og Don Basilio i Rossinis Il barbiere di Sivilgia har gått over i historien. Han var dessuten verdens første Billy Jackrabbit (Puccinis La Fanciulla del West – verdenspremiere 1910), Trehogger (Humperdincks Königskinder – verdenspremiere 1910), Talpa (Puccinis Il Tabarro – verdenspremiere 1918) og Simone (Puccinis Gianni Schicchi – verdenspremiere 1918).
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
