Evakueringen fra Dunkerque
evakuering av allierte soldater fra Dunkerque, i Frankrike, slutten av mai og begynnelsen av juni 1940 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Evakueringen fra Dunkerque (engelsk kodenavn: Operation Dynamo), var evakueringen av mer enn 338 000 allierte soldater under den andre verdenskrig fra strendene og havnen i Dunkerque (engelsk: Dunkirk) i nordlige Frankrike, rundt 10 km fra den belgiske grensen, mellom 26. mai og 4. juni 1940. Operasjonen begynte etter at et stort antall belgiske, britiske og franske tropper ble avskåret og omringet av tyske tropper under det seks uker lange slaget om Frankrike.
Etter at Nazi-Tyskland invaderte Polen i september 1939, erklærte Frankrike og Storbritannia krig mot Tyskland og innførte en økonomisk blokade. Den britiske ekspedisjonsstyrken (BEF) ble sendt for å hjelpe til med å forsvare Frankrike. Etter «liksomkrigen» fra oktober 1939 til april 1940 ble Belgia, Nederland og Frankrike invadert den 10. mai 1940. Tre tyske panserkorps angrep gjennom Ardennene og kjørte nordvestover til Den engelske kanal. Innen 21. mai hadde tyske styrker omringet den britiske ekspedisjonsstyrken, restene av de belgiske styrkene og tre franske hærer langs den nordlige kysten av Frankrike. Kommandant av BEF, general John Vereker, lord Gort, innså umiddelbart at evakuering over kanalen var en eneste løsningen, og begynte å planlegge en tilbaketrekning til Dunkerque, den nærmeste gode havnen.
Senere den 23. mai ble det gitt en stansordre av generaloberst Gerd von Rundstedt, sjef for armégruppe A. Adolf Hitler godkjente denne ordren dagen etter, og fikk den tyske overkommandoen til å sende bekreftelse til fronten. Ved å angripe den omringende ekspedisjonsstyrken, ble franske og belgiske hærstyrkene overlatt til Luftwaffe inntil ordren ble opphevet 26. mai. Det ga de allierte styrkene tid til å konstruere defensive forsvarsverker og trekke tilbake et stort antall tropper for å utkjempe slaget om Dunkerque. Fra 28. til 31. mai, under [beleiringen av Lille, kjempet de resterende 40 000 mennene fra den franske førstearméen et nederlagsdømt slag mot syv tyske divisjoner, deriblant tre panserdivisjoner, for å gi mer tid til evakueringen av Dunkerque.
Den første dagen ble bare 7 669 allierte soldater evakuert, men ved slutten av den åttende dagen hadde 338 226 blitt reddet av en raskt samlet flåte på over 800 fartøyer. Mange tropper var i stand til å gå om bord fra havnens beskyttende molo på 39 britiske destroyere, fire kanadiske destroyere,[1] minst tre franske destroyere og en rekke sivile handelsskip. Andre måtte vasse ut fra strendene og vente i timevis i skulderdypt vann. Noen ble ferget til de større skipene av det som ble kjent som «de små skipene i Dunkerque»,[2] en flotilje av hundrevis av handelsskip, fiskebåter, lystfartøyer, yachter og livbåter som hadde seilt over fra England for å redde flest mulig. Den britiske ekspedisjonsstyrken tapte rundt 68 000 soldater under den franske kampanjen og måtte etterlate nesten alle stridsvognene, kjøretøyene og annet utstyret. I sin tale «Vi skal slåss på strendene» den 4. juni til Underhuset kalte den britiske statsministeren Winston Churchill hendelsen «en kolossal militær katastrofe», og sa at «hele roten og kjernen og hjernen til den britiske hæren» hadde blitt strandet i Dunkerque og så ut til å ha omkomme eller bli tatt til fange.[3] Han hyllet deres redning som et «befrielsesmirakel».[4] Churchill minnet også landet om at «vi må være veldig forsiktige med å ikke tildele denne befrielsen egenskapene til en seier. Kriger vinnes ikke ved evakueringer.»[5]