Taoisme
religiøst-filosofisk system / From Wikipedia, the free encyclopedia
Taoismen, også kalt daoismen (kinesisk: 道教 eller 道家; pinyin: Dàojiào eller Dàojiā) er et religiøst-filosofisk system som anses å være utviklet fra en spesiell forståelse av Tao (道), som man primært finner nedfelt i verkene til de kinesiske vismenn Laozi og Zhuangzi.
Taoismen er en av de tre store religiøse tradisjoner som har formet kinesisk kultur i de siste 2-3000 år. Dens åndelige ideal er forankret i en mytisk fortid da folk levde i enkelhet, i nær kontakt med naturen og uten de kompliserte problemer forbundet med politiske statsdannelser, definerte moralforskrifter og offentlige institusjoner.
Det taoistiske livsidealet er dermed forbundet med barnets væremåte slik det er preget av en åpen og positiv holdning til tilværelsen i glede og spontanitet. Man kan endog si at taoismen verdsetter en viss form for «anarkistisk» tilværelse. Idealtilstanden er den kaotiske fortid, den primordiale enhet som det ordnede og strukturerte samfunn har utviklet seg fra og senere forlatt. Taoistene henviser derfor ofte til naturen som et ideal for menneskelivet og den taoistiske vismann er den som unngår sosiale konvensjoner, etablerte moralske verdier og et sosialt og politisk forpliktende liv.
Det har derfor vært vanlig å kontrastere taoismen med konfusianismens vekt på individuell pliktmoral, ordnede samfunnsstrukturer og pragmatisk livsorientering. Taoismen på sin side er kjennetegnet av en åpen holdning til metafysikk og mystikk, samt mystiske og okkulte riter. Som sådan har taoismen fungert som en formidler mellom den mer offisielle konfusianske religionen og den folkelige religiøse praksis.