Valéry Marie René Georges Giscard d'Estaing (født 2. februar 1926 i Koblenz i Tyskland, død 2. desember 2020 i Authon i Loir-et-Cher i Frankrike) var en fransk politiker. Han var Frankrikes president fra 1974 til 1981 og medlem av det høyreliberale partiet Union pour la Démocratie Française. I kraft av å være tidligere president var han siden 1986 medlem av Conseil constitutionnel, som fungerer som Frankrikes grunnlovsdomstol. Han fikk i 2003 Karlsprisen i Aachen for sitt arbeid for europasaken.[23] I 2003 ble han også medlem av Académie française (16. stol).
| Valéry Giscard d’Estaing | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Valéry René Marie Georges Giscard d'Estaing 2. feb. 1926[1][2][3][4]  Koblenz[5] | ||
| Død | 2. des. 2020[6][1][7] (94 år) Authon (Frankrike, Domaine de l'Étoile, Château de l'Étoile)[8][9][10] | ||
| Beskjeftigelse | Statsmann | ||
| Utdannet ved | École polytechnique Lycée Louis-le-Grand École nationale d'administration (1949–1951) Lycée Janson-de-Sailly | ||
| Ektefelle | Anne-Aymone Giscard d'Estaing (1952–) | ||
| Far | Edmond Giscard d'Estaing[9] | ||
| Mor | May Bardoux[9] | ||
| Søsken | Olivier Giscard d'Estaing Sylvie Giscard d'Estaing | ||
| Barn | Louis Giscard d'Estaing Valérie-Anne Giscard d'Estaing Henri Giscard d'Estaing Jacinte Giscard d'Estaing | ||
| Parti | Union pour la démocratie française Républicains indépendants | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Authon | ||
| Medlem av | Académie française (2003–2020) Real Academia de Ciencias Económicas y Financieras[11] | ||
| Utmerkelser | 26 oppføringer
Karlsprisen (2003)[12]
Storkors av Æreslegionen Croix de guerre 1939–1945 Storkorset av Den nasjonale fortjenstorden Robert Schuman-medaljen (1993) Nansenprisen (1979) Ewald-von-Kleist-prisen (2014) Prix Trop Virilo (2009) Æreslegionens stormester Storkors med kjede av Karl IIIs orden (1978)[13] Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1976)[14] Storkorset av Isabella den katolskes orden (1963)[15] Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1975) Ridder av Elefantordenen (1978)[16][17] Serafimerordenen Ordenen pro merito melitensi Storkors av St. Olavs Orden (1962) Storkjede av Infante Dom Henriks orden (1978)[18][19] Storkjede av Santiago av sverdets orden (1975)[18][19] Hessens fortjenstorden Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden Storkors av Republikken Italias fortjenstorden (1973)[20] Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1965) Æresmedlem i akademiet i Aten (1979)[21] Baden-Württembergs fortjenstorden (2005) Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1980)[22] | ||
| Frankrikes president | |||
| 1974–1981 | |||
| Forgjenger | Georges Pompidou | ||
| Etterfølger | François Mitterrand | ||
| Signatur | |||
 | |||
Opphav og utdannelse
Valéry Giscard d'Estaing ble født i Koblenz mens Rhinland var under fransk okkupasjon. Hans far, Jean Edmond Lucien Giscard d'Estaing (1894–1982) var en høyere embedsmann i den franske administrasjonen. Også i familien til hans mor May Giscard d'Estaing, født Bardoux, var det en lang tradisjon for å tjene i embedsverket.[trenger referanse]
Som 17-åring ble han medlem av den franske motstandsbevegelsen mens han ennå var skoleelev i Clermont-Ferrand.[trenger referanse] Som 18-åring ble han regulær soldat i sluttfasen av den andre verdenskrigen.[trenger referanse]
Etter krigen avsluttet han sin skoleutdannelse og begynte studiene. Dette ble fulgt av et år som lærer på en skole i Montréal i Canada (1948). Han ble tatt opp på det franske eliteuniversitetet for administrasjon, École nationale d'administration, og ble uteksaminert derfra i 1952. Samme år giftet han seg med Anne-Aymone Sauvage de Brantes som han fikk fire barn med: Valérie-Anne (1953), Henri (1956), Louis (1958) og Jacinthe (1960).
Karriere til 1974
Han startet sin karriere i de sentrale skattemyndighetene, Inspection générale des finances etter avsluttet utdannelse. I 1954 (28 år gammel) ble han her direktør og assosiert til regjeringssjefens kabinett. I 1956 gav han opp denne karrieren for å bli representant i Frankrikes nasjonalforsamling for departementet Puy-de-Dôme (som sin bestefar). Han var finansstatssekretær i 1959–1962.
I 1962, mens han var kandidat for statsrådsposten for økonomi og finans, brøt hans parti Centre National des Indépendants et Paysans (CNIP) med gaullistene. D'Estaing nektet å gå av og grunnla sitt eget parti, Républicains indépendants (RI) som i 1978 gikk opp i UDF. Han måtte forlate statsrådsposten i 1966 på grunn av dalende popularitet.[trenger referanse] Han fortsatte videre som et sentralt medlem i nasjonalforsamlingen. Han jobbet mot presidenten, Charles de Gaulle som i d'Estaings øyne var for skeptisk mot den europeiske samlingen (helt konkret innlemmelsen av Storbritannia i Det europeiske økonomiske fellesskap).[trenger referanse] Dessuten var d'Estaing mot en reform av de franske regionene i 1969.[trenger referanse] De Gaulle hadde knyttet sin stilling til referendumet om dette og gikk av etter at refomforslaget falt gjennom.
I det påfølgende presidentvalget støttet d'Estaing og hans parti Georges Pompidou. Etter Pompidous seier ble d'Estaing igjen statsråd for økonomi og finans. I 1974 døde Pompidou uventet. D'Estaing ble presidentkandidat og klarte ikke bare å få støtte fra sentrumspartiene, men også fra gaullistene. Disse ville forhindre at venstresidens kandidat François Mitterrand ble valgt. D'Estaing vant med 50,81 % og ble i mai 1974 Frankrikes president, 48 år gammel.
President 1974–1981
I løpet av sitt presidentskap måtte han kjempe mot økonomiske nedgangstider etter oljekrisen som førte til inflasjon, høy arbeidsløshet og sosial uro. På den annen side klarte han å gjennomføre flere reformer som moderniserte Frankrike, blant annet en ny abortlov, en skilsmissereform og senket myndighetsalder fra 21 til 18 år. Også utbyggingen av høyhastighetstognettet TGV ble påbegynt under ham.
Han gjorde gaullisten Jacques Chirac til sin statsminister. Når de etter en tid ble uoverens om politikken, ble Chirac avløst av Raymond Barre.
Utenrikspolitisk var den europeiske integrasjonen sentral for d'Estaing. Han var med på å grunnlegge det europeiske monetære system, som ledet til euroen. Også opprettelsen av Europaparlamentet skjedde i hans tid som president. Han samarbeidet tett med den tyske forbundskansleren Helmut Schmidt som han også ble personlig venn med utover deres perioder som regjeringssjefer. I 1975 inviterte han regjeringssjefene fra Vest-Tyskland, Italia, Japan, Storbritannia og de Forente Stater til et møte i Rambouillet for å grunnlegge G6 (senere G8, med Canada og Russland), en koalisjon av de økonomisk ledende stater.
Han fortsatte å forsvare Frankrikes særstilling internasjonalt. Overfor de tidligere franske koloniene var hans politikk til dels kontroversiell, særlig Frankrikes engasjement i krisen i Den sentralafrikanske republikk i slutten av 1970-tallet er omdiskutert, selv om d'Estaing til slutt hjalp å fjerne diktatoren Jean-Bedel Bokassa.[trenger referanse] Bokassa hadde tidligere gitt d'Estaing diamanter i personlig gave, noe som utløste en skandale i Frankrike i 1981 og skadet hans omdømme betydelig. Det var med på å føre til at han tapte presidentvalget dette året mot François Mitterrand.[trenger referanse]
Etter 1981
Etter tapet trakk han seg midlertidig tilbake fra politikken. I 1984 ble han igjen valgt til parlamentsmedlem. Han engasjerte seg ikke særlig i den nasjonale politikken, men heller regionalt og europeisk. Han var representant i Europaparlamentet 1989-1993 og leder for Europabevegelsen fra 1989 til 1997. Han ble valgt til president for det europeiske konvent 2001. Her var han med på å utarbeide et forslag til en europeisk grunnlov, fremlagt 2003. I årene som fulgte forble han en ettertraktet foredragsholder for europasaken.
Regionalt var han leder for regionalrådet for Auvergne fra 1986 til 2004 da han tapte valget. Han var også i en periode leder i partiet UDF (1988–1996). Det var i denne perioden flere muligheter for en comeback i nasjonalpolitikken som ikke realiserte seg.[trenger referanse]
Død
Giscard døde den 2. desember 2020 i Authon i departementet Loir-et-Cher av komplikasjoner forårsaket av covid-19.[24] Han ble 94 år gammel.[25][26][27] Han var blitt innlagt med en annen diagnose på Hôpital européen Georges-Pompidou i Paris 14. september og overført til et sykehus i Tours i november. Han fikk tilbringe sine siste dager på sin eiendom i Authon.
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
