![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/c/c4/Stamv%25C3%25A5pen_ziegler.png/640px-Stamv%25C3%25A5pen_ziegler.png&w=640&q=50)
Ziegler (adelsslekt)
opprinnelig tysk adelsslekt / From Wikipedia, the free encyclopedia
Ziegler er en gammel tysk adelsslekt med opprinnelse i høymiddelalderen fra byen Dresden i Sachsen.[1] Slekten ble rik på sølvgruvedrift i bergområdet Erzgebirge rundt byen Freiberg, og ble i det fjortende århundre tatt opp i landadelen i markgrevskapet Meißen. Der utviklet de nære bånd til fyrstehuset Wettin. I kurfyrstedømmet Sachsen ble de riddere og lensherrer med eierskap og herredømme over flere slott, landsbyer og riddergods. Slektens stamslott er Gauernitz slott, raskt etterfulgt av Pillnitzslottet.
Ziegler | |||
---|---|---|---|
![]() Slektens stamvåpen fra 1416 | |||
Etymologi | Ziegler (Tysk): «teglbrenner» | ||
Områder | |||
Navneformer | Liste
| ||
Opphav | Dresden, markgrevskapet Meißen | ||
Stiftet | 1300-tallet | ||
Stamfar | Wigand Ziegler († 1348), rådsherre i Dresden | ||
Titler | |||
Tiltaleform | Liste
| ||
Tilknyttede slekter | |||
Tradisjoner | Protestantisme, bergverksindustri og krigføring | ||
Religion | evangelisk-luthersk | ||
Etnisitet | Tysk | ||
Grener | Liste
|
Mot slutten av det sekstende århundre led flere grener av slekten under vanskelige økonomiske forhold. En gren av slekten innvandret følgende som leiesoldater først til Danmark rundt 1640 og senere til Norge rundt 1680.[2][3] I Norge gjorde slekten igjen lykke med bergverksdrift, og ble formuende gods- og jernverkseiere. I det attende og nittende århundre ble slektmedlemmer blant annet sorenskrivere, fogd, kammerråd og kanselliråd i Norge.
Offiserstradisjonen står sterkt i slekten, som har lange militære tradisjoner helt tilbake til høymiddelalderen. I 1901 skriver Carl Oscar Munthe om de innvandrede tyske, franske og danske offisersslektene under Hannibalfeiden 1643–1645:
(...) men heldigere var han (Hannibal Sehested) i at knytte de dygtigere af de under krigen inkaldte fremmede officerer til de norske nationale regimenter. At der blandt disse tilbageholdte indvandrere dog også fandtes enkelte, som heller burde have fået løbepas, er selvfølgeligt. Af sådanne uheldige subjekter skal kun nævnes oberstløjnant Creetz. Derimod har bl.a. navne som Michelet, Ziegler, Mackensee, Gersdorff, Fleischer, Brockendorff, Lemvig og Opitz god klang.[4]