Samisk historie i tidlig moderne tid
From Wikipedia, the free encyclopedia
Samisk historie i tidlig moderne tid handler her om tiden fra 1500 til 1800. I første del av denne perioden dreide statenes rivaliseringer på Nordkalotten seg ikke bare om skatter og kontroll med handelen, først og fremst med samene, men om storpolitikk og strategier mellom statene. Sverige og Danmark-Norge kjempet om territorier og handelsveier. Sverige følte seg omringet av Danmark-Norge, som hadde besatt Skåne og Halland, og som dermed kontrollerte skipsfarten gjennom Øresund og delvis Østersjøen. I nord hadde Danmark-Norge også kontroll over sjøtrafikken via Norskehavet mot Kola og Kvitsjøen. Sverige så en mulighet for å få etablert en korridor nordover mot Nordishavet, dermed ble det ført kriger mellom landene for å få kontroll over Nord-Norge.
Nasjonalstatene i Norden økte sine ambisjoner for kolonisering i de samiske områdene gjennom 1600-tallet. Samer og andre minoritetsgrupper hadde lite å stille opp mot statene og kirkens krav om bekjennelse til protestantismen, rettssystem og pengeøkonomi, samt dele land med et økende antall nybyggere. Etter en rekke stridigheter og kriger kom den endelig avslutningen etter freden i Roskilde i 1658. Sverige fikk med fredsslutningen fri tilgang til verdenshavene ved at hele kysten fra Svinesund til Øresund, og rundt Skåne, ble svensk territorium. Med denne avklaringen mistet Sverige interessen for territorium i Nord-Norge. I 1751 ble det også enighet om en eksakt grenselinje mellom Norge og Sverige. Til grenseavtalen var det et tillegg, kjent som Lappekodisillen der samenes rett til blant annet grensepasseringer med reinflokker ble tillatt.
Lenge før 1500 hadde samene brukt reinsdyr til mat, tamme rein ble brukt til å lokke til seg villrein under jakt, til transport og for melking. Rundt 1500-tallet, eller tidligere, mener mange historikere at samene gikk over til mer spesialisert og intenst husdyrhold, kalt pastoralisme. Da fikk de store reinflokker for å produsere melk, kjøtt og blod. Utover på 1700-tallet skjedde enda en ny utvikling, med storproduksjon av reinkjøtt for salg. Besetningen kunne da bestå av flere hundre eller noen tusen rein. Melking tok slutt i dette stadiet. I Finnmark utviklet dette seg til en driftform der samene flytter reinflokkene ut mot kysten på våren hvor de blir hele sommeren. De svenske fjellsamene flyttet mellom skoglandet i øst til fjellområdene mot vest på våren. Senere på sommeren flyttet de reinene helt ut til øyene på Norskekysten. Utpå høsten gikk trekkene motsatt retning.
I fjorddistriktene i Nord-Norge holdt sjøfinner til, eller sjøsamer som de senere ble kaldt. Sjøsamene drev stort sett med de samme næringsveier som sine norske naboer. De kombinerte reindrift, reinsdyrjakt, fiske på havet og jakt på sel, hval og hvalross, samt jordbruk. På 1700-tallet begynner bestanden av villrein å avta, og fra da av begynner mange sjøsamer med gårdsdrift. I Finnmark kombinerer mange sjøsamer fiske og jordbruk helt opp til 1900-tallet. Sjøsamene hadde hatt oppgangstid gjennom hele 1500-tallet, men det gikk ikke like bra senere for dem. De ble aldri «formuende» som mange av reinsamene ble i løpet av 1600-tallet. I det store og hele ble mange samer fattige, og i Sverige graderte skattesatsene samene i kategoriene fjell-, skogs- og fattiglapper.