From Wikipedia, the free encyclopedia
Yuan-dynastiet (mongolsk: 
Dai Ön Yeke Mongghul Ulus, kinesisk: 元朝 pinyin: Yuán Cháo) var et herskerdynasti i Kina som offisielt bestod fra 1271 til 1368, også kalt Det mongolske dynasti. Det er et av to dynastier i kinesisk historie grunnlagt av folkeslag som ikke tilhører Hàn-etnisiteten (det andre er Qīng). De fleste kinesere i dag vurderer dette dynastiet som et utenlandsk åk, denne vurderingen skyldes delvis tradisjonell (nasjonalistisk) historieskriving.
 | ||||||
| Sanhuangwudi-perioden (mytologisk) | ||||||
| Xià-dynastiet | ||||||
| Shāng-dynastiet | ||||||
| Zhōu | ||||||
| Vår- og høstannalenes tid | Det østlige Zhōu | |||||
| De stridende staters tid | ||||||
| Qín-dynastiet | ||||||
| Vestlige Hàn-dynasti | Hàn | |||||
| Xīn | ||||||
|
Østlige Jìn
|
||||||
| Republikken Kina (Táiwān) | ||||||
| ||||||
Utdypende artikkel: Mongolriket
Temüdsjin, senere best kjent som Djengis Khan, var stamfaren til alle Yuán-dynastiets herskere. Han var sønn av Yesügei, stammehøvding for kiyadene — en av de mange stammer i det oppsplittede Mongolia. I ung alder mistet han faren som ble drept av en rivaliserende stamme. Dette utløste en stor borgerkrig. Til slutt seiret Temüdsjin, og tok herskertittelen Wang Khan. Han utviklet en skriftlig lov for alle mongoler, kalt Jassa, og krevde at den ble fulgt til punkt og prikke.
Temüdsjin fulgte opp med angrep på andre stammer i området og utvidet hele tiden sin makt. Ved hjelp av en kombinasjon av diplomati, organisasjon, militær dyktighet og brutalitet klarte han det nær utenkelige, å forene alle de mongolske stammer til ett folk (1206). Under et khuriltai (et rådsmøte for de mongolske høvdinger) ble han gitt tittelen «allherskeren» (Djengis Khan). Dette ble begynnelsen på det som etterhvert ble kjent som Yuán-dynastiet, og som til å begynne med hersket over Mongolia, Russland og store deler av Sentral-Asia, men som senere skulle bli avgrenset til Kina.
På den tid dette khuriltai trådte sammen var Djengis Khan allerede i tvister med det vestlige Xià. De utviklet seg til den første av hans erobringstokter utenfor det mongolske kjerneområdet. I år 1209 hadde han klart å knekke Vest-Xiàs makt, til tross for de store vanskeligheter han hadde med å innta de godt befestede byene i Xiàveldet. De inngikk en fredsavtale der Xià-keiseren underkastet seg Djengis Khan som overhode.
Lenger nordøst i Kina stod nå Jīn-dynastiet for tur; deres områder var nå de som lå nærmest. I 1211 bestemte Djengis Khan seg for å underlegge seg dette området fullstendig, og erklærte krig. Problemene mongolene hadde hatt overfor Vest-Xià gjentok seg; ute i det fri seiret de lett, men faste befestninger hadde de store vanskeligheter med. Djengis nedsatte da en studiegruppe bestående av folk fra hans egen meget dyktige stab og med kinesiske ingeniører som rådgivere. Gradvis utviklet de beleiringsteknikker som etter få år skulle gi mongolene ry som krigshistoriens beste beleirere.
En serie overveldende seirer fulgte, og i 1213 hadde Djengis Khan erobret og konsolidert sitt grep om Jīn-Kina så langt som frem til Den kinesiske mur.
Den mongolske hæren fosset så videre, i området mellom Den store muren og elven Huang He. Den kunne nå fullstendig rasere store deler av Nord-Kina. I 1215 beleiret, inntok og plyndret og brente Djengis Khans styrker Jīn-hovedstaden Yanjing (senere kjent som Běijīng). Jīn-keiseren, Xuan Zong, overgav seg imidlertid ikke, men flyttet sin hovedstad til Kaifeng. Der ble hans etterfølgere nedkjempet, men det var ikke før i 1234.
Etter å ha brent den gamle Jīn-hovedstaden bygde mongolene i 1267 sin egen «storslagne hovedstad» (Dadu) et kort stykke nordenfor. Det er denne byen som i Marco Polos beretninger går under navnet «Cambuluc». Det antas at grunnen til at Kublai Khan, som ville bli keiser over Kina, valgte dette stedet fordi det lå nærmere Mongolia enn noen av de mange mer tradisjonelle hovedsteder lenger sør i landet.
Yuán-dynastiet ble formelt proklamert 18. desember 1271 på den maner som var i kinesisk skikk, av Djengis Khans barnebarn Kublai Khan. Det avløste etter tradisjonell kinesisk historiografi Sòng-dynastiet, og maktovertagelsen var fullbyrdet i 1276 og de siste Sòng-dynastiet-tilhengernes nederlag i 1279 med byen Guangzhous fall.
Både det at dynastiet ble proklamert allerede før Sòng-dynastiet-dynastiet hadde falt, og at mongolene valgte å gi det et kinesisk og ikke mongolsk navn, viser noe av Kublai Khans politiske og militære teft. Kublai Khan ble forsøkt presset av sine rådgivere til å utvide de mongolske erobringer ytterligere til også å omfatte Japan, Myanmar, Vietnam og Indonesia. Men det ble det aldri noe av.
Mongolenes plyndringer og herjinger under erobringskrigene førte naturlig nok til at den jevne kineser var meget negativt innstilt til Yuán-dynastiet. Og mongolene var snare med å røve med seg så meget penger og annet, som om de regnet med at deres styre ville bli kortvarig. Dette forsterket den negative innstillingen; det gode som Kublai Khan gjorde, fikk ikke den positive oppmerksomhet som det nok ellers ville ha fått. I tillegg til reformer av landbruk og transportvesen bygde han sykehus og utviklet et matdistribusjonssystem for de aller fattigste. Han fremmet også vitenskap og religion.
De mongolske erobringer førte ikke til forstyrrelser av den kinesiske utenrikshandel. Tvert i mot var Yuán-dynastiet ivrig etter å fremme handelsforbindelsene med de arabiske land, som de også selv profitterte på.
Mongolene regjerte fra Dadu (også kalt Khan-balyq) skjønt keiseren holdt seg også med en storslagen sommerresidens i Shangdu (utgangspunktet for diktningens legendariske Xanadu). Karakorum gav herredømmet legitimitet.
De mongoliske garnisonene konsentrerte sitt nærvær om hovedstaden, mens de i de rike områdene rundt Yangtze (Yangzhou, Nanking, Hangzhou) etter kort tid satte sin lit til at kinesiske tropper under mongolsk kommando bevarte fred og kontroll. De kinesiske soldatene ble utskiftet annethvert år, og spredt rundt om i fjernere provinser. Også offiserene ble regelmessig forflyttet, slik at faren for konspirasjoner og opprør mot keisermakten skulle vanskeliggjøres.
Ett av fire mongolriker: Innen- og utenrikspolitisk nøt Yuán-dynastiet bare en formell anerkjennelse. Det var stadige konfrontasjoner med mongoler som var forblitt ute på steppelandet (den siste i 1360). Dertil kom at mongolregentene i vest, Den gylne horde og Il-khanatet førte sin egen politikk fra hhv. 1260 og 1295 og gikk over til islam. Fra 1310 nyorganiserte det inntil da ustabile Tsjagatai-khanatet seg, slik at det på 1300-tallet var fire forskjellige mongolriker i Sentral- og Øst-Asia.
Omkring 1290 bestod Kinas befolkning offisielt av 60 millioner sørkinesere, 10 millioner nordkinesere og 2 millioner mongoler og semuer. En tidligere folketelling fra 1235 oppgav 8,5 millioner bosatt i Nord-Kina, men da var det enorme antall slaver og hjemløse ikke medregnet. Sammenlignet med Jīn-dynastiets tid hadde Nord-Kina altså vært gjennom et dramatisk fall i folketallet.
Kublai Khan inndelte Kinas befolkning i fire, og definerte delingen i lovboken Yuán-dian-zhang. Det lot seg imidlertid ikke gjøre i praksis å fastholde denne delingen helt.
Yuán-styret representerte en stagnasjon når det sammenlignes med de forutgående dynastier. Men likevel var det en økning av transitthandel, og landet deltok og dro nytte av i den verdensvide kunnskapsutveksling. Islam fikk en oppsving i provinsene Yunnan og Gansu, og to katolske bispedømmer ble opprettet. Det første var erkebispedømmet Cambalue (Běijīng) i 1307, og seks år etter fikk Sør-Kina et katolsk bispesete i den viktige havnebyen Zaitun. (Den siste biskop av Zaitun ble drept i 1362, og Cembalue svant hen etter at erkebiskopen ble bortført i 1375.
Under Guo Shuojing kom en kalenderreform takket være persisk innflytelse. Irrigasjonssystemene ble forbedret. Marco Polos store reise fant sted på denne tiden.
Mongolene var handelsorientert, noe som var et brudd med de gamle kinesiske konfucianske idealer. Handelsfolket, som for det meste var muslimsk og organisert i handelslaug, fikk en aktet stilling i samfunnet. Mongolene stilte også joint-venture-kapital til rådighet for dem, og tiltrodde dem utviklingen av finansvesenet. Dette siste hadde også sine negative sider, ettersom muslimene gjennomgående ila høyere skatter enn det som var tradisjonelt i landet. Allerede i 1239 hadde Abd al-Rahman fordoblet skattene, og finansminister Ahmed Fanakati (som ble myrdet i 1282) hadde tredoblet dem i løpet av tre år.
De ikke-kinesiske navnene ovenfor er ingen tilfeldighet: Det var en gjennomgående politikk å hente inn personer for de viktigere embedsposter fra Midtøsten, Sentral-Asia og til og med Europa dersom det ikke lot seg gjøre å finne nok skikkede mongoler. Kineserne ble stort sett holdt unna; dog kunne kinesere få tilsvarende poster i områder med gjennomgående ikkekinesisk befolkning.
For å fremme handelen og forbedre Nord-Kinas forsyningssituasjon konstruerte man i årene 1279 til 1294 det nordlige avsnitt av keiserkanalen. Den fulgte en ny kurs, ettersom den gamle var for lang og dessuten ikke lenger farbar for skip av vanlig størrelse. Parallelt med dette brukte man sjøveien for å frakte sydens rikdommer nordover.
Mongolene inndelte forvaltningen inn i det hemmelige statsråd (for forsvarsanliggender), sensorrådet for tiloppsynet med embedsverket, og sentralsekretariatet for alle sivile anliggender. Dette siste rådet hadde seks avdelinger; for skatt, personal, riter, krig, justis, og offentlige arbeider. Men mange av provinsene var relativt selvstendige, som fremfor alt (Gansu og Yunnan). Forvaltningen var plaget av stadige maktkamper. Flere ministre, og særlig de mest hensynsløse, måtte bøte med livet (Ahmed Fanakati 1282, Lu Shih-jung 1285, Senge 1291, Bayan 1340, Toghta 1356).
Et stort problem under mongoldynastiet var knyttet til den gamle embedsmannseksamen. Denne var en bærebjelke for kinesisk forvaltning helt siden Tang-dynastiets dager. Mongolene hadde innført et eget slikt system i 1237/1238 etter råd fra Yelü Chutsai, men avskaffet det igjen nesten med det samme. Det ble ikke gjeninnført igjen før i 1315 av keiser Ayurparibatra. Nord- og sørkineserne ble imidlertid holdt nede, slik at de endte opp med bare 30 % av stillingene. Og selve prøvene var for en parodi å regne sammenlignet med tidligere tiders krav.
Som i andre epoker der Kina ble regjert av fremmede makthavere, innebar også Yuán-styret et større kulturelt mangfold. Blant de viktigere kulturelle nyvinninger kan nevnes utviklingen av kinesisk drama og kinesisk romanlitteratur, og en tiltagende bruk av kinesisk dagligtale også skriftlig. Det mongolske storriket innebar en blomstrende øst-vest-handel og en del kulturell utveksling. Vestlige musikkinstrumenter beriket kinesisk musikk.
I denne perioden gikk mange kinesere over til islam i landets nordvestlige og sørvestlige hjørner. Nestorianisme og katolisisme nøt godt av en toleranseperiode. Tibetansk buddhisme seilte i medvind, mens den tradisjonelle taoisme ble forsøkt undertrykt av mongolene. Mongolene gjenopplivet de konfusianske styringsskikker og embedsmannseksamener som kommet i bakleksen under de forutgående tiders splittelser.
Det ble gjort store fremskritt innen områdene reiselitteratur, kartografi, geografi og naturvitenskapelig dannelse. Visse viktige kinesiske innovasjoner, som trykketeknikker, porselensproduksjon, spillkort og medisinske håndbøker ble introdusert i Europa, mens fremstilling av tynt glass og cloisonné ble populært i Kina.
Det beste porselenet ble – likesom i Sòng-dynastiet – produsert i Jingdezhen-området og andre steder i Sør-Kina. Den høye kvalitet som den keiserlige porselen fra Jingdezhen oppnådde, har også sammenheng med mongolenes mistillit til kinesiske lærde. I stedet for å engasjere dem i sentrale embeder, ble de gjerne satt til manuelt arbeid. De mest intelligente lærde ble antagelig bestraktet som de potensielt mest farlige. Det er derfor grunn til å tro at nettopp de beste hjerner og de dyktigste kalliografer havnet nettopp i porselensindustrien.
Siste del av Yuán-tiden var preget av stridigheter, uår og en boksende bitterhet blant kineserne mot de utenlandske herskere. Yuán-dynastiet var et av de kortere i Kinas historie – det satt ved makten i bare ett århundre, fra 1271 til 1368. Som tiden gikk ble herskerne stadig mer påvirket av det kinesiske, og de mistet grepet om de andre mongolske land i Asia. Mens de ekte mongoler så på dem som alt for kinesiske, betraktet kineserne dem som for mongolske. Etterhvert mistet de grepet om makten. Det gjorde ikke saken bedre at herskerne ikke tok seg bryderiet med å lære seg det kinesiske språk, og var heller uinteressert i Kinas rike kultur. De senere Yuán-keiserne hersket stadig kortere, og deres styre var preget av intriger og rivalisering. De var også heller uinteressert i administrasjon.
Keiser Yingzong regjerte i kun to år (1321 til 1323); han ble styrtet ved et kupp iscenesatt av fem fyrster. De innsatte keiser Taidingdi, men etter en tid ble også han drept.
Fra midten av 1300-tallet kom det til en rekke ødeleggende oversvømmelser etter at dikene rundt Den gule flod brast i 1351. Mongolenes kansler Toghta lot da bygge en ny kanal sør for Shandonghalvøya. Det lyktes i den forbindelsene kineserne for første gang å organisere en oppstand. Kort etter brøt det ut flere opprør i Sentral-Kina (1352), unter forskjellige anførere. Det viktigste opprøret ble ledet av gruppen De røde turbaner. Mellom 1355 og 1368 ble Zhu Yuánzhang mer og mer den naturlige anfører. Det var han som ble den første keiser av det påfølgende Míng-dynastiet. I 1368 kunne hans hær, ledet av Hsü Ta, fordrive khanen Toghan Timur fra Běijīng. Slik kom mongolenes herredømme over Kina til sin avslutning.
Med mongolenes retrett til Mongolia opphørte Yuán-dynastiet som dynasti i Kina, men det fortsatte utenfor landets grenser. Det kalles gjerne Det nordlige Yuán av moderne historikere. Etter kinesisk politisk ortodoksi kunne det kun bestå et legitimt kinesisk rike, og dermed fornektet Yuán-dynastiet og Míng-dynastiet hverandres legitimitet. Moderne kinersiske historikere anser stort sett Míng-dynastiet som det mer rettmessige fra denne tid.
Kineserne kalte mongolene for «tartarer», ikke for «mongoler». Selv kalte de seg på sitt eget språk for «mongghol». En kinesisk hær rykket inn i 1380, og i 1388 vant den en avgjørende seier. Omkring 70 000 mongoler ble tatt til fange, og palasset Karakorum (mongolenes regjeringssete) ble tilintetgjort. Åtte år etter invasjonen overtok Yesüder den mongolske trone. Han var en etterkommer etter Arigh Bugha. Etter å ha ledet mongolene gjennom turbulente tider overlot han så tronen til etterkommere av Kublai Khan.
Mongololene var hardt presset av mandsjuene på 1600-tallet. I 1634 døde Ligdan Khan, den siste Store Khan over Mongolene, på vei til Tibet. Han sønn Ejei Khan overgav seg til mandsjuene og gav Yuán-keisernes store segl til deres hersker Huang Taiji.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
