Washington Commanders, tidligere kjent som Washington Redskins og Washington Football Team, er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i storbyområdet Washington. Laget var kjent som Washington Redskins frem til 2020 og spillet i National Football League (NFL) i NFC East-divisjonen. Commanders spiller hjemmekampene sine i Northwest Stadium i Landover, Maryland, med hovedkvarter og treningsfasiliteter i Ashburn i Virginia. Laget har spilt over 1 300 kamper og har over 600 seiere samlet. De var det første laget i NFL med en kampsang, Hail to the Commanders, som lagets korps spiller etter hver touchdown på hjemmebane. Laget er eid av en gruppe bestående av 21 personer, ledet av forretningsmannen Josh Harris, etter at Daniel Snyder solgte laget for $6,05 milliarder i 2023.
| Washington Commanders | ||
|---|---|---|
 Washington Commanders i NFL-sesongen 2023 | ||
| ||
| Uniformer | ||
 | ||
| Maskot | Major Tuddy[1] | |
| Lagfarger | Burgunder, gull, hvit, sort | |
| Laginformasjon | ||
| Stiftet | 9. juli 1932 | |
| By |  Landover | |
| Kallenavn | • The Burgundy and Gold
• The 'Skins (som Redskins) | |
| Conference | National Football Conference | |
| Division | NFC East | |
| Ledelse | ||
| Eier | Josh Harris | |
| General manager | Adam Peters | |
| Hovedtrener | Dan Quinn | |
| Laghistorie | ||
| ||
| Meritter | ||
| ||
| ||
| ||
| ||
| ||
| ||
| ||
| ||
| ||
| ||
| Hjemmebane | ||
 | ||
| Washington Commanders' hjemmebane | ||
| Stadionnavn | Northwest Stadium | |
| Bygget | 1997 | |
| Kapasitet | 82 000 | |
Laget ble stiftet av George Preston Marshall som Boston Braves i 1932. Navnet ble endret til Boston Redskins året etter, før det ble flyttet til Washington D.C. i 1937 og byttet navn til Washington Redskins. Lagets navn og logo var en kilde for kontrovers gjennom lagets historie. I 2020 førte fra ligaen og lagets sponsorer til at lagets navn ble endret i etterkant av protestene rundt George Floyds død i 2020. De spilte under navnet Washington Football Team i to sesonger før laget ble omdøpt til Washington Commanders etter 2021-sesongen.
De vant NFL Championship i 1937 og 1942, samt Super Bowl XVII, XXII, og XXVI. De har endt på andreplass i ligaen totalt seks ganger, etter tap i mesterskapskampen i 1936, 1940, 1943, og 1945, og Super Bowl VII og XVIII. Med 14 divisjonstitler og 24 turer til sluttspillet har laget et sammenlagtresultat på 23–18. Med tre seiere i Super Bowl ligger de delt med Las Vegas Raiders og Denver Broncos, bak Pittsburgh Steelers og New England Patriots (seks hver), San Francisco 49ers og Dallas Cowboys (fem hver) og Green Bay Packers, New York Giants og Kansas City Chiefs (fire hver).
Laget sikret alle sine ligatitler innen to perioder på ti år. Fra 1936 til 1945 nådde de NFL Championship seks ganger, hvor de vant to av dem. Den andre perioden varte fra 1982 til 1991 under eier Jack Kent Cooke, hovedtrener Joe Gibbs og general managerene Bobby Beathard and Charley Casserly. Laget har også opplevd dårligere perioder, mest merkbart mellom 1946 og 1970, hvor de kun hadde fire positive sesonger og ikke nådde sluttspillet en eneste gang. I samme perioden gikk de uten en positiv sesong mellom 1956 og 1968. I 1961 opplevde laget sin dårligste sesong, hvor de avsluttet 1–12–1. Siden de sist vant Super Bowl ved slutten av 1991-sesongen, har laget bare vunnet divisjonen fire ganger og nådd sluttspillet syv ganger.
Historie
Utdypende artikkel: Washington Commanders’ historie
George Preston Marshall-æraen (1932–1965)
.jpg)
Laget ble grunnlagts om Boston Braves, basert i Boston, Massachusetts i 1932 under eieren George Preston Marshall.[2][3] Laget spilte da i Braves Field, som var hjemmebane for baseballaget Boston Braves som spilte i National League, under hovedtrener Lud Wray. Laget gjennomgikk flere endringer i 1933, inkludert en navneendring til «Redskins» og bytte av stadion til Fenway Park, som var hjemmebane for American League-laget Boston Red Sox. Wray ble også erstattet som hovedtrener av William «Lone Star» Dietz, som påstod at han var dels Sioux.[4][5][6]
Redskins nådde lagets første tittelkamp i NFL Championship Game 1936, hvor de tapte 21–6 mot Green Bay Packers. Laget flyttet til Washington D.C. i 1937. Ut 1960 delte Redskins Griffith Stadium med baseballaget Washington Senators fra American League.[7] I sin første kamp i Washington slo Redskins New York Giants i sesongåpningen 13–3.[2] Samme sesong vant de sin første divisjonstittel i Washington da de slo Giants borte 49–14.[2] Ikke lenge etter vant de sin første ligatittel mot Chicago Bears.[2]
De to lagene møttes igjen i NFL Championship neste år, den 8. desember.[8] Sluttresultatet, som var 73–0 i Bears sin favor, er fremdeles den mest ensidige kampen i NFLs historie.[8] I det som utviklet seg til en av de tidligste rivaliseringene i NFL møttes Redskins og Bears i tittelkampen to ganger til. Tredje gang i 1942, da Redskins vant sin andre tittel 14–6.[8] I 1943 ble Dutch Bergman utpekt til hovedtrener og ledet laget til NFL Championship Game 1943, hvor Bears vant 41–21.[8]
Redskins nådde mesterskapskampen to ganger til før de endte opp i en tørke som skulle vare i et kvart århundre, frem til 1972. Med tidligere olympisk gullmedaljevinner Dudley DeGroot som hovedtrener gikk Redskins 8-2 i 1945, en sesong hvor Sammy Baugh hadde en completion percenage på .703.[9] De avsluttet sesongen med et tap mot Cleveland Rams i NFL Championship, 15-14.[8] Redskins tapte kampen på bakgrunn av en safety i første kvarter, hvor quarterback Baugh kastet en ball ut av sin egen end zone, men ballen traff målstengene (som da stod på mållinjen istedenfor bak end zone), og spratt tilbake og traff bakken. Eieren Marshalls klager på resultatet var en av grunnene til en regelendring som kom etter sesongslutt: En pasning fremover som treffer målstengene skal regnes som incomplete. Dette ble senere kjent som "The Baugh/Marshall Rule".[10]
Lagets tidlige suksess samlet tilhengerne i Washington D.C., men etter 1945 begynte Redskins en sakte nedgang som ikke ble avsluttet før de nådde sluttspillet i 1971.[11] Redskins hadde fire forskjellige hovedtrenere mellom 1946 og '51, inkludert tidligere spillere Turk Edwards og Dick Todd, samt John Whelchel og Herman Ball, hvor ingen så suksess. 14. juni 1950 gjorde eier George Preston Marshall sin første store endring i håp om å forbedre lagets tilstand, da han annonserte at American Oil Company skulle sørge for TV-sendinger av alle kampene, noe som gjorde Washington til det første laget i NFL som hadde en full sesong sendt på TV.[12] Den neste store endringen kom i 1952, da han ansatte tidligere coach for Green Bay Packers Earl «Curly» Lambeau.[12] Lambeau varte derimot bare to sesonger før han fikk sparken etter en treningskamp mot Los Angeles Rams i 1952, og ble erstattet av Joe Kuharich.[12] I 1955 ledet Kuharich Redskins til sin første poitive sesong på ti år og ble utpekt til både Sporting News Coach of the Year og UP NFL Coach of the Year.[13]
I 1961 flyttet Redskins inn i sitt nye stadium, D.C. Stadium (endret navn til Robert F. Kennedy Memorial Stadium i 1969). Deres første kamp i det nye stadionet var den 1. oktober foran 37 767 tilskuere, hvor Redskins tapte 24–21.[14] etter å ha holdt ledelsen med 14 poeng mot New York Giants. Samme år ble Bill McPeak ansatt som hovedtrener, med et sammenlagtresultat på 21-46-3 over fem sesonger. I løpet av sin tid med Redskins plukket han opp noen fremtidige stjerner i drafts: wide receiver Charley Taylor, tight end Jerry Smith, safety Paul Krause, center Len Hauss, og linebacker Chris Hanburger.[15] Han fikset også to viktige bytter, da han fikk quarterback Sonny Jurgensen fra Philadelphia Eagles og linebacker Sam Huff fra New York Giants.[16] I 1966 ble Otto Graham ansatt som ny hovedtrener. Han holdt i tre sesonger hvor han gikk 17-22-3 med laget, før han sa opp etter 1968-sesongen.
Integrasjonskontrovers
I løpet av størsteparten av denne perioden hadde Marshall nektet å integrere laget, til tross for press fra The Washington Post og den føderale regjeringen.[17] Den 24. mars 1961 fikk Marshall en advarsel fra USAs innenriksminister Stewart Udall at han måtte ansette mørke spillere eller forvente straff fra det føderale. Dette var første gang i historien at den føderale regjeringen hadde prøvd å integrere et profesjonelt idrettslag.[18] Redskins ble truet med brudd på borgerrettigheter av Kennedy-administrasjonen, og risikerte å miste retten til å spille i sitt nye D.C. Stadium, ettersom det var eid av innenriksdepartementet og ble regnet om føderal eiendom.[19] Redskins' tidligere stadion, Griffith Stadium, var eid av Griffith-familien, eierne av Washington Senators, som flyttet og ble Minnesota Twins i 1961.
I 1962 ble Washington det siste profesjonelle amerikansk fotballaget til å bli integrert. Først valgte Redskins running back Ernie Davis fra Syracuse som første pick totalt i NFLs draft i 1962 (avholdt 4. desember 1961); Davis var den første mørkhudete spilleren til å vinne Heisman-troféet, og den første til å bli valgt aller først i et NFL draft.[18] Washington plukket også opp fullback Ron Hatcher fra Michigan State i åttende runde (#99), som ble den første mørkhudete spilleren til å signere kontrakt med laget.[18][20]
I midten av desember 1961 annonserte Marshall, på draft-dagen, at han hadde byttet rettighetene til Davis til Cleveland Browns. Davis ble byttet mot running back Bobby Mitchell (som ble wide receiver i Washington og Leroy Jackson fra Western Illinois, som ble plukket opp i første runde i 1962.[18][21] Det skulle senere vise seg at Davis hadde leukemi, og han døde før han fikk spilt en eneste kamp i NFL.[18] Redskins avsluttet 1962-sesongen med sitt beste resultat på fem år, 5–7–2. Mitchell ledet ligaen med 11 touchdowns, tok imot 72 pasninger og ble utvalgt til Pro Bowl. Over tid skulle flere andre mørkhudete spillere bli med Mitchell, som receiver Charley Taylor, running back Larry Brown, defensive back Brig Owens, og guard John Nisby fra Pittsburgh Steelers.[18]
Edward Bennett Williams-æraen (1965–1979)
På grunn av en sviktende helse utpekte Marshall Edward Bennett Williams til å drifte laget i 1965.[14][22] Han tok over en styrende andel av laget etter Marshall døde den 9. august 1969.[22][23] I 1969 ansatte Williams tidligere hovedtrener for Green Bay Packers Vince Lombardi for den samme stillingen, og gav ham en eierandel på 5 % og full kontroll over idrettssiden av laget som executive vice president.[24] Under Lombardi gikk Redskins 7–5–2, lagets første vinnende sesong siden 1955, men han døde av kreft like før begynnelsen av 1970-sesongen.[24] Bill Austin, som Lombardi tidligere selv hadde utnevnt, tok over som midlertidig hovedtrener ut sesongen.
George Allen-årene (1971–1977)
Den 6. januar 1971 ansatte Williams tidligere hovedtrener for Los Angeles Rams George Allen som hovedtrener og general manager.[25] Allen foretrakk veteraner fremfor unge talenter, og laget ble kjent som The Over-the-Hill Gang under hans styre.[26] I sin første sesong nådde Redskins sluttspillet for første gang siden 1945, da de avsluttet sesongen 9-4-1[11] mens Allen ble utpekt til NFL Coach of the Year for andre gang i sin karriere, etter at han vant prisen i 1967 som hovedtrener for Rams. Laget tapte derimot i divisjonsrunden, 24-20 mot San Francisco 49ers.[27]
Sesongen etter spilte Redskins på hjemmebane i sluttspillet for første gang siden 1942, da de slo Packers 16-3 i divisjonsrunden.[8] Redskins nådde NFC Championship, hvor de møtte erkerivalene Dallas Cowboys. Sluttresultatet var 26-3 i Washingtons favør i en kamp hvor Redskins viste dominans. Redskins falt derimot 14-7 i Super Bowl VII mot de ubeseirede Miami Dolphins.[27] Running back Larry Brown ble utpekt til NFL MVP for 1972. Etter at Redskins ikke nådde sluttspillet i 1977, til tross for et sammenlagtresultat på 9-5,[11] fikk Allen sparken og ble erstattet med Jack Pardee, som hadde vært linebacker under Allen.[11]
Jack Kent Cooke-æraen (1979–1998)
Den canadisk-amerikanske forretningsmannen Jack Kent Cooke, som hadde eid en minoritetsandel av Redskins og vært styremedlem siden 1960, kjøpte en styrende andrel fra Edward Bennett Williams i 1974. På grunn av NFLs daværende regler som ikke lot lag eie en styrende andel i lag i andre ligaer lot han Williams fortsette å styre laget frem til han fikk solgt NBA-laget Los Angeles Lakers og NHL-laget Los Angeles Kings til Jerry Buss i mai 1979.[23] Cooke ble eneste eier i 1985 etter å ha kjøpt de gjenværende andelene fra Williams for rundt $9 millioner.[23]
Joe Gibbs-årene (1981–1992)
Jack Pardee, som ble utnevnt NFL Coach of the Year i 1979, fikk sparken etter å ha endt 1980-sesongen 6–10. Den 13. januar 1981 ansatte Cooke tidligere offensive coordinator for San Diego Chargers Joe Gibbs som lagets nye hovedtrener.[28] Under offseasonen hentet Redskins inn spillere som Mark May, Russ Grimm og Dexter Manley i NFLs draft i 1981. Redskins startet 1981-sesongen 0-5, men vant åtte av sine siste 11 kamper og avsluttet sesongen 8-8.[28]
Super Bowl XVII-vinnere (1982)
Den 21. september 1982[28] startet en 57 dager lang streik som reduserte 1982-sesongen fra 16 kamper til 9, med en turnering i sluttspillet for 16 lag hvor 8 lag fra hver conference ble tildelt seed basert på resultat i seriespillet. Etter at streiken var over dominerte Redskins, med seks seiere av de gjenværende syv kampene, og nådde sluttspillet for første gang siden 1976.[11]
I andre runde av sluttspillet i januar 1983 satte John Riggins en lagrekord i sluttspillet med 185 rushing yards mot Minnesota Vikings, hvor Washington vant 21-7. Kampen er best kjent for et øyeblik da hele stadionet ristet mens tilskuerne ropte "We Want Dalla!", som senere ble et slags kamprop for tilhenger av Redskins før kamper mot Cowboys.[29] I NFC Championships mot Dallas Cowboys ble Cowboys sin quarterback Danny White slått ut av kampen av defensive end Dexter Manley like før halftime. Senere i kampen sikret Redskins in defensive tackle seieren med en interception return.[28] Redskins sin første seier i Super Bowl, og første NFL-tittel på 40 år, kom i Super Bowl XVII da Redskins slo Miami Dolphins 27-17.[8]
Etter 1982-sesongen ble Redskins sin placekicker Mark Moseley den første og eneste placekickeren i NFLs historie utpekt til NFL's Most Valuable Player; Moseley scoret på 20 av 21 field goals i sesongen. Hovedrener Joe Gibbs vant også sin første NFL Coach of the Year Award, som han også kom til å vinne i 1983.
1. oktober 1983 tapte Redskins 48-47 mot Green Bay Packers, som fremdeles er den høyeste sammenlagte poengsummer i en Monday Night Football-kamp, hvor begge lagene sammenlagt fikk over 1 000 yards i offense.[28] Under den siste kampen i reguar season 17. desember 1983 satte Moseley en NFL-rekord med 161 poeng mens Riggins 144 lå på ndreplass. Dette var første gang siden 1951 at de to spillerne med flest poeng i en sesong spilte på samme lag.[28] Redskins dominerte sesongen med 14 seiere, og en ny NFL-rekord på 541 poeng,[30] hvor Riggins scoret 24 touchdowns. Quarterback Joe Theismann ble utpekt til 1983 NFL's Most Valuable Player med karrierebeste i passing yards (3 714) og touchdown passes (29) med bare 11 interceptions. I sluttspillet slo Redskins Los Angeles Rams 51-7.[8] Uken etter slo de San Francisco 49er 24-21 i NFC Championship Game,[8] som ble sesongens siste seier da de tapte 38-9 mot Los Angele Raiders i Super Bowl XVIII.[8]
Redskins sikret divisjonstittelen for tredje år på rad[28] i 1984, med et sluttresultat på 11-5.[11] De ble slått ut av sluttspillet i første runde av Chicago Bears.[8] Den 18. november 1984 i en kamp mot Giants knakk Theismann foten etter en sack av Lawrence Taylor, som tvingte han til å pensjonere seg etter en 12 år lang karriere. Redskins avsluttet sesongen på tredjeplass i divisjonen bak Dallas Cowboys, og gikk glipp av en Wild Class-plass på grunn av tiebreaker-systemet.
Under NFLs draft i 1986 plukket Redskins opp en fremtidig Super Bowl MV i Mark Rypien i sjette runde. Til tross for at laget avsluttet sesongen 12-4 i 1986, var det så vidt de nådde sluttspillet som et Wild Card-lag.[11] De slo Rams i Wild Card-runden, og Bears i divisjonsrunden, som var Gibbs 70. seier, og gjorde ham til den beste hovedtreneren i lagets historie.[28] I NFC Championship Game tapte de mot Giants 17-0, som gikk videre til å vinne Super Bol XXI.[8][28]
Super Bowl XXII-vinnere (1987)
1987-sesongen ble kuttet ned til 15 kamper på grunn av en 24 dager lang spillerstreik, hvor Redskins vant kampene i uke 4-6 med reservespillere. Redskins var det eneste laget uten streikebrytere.[31] De tre seierne var inspirasjonen for filmen The Replacements fra 2000. Redskins vant sin andre Super Bowl i Super Bowl XXII den 31. januar 1988 i San Diego, California, hvor de slo Denver Broncos 42-10.[8] Kampen er kjent for quarterbacken Doug Williams sine prestasjoner, som inkluderte fire touchdown pasninger i andre kvarter. Han ble den første mørke quarterbacken til å vinne Super Bowl og Super Bowl MVP.[32]
Washington Redskins fulgte opp sin Super Bowl seier med å gå glipp av sluttspillet to år på rad. De avsluttet 1988-sesongen 7-9, og 1989-sesongen 10-6. 1989-sesongen er kjent for "The Posse", en trio av wide receivers (Art Monk, Gary Clark og Ricky Snaders) som ble den første trioen av wide receivers i NFLs historie som fikk over 1 000 yards i samme sesong. I 1990 nådde laget sluttspillet som et Wild Card-lag, men tapte i divisjonsrunden 28-10 mot 49ers.[8]
Super Bowl XXVI-vinnere (1991)
Begynnelsen av 1991-sesongen så en ny lagrekord for Redskins, da de vant 11 kamper på rad.[33] I samme sesong tillot "The Hogs",[33] lagets offensive line, under offensive line coach Joe Bugel, bare ni sacks, det laveste i ligaen, laveste i lagets historie, og tredje lavest i NFLs historie. Angrepet sikret også 485 poeng, mer enn noe annet lag i 1991. Forsvaret presterte også bra under defensive coordinator Richie Petitbon, hvor de kun slapp inn 224 poeng, nest minst i NFL i 1991, med 3 kamper uten å slippe gjennom noen poeng. Med et sesongresultat på 14–2 gikk Redskins videre til å dominere sluttspillet, med en kombinert stilling på 64–17 mot Falcons og Lions.[8] Den 26. januar 1992 vant Redskins Super Bowl XXVI da de slo Buffalo Bills 37–24[8] hvor Mark Rypien ble utpekt til Super Bowl MVP. Redskins satte også en ny lagrekord da de sendte åtte spillere til Pro Bowl.[33]
Redskins nådde sluttspillet igjen i 1992 som et wildcard-lag, men tapte mot divisjonsrunden mot 49ers.[8] Den 12. oktober 1992 ble satte Art Monk en NFL-rekord for pass receptions mot Denver Broncos under en Monday Night Football-kamp da han fikk sin 820. reception.[33] Æraen var over 5. mars 1993, da Joe Gibbs pensjonerte seg etter 12 år med laget.[33]
Etter slutten av Gibbs første periode med laget ansatte Redskins tidligere spiller Richie Petitbon i forkant av 1993-sesongen. I sin første og eneste sesong som hovedtrener avsluttet redskins sesongen 4–12.[11] Petitbon fikk sparken, og 2. februar 1994 ble Norv Turner, tidligere offensive coordinator for Dallas Cowboys, erstattet han.[33] 1994 var et enda verre år for laget, som avsluttet sesongen 3–13, det dårligste resultatet på over 30 år. De forbedret seg til 6–10 i 1995, hvor de blant annet vant alle møtene med Dallas Cowboys, som gikk videre til å vinne Super Bowl XXX. Den 13. mars 1996 skrev eieren Jack Kent Cooke, guvernør i Maryland Parris Glendening og county executive i Prince George's County Wayne K. Curry en kontrakt som sikret mulighetene for å bygge et nytt stadion (nå Northwest Stadium).[33] Redskins sikret sin første positive sesongen på 4 år i 1996 med et sesongresultat på 9–7. Den 22. desember 1996 spilte de sin siste kamp i Robert F. Kennedy Memorial Stadium, da de slo Dallas Cowboys 37–10. Laget gikk 173–102–3 i stadionet, inkluder 11–1 i sluttspillet.[33]
Den 6. april 1997 døde lagets eier Jack Kent Cookie 84 år gammel.[33] I testamentet presiserte han at laget skulle gå til Jack Kent Cooke Foundation, med instruksjoner om å selge laget. I begravelsen annonserte hans sønn, John Kent ooke, at det nye stadionet i Landover skulle hete Jack Kent Cooke Stadium.[33] 14. september 1997 spilte Redskins i sitt nye stadion for første gang, hvor de slo Arizona Cardinals 19–13 etter ekstraomganger.[33] 23. november 1997 spilte de uavgjort 7–7 mot New York Giants, Redskins sin første uavgjort siden 1971. De avsluttet 1997-sesongen 8–7–1 og gikk glipp av sluttspillet for femte år på rad.[33] I 1998 begynte Redskins sesongen med syv tap på rad,[34] og endte sesongen 6–10.
Daniel Snyder-æraen (1999–2023)
_(cropped).jpg)
Den 25. mai 1999 solgte Cooke laget til den lokale forretningsmannen Daniel Snyder for $800 millioner etter at han ikke klarte å sikre midlene til å fortsette drift av laget.[33][35] En av hans første handlinger som eier kom 21. november 1999 da han solgte navnerettigheten til Jack Kent Cooke Stadium til FedEx, som skiftet navn på stadionet til FedExField.[33]
I Snyders første sesong som eier gikk Redskins 10-6,[11] etter å ha begynt sesongen med fire seiere på rad,[36] og nådde sluttspillet for første gang i Norv Turners karriere (og første gang siden 1992) da de vant sesongens siste kamp mot Miami Dolphins 2. januar 2000. Running back Stephen Davis satte en klubbrekord på 1 405 rushing yards, og quarterback Brad Johnson satte en klubbrekord på 316 pasninger med over 4 000 passing yards i sesongen.[37] I første runde av sluttspillet slo de Detroit Lions, men tapte mot Buccaneers 14-13. Til tross for en sterk start på 2000-sesongen med fem seiere på rad i første halvdel,[38] avsluttet Redskins sesongen 7-6, og 4. desember 2000 fikk Norv Turner sparken.[37] Terry Robiskie tok over som midlertidig hovedtrener for å avslutte sesongen,[37] som endte 8-8.[11] I sesongens siste kamp den 24. desember 2000 tok Larry Centers NFL-rekorden for receptions av en running back med 685.[37]
3. januar 2001 ansatte Redskins tidligere hovedtrener for Cleveland Browns og Kansas City Chiefs Marty Schottenheimer som lagets nye hovedtrener.[37] 2001-sesongen begynte med et tap 30-3 mot San Diego Chargers, to dager før terrorangrepet 11. september. 31. september 2001 etablerte laget Redskins Relief Fund til støtte for familiene av ofrene i angrepet på Pentagon. I løpet av sesongen samlet Redskins inn over $700 000.[37] De avsluttet sesongen 8-8[11] og Schottenheimer fikk sparken etter sesongens siste kamp. Snydar sa i et intervju i 2013 at årsaken for oppsigelsen var Schottenheimers overkontrollerende personlighet.[39]
14. januar 2002 ble hovedtrener ved University of Florida Steve Spurrier ansatt,[37] lagets femte på ti år. De avsluttet sesongen 7-9, som var deres første negative sesong siden 1998.[11] Den 29. desember 2002 avsluttet Darrell Green sin 20. og siste sesong da Redskins slo Cowboys 20-14 i FedExField. I løpet av sine 20 sesonge satte han en NFL-rekord for flest sesonger på rad med minst én interception (19) og en Redskins-rekord for antall seriespillkamper spilt i (295) og som en starter (258).[37]
Redskins avsluttet 2003-sesongen 5-11, deres dårligste siden 1994.[11] Spurrier sa opp etter 2003-sesongen, med tre år igjen på kontrakten sin.
Snyder klarte å lokke lagets tidligere hovedtrener Joe Gibbs bort fra NASCAR for å bli lagets hovedtrener og president i forkant av 2004-sesongen. Ansettelsen kom med et løfte fra Snyder om at han ikke skulle blande seg så mye inn i fotballen.[40] FedExField ble utvidet til en kapasitet på 91 665, som gjorde det til det største stadionet i NFL. Redskins avsluttet sesongen 6-10.
Redskins startet 2005-sesongen med tre seiere,[41] inkludert en knapp seier mot Dallas Cowboys 19. september 2005 i Texas Stadium, som var Redskins sin første seier der siden 1995.[37] Laget tapte så seks av sine åtte neste kamper, men sikret sluttspillet med seier i sesongens fem siste kamer, inkludert tre mot divisjonsrivaler.[41] Med en 31-20 seier mot Philadelphia Eagles 1. januar 2006 nådde Redskins sluttspillet for første gang siden 1999.[37]
Med et sesongresultat på 10-6 gikk Redskins til sluttspillet som et Wild Card-lag, hvor deres første kamp var mot NFC South-vinnerne Buccaneers den 7. januar 2006.[37] Redskins vant 17-10 i en kamp hvor Redskins satte en rekord for færrest offensive yards (120) i en seier i sluttspillet, da en touchdown var etter en fumble recovery av forsvaret. Helgen etter møtte de Seattle Seahawks, som slo Redskins 20-10 i divisjonsrunden.[8][37]
Før 2006-sesongen ble Kansas City Chiefs' offensive coordinator Al Saunders ansatt som Associate Head Coach for Offense. Gibbs plukket også opp tidligere defensive coordinator for Buffalo Bills Jerry Gray som Secondary/Cornerbacks Coach og mistet Quarterbacks Coach Bill Musgrave til Atlanta Falcons.
Med tre seiere ut av de ni første i 2006-sesongen,[42] ble quarterback Brunell satt på benken til fordel for Jason Campbell, som ble plukket opp i første runde av draftet. Etter et nederlag i sin første kamp som starter mot Tampa Bay fikk Campbell karrierens første seier mot Carolina Panthers, og avsluttet en tapsrekke på tre kamper.[42] Ved sesongslutt lå Washington nederst i NFC East, 5-11, og var det eneste laget i divisjonen som ikke nådde sluttspillet. Dette var den andre negative sesongen Joe Gibbs hadde med Redskins siden han returnerte, sammenlignet med den ene negative han hadde da han først var med laget i 12 år.
Washington Redskins spilte sin 75. sesong i 2007, hvor de begynte sesongen med to knappe seiere, og gikk for det meste gjennom sesongen med knappe tap og seiere. Halvveis i sesongen hadde laget en sesongstilling på 5-3. Mandag 26. november 2007 ble Sean Taylor skutt av inntrengere i huset hans i Miami, og dagen derpå døde han fra blodtap.[43] Ikke lenger etter mistet Redskins quarterback Jason Campbell for resten av sesongen til en kneskade, mens Todd Collins tok over og holdt ved like lagets håp for å nå sluttspillet. Campbell sikret seiere i resten av lagets kamper, for et sammenlagresultat på 9-7 og en plass i sluttspillet. Det ble derimot et kort sluttspill for laget, da de tapte 35-14 mot Seattle Seahawks i Wild Card-runden.
Redskins avsluttet 2008-sesongen 8-8, og nådde med det ikke sluttspillet. Etter at Joe Gibbs pensjonerte seg ble Jim Zorn ansatt som hovedtrener, og implementerte et West Coast Offense for laget.
Til tross for at Redskins lå godt an 6-2 halvveis inn i sesongen, skulle de bare sikre to seiere i andre halvdel, for et sluttresultat på 7-9. Det skulle ikke gå bedre i 2009, hvor de falt til et sammenlagtresultat på 4-12. Dette markerte den andre sesongen hvor Washington tapte alle kampene mot divisjonsmotstander, som sist skjedde i 1970. Etter sesongen fikk Jim Zorn sparken, og ble erstattet av Mike Shanahan.
Den 4. april fikk Redskins Donovan McNabb fra Philadelphia Eagles i et bytte. Etter en uimponerende sesong endte Redskins på sisteplass i divisjonen med et sesongresultat på 6-10. McNabb-æraen ble avsluttet da han ble byttet til Minnesota i august 2011. Albert Haynesworth gikk til New Egland, og etter at Clinton Portis også ble kuttet satt Redskins igjen med kun én viktig spiller på sin offensive line, Santana Moss. Mike Shanahan overrasket de fleste da han utpekte John Beck som startende quarterback. Shanahan skulle eventuelt ombestemme seg og utpekte veteranen Rex Grossman til starter. Etter 3 seiere i sine første fire kamper mot Giants i uke 1 Cardinals i uke 2 og St. Louis Rams i uke 4, falt Redskins sammen under skader, og vant ikke igjen før de møtte Seattle Seahawks i uke 12. De avsluttet sesongen 5-11.
Redskins byttet alle sine draft i de første rundene til St. Louis mot deres quarterback Robert Griffin III. Allerede i uke 1 av 2012-sesongen skulle det vise seg å være lønnsomt, da Redskins overrasket med en seier mot New Orleans Saints på bortebane. Griffin kastet for 320 yards med to touchdownpasninger i en kamp som endte 40-32, og var Redskins høyeste poengsum siden 2005.
I uke 2 tapte de borte mot St. Louis Rams 24-22 på bortebane, hvor Brian Orakpo ble satt på sidelinjen med en revnet brystmuskel. Halvveis inn i sesongen lå det dårlig an for Redskins, med et sesongresultat på 3-6. I uke 11 sikret Redskins en seier mot Philadelphia Eagles 31-6, hvor Griffin kastet lange touchdown-pasninger til Santana Moss og Aldrick Robinson. Redskin vant resten av kampene i sesongen, som sikret de en divisjonstittel og en tur til sluttspillet som et Wild Card-lag. De ble derimot slått ut i første runde av Seattle Seahawks.
Etter en divisjonsseier i forrige sesong var det høye forventninger til laget i 2013, men Redskins skuffet med et sammenlagtresultat på 3-13, deres dårligste siden 1994. Det eneste lyspunktet i sesongen var Pierre Garçon, som hadde sin statistisk beste sesong noensinne. Han slo Art Monks 29 år gamle lagrekord for catches i én sesong da han endte sesongen med 113, syv flere enn Monks 106 i 1984.[44]
30. desember 2013 fikk Shanahan og mesteparten av hans personale sparken.[45]
9. januar 2013 ansatte Redskins Jay Gruden som hovedtrener. Gruden ble lagets åttende hovedtrener siden Daniel Snyder kjøpte laget i 1999.[46] Gruden tapte sin første kamp i seriespill som en hovedtrener i NFL mot Houston Texans 17-6, men vant neste uke 41-10 mot Jacksonville Jaguars. Gruden og Redkins hadde flere problemer i sesongen, og gikk blant annet gjennom tre forskjellige startende quarterbacks, før de avsluttet 4-12. Defensive coordinator Jim Haslett fikk sparken ved sesongslutt.[47]
7. januar 2015 ble Scot McCloughan ansatt som lagets general manager.[48] McCloughan tok kontroll over spillertallen over fra Bruce Allen, hvis stilling ble byttet til å bare være lagets president etter at McCloughan ble anatt. 25. oktober 2015 spilte Redskins i sin største comeback-seier noensinne, da de slo Tampa Bay Buccaneers 31-30 etter å ha vært under 0-24 i andre kvarter.[49]
Redskins sikret divisjonstittelen 26. desember etter å ha slått Philadelphia Eagles 38-24 i uke 16.[50] Det var den tredje divisjonstittelen etter at Snyder kjøpte laget, og var første gang siden 1999 at laget hadde sikret den før uke 17. I Wild Card-runden spilte Redskins hjemme mot Green Bay Packers 10. januar 2016, men tapte 35-18.[51] Kirk Cousins, som tok over som startende quarterback i forkant av sesongen, avsluttet sesongen med personlige rekorder i touchdowns (29), yards (4 166) og completion percentage (69,8 %), hvor sistnevnte var høyest i ligaen.[52]
Lagets angrep i 2016 satte flere lagrekorder, inkludert å ha sammenlagt over 6 000 yards totalt, som kun hadde skjedd to ganger før i lagets historie.[53] Quarterback Kirk Cousins satte også flere lagrekorder i forsøk, completions og passing yards i én sesong, som han tidligere selv satt i 2015.[53] DeSean Jackson, Pierre Garçon, Jamison Crowder, Robert Kelley, Chris Thompson, Jordan Reed, Vernon Davis, og Matt Jones fullførte alle sesongen med minst 500 yards fra scrimmage, som var uavgjort med New Orleans Saints i 2011 for flest i én sesong i NFLs historie.[53]
Til tross for en statistisk sterk sesong nådde ikke Redskins sluttspillet etter et tap 19-10 mot New York Giants i sesongens siste kamp.[54] Redskins avsluttet sesongen 8-7-1, som var første gang på nesten 20 år at laget hadde to positive sesonger på rad.[55] Hvor laget hadde et sterkt angrep var lagets forsvar rangert som nr. 29 av 32 i ligaen, og etter sesongen fikk defensive coordinator Joe Barry, samt tre av hans assistenter, sparken.[56]
Under offseason i 2018 ble Alex Smith hentet inn for å erstatte Cousins.[57] Til tross for lagets beste start siden 2008, 6–3, kollapset laget på grunn av skader, og avsluttet sesongen 1–6. Alex Smith pådro seg bruddskader i tibia og fibula i høyre fot etter en sack av Kareem Jackson og J. J. Watt mot Houston Texans.[58] I sesongens syv siste kamper startet Redskins tre forskjellige quarterbacks: Colt McCoy, Mark Sanchez og Josh Johnson. Med ett sesongresultat på 7–9 og en skadeliste på 25 spillere gikk Redskins glipp av sitt tredje sluttspill på rad. Siden Alex Smith skadet seg har Redskins gått 2–14.
I offseason 2019 plukket Redskins opp Case Keenum fra Denver Broncos[59] og draftet Dwayne Haskins fra Ohio State i NFLs draft i 2019.[60] Keenum ble utpekt til startende quarterback den 25. august 2019.[61] Redskins startet sesongen 0–5, inkludert ett tap mot Philadelphia Eagles i sesongåpningen hvor Washington ledet med 17 poeng til pause,[62], og et 24–3 tap mot New York Giants[63] hvor Haskins i sin debut kastet tre interceptions: to til Janoris Jenkins og en tredje som ble returnert for en touchdown.[64] Den 4. oktober 2019 ble Colt McCoy utpekt til starter over Haskins og Keenum for kampen mot New England Patriots,[65] men til tross for en god start med ett 65-yard løp for en touchdown av Steven Sims tapte de 33–7.[66]
Redskins lå på bunnen av tabellen sammen med Cincinnati Bengals på 0–5, deres dårligste start siden 2001, som resulterte i at Gruden fikk sparken 7. oktober 2019,[67] og offensive line coach Bill Callahan var midlertidig hovedtrener ut sesongen.[68] Gruden avsluttet sin 6-årige karriere med Redskins 35–49–1, med én tur til sluttspillet. Callahan sikret lagets første seier i sesongen, mot Miami Dolphins (0–4), og avsluttet med det en tapsrekke på syv kamper som startet i uke 16 sesongen før. Dette var også Callahans første seier som hovedtrener siden 2003.[69] Et neder lag til Green Bay Packers i uke 14 ødela Redskins' sjanser på å nå sluttspillet, for fjerde år på rad.[70] Redskins avsluttet sesongen 3–13, med seier over Detroit Lions og Carolina Panthers. Dette var Redskins' dårligste resultat siden 1994 og 2013, og de var nest dårligst i ligaen, kun foran Bengals.
Washington Football Team (2020)
_(cropped).jpg)
Laget gikk gjennom flere endringer i 2020, inkludert pensjoneringen av lagets gamle navn og logo, ansettelsen av tidligere hovedtrener for Carolina Panthers Ron Rivera, samt ansettelse av flere nye trenere og ansatte blant annet for å erstatte Jay Gruden og president Bruce Allen.[71][72][73][74][75] Rivera tok med seg tidligere hovedtrener for Jacksonville Jaguars og Oakland Raiders Jack Del Rio som defensive coordinator, samt Scott Turner, sønn av tidligere hovedtrener for Redskins Norv Turner, som Offensive Coordinator.[76][77]
Rivera og Del Rio endret lagets forsvarssystem fra 3–4 forsvar, som laget hadde brukt under både Shanahan og Gruden, til et 4–3 forsvar.[78] Etter å ha avsluttet fjorårets sesong 3–13 fikk laget andre pick i NFLs draft i 2020, som ble brukt på defensive end Chase Young fra Ohio State.[79] Like før sesongslutt ble Dwayne Haskins, som laget plukket opp i første runde av draftet i 2019, kuttet etter mangel på resultater på banen og upassende oppførsel av banen.[80] Washington kalrte tross alt å vinne divisjonstittelen for første gang siden 2015 med et sesongresultat på 7–9, og ble det tredje laget i NFLs historie til å vinne en divisjon i en tapende sesong utenom år med spillerstreik siden Seattle Seahawks i 2010 og Carolina Panthers i 2014.[81]
Tidligere i sesongen ble det rapportert at minoritetseierne Robert Rothman, Dwight Schar og Frederick W. Smith hadde ansatt et firma for å finne noen som var interessert i å kjøpe deres andel av laget, som totalt representerer omtrent 40 % av verdien.[82] Gruppen, som kjøpte sine andeler i 2003, skal i flere år ha prøvd å overtale Snyder til å endre navnet.[82] I april 2021 fikk Snyder kjøpt opp andelene som utgjorde de resterende 40 % i en avtale som var verdt over $800 millioner.[83]
I 2021 ansatte laget Martin Mayhew som general manager og Marty Hurney til administrasjonen.[84] Med ansettelsen av Mayhew ble Washington det første laget i NFLs historie til å samtidig ha en general manager, hovedtrener og president med minoritetsbakgrunn.[85] Ryan Kerrigan, som holdt lagrekorden i sacks, forlat laget i free agency og signerte med divisjonsrivalene Philadelphia Eagles.
En uavhengig undersøkelse av lagets arbeidskultur under eieren Daniel Snyder utført av advokaten Beth Wilkinson ble fullført i juli 2021.[86][87] Rapporten fant at flere tilfeller av seksuell trakassering, mobbing og trusler var vanlig under ham som eier.[87] NFL bøtela laget $10 millioner, og Snyder valgte å frivillig trekke seg fra lagets daglige drift i noen måneder, og konen Tanya tok over ansvaret.[87] Snyder ble senere etterforsket av United States House Committee on Oversight and Reform for disse påstandene samt anklagelser om økonomiske uregelmessigheter.[88][89]
Washington Commanders (2022–nå)
Laget endret navn til Commanders i 2022 og iverksatte flere endringer innad organisasjonen. Lagets kampsang fikk en ny tekst, «Hail to the Commanders» og cheerleadinggruppen ble erstattet av en kjønnsblandet gruppe med navnet Command Force.[90][91] Samme år byttet laget også til seg quarterback Carson Wentz fra Colts.[92]
Josh Harris-æraen (2023–nå)
Etter økende press fra andre eiere i ligaen ansatte Snyder BofA Securities for å undersøke mulighetene for et salg i november 2022.[93][94][95] I mai 2023 kom han til enighet om et salg til en investorgruppe ledet av Josh Harris, eier av Philadelphia 76ers og New Jersey Devils, for $6,05 milliarder.[96] Gruppen har 20 partnere med en kombinert formue på $100 milliarder, som inkluderer grunnlegger av Danaher og kunstsamler Mitchell Rales, basketball hall of famer Magic Johnson, medeier av 76ers og Devils David Blitzer, eier av Washington Kastles Mark Ein, grunnleggeren av Maverick Capital Lee Ainslie, styrende partner for Los Angeles Sparks Eric Holoman, grunnleggerne av Blue Owl Capital Marc Lipschultz og Doug Ostrover, Alejandro Santo Domingo og hans familie, grunnlegger av ProShares Michael Sapir, tidligere CEO for Google Eric Schmidt, og CEO for Cambridge Information Group Andy Snyder.[97][98] Det var den høyeste salgsprisen for et idrettslag noensinne og ble enstemmig godkjent av NFL den 20. juli 2023.[99][100] Innen 2024 hadde laget investert $75 millioner i forbedringer av infrastrukturen i FedExField, inkludert bedre servering og renovasjon av lydanlegget og suiter.[101]
Hovedtrener Ron Rivera fikk sparken etter at Commanders endte 2023-sesongen 4–13, og Harris ansatte tidligere general manager for Golden State Warriors Bob Myers og tidligere general manager for Vikings Rick Spielman i januar 2024 for å finne en ny hovedtrener og general manager.[102] Laget ansatte tidligere assisterende general manager for San Francisco 49ers Adam Peters til stillingen som general manager.[103]
Redskins’ navnekontrovers
Utdypende artikkel: Washington Redskins’ navnekontrovers
Lagets navn og logo er en del av en større kontrovers rundt bruk av det amerikanske urfolkets navn og symboler av idrettslag som ikke består av urfolk. Redskins fikk mer oppmerksomhet som et resultat av at de er basert i landets hovedstad. I flere tiår kjempet amerikanske indianere, ledet av National Congress of American Indians (NCAI), mot bruken av navnet som et rasistisk utsagn.[104][105]
I et brev «To the Washington Redskins Nation» skrev Dan Snyder at selv om han respekterer de som føler seg støtt, viste en undersøkelse utført av Annenberg Public Policy Center i 2004 at 90 % av amerikanske indianere ikke føler seg støtt.[106][107] The Washington Post utførte en lignende undersøkelse i 2016 med nær identiske resultater. Den typen undersøkelse som ble utført, hvor spørsmålet om Redskins blir plassert i en lengre spørreundersøkelse om forskjellige temaer via telefon, har av akademikere blitt beskrevet som tvilsom. Forskere ved University of Michigan og University of California at Berkeley utførte en annen studie i 2020 som gikk mer i detalj blant det amerikanske urfolks meninger, og fant da at 49 % mente at de følte seg støtt av navnet, og at for intervjuobjektene som var mer involvert i sin egen kultur økte dette til 67 %.[108]
I 2014, da laget var involvert i en rettsk for å beskytte sitt varmerke, annonserte Washington Post at de ikke lenger ville bruke navnet «Redskins»[109] og i etterkant refererte flere andre nyhetsmedier til laget med kun lagets geografiske beliggenhet, som eksempelvis «the Washington pro football team».[110] ESPN oppdaterte sine egne retningslinjer for ansatte slik at reportere selv kunne velge hvordan de refererte til laget.[111][112][113]
Etter økt oppmerksomhet for ulik behandling basert på rase i vaken av George Floyds død har det blitt fortgang i endringer. I mai 2020 ble et brev signert av 87 andelseiere samt investorer for Nike, FedEx og PepsiCo, som sponser Redskins og NFL, hvor de ba bedriftene om å kutte alle forbindelser med laget dersom de ikke endret navnet.[114][115][116] I tillegg valgte flere bedrifter å fjerne Redskins' varer fra sine butikker,[117][118] mens FedEx, hvis grunnlegger og CEO Frederick W. Smith også er eier en andel av laget, erklærte sine planer om å kansellere sponsoravtalen med laget og fjerne skiltet fra utsiden av FedExField dersom navnet ikke ble endret.[119] I respons annonserte laget i juli 2020 at de skulle pensjonere det gamle navnet etter en fullført gjennomgang av lagets identitet.[120][121] Laget spilte som Washington Football Team frem til det nye navnet, Commanders, ble lansert i 2022, sammen med en ny logo og nye uniformer.[122][123] I 2023 startet Native American Guardians Association (NAGA) en underskriftskampanje for å få lagnavnet endret tilbake til Washington Redskins da de mente at «Changing the name abruptly disregards the positive legacy that the Redskins name has built over the years and disorients the passionate fans who have invested their emotions, time, and unwavering support in the team».[124] Samme året saksøkte NAGA laget for ærekrenkelse etter at Commanders’ ledelse beskrev NAGA som en «falsk» organisasjon for uramerikanere.[125][126]
Logoer og unifomer
Lagets hovedfarger er burgunder og gull.[122][123][127] Fra 1961 til 1978 brukte Washington gullfargede bukser med både burgunder og hvite trøyer, selv om mindre detaljer ble endret i samme periode. Ansiktsmasker i gull ble introdusert i 1978 og er fremdeles i bruk i dag; før det var de grå. Fra begynnelsen av Joe Gibbs-æraen og ut 2000-årene var Washington ett av kun tre NFL-lag som i hovedsak brukte hvite skjorter på hjemmebane (de andre var Dallas Cowboys og Miami Dolphins). Tradisjonen med å brukte hvite trøyer og bukser i burgunder på hjemmebane, som ses på som "klassikeren", ble startet av Joe Gibbs som tok over som hovedtrener i 1981. Gibbs var en assistent for San Diego Chargers i 1979 og 1980 da laget brukte hvitt på hjemmebane under hovedtrener Don Coryell.
De burgunderrøde skjortene ble i hovedsak kun brukt når motstanderne brukte hvitt på hjemmebane, som vanligvis bare var mot Dallas Cowboys, og ble vanligvis brukt sammen med hvite bukser. Kombinasjonen ble også brukt i bortekamper mot lag som foretrakk hvite uniformer på hjemmebane tidlig i sesongen. Fra 1981 til 2000 brukte Washington omtrent alltid de hvite trøyene over burgunderrøde bukser på hjemme. I 1994, som en del av ligaens feiringer for 75-årsdagen, brukte laget uniformer som minnet om den laget brukte i sin første sesong som i Washington i 1937 i noen kamper. Begge variasjonene brukte gullfargede bukser, enten med burgunderrøde trøyer med numre i gull med en hvit kant eller hvite trøyer med numre i burgunderrødt med en gullkant. Begge variantene hadde et emblem på ermene, som var det samme man kunne finne på uniformene fra 1937. Hjelmene som ble brukt med uniformene var burgunderrøde med en ansiktsmaske i gull.
I 2001 brukte Redskins burgunderrødt i alle hjemmekamper i sesongoppkjøring og seriespill etter ordre fra Marty Schottenheimer, som var lagets hovedtrener det året. I 2002 feiret laget at det var 70 år siden Boston Braves ble stiftet i 1932, og brukte en spesiell uniform på hjemmebane: røde trøyer med gullfargede bukser som minnet om uniformene laget brukte på hjemmebane fra 1969 til 1978. Hjelmene var like de som ble brukt av laget fra 1965 til '69. I kampene i uke 1 mot Arizona Cardinals og i uke 17 mot Dallas Cowboys brukte de hvite uniformer, som i sistnevnte kamp tvingte Cowboys til å bruke blå skjorter.[128][129] Denne variasjonen ble også brukt i en kamp i 2003. Da Joe Gibbs igjen ble lagets hovedtrener i 2004 byttet laget tilbake til å bruke hvite skjorter på hjemmebane; i løpet av Gibbs sine 16 år som lagets hovedtrener brukte laget aldri burgunderrøde skjorter på hjemmebane, og brukte også en hvit throwback-uniform i 2007.
De hvite trøyene har også produsert en tredje fargekombinasjon, hvor laget brukte hvite trøyer med hvite bukser. Denne kombinasjonen ble brukt i åpningskampen i 2003, da Steve Spurrier var hovedtrener, i en kamp mot New York Jets som ble sendt på riksdekkende TV. Redskins vant så seks kamper på rad mens de brukte kombinasjonen, inkludert en kamp i sluttspillet mot Tampa Bay Buccaneers. I håp om at de hvite uniformene kulle fortsette seierrekken brukte Washington disse uniformene da de møtte Seattle Seahawks i divisjonsrunden; de tapte derimot kampen 20–10. Hvite trøyer med burgunderrøde bukser ble igjen brukt under en hjemmekamp mot Carolina Panthers senere i 2006.
For å feire lagets 75-årsjubileum brukte Washington en spesiell throwback-uniform i en hjemmekamp mot New York Giants basert på uniformene som ble brukt i 1970 og 1971. Spillerne brukte hvite trøyer med 3 burgunderrøde striper og 2 gullfargede striper på hvert erme og en spesiell jubileumslogo på venstre bryst. Buksene var gullfargede med en hvit stripe med en burgunderrød kant som gikk ned hver side av buksene. Hjelmene var gullfargede med en burgunderrød "R". Hjelmene og uniformstilen var like det laget brukte i 1970 og 71. Vince Lombardi, som var lagets hovedtrener i 1969 før han døde før 1970-sesongen, var inspirasjonen bak hjelmen. Lombardi var drivkraften for å få logoen, som var inni en hvit sirkel i en burgunderrød sirkel med indianerfjær hengene ned på sidene, fordi den lignet på "G"en som Green Bay Packers, laget som Lombardi var trener for på 60-tallet, hadde på hjelmene sine.
I en Monday Night Football-kamp mot Pittsburgh Steelers i 2008 brukte Washington et monokromt design med burgunderrøde trøyer og bukser i samme farge.[130] Kombinasjonen ble brukt to ganger til i neste sesong, mot Dallas Cowboys og New York Giants. Fra 2010-sesongen begynte laget å brukte burgunderrøde skjorter sammen med gullbuksene, et minne fra George Allen-æraen.[131][132] Senere samme sesong brukte laget gullfargede bukser med hvite trøyer for første gang i en kamp mot Tennessee Titans. Den kombinasjonen ble brukt borte mot Giants to uker senere.
I 2011 brukte de burgunderrøde trøyer med gullfargede bukser i fem hjemmekamper og en bortekamp mot Dallas, de burgunderrøde trøyene med hvite bukser i tre hjemmekamper og en bortekamp mot Miamia, de hvite trøyene og burgunderrøde buksene i fem bortekamper, og de hvite trøyene med gullfargede bukser mot Bills i Toronto. Året etter brukte laget oppdaterte throwback-uniformer for 1937-laget, med en hjelm som hadde et mønster som skulle minne om lærhjelmene som ble brukt på den tiden, i en kamp mot Carolina Panthers.[133][134] I 2013 implementerte NFL en regel som gjorde det ulovlig å bruke alternative hjelmer på grunn av spillernes helse. På grunn av det måtte Redskins bruke standardhjelmene sine uten klistermerket i en kamp mot San Diego Chargers da de brukte throwback-uniformene sine.[135] Samme år fjernet laget også de burgunderrøde kragene fra sine hvite trøyer.[136]
Mellom 2014 og 2016 brukte laget gullfargede bukser med standarduniformen, men de burgunderrøde buksene ble igjen tatt i bruk under bortekamper i 2016.[137] I 2017 brukte Redskins den helt burgunderrøde kombinasjon som en del av NFL Color Rush. Nike hadde først gitt laget en gullfarget uniform, som laget nektet å bruke.[138] I 2018-sesongen erstattet Redskins de gullfargede buksene med hvite for størsteparten av hjemmekampene.
Etter at laget skiftet navn i 2020 introduserte de en logo som kun var bokstaven "W", hentet fra den nye tekstlogoen. Logoen og stripene på hjelmene ble erstattet med spillernes trøyenumre i gull.[139] Laget tok også i bruk kombinasjonen av helt hvite og burgunderrøde uniformer for første gang siden 2009 samme sesong.[140] Nye uniformer ble lansert sammen med lagets nye navn i 2022, inspirert av militæret. Hjemmeuniformene forble burgunderrøde med striper i gull og hvitt, men bokstavene hadde nå gullfarge til grunns. Lagets navn er plassert over numrene på forsiden, som også er i gull med med en hvit kant. Borteuniformene har numre i burgunderrødt og hvitt med sort kant, med samme farger på stripene. Byens navn er plassert over numrene. Begge settene brukes enten med burgunderrøde eller hvite bukser. De alternative sorte uniformene har lagets navn i gull på venstre bryst, med numre i gull med en burgunderrød kant med sorte bukser og en alternativ sort hjelm med en W på fronten og uniformnumre på sidene.[123][141]
Rivaler
Divisjon
Dallas Cowboys
Utdypende artikkel: Rivaliseringen mellom Commanders og Cowboys
Cowboys og Wasgubgtib har kombinert vunnet 31 divisjonstitler og ti ligatitler, inkludert åtte Super Bowls. Rivaliseringen startet i 1960, da Cowboys ble med i ligaen som et expansion-lag.[142] I det første året spilte de to i forskjellige conferences, men møttes én gang. I 1961 ble Dallas plassert i samme divisjon som Redskins, og de to har siden spilt mot hver andre minst to ganger hver sesong.
Oljebaronen Clint Murchison Jr. fra Texas hadde hatt problemer med å skaffe et NFL-lag i Dallas. I 1958 hørte han at George Preston Marshall, eieren av Washington Redskins, ønsket å selge laget. Idet salget til Murchison skulle til å ferdigstilles endret Marshall på kontrakten, som gjorde Murchison så forbannet at han trakk seg helt ut.[143] Rundt samme tid endte Marshall opp i en krangel med Redskins bandleder Barnee Breeskin, som hadde skrevet lagets kampsang.[143] I et ønske om å hevne seg på Marshall tok han kontakt med Tom Webb, Murchisons advokat, og solgte rettighetene til sangen for $2 500 (omtrent $21 200 i 2019).[143] Murchison bestemte seg så for å stifte sitt eget lag, med støtte fra NFLs George Halas. Hallas fremmet forslaget om å stifte et lag i Dallas til NFL-eierne, som trengte enstemmighet. Den eneste eieren som stemte mot var Marshall. Da Marshall fant ut at Murchison eide rettighetene til Washingtons kampsang, inngikk de to en avtale hvor Murchison stemte for den nye laget, hvis Marshal overførte rettighetene til kampsangen tilbake til ham. Cowboys ble så stiftet og begynte å spille i 1960.[143] I 2016 var kampen mellom Redskins og Cowboys på Thanksgiving Day den mest sette seriespillkampen i FOX' historie.[144] Cowboys leder sammenlagt, 78–48–2.[145]
Philadelphia Eagles
Utdypende artikkel: Rivaliseringen mellom Commanders og Eagles
Rivaliseringen med divisjonsmotstanderne Philadelphia Eagles begynte 21. oktober 1934, Washingtons første sesong under navnet Boston Redskins; Redskins slo Eagles 6–0 i Fenway Park. Washington leder sammenlagt 87–80–8. Siden 2010 har rivaliseringen vært relativt jevn, hvor Eagles har vunnet 12 av de siste 20 møtene.[146]
New York Giants
Utdypende artikkel: Rivaliseringen mellom Commanders og Giants
Beltway Bowl: Washington Commanders
Selv om lagene kun møtes hvert fjerde år har Ravens en geografisk rival i Washington Commanders, da lagenes stadium ligger rundt 65 km fra hverandre.[147][148] Commanders blokkerte over lengre tid NFL i å plassere et lag i Baltimore etter at Baltimore Colts flyttet til Indianapolis i 1984. Tidligere eiere Jack Kent Cooke hadde flere ganger blitt anklaget for å hindre byen i få et nytt lag frem til Cleveland Browns flyttet til Baltimore i 1996, som førte til at Cooke plasserte Redskins’ nye stadion i Landover i Maryland.[149][150][151] De to lagene møtes i sesongoppkjøringen hvert år.[152] Ravens leder sammenlagt, 4-3.[153]
Eiere, ansatte og spillere
Eiere
| Bilde | Eier | Periode | Noter |
|---|---|---|---|
 |
George Preston Marshall | 1932–1965 | Stiftet laget under navnet Boston Braves i 1932. Omdøpt Redskins året derpå. Den siste eieren i NFL som integrerte fargede spillere, i 1962. Ledet laget til ligatitler i 1937 og 1942. Døde i 1969. |
 |
Edward Bennett Williams | 1965–1979 | Utnevnt til å styre laget av Marshall i 1965. Tok over hans andeler etter hans død. Lagpresident fra 1966 til 1984. Ledet laget da de vant et NFC Championship i 1972. |
.jpg) |
Jack Kent Cooke | 1979–1997 | Minoritetseier fra 1961 og visepresident fra 1965. Kjøpte en majoritetsandel fra Williams i 1974 og erstattet ham som styrende leder i 1979. Eier da laget want Super Bowl i 1982, 1987 og 1991. |
| — | John Kent Cooke | 1997–1999 | John, sønnen til Jack, styrte laget etter farens død. Han hadde tidligere vært lagets executive vice president siden 1981. |
_(cropped2).jpg) |
Daniel Snyder | 1999–2023 | Tok over laget fra Cookes dødsbo i 1999 for $800 millioner. Av mange sett på som en av tidenes verste lageiere, og en kongressrapport i 2022 fant at Snyder var ansvarlig for et upassende arbeidsmiljø med anklager om seksuell trakassering og dårlig pengebruk.
Var motvillig til å endre lagets kontroversielle navn, «Redskins» før økende press fra sponsorer tvingte frem en navneendring til Washington Football Team i 2020 og deretter til Washington Commanders i 2022. Kona Tanya representerte laget under ligamøter etter han ble suspendert i 2021. |
|
Josh Harris | 2023–nå | Kjøpte laget fra Snyder for $6,05 milliarder i 2023, da det største salget av et idrettslag. Leder av en eiergruppe som inkluderer Mitchell Rales, Magic Johnson, David Blitzer, Mark Ein, Lee Ainslie, Eric Holoman, Michael Li, Marc Lipschultz, Mitchell Morgan, Doug Ostrover, Santo Domingo family, Michael Sapir, Eric Schmidt og Andy Snyder. |
Personale
|
| |||||
Spillere
Nåværende spillerstall
Quarterbacks (QB)
Running backs (RB)
Wide receivere (WR)
Tight ends (TE)
|
Offensive linemen (OL)
Defensive linemen (DL)
|
Linebackere (LB)
Defensive backs (DB)
|
Treningsstall
Reservelister
Per 23. oktober 2024. Nykommere i kursiv.
53 aktive, 5 inaktive, 16 treningsstall (+1 exempt)
|
Pensjonerte numre
| Washington Commanders pensjonerte numre | ||||
| Nummer | Spiller | Posisjon | Periode | Pensjonert i |
|---|---|---|---|---|
| 9 | Sonny Jurgensen | QB | 1964–1974 | 2023 |
| 21 | Sean Taylor | FS | 2004–2007 | 2021 |
| 28 | Darrell Green | CB | 1983–2002 | 2024 |
| 33 | Sammy Baugh | QB / S / P | 1937–1952 | 1952 |
| 49 | Bobby Mitchell | RB / WR | 1962–1968 | 2020 |
Uoffisielt pensjonerte numre
Noen numre er uoffisielt pensjonert, og kan vanligvis ikke brukes av nye spillere. Følgende numre faller i den kategorien.
- 7 Joe Theismann, QB, 1974-85
- 42 Charley Taylor, WR, 1964–77
- 43 Larry Brown, RB, 1969–76
- 44 John Riggins, RB, 1976–79, 1981–85
- 65 Dave Butz, DT, 1975–88
- 70 Sam Huff, LB, 1964–69
- 81 Art Monk, WR, 1980–93
Bruken av uoffisielt pensjonerte numre skapte kontrovers under Steve Spurriers første år som hovedtrener.[154] Quarterbackene Danny Wuerffel og Shane Matthews brukte henholdsvis 7 og 9 under lagets treningsleir, men byttet til 17 og 6 etter kritikk fra sportsmediene.[154] Dwayne Haskins, som laget valgte i første runde av NFLs draft i 2019, fikk tillatelse fra Theismann til å bruke nummer 7.[155]
Pro Football Hall of Famere
| Washington Commanders i Pro Football Hall of Fame | |||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Spillere | |||||||||
| Nr. | Navn | Posisjon(er) | Sesong(er) | Innlemmet | Nr. | Navn | Posisjon(er) | Sesong(er) | Innlemmet |
| 9 | Sonny Jurgensen | QB | 1964–1974 | 1983 | 17 | Turk Edwards | OT–DT | 1932–1940 | 1969 |
| 20 | Cliff Battles | RB–CB | 1932–1937 | 1968 | 21 | Deion Sanders | CB | 2000 | 2011 |
| 26 | Paul Krause | S | 1964–1967 | 1998 | 26 | Don Shula | DB | 1957 | 1997 |
| 27 | Ken Houston | S | 1973–1980 | 1986 | 28 | Darrell Green | CB | 1983–2002 | 2008 |
| 33 | Sammy Baugh | QB–S–P | 1937–1952 | 1963 | 35 | Bill Dudley | RB–CB | 1950–1953 | 1966 |
| 40 | Wayne Millner | TE–DE | 1936–1941 | 1968 | 42 | Charley Taylor | WR | 1964–1977 | 1984 |
| 44 | John Riggins | HB / WR | 1976–1985 | 1992 | 49 | Bobby Mitchell | WR | 1962–1968 | 1983 |
| 55 | Chris Hanburger | LB | 1965–1978 | 2011 | 68 | Russ Grimm | G | 1981–1991 | 2010 |
| 70 | Sam Huff | LB | 1964–1969 | 1982 | 73 | Stan Jones | DT | 1966 | 1991 |
| 75 | Deacon Jones | DE | 1974 | 1980 | 78 | Bruce Smith | DE | 2000–2003 | 2009 |
| 81 | Art Monk | WR | 1980–1993 | 2008 | 89 | Dave Robinson | LB | 1973–1974 | 2013 |
| 60 | Dick Stanfel | OG | 1956–1958 | 2016 | 55 | Jason Taylor | DE/LB | 2008 | 2017 |
| 24 | Champ Bailey | CB | 1999–2003 | 2019 | |||||
| Ansatte | |||||||||
| Navn | Posisjon(er) | Sesong(er) | Innlemmet | Navn | Posisjon(er) | Sesong(er) | Innlemmet | ||
| George Allen | Hovedtrener | 1971–1977 | 2002 | Ray Flaherty | Hovedtrener | 1936–1942 | 1976 | ||
| Joe Gibbs | Hovedtrener | 1981–1992 2004–2007 | 1996 | Curly Lambeau | Hovedtrener | 1952–1953 | 1963 | ||
| Vince Lombardi | Hovedtrener | 1969 | 1971 | George Preston Marshall | Eier & grunnlegger | 1932–1969 | 1963 | ||
| Bobby Beathard | General Manager | 1978–1989 | 2018 | ||||||
Ring of Fame
Da laget flyttet ut av RFK Stadium i 1996 ble skiltene som tilhørte Washington Hall of Stars værende igjen, og laget begynte sin egen tradisjon med å beære tidligere stjernespillere i Redskins med en "Ring of Fame", en serie skilt på det øvre nivået av fasade i Northwest Stadium. Lagets grunnlegger, George Preston Marshall, er det eneste medlemmet som har blitt fjernet fra æresgalleriet, som ble gjort i 2020.[156][157]
| Ring of Fame | |||
| Nr. | Navn | Posisjon(er) | Periode |
|---|---|---|---|
| — | George Allen | Hovedtrener | 1971–1977 |
| 41 | Mike Bass | CB | 1969–1975[158] |
| 20 | Cliff Battles | RB | 1932–1937 |
| 33 | Sammy Baugh | QB | 1937–1952 |
| N/A | Bobby Beathard | General manager | 1978–1988 |
| 53 | Jeff Bostic | C | 1980–1993 |
| 80 | Gene Brito | DE | 1951–1953 1955–1958 |
| 43 | Larry Brown | RB | 1969–1976 |
| 65 | Dave Butz | DT | 1975–1988 |
| 84 | Gary Clark | WR | 1985–1992 |
| 51 | Monte Coleman | LB | 1979–1994 |
| — | Jack Kent Cooke | Eier / styreleder | 1961–1997 |
| 35 | Bill Dudley | RB | 1950–1951, 1953 |
| — | Wayne Curry | Prince George's County Executive | 1994–2002 |
| 37 | Pat Fischer | CB | 1968–1977 |
| 59 | London Fletcher | LB | 2007–2013 |
| — | Joe Gibbs | Hovedtrener | 1981–1992 2004–2007 |
| 28 | Darrell Green | CB | 1983–2002 |
| 68 | Russ Grimm | G | 1981–1991 |
| 55 | Chris Hanburger | LB | 1965–1978 |
| 57 | Ken Harvey | LB | 1994–1998 |
| 56 | Len Hauss | C | 1964–1977 |
| — | Phil Hochberg | PA-kommentator | 1963–2000 |
| 27 | Ken Houston | S | 1973–1980 |
| 70 | Sam Huff | LB | 1964–1967, 1969 |
| 66 | Joe Jacoby | T | 1981–1993 |
| 47 | Dick James | RB | 1956–1963 |
| 9 | Sonny Jurgensen | QB | 1964–1974 |
| 22 | Charlie Justice | RB | 1950, 1952–1954 |
| 17 | Billy Kilmer | QB | 1971–1978 |
| 14 | Eddie LeBaron | QB | 1952–1953 1955–1959 |
| — | Vince Lombardi | Hovedtrener | 1969 |
| 72 | Dexter Manley | DE | 1981–1989 |
| 71 | Charles Mann | DE | 1983–1993 |
| 40 | Wayne Millner | E | 1936–1941, 1945 |
| 49 | Bobby Mitchell | HB / leder | 1962–1968 |
| 30 | Brian Mitchell | RB / RS | 1990–1999 |
| 81 | Art Monk | WR | 1980–1993 |
| 3 | Mark Moseley | PK | 1974–1986 |
| 23 | Brig Owens | DB | 1966–1977 |
| 16 | Richie Petitbon | S Trener | 1971–1972 1978–1993 |
| 65 | Vince Promuto | G | 1960–1970 |
| 44 | John Riggins | RB | 1976–1979 1981–1985 |
| 60 | Chris Samuels | T | 2000–2009 |
| 87 | Jerry Smith | TE | 1965–1977 |
| 42 | Charley Taylor | WR | 1964–1977 |
| 21 | Sean Taylor | S | 2004–2007 |
| 7 | Joe Theismann | QB | 1974–1985 |
| — | Bubba Tyer | Head Athletic Trainer | 1971–2002 2004–2008 |
| 17 | Doug Williams | QB | 1986–1989 |
90 Greatest
I anledning lagets 70-årsjubileum annonserte et panel den 13. juni 2002 "The 70 Greatest Redskins", til ære for spillere og trenere som hadde vært viktige i Redskins fem mesterskap og rike historie. De ble beæret over en helg med feiringer, inkludert en spesiell halftime-seremoni under en kamp Redskins vant 26-21 mot Indianapolis Colts.[159][160] I 2012 ble ti spillere og ansatte lagt til på listen i anledning lagets 80-årsdag.[161] Som del av feiringen av lagets 90-årsdag ble det i 2022 lagt til ti spillere.[162]
Panelet som valgte de 70 bestod av tidligere nyhetsanker Bernard Shaw; tidligere spiller Bobby Mitchell; senator George Allen (sønn av hovedtrener George Allen); kringkaster Ken Beatrice; Noel Epstein, redaktør ved The Washington Post; tidligere diplomat Joseph J. Sisco; Phil Hochberg, som pensjonerte seg i 2001 etter 38 år som PA-kommentator; Pro Football Hall of Fame historiker Joe Horrigan; sportskommentator George Michael; sportsdirektør Andy Pollin; president av NFL Films Steven Sabol; og nyhetsanker Jim Vance.[159]
Listen inkluderte tre hovedtrenere og 67 spiller, hvor 41 var angrepsspillere, 23 var forsvarsspillere og 3 var special teams-spillere.[159] Blant de 70 er det totalt 92 Super Bowl-deltakelser, med 47 som spilte i én og 45 som spilte i mer enn én. 29 medlemmer har en Super Bowl-ring og 26 har mer enn én. Medlemmer av de 70 nådde kombinert 18 mesterskapskamper, inkludert seks som deltok i Redskins sine NFL Championship-seiere i 1937 og '42.[159]
|
|
Individuelle utmerkelser
| Coach of the Year | |
| Sesong | Coach |
|---|---|
| 1971 | George Allen |
| 1979 | Jack Pardee |
| 1982 | Joe Gibbs |
| 1983 | |
Command Force
.jpg)
Command Force er lagets profesjonelle dansegruppe. De ble originalt stiftet i 1962 som en cheerleadinggruppe under navnet Redskinettes, etter lagets gamle navn, Redskins.[163] Etter at laget endret navn til Commanders i 2022 ble også cheerleadinggruppen omorganisert.[164] Gruppen har også blitt referert til som First Ladies of Football.
Rekorder
Kamprekorder
- Pasningsyards: 471 Brad Johnson (1999)[165]
- Touchdownpasninger: 6 Sammy Baugh (1943, 1947), Mark Rypien (1991)[166]
- Fullførte pasninger: 33 Jason Campbell (2007), Kirk Cousins (2015)
- Pasningsprosent (minimum 20 forsøk): 91,3% Jayden Daniels (2024)[167]
- Yards på løp: 221 Gerald Riggs (1989)[168]
- Touchdowns på løp: 3 (flere)
- Mottakelser: 14 Roy Helu (2011)[169]
- Mottatte yards: 255 Anthony Allen (1987)[170]
- Mottatte touchdowns: 3 (flere)
- Taklinger: 17 Jessie Armstead (2002)
- Fumbles forårsaket: 3 Ryan Anderson (2019)
- Sacks: 4 Dexter Manley (1988), Ken Harvey (1997), Phillip Daniels (2005), Brian Orakpo (2009), Ryan Kerrigan (2014)
- Field goals: 7 Austin Seibert (2024)[171]
- Punts: 11 Mike Bragg (1976)
Sesongrekorder
- Pasningsyards: 4 917 Kirk Cousins (2016)[172]
- Touchdownpasninger: 31 Sonny Jurgensen (1967)[173]
- Fullførte pasninger: 406 Kirk Cousins (2016)[172]
- Yards på løp: 1 613 Alfred Morris (2012)[174]
- Touchdowns på løp: 24 John Riggins (1983)[174]
- Mottakelser: 113 Pierre Garçon (2013)[175]
- Mottatte yards: 1 483 Santana Moss (2005)[176]
- Mottatte touchdowns: 12 Hugh Taylor (1952), Charley Taylor (1966), Jerry Smith (1967), Ricky Sanders (1988)[175]
- Taklinger: 101 London Fletcher (2007)
- Sacks: 18,5 Dexter Manley (1986)[177]
- Fumbles forårsaket: 6 LaVar Arrington (2003)
- Interceptions: 13 Dan Sandifer (1948)[173]
- Field goals: 33 Mark Moseley (1983)[178]
- Poeng: 161 Mark Moseley (1983)[179]
- Kickoff return i snitt (minimum 5 returns): 42,8 yards Hall Haynes (1950)[180]
- Punts: 103 Mike Bragg (1978), Tom Tupa (2004)[181]
- Punt return i snitt (minimum 5 returns): 24,3 yards Derrick Shepard (1987)[180]
- Punt yards i snitt: 51,4 yards Sammy Baugh (1940)[182]
Lagrekorder
- Pasningsyards: 25 206 Joe Theismann (1974–1985)[183]
- Touchdownpasninger: 187 Sammy Baugh (1937–1952)[183]
- Yards på løp: 7 472 John Riggins (1976–1979, 1981–1985)[184]
- Touchdowns på løp: 79 John Riggins (1976–1979, 1981–1985)[184]
- Mottakelser: 889 Art Monk (1980–1993)[185]
- Mottatte yards: 12 029 Art Monk (1980–1993)[186]
- Mottatte touchdowns: 79 Charley Taylor (1964–1977)[186]
- Tackles: 1,162 Darrell Green (1983–2002)[187]
- Sacks: 95,5 Ryan Kerrigan (2011–2020)[188]
- Fumbles forårsaket: 26 Ryan Kerrigan (2011–2020)[187]
- Interceptions: 54 Darrell Green (1983–2002)[187]
- Field goals: 263 Mark Moseley (1974–1986)[189]
- Lengste field goal: 61 yards Joey Slye (2023)[190]
- Poeng: 1 207 Mark Moseley (1974–1986)[191]
- Kickoff return i snitt (minimum 25 returns): 28,5 Bobby Mitchell (1962–1968)[192]
- Punts: 896 Mike Bragg (1968–1979)[193]
- Punt return average (minimum 25 returns): 13,8 Bob Seymour (1941–1944)[192]
- Punt yards i snitt: 45,1 Sammy Baugh (1937–1952)
NFL-rekorder
Angrep
- Redskins scoret 541 poeng i 1983, som er den sjette høyeste sesongtotalen noensinne.[194]
- Redskins' 72 poeng mot New York Giants 27. november 1966 er det høyeste antallet poeng scoret av et NFL-lag i seriespill, og den totale poengsummen i kampen, 113, er den høyeste kombinerte poengsummen i NFLs historie.[194] I andre halvdel ble det scoret totalt 65 poeng, som er net høyest i andre halvdel, og tredje høyest i en halvdel i NFLs historie.[194] Redskins sine 10 touchdowns er det høyeste antallet av et lag i én kamp, og det totale antallet touchdowns i kampen, 16, er det høyeste i en kamp noensinne.[195] Redskins sine ni PATs er nest mest i en kamp, og 14 PATs kombinert er mest i en kamp.[196]
- Redskins satte en rekord for flest first downs med 39 i en kamp mot Detroit Lions 4. november 1990. De satte også en rekord da de ikke lot Giants få en eneste first down 27. september 1942.[197]
- Redskins har ledet ligaen i passing åtte ganger: i 1938, 1940, 1944, 1947-1948, 1967, 1974, 1989. Kun San Diego Chargers har ledet flere sesonger.[198] Redskins har ledet ligaen i completion percentage 11 ganger: 1937, 1939-1940, 1942-1945, 1947-1948 og 1969-1970, som er nest mest etter San Francisco 49ers.[198] De fire årene fra 1942-45 er nest høyest antall sesonger på rad.
- I 1991 tillot Redskins ni sacks, tredje færrest i en sesong.[198]
- Redskins fullførte 43 pasninger i ekstraomganger da de vant mot Detroit Lions 4. november 1990, nest mest noensinne.[198]
Forsvar
- Redskins plukket opp åtte av motstandernes fumbles mot St. Louis Cardinals 25. oktober 1976, flest i en kamp noensinne.[199]
- Redskins tillot 82 first downs i 1937, tredje færrest noensinne.[200]
- Redkins har ledet ligaen i færrest yards totalt tillat fem ganger, 1935-1937, 1939 og 1946, som er tredje mest.[201] De tre sesongene på rad mellom 1935-37 er en NFL-rekord.[201]
- Redskins har ledet ligaen i færrest passing yards tillat syv ganger, i 1939, 1942, 1952-1953, 1980 og 1985, nest mest bak Green Bay Packers med 10.[202]
- Redskins hadde 61 defensive turnovers i 1983, tredje mest noensinne.[203] Turnoverdifferensialen på +43 er den høyeste noensinne.
- Redskins hadde kun 12 defensive turnovers i 2006 er færrest siden NFL endret til 16 kamper i en sesong, og nest færrest noensinne. (Baltimore Colts hadde 11 turnovers i 1982-sesongen, som var 9 kamper lang på grunn av en spillerstreik).[203]
Special teams
- Redskins har ledet ligaen i field goals i åtte sesonger, 1945, 1956, 1971, 1976-1977, 1979, 1982, 1992. Kun Green Bay Packers har ledet flere.[204]
- Redskins Bears tangerte en NFL-rekord med 11 field goals 14. november 1971, som Redskins og Giants tangerte 14. november 1976.[204]
- Redskins' 28 kamper på rad, fra 1988 til 1990, med et field goal er tredje flest noensinne.[204]
- Redskins har ledet ligaen i punting average seks ganger: 1940-1943, 1945 og 1958, nest flest etter Denver Broncos.[205] De fire årene på rad fra 1940-43 er en NFL-rekord.[205]
- Redskins har ledet ligaen i average kickoff return yards åtte ganger: 1942, 1947, 1962-1963, 1973-1974, 1981 og 1995, mer enn noe annet lag.[206]
Media
Commanders’ hovedstasjon på radio er 100.3 WBIG-FM, som fikk rettighetene i 2022 som del av en avtale med iHeartMedia.[207] Frank Herzog var lagets hovedkommentator fra fra 1979 til han ble erstattet av Larry Michael i 2004.[208] I 1981 ble tidligere spillere Sonny Jurgensen og Sam Huff en del av dekningen.[209][210][211] Michael pensjonerte seg i 2020 og ble erstattet med Bram Weinstein.[212][213] Weinstein jobber med ekspertkommentator London Fletcher, som spilte linebacker for laget fra 2007 til 2013. Julie Donaldson var vert fra 2020 til 2023 og var den første kvinnen i et kringkastingslag for et lag i NFL.[213][214][215]
WTEM The Team 980 var over lengre tid lagets hovedstasjon; kanalen hadde blitt kjøpt opp av Red Zebra Broadcasting, som laget eier sammen med Snyder.[216] I 2018 ble stasjonen solgt til Urban One, men beholdt rettighetene til laget.[217][218]
I juni 2019 ble det annonsert at Cumulus Media hadde fått lagets radiorettigheter, og kom til å flytte det til WSBN. WMAL skulle relanseres som en affiliate av ESPN Radio, WSBN.[219][220] WMAL-FM fortsatte å dekke lagets kamper. TV-sendinger av kamper i sesongoppkjøring sendes på NBC Sports Washington i Mid-Atlantic-regionen; WRC-TV sender kamper med NBC Sports Washington i Washington, D.C.-området. Kenny Albert er vanligvis hovedkommentator, mens Joe Theismann og Michael Silver er henholdsvis ekspertkommentator og sidelinjereporter. Under seriespill sendes mesteparten av kampene på Fox, med mindre Redskins spiller hjemme mot et AFC-lag eller om kvelden. NBC Sports Washington sender også programmer før kampen samt en oppsummering etter kampen for hver søndagskamp Redskins spiller i seriespill.
På TV ble sesongoppkjøringskamper tidligere dekket av NBC Sports Washington i Mid-Atlantic-regionen. WRC-TV var lagets offisielle partner for TV-dekning, og sende sesongoppkjøringskamper samt andre programmer produsert av laget gjennom sesongen.[221][222] Etter at NBCUniversal solgte NBC Sports Washington til eier av Washington Capitals og Washington Wizards Ted Leonsis, valgte nettverket å ikke fornye rettighetene med laget etter 2022-sesongen.[221] De fleste seriekampene blir sendt på WTTG som en del av NFL on Fox, med mindre laget spiller i beste sendetid. I juni 2024 annonserte laget et samarbeid med WUSA omg å sende lagets sesongoppkjøringskamper samt noen andre produksjoner.[223]
Overtro rundt presidentvalget i USA
Utdypende artikkel: Redskinsregelen
I 19 av 20 presidentvalg i USA mellom 1932 og 2008 hvor det sittende partiet beholdt makten vant Redskins lagets siste hjemmekamp før valgdagen. Unntaket kom i 2004 da republikaneren George W. Bush vant gjenvalg til tross for at Green Bay Packers slo Redskins,[224] Trenden har derimot ikke fortsatt i nyere tid etter at demokraten Barack Obama vant gjenvalg 6. november i 2012 til tross for at Redskins tapte mot Carolina Panthers,[225] i 2016 da republikanernes kandidat Donald Trump vant til tross for at Redskins slo Philadelphia Eagles, og i 2020 da demokratenes kandidat Joe Biden vant til tross for Washingtons seier.
Noter
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
