De fire elementer

De fire elementer viser til konseptet i antikkens Hellas om de fire stofflige bestanddelene ild (🜂), jord (🜃), luft (🜁), og vann (🜄), som alle stoffer består av ifølge Aristoteles' elementlære. Aristoteles hypotetiserte også et åndelig element, eteren, som ble til alkymistenes pneuma og kvintessensen (🜀). Disse var antatt å forklare naturen og kompleksiteten i all materie for enklere substanser.^[1][2]

De fire elementene er de fire stofflige bestanddelene ild, jord, luft og vann som alle stoffer består av ifølge Aristoteles' elementlære.

Også oldtidens kulturer i Egypt, Babylonia, Japan, Tibet, og India hadde lignende lister, tidvis refererte i lokale språk til «luft» som «vind» og det femte element som «tomrom» (vakuum). Det kinesiske Wu Xing-systemet («De fem elementene») listet tre (木 mù), ild (火 huǒ), jord (土 tǔ), metall (金 jīn), og vann (水 shuǐ), skjønt disse er beskrevet mer som energier eller overganger enn som stoffer.

I Europa overlevde nok De fire elementer som en filosofisk knagg, men middelalderens naturfilosofer - det vil si dens naturteoretikere eller vitenskapsfolk - forholdt seg bare løst til begrepene slik at middelalderen i praksis benyttet praktisk og eksperimentell observasjon for å klassifisere materialer.

Se også

• Elementærånder