Slaget om Frankrike
den tyske invasjonen av Frankrike / From Wikipedia, the free encyclopedia
Slaget om Frankrike var Tysklands invasjon i 1940 av Luxembourg, Nederland, Belgia og Frankrike under den andre verdenskrig. Bakgrunnen var krigserklæringen fra Storbritannia og Frankrike, året før, grunnet den tysk-sovjetiske invasjonen av Polen 1. september 1939. Frem til det tyske angrepet var det knapt noen kamphandlinger på bakken, i samtid og ettertid kjent som The Phoney War («den falske krigen»).
Slaget om Frankrike | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Andre verdenskrig | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Frankrike Storbritannia Canada Tsjekkoslovakia Polen Belgia Nederland Luxembourg | Tyskland Italia | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Maurice Gamelin Maxime Weygand Lord Gort (BEF) | Gerd v. Rundstedt Fedor von Bock W. R. von Leeb | ||||||
Styrker | |||||||
136[2]/ 151[3] divisjoner 11 200[4]/ 14 000[3] kanoner[note 1] 2900[5]/ 4204[3] stridsvogner 1286 + 416[6]/ 4469-1453[3] fly Alpene - Frankrike 3 divisjoner[7] | 135 divisjoner[8][3] 7710[9]/ 7378[3] kanoner 2445[10]/ 2439[3] stridsvogner 3530[11]/ 3578-2589[3] fly Alpene, Italia 22 divisjoner[12] | ||||||
Tap | |||||||
1 749 stridsvogner[13] 892 + 1 029 fly[14] 135 000 døde[15] 1 200 000 fanget[16] | 714 stridsvogner[17] 1 236 fly[17] 49 000 døde[17] |
Den tyske invasjonen begynte 10. mai 1940 og besto av to adskilte faser. I den første fasen angrep tyske styrker Luxembourg, Nederland og Belgia, mens den tyske hovedstyrken rykket frem mot Frankrike gjennom Ardennene. Hensikten var å avskjære og omringe styrkene til de allierte, som beveget seg nord-østover for å møte tyske styrker i Belgia og Nederland. Den tyske planen lyktes. Nederland og Belgia kapitulerte, mens franske og britiske styrker i Belgia og Nord-Frankrike ble omringet. Mesteparten av den britiske ekspedisjonsstyrken (BEF) unnslapp tysk fangenskap ved evakueringen fra Dunkerque i slutten av mai og begynnelsen av juni 1940..
I den andre fasen, med start 5. juni, angrep de tyske styrkene videre sydover i Frankrike. Den franske regjeringen flyktet til Bordeaux, og Paris ble erklært åpen by. Frankrike kapitulerte den 25. juni, og den tredje franske republikk ble erstattet av Vichy-regimet. For Tyskland var det en stor seier, og for de allierte var det et tilsvarende stort tap. Diktatoren Adolf Hitler og hans regime fikk en popularitet internt i Tyskland som aldri senere ble overgått. Etter Frankrikes kapitulasjon var Tysklands eneste reelle gjenståennde krigførende motstander Storbritannia. Frankrike ble delt inn i en tysk okkupasjonssone i nord og vest, en liten sone i sørøst som ble annektert av Italia, og en stor restdel under Vichy-regimet som samarbeidet med aksemaktene. Under felttoget begikk Wehrmacht en rekke brudd på krigens lover, fremst av de forbrytelse mot freden ved angrep på de nøytrale landene Luxembourg, Nederland og Belgia. Tyske styrker drepte også tusenvis av krigsfanger, særlig var franske fargede fanger utsatt.
For franskmenn var nederlaget et sjokk, og krigen førte til mellom 6–8 millioner interne flyktninger. Ulike deler av samfunnet beskyldte hverandre for å ha forårsaket tapet, et gjennomgående tema var at landets innbyggere og institusjoner var blitt dekadant. Knapt noen, hverken i Frankrike eller andre land, forventet nederlaget, selv store deler av den tyske generalstaben var skeptisk til angrepsplanen. Frankrikes kapitulasjon anses av mange historikere som et vendepunkt i det 20. århundre. En opprinnelig europeisk konflikt utviklet seg, grunnet Frankrikes fall, til en verdensomfattende krig. Frankrike var under tysk kontroll til etter invasjonen i Normandie og invasjonen av Sør-Frankrike i 1944, mens Luxembourg, Belgia og Nederland ble befridd sent i 1944 og 1945. Etter fredslutningen i 1945 bidro erfaringene fra nederlaget til Frankrikes langvarige kamp for å beholde sine kolonier, men de ledet også til franske atomvåpen (force de frappe), tysk-fransk tilnærming og grunnlaget for det som i dag er Den europeiske union (EU).