Tidslinje for kjemi lister opp viktige arbeider, oppdagelser, idéer, oppfinnelser og eksperimenter som har hatt betydning for menneskehetens oppfatning av stoffenes sammensetning, og måten stoffene reagerer på med hverandre, vitenskap kjent som kjemi. Moderne kjemi regnes ofte for å ha startet med den britiske kjemikeren Robert Boyle, selv om kjemiens røtter kan spores tilbake til de tidligste opptegnelser man har for mennesket.
Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet.
Tidligere idéer har senere blitt innlemmet i moderne kjemi, og har to hovedkilder. Naturfilosofer, som Aristoteles og Demokrit, brukte deduktiv tenkning i et forsøk på å forklare verden rundt seg. Alkymister på sin side brukte eksperimentelle teknikker i et forsøk på å forlenge livet eller å utføre materialforvandlinger, som for eksempel å gjøre simpelt metall om til gull.
På 1600-tallet ble en sammenfatning av idéene fra disse to disiplinene, som er både 'deduktiv' og 'eksperimentell', til en tenkningsprosess som vi kjenner som den vitenskapelige metode. Med den vitenskapelige metode kom moderne kjemi.
Kjemi er også kjent som den sentrale vitenskap, da den er sterk påvirket, og også selv ugjør en sterk innflytelse, på andre områder innen naturvitenskap. Mange hendelser som blir betraktet som sentrale for vår moderne forståelse av kjemi, blir også betraktet som nøkkeloppdagelser innen områder som fysikk, biologi, astronomi, geologi og materialvitenskap, for å nevne noen få.[1]
Forut for innføringen av den vitenskapelige metoden og dens anvendelser innen kjemi, blir det noe kontroversielt å betrakte personene listet opp under som «kjemikere» i ordets moderne betydning. Idéene til enkelte av de store tenkerne gjør dem imidlertid verd å ta med i listen, både for de var forut for sin tid på relevante områder, og for deres brede aksept for sin tenkning.
ca 3000 f.Kr: Egyptere utfomet teorien om ogdoaden, hvorfra alt ble dannet. Dette var kaoselementene, nummerert i åtte, som eksisterte før solens skapelse.[2]
ca. 1200 f.Kr: Tapputi-Belatikallim, en parfymeprodusent og tidlig kjemiker, ble nevnt i en kileskrift i Mesopotamia.[3]
ca. 450 f.kr: Empedokles hevder at alle ting består av fire primære elementer: jord, luft, ild og vann, hvorved to aktive og motstridende krefter, kjærlighet og hat, eller affinitet og antipati, virker på disse elementene, kombinerer og skiller dem i uendelig varierte former.[4]
ca. 440 f.kr: Platon betegner 'elementer' (stoicheia) og i sin dialog Timaios, som inkluderer en diskusjon av sammensetningen av uorganiske og organiske legemer og er en rudimentær avhandling om kjemi, antar at den lille partikkelen til hvert element hadde en spesiell geometrisk form: tetraeder (ild), oktaeder (luft), ikosaeder (vann) og terning (jord).
1605: Francis Bacon utgir The Proficience and Advancement of Learning (Oversatt: dyktighet og framgang innen lærekunst), som inneholder en beskrivelse av det som senere skulle bli kjent som den vitenskapelige metode.[5]
1605: Michał Sędziwój utgir Alkymi i et nytt lys, som antyder eksistensen av «livets mat» i luft, senere kjent som oksygen.[6]
1615: Jean Beguin utgir Tyrocinium Chymicum, en tidlig utgave av en tekstbok i kjemi, hvor man også finner den første kjemiske reaksjonsligningen.[7]
1778: Antoine Lavoisier oppdager og navnsetter oksygen, og oppdager dets betydning for forbrenning.
1800: Alessandro Volta utvikler det første kjemiske batteri, noe som resulterte til etablering av elektrokjemi som subdisiplin innen kjemi.
1803: John Dalton utformer Daltons lov, som beskriver forholdet mellom gassene i en gassblanding, og partialtrykket fra de gassene som er i gassblandingen.
1805: Joseph Louis Gay-Lussac oppdager at vann består av to volumdeler hydrogen og en volumdel oksygen.
1808: John Dalton publiserer New System of Chemical Philosophy (oversatt: Nye systemer inne kjemisk filosofi), som inneholder den første vitenskapelige beskrivelsen av atomteori, og en beskrivelse av loven om multiple forhold.
1815: William Prout utformer Prouts hypotese, som sier at alle grunnstoffer er sammenklumpninger av hydrogenatomer. Tesen oppnådde en viss popularitet den nærmeste tiden etter at den ble publisert, men ble senere motbevist.
1864: Lothar Meyer utformer en tidlig utgave av et periodisk system, som inneholder 28 grunnstoffer organisert etter valensnummer.
1869: Dmitrij Mendelejev utgir det første moderne periodiske system, med 66 kjente grunnstoffer organisert etter atomvekt. Periodesystemet gjorde det mulig å forutsi egenskapene til da uoppdagede grunnstoff med rimelig nøyaktighet.
«SHiPS Resource Center || Women in Science». web.archive.org. 13. desember 2006. Archived from the original on 13. desember 2006. Besøkt 9. oktober 2020.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
Kingsley, K. Scarlett (2020). «Empedocles». I Zalta, Edward N. The Stanford Encyclopedia of Philosophy. Metaphysics Research Lab, Stanford University. Besøkt 9. oktober 2020.
«Michal Sedziwój». web.archive.org. 2. september 2006. Archived from the original on 2. september 2006. Besøkt 9. oktober 2020.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)