Slaget ved Ethandun i 878 sto mellom en hær fra det angelsaksiske kongeriket Wessex under Alfred og en norrøn hær, kalt for den store hedenske hæren, som ble ledet av Guthrum. Detaljene for denne hendelsen er sparsommelige: det skjedde på en dato mellom den 6. og 12. mai 878, og de primære kildene lokaliserer slagstedet som «Ethandun» eller «Ethandune». Dette stedet er ikke nøyaktig identifisert; forskere har fremmet både nær landsbyen Edington i dagens Wiltshire (mest sannsynlig) eller nær Eddington i Somerset som muligheter. Slaget endte med angelsaksisk seier, og førte til at Wedmoretraktaten, som fastsatte grensene for Danelagen, ble inngått senere det samme året.
| Slaget ved Ethandun | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Wessex og Dangelagen | |||||||
 Minnestein for slaget ved Ethandun reist i 2000 nær Bratton Castle | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Angelsaksere | Daner | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Alfred av England | Guthrum | ||||||
| Styrker | |||||||
| Ukjent | Ukjent | ||||||
| Tap | |||||||
| Ukjent | Ukjent | ||||||
Hendelser før slaget
Det første vikingangrep på angelsaksiske England er antatt å ha skjedd en gang mellom 786 og 802 ved Portland i kongeriket Wessex da tre norrøne skip fra antagelig det som i dag er Norge ankom og folkene om bord drepte Beorhtriks reeve.[1] I en annen ende av landet, i kongedømmet Northumbria, ble den hellige øya Lindisfarne angrepet og herjet i 793.[2] Etter Lindisfarne skjedde angrep langs kysten av England mer sporadisk fram til 830-tallet da angrepene ble mer vedvarende.[3] I 835 herjet «hedenske menn» Sheppey, i 836 gikk Egbert av Wessex inn i et slag med en hær fra trettifem skip ved Carhampton,[3] og i 838 møtte han en kombinert hær av norrøne vikinger og korniske krigere ved Hingston Down i Cornwall.[3]
Angrepene fortsatte og med hvert år ble de mer og mer omfattende.[3] Vinteren 865-866 eskalerte det ytterligere med ankomsten av hva som vestsakserne kalte for «den store hedenske hæren».[3] Krønikene forteller ikke om størrelsen på denne hæren, men moderne beregninger har foreslått mellom fem hundre og tusen menn.[4] Det ble sagt at hæren var ledet av brødrene Ivar Beinlause, Ubba Ragnarsson, og Halvdan Ragnarsson.[4] Hva som skilte denne hæren fra tidligere vikingangrep var dens hensikt. Dens ankomst innebar «et nytt stadium, en av erobring og bosettelse.»[5] Ved 870 hadde nordboerne erobret de angelsaksiske kongerikene Deira og East Anglia, og i 871 angrep de Wessex. Av ni slag som er omtalt i Den angelsaksiske krønike for dette året, var det kun ett som ble vunnet vestsakserne; men i dette året døde Æthelred av Wessex i slaget ved Merton, og han ble etterfulgt av sin bror Alfred.[6]
Kongedømmet Mercia brøt sammen ved 874, og samtidig fraksjonerte også den hedenske hæren. Halvdan dro tilbake til Deira og kjempet mot piktere og Strathclyde for å sikre sitt eget rike i nord.[7] Hans hær slo leir der og han er ikke nevnt etter 876 da danene «var opptatt med å pløye og skaffe seg et levebrød for seg selv.»[7] Guthrum, sammen med to andre navnløse konger eller høvdinger, «dro mot Cambridge i East Anglia».[7] Han gjorde flere angrep på Wessex fra og med 875, og i det siste angrepet klarte han nær å ta Alfred til fange i hans vinterfestning ved Chippenham.[7] Ved 878 hadde danene kontrollen over det østlige og nordøstlige delen av England, og deres nederlag i slaget ved Ashdown i 871 hadde førte til et opphold, men stoppet ikke danenes videre frammarsj. Alfred hadde tilbrakt vinteren før slaget ved Edington i myrlandet i Athelney (dagens distrikt Sedgemoor i Somerset) da det ulendte terrenget her ga ham naturlig beskyttelse. Våren 878 samlet han sine vestsaksiske styrker og marsjerte mot Edington hvor han møtte danene, ledet av Guthrum, i slag.[8]
Alfreds posisjon før slaget
Guthrum og hans menn benyttet den vanlige danske strategien med å okkupere en befestet by og deretter vente på en «fredsavtale» som involverte penger for at de ga et løfte om forlate området umiddelbart. Alfred fulgte etter den danske hæren og forsøkte å forhindre mer skade enn hva som allerede hadde skjedd. Det begynte i 875 da Guthrums krigere «unngikk vestsaksernes hær og gikk inn i Wareham.»[9] Deretter ga danene gisler og sverget på å forlate og overlate landet til Alfred, som betalte dem av.[10] Danene dro øyeblikkelig videre til Exeter, det vil si at de trengte seg enda dypere inn i Alfreds rike, og hvor de høsten 877 inngikk ytterligere en «fredsavtale» med Alfred,[9] hvor betingelsene (igjen) var å forlate hans kongerike og ikke komme tilbake.[11] De holdt dette løftet og tilbrakte resten av 877 i Gloucester.[11] Alfred tilbrakte julen i Chippenham, rundt 48 km unna Gloucester. Danene gikk til angrep «midtvinteren etter tolvte juledag»,[9] antagelig i løpet av natten den 6. og 7. januar 878. De erobret Chippenham og tvang Alfred på flukt «med en liten styrke» inn i villmarken.[9] Det er til denne perioden at fortellingen om kong Alfred brente kakene tilhører.[12]
Alfred synes på denne tiden å ha forsøkt uten hell å forfølge danene rundt i Wessex mens danene var i en posisjon som passet dem godt. Den angelsaksiske krønike forsøkte å formidle inntrykket at Alfred hadde initiativet; det er «en mild krønike som lakonisk lister bevegelsene til de danske seierherrene mens den på samme tid med dårlig oppriktighet strevde med å gi inntrykket at Alfred hadde kontroll.»[10] Selv om Alfred hadde nådd fram til den danske styrken er det usannsynlig om at han kunne ha oppnådde noe. Det faktum at hans hær ikke kunne forsvare det befestede Chippenham selv i «en tidsalder ... som ennå var uvant i beleiringskrig»[11] innebar at det var en stor tvil på dens evne til å beseire danene på en åpne mark, uten støtte fra befestninger. Det var lite som Alfred kunne gjøre med den danske trussel mellom 875 og slutten av 877, bortsett fra å betale fienden til å trekke seg tilbake.
Slaget
Alfreds svært vanskelig posisjon var enda mer kritisk etter angrepet tolvte juledag. Med en liten gruppe soldater, en fraksjon av hans hær ved Chippenham, hadde Alfred ikke noe håp om å gjenerobre byen fra danene, som i tidligere slag (eksempelvis ved Reading i 871) vist gode evner i å forsvare befestede posisjoner.[6] Isteden trakk han seg sørover, forberedte seg selv og sine soldater for ytterligere et slag, og beseiret deretter Guthrum og hans hær. Det første som kan leses om Alfred etter katastrofen ved Chippenham er at i tiden rundt påske bygde han en festning ved Athelney.[14][15] I den sjuende uka etter påske, eller mellom 4. og 7. mai,[16] sendte Alfred ved Ecgbryhtesstan («Egberts stein») bud på folk for å samles til hans hær. Mange av mennene i grevskapene rundt, Somerset, Wiltshire, og Hampshire, som ikke allerede hadde flyktet til ham der.[14] Den neste dagen bevegde Alfreds hær seg mot Iley Oak, og dagen etter videre til Ethandun.[14][15][17] Der, ved en ikke fastlagt dato mellom 6. og 12. mai,[18] møtte de danene. I henhold til Assers biografi Livet til kong Alfred:
Kjempet med villskap, dannet en tett skjoldmur mot hele hæren til hedningene, og strevde lenge og tappert ... til sist fikk han [Alfred] seieren. Han ødela hedningene med mange drap, og rappet de som flyktet, han forfulgte dem så langt som til festningen.[15]
Etter seieren og etter at danene hadde søkt tilflukt i festningen, fjernet vestsakserne all maten som danene kunne forsøke å ta ved en utflukt, og ventet.[15] Etter to uker søkte de sultende danene om fred, ga Alfred som tidligere «foreløpige gisler og høytidelige eder om at de ville forlate hans kongerike øyeblikkelig,» men i tillegg ble det lovt at Guthrum skulle la seg døpe.[14] Hovedforskjellen mellom denne enigheten og avtalene ved Wareham og Exeter var at Alfred hadde avgjørende beseiret danene ved Edington framfor kun å ha stoppet dem, og det syntes derfor mer enn sannsynlig at danene ville være tvunget til å holde sin del av avtalen.
Den fremste årsaken for Alfreds seier var antagelig den relative størrelsen på de to hærene. Mennene fra selv et shire kunne være en formidabel kampstyrke, slik mennene fra Devon viste i det samme året da de beseiret en hær ledet av Ubbe Ragnarsson i slaget ved Cynwit.[15] I tillegg hadde Guthrum i 875 mistet støtten fra andre danske høvdinger, inkludert Ivar og Ubbe. Ytterligere danske styrker hadde bosatt seg på landet før Guthrum angrep Wessex: i East Anglia, og i Mercia mellom avtalene ved Exeter og angrepet på Chippenham; mange andre hadde omkommet i en storm utenfor Swanage i 876-877 da etter sigende hele 120 skip skal ha gått under.[16] Indre strid og uenighet truet også å ødelegge samholdet til danene, og de trengt tid for reorganisere seg. Til lykke for Wessex greide de ikke å bruke den tiden de hadde effektivt.
Lokaliseringen av slaget
De fremste kildene for lokaliseringen av slaget er Assers Livet til kong Alfred, som navngir slagmarken som «Ethandun» og Den angelsaksiske krønike som kaller stedet for «Eðandune». Krøniken ble satt sammen under Alfreds egen tid, og er således en samtidig opptegnelse.[19] Det er antatt at Assers biografi ble opprinnelig skrevet i 893; imidlertid er det intet samtidig manuskript som har overlevd.[20] En versjon av Livet til kong Alfred ble skrevet en gang rundt 1000, kjent som Cotton Otho A. xii, og overlevde fram til 1731 da det gikk tapt i en brann. Før det ble ødelagt hadde denne versjon blitt skrevet av og kommentert; det er denne transkripsjonen som moderne oversettelser er basert på.[20] Et annet problem er at en del forskere har fremmet at Assers tekst er en forfalskning.[21]
Lokaliseringen av slaget har generelt blitt akseptert blant de fleste av dagens historikere av perioden til Edington, i nærheten av Westbury i grevskapet Wiltshire.[22] Imidlertid har lokaliseringen blitt heftig diskutert av fortidsminnegranskere opp gjennom århundrene.[22] I 1904 analyserte William Henry Stevenson mulige steder og uttalte at «Så langt er det ingenting som beviser identiteten til dette Eðandune (navnet oppgitt i Den angelsaksiske krønike) med Edington», men la til at «det kan være liten grunn til å betvile det.»[23][24]
Grunnen til å støtte Eðandune fra Den angelsaksiske krønike og Ethandun hos Asser til å være Edington i Wiltshire er avledet fra en rekke informasjoner fra ulike middelaldermanuskripter.[20][23] Edington i Wiltshire er kjent for å ha vært en del av familieeiendommen til Alfred.[20] Han etterlot et gods kalt Eðandune til sin hustru i sitt testamente.[25] Et charter nedtegnet et møte for kongens råd ved Eðandun, skjønt en senere skriver har kommentert dette med Eðandune.[24][26] I 968 hadde et hadde charter nedtegnet at kong Edgar hadde bevilget land ved Edyndon til klosteret Romsey Abbey.[27] Domesday Book (1086) har et oppslag for Romsey Abbey hvor det oppgis at det holder land ved Edendone (Wilt'schire) på tiden til Edvard Bekjenneren, og også i 1086, og dette er kjent for å være i Edington, Wiltshire.[28]
Alternativer til Edington, Wiltshire, har vært foreslått siden middelalderen. Tudorhistorikeren Polydore Vergil synes å ha lest feil i gamle tekster for lokaliseringen av slaget da han plasserte det ved Abyndoniam (Abingdon) framfor Edington.[29][30] På 1800-tallet var det en fornyet interesse for middelalderhistorie og kong Alfred ble sett på som stor engelsk helt (og det var i denne tiden han fikk tilnavnet «den store»).[31] Selv om de fleste tidlige historikere hadde plassert slaget ved Edington i Wiltshire, var det betydelig interesse i emnet til å oppmuntre fortidsminnegranskere til å grave opp steder tilknyttet Alfred og forslå alternativer for slagets lokalisering.[32][33] Argumentene for alternative steder var generelt basert på navn og navnlikhet, skjønt med den store interessen for alt som var assosiert med Alfred på 1800-tallet, kunne ethvert sted som hadde en tilknytning være sikret et stort antall av besøkende og interesserte, noe som også var drivkraften for å finne en forbindelse.[33][34]
| En del alternative forslag for lokaliseringen av slaget, ved forfatter | ||
| Forfatter | År | Lokalisering av Ethandun |
|---|---|---|
| Daniel Lysons | 1806 | Eddington, Berkshire[35] |
| J. Whitaker | 1809 | Slaughterford, Wiltshire[36] |
| J. M. Moffat | 1834 | 'Woeful Danes', Michinhampton, Gloucestershire[37] |
| J. Thurnham | 1857 | West Yatton, Wiltshire[38] |
| G. Poulett Scrope | 1858 | Etton-Down, Yatton, Wiltshire[39] |
| W. H. P. Greswell | 1910 | Edington, Somerset[40] |
| Albany Major | 1913 | Edington, Somerset[41] |
Konsekvenser
Tre uker etter slaget ble Guthrum døpt som kristen ved Aller med Alfred selv som sin fadder.[19][42] Det er mulig at tvunget kristen dåp var et forsøk fra Alfred til stenge Guthrum inne i en kristen moralsk lov i håp om at det ville sikre seg at danene ville overholde de avtalene de inngikk. Den konverterte Guthrum tok dåpsnavnet Athelstan.[43]
Under vilkårene av avtalen ved Wedmore var det et krav at den døpte Guthrum forlot Wessex og dro tilbake til East Anglia. Følgelig forlot den danske hæren Chippenham i 879 og dro til Cirencester hvor de værende det neste året.[44] Året deretter dro hæren til East Anglia hvor de bosatte seg.[45]
Også i 879, i henhold til Asser, seilte enda en vikinghær opp elven Themsen og slo vinterleir ved Fulham.[46] I løpet av de neste få årene hadde denne hæren flere konfrontasjoner med Alfreds styrker. Imidlertid greide Alfred å slå tilbake denne trusselen ved reformere sitt militære og opprette et system med befestede byer, kjent som burgher eller burher.[43] Se artikkel Borg.
Asser rapporterte for året 885 at den vikinghæren som hadde slått seg ned i East Anglia hadde brutt «på det mest uforskammede vis» den fred de hadde inngått med Alfred, skjønt Guthrum er ikke nevnt i denne forbindelse.[47] Guthrum styrte som konge i East Anglia fram til sin død i 890, og selv om denne perioden ikke alltid var fredfylt, ble han ikke betraktet som en trussel.[43][48]
En avtale mellom Alfred og Guthrum i 886 definerte grensene mellom deres riker. Kongeriket Mercia ble delt opp. En del gikk inn i Alfreds Wessex og den andre delen til Guthrums East Anglia.[49] Avtalen definerte også de sosiale samfunnsklassene i danske East Anglia og deres tilsvarighet i Wessex. Den forsøkte å opprette et rammeverk som ville minske konflikter og regulere handelen mellom de to folkene, danene og vestsakserne.[50] Det er ikke klart hvor alvorlig Guthrum tok sin konvertering til kristendommen, men han var den første av de danske herskerne av de engelske kongerikene som preget mynter etter Alfreds modell under hans dåpsnavn Athelstan. Ved slutten av 800-tallet preget alle de anglo-danske herskerne mynter. Ved 900-tallet hadde den angelsaksiske modellen for kongedømme blitt gjennomgående akseptert og tilpasset av de anglo-danske herskerne.[50]
Etter Guthrums nederlag i slaget ved Edington førte Alfreds reformer av de militære forpliktelsene i Wessex til at det ble økende vanskelig for vikinger å herje der. Ved 896 ga vikingene stort opp, og en del slo seg ned i East Anglia mens dro til Northumbria. Det var under Alfred at trusselen fra vikingene ble demmet opp. Imidlertid førte dette militærsystemet og Burghal Hidage (tretti befestede byer) innført av Edvard den eldre til at Alfreds etterkommere kunne gjenerobre kontrollen som danene hadde over nordlige England.[51][52]
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
