Samer
innfødt finsk-ugrisk folkeslag i det arktiske området Sápmi From Wikipedia, the free encyclopedia
innfødt finsk-ugrisk folkeslag i det arktiske området Sápmi From Wikipedia, the free encyclopedia
Samer (nordsamisk: Sámit) er en folkegruppe tradisjonelt bosatt fra Hedmark i sør til Kola-halvøya i øst, med et kjerneområde i de indre delene av Nordkalotten og fjordstrøkene i Nord-Norge. Tradisjonelle samiske leveveier inkluderer reindrift og kombinasjon av småbruk og fiske, men utøves i dag kun av et mindretall. Samene anses som en urbefolkning av norske myndigheter.[1]
 | Forbedringspotensial: Denne artikkelen har forbedringspotensial. Mangler som har blitt anført: Avsnittet om «Historie» handler mest om forholdet mellom samene og statene, men sier lite om endringene i det samiske næringsgrunnlaget; fra jeger til gjeter. Samisk arkeologi nevnes bare i forbifarten. |
| Samer | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Antall | |||
| () | |||
| Områder med stor befolkning | |||
 Norge |
40,000–60,000[trenger referanse] | ||
 Sverige |
15,000–36,000[trenger referanse] | ||
 Finland |
7,000[trenger referanse] | ||
 Russland |
1,800[trenger referanse] | ||
| Språk | |||
| samiske språk | |||
| Religion | |||
| læstadianisme, ortodoks, sjamanisme | |||
Det er vanskelig å si hvor mange samer det finnes, i og med at det bare er Russland og dels Finland som fører statistikk over slike spørsmål. Et sannsynlig anslag er mellom 50.000-80.000[2] (1 771 i Russland[3], 7 000 i Finland, 17 000 i Sverige og 40 000 i Norge). I underkant av en tredel av disse snakker samisk (15 000 i Norge, 3 000 i Sverige, 2 000 i Finland og 500 i Russland).[4]
Samenes nasjon er kjent som Sameland (nordsamisk Sápmi, lulesamisk Sábme, sørsamisk Saepmie).
Betegnelsen same er den skandinaviske formen av det samiske ordet sápmi (nordsamisk) eller saemie (sørsamisk), som viser til både område, befolkning og språk. Etnonymet er lånt fra urbaltisk *žeme, «land», til urfinsk/ursamisk *šämä, og deretter endret til sápmi via regulære lydoverganger. Formene sápmi, sábme, sábmelasj og saemie er etnonymer (folkets navn på seg selv).
Da samene senere kom i kontakt med germanske folkeslag ble de kalt finner av nordmennene, og lapper av andre, og språket ble kalt finsk og lappisk. Ordene «lapp» og «finn» oppfattes i dag ofte som nedsettende,[5] og derfor har de siste tredve årene etnonymene same og samisk stort sett tatt over for de gamle betegnelsene i Norge. Internasjonalt er «lapp» fortsatt noe brukt.
Utdypende artikkel: Samisk historie
Utdypende artikkel: Samenes forhistorie
De første menneskene kom til Nord-Skandinavia for 12 000 år siden.[trenger referanse] Om samene er etterkommere av disse menneskene vet vi ikke, men det er ikke noe som tyder på diskontinuitet i det arkeologiske materialet fra samisk jernalder til yngre steinalder og fra yngre steinalder til eldre steinalder.[trenger referanse] Samene skiller seg også genetisk fra de andre europeerne, også fra finnene, som de språklig sett er nært i slekt med.[trenger referanse] Sannsynligvis skiftet innbyggerne i dette området språk, det uralske urspråket har sannsynligvis oppstått for 6000 år siden, og språkskiftet til samisk må altså være yngre.[trenger referanse] Dette språkskiftet er datert til ha skjedd i løpet av jernalderen.[trenger referanse] Det språklige skillet mellom nordlig og sørlig vest-uralsk, det vil si mellom samisk og Østersjøfinske språk oppsto senere, med germansk og baltisk påvirkning i sør, for mellom 3000 og 3500 år siden.[trenger referanse] Resultatet av denne «baltifiserte samisken» ble altså østersjøfinsk. Etnonymet same, som er det samme som både suomi og häme, oppstod i denne konktaktprosessen, som et lån fra baltisk.[trenger referanse]
Det var samiske bosetninger på Nordkalotten før dannelsen av statene Finland, Norge, Russland og Sverige. Siden samiske bosetningsområder ble innlemmet i alle fire statene vil samene regnes som urfolk i hver stat. Men det er kun Norge som har anerkjent samene som urbefolkning (etter ratifiseringen av ILOs konvensjon nr. 169). Urfolk vil i norsk sammenheng si en gruppe (samer) som har tilknytning til en geografisk region fra før de nåværende statsgrenser ble fastlagt i det aktuelle området på 1600- og 1700-tallet, og som har beholdt alle, eller noen, av sine sosiale, kulturelle og politiske institusjoner.[6]
Det er mange ord (substrat) i samiske som kommer fra det utdødde paleo-europeiske språket.[trenger referanse] Dette språket kan ha blitt brukt av samenes forfedre helt til år 500 etter vår tidsregning.[trenger referanse] Det er påvist at ordene konsentrerer seg om bestemte områder som topografi, biologi og begreper og tanker innen kultur.[trenger referanse] Det er for eksempel mye mer ord fra paleo-europeiske for jakt og fiske; enn det er tilsvarende lånord av uralsk opprinnelse i samisk.[trenger referanse] Det er en betydelig mengde navn på topografi som er uforståelige på moderne samisk.[trenger referanse] Vi vet ikke om det paleo-europeiske språket var beslektet med uralsk, men ingenting tyder på dette.[7] Ante Aikio mente det trolig var en betydelig kulturell kontinuitet mellom de tidligste jegerne, fangstfolket og de moderne samene.[7][8]
Det er i hovedsak den nordsamiske befolkningen i Sverige, Finland og Norge, og den østsamiske befolkningen i Finland og Russland som har blitt analysert. Det er avdekket variasjoner mellom disse, men alle har i stor grad felles opphav.[trenger referanse] Det er blitt forsket på mitokondrielt DNA (mtDNA), Y-kromosomer, X-kromosomer og kromosomer som ikke er kjønnskromosomer (autosomale markører).
Forskningen indikerer at 95,6 % av samisk kvinnelig mtDNA er av europeisk opphav og trolig kom fra Den iberiske halvøya, mens 4,4 % er av sibirsk-asiatisk opphav.[9] Det er også påvist 9.000 år gammelt mtDNA-slektskap med de nordafrikanske berberne.[10] På basis av varians: er det anslått at de to dominerende mtDNA-gruppene har en alder på mellom 5.000 og 10.500 år.[11][9]
Samisk mannlig Y-DNA indikerer at 29,8 % kommer fra Den iberiske halvøya og 58,2 % fra Øst-Europa.[9] De genetiske migrasjonsrutene er i samsvar med de rekonstruerte spredningene av de steinaldergruppene Ahrensburgkulturen- og stridsøkskulturen.[9] Den autosomale DNA-forskningen viser at samene ikke har nære slektninger i noen befolkninger.[9] De skilte lag med dagens europeiske befolkning for ca. 10.000 år siden.[12]
Samenes nærmeste genetiske slektninger er finnene, trolig etter nyere tids immigrasjon inn i de samiske områdene. Spesielt i Nord-Finland ble den tidlige samiske befolkningen assimilert i den øvrige finske befolkningen.[13] Samene er ikke mer beslektet med de sibirske og mongolske befolkningene enn den øvrige europeiske befolkningen.[14] Dette er i kontrast til den klassiske oppfatningen om at samene er et sibirsk folkeslag.[trenger referanse] Den genetiske avstanden til andre folkegrupper kommer trolig av betydelig grunnleggereffekt og genetisk drift som følge av lang isolasjon og liten, spredt befolkning.[trenger referanse]
Dana Kristjanson med flere publiserte i 2022 en undersøkelse av mitokondrielt DNA og fant at haplotype U5b1b1a3 kun finnes hos personer som identifiseres som samer. Forskerne anslår at denne mutasjonen dukket opp omkring starten på vår tidsregning. Den skiller seg fra U5b1b1a som også finnes hos en god del finske personer, og dukket opp omkring 2000 år før vår tidsregning.[15]
Den eldste skriftlige kilden om samene er fra år 98 e.Kr. Da skriver den romerske historikeren Tacitus om folket fenni.
De fleste av antikkens og middelalderens lærde som skriver om Skandinavia, nevner disse «fenni», «finnoi», «finnas» eller «skridfinnar» (geografen Klaudios Ptolemaios i 2. årh., historikerne Prokopios og Jordanes rundt 550, Varnefrid eller Paulus Diakonen rundt 780, geografen fra Ravenna på 700- eller 800-tallet, den engelske kong Alfred den store rundt 900, Adam av Bremen rundt 1070, den anonyme norske forfatteren av Historia Norvegiae fra slutten av 1100-tallet, islandske og norske sagaskrivere); de mange beskrivelsene stemmer godt overens: «finnane» skilte seg ut ved at de levde av jakt og ikke dyrket jorda; både menn og kvinner deltok i jakta; de var kledd i dyreskinn; de var ikke bofaste, men holdt til i noe som ut fra beskrivelsene må ha vært lavvoer eller gammer. Beskrivelsene passer til minste detalj på det vi vet om samene; alle andre folk som da levde i Norden, var bønder som levde av jordbruk og husdyrhold. Det er ingen tvil om at alle omtaler av «finnene» gjelder det samme folket, samene, og ennå i dag er «finn» i norsk folkemål det samme som «same» (henvisning: Leiv Olsen: «Sørsamisk historie i nytt lys», blir utgitt av Universitetet i Tromsø 2010).
Ifølge Historia Norvegiae kalte samene ski for «ondros». Dette er et norrønt ord som har levd videre i Ranværingsmålet helt til våre dager, men ski blir i norrøne kilder alltid forbundet med samene, for eksempel i trygdamål, der det heter at freden skal rå så lenge falkene flyr, furua vokser, elvene renner til havet, barna roper på mor og samene renner på ski (Mundal 1996:103). I år 550 e.Kr. skriver grekeren Prokopius om landet lengst mot nord, Thule. Der bodde et folk som gikk på ski; dette folket kalte han skridfinner. I år 551 e.kr. skriver goteren Jordanes om folkene Screrefennae og Adogit på de nordlige deler av øya Scandza der solen skinte i førti dager midtsommer og var borte like mange dager om vinteren. Skribentene i middelhavslandene fortalte hva de hadde hørt av andre. Men da høvdingen Ottar fra Hålogaland ca. 890 e.Kr. fortalte kong Alfred den store i England om finnene (samene), gjør han det ut fra egne erfaringer. En stor del av inntektene hans kom fra skatten han tok inn fra finnene (samene) som dyreskinn, fjær, hvalbein og skipsreip laget av hval- og selhuder. Dette viser at samene på hans tid ikke bare drev omfattende jakt på rein og pelsdyr, men også omfattende sel- og hvalfangst, og var vant til å ferdes på havet. Snorre skriver at Sigurd Slembe lot finnene (samene) bygge skuter for seg: «Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet». Samene var ifølge sagaen kjent som dyktige sjøfolk; mye tyder på at samer også deltok i landnåmet på Island[trenger referanse].
Ottar var den første som fortalte mer presist hvor samene holdt til. «Han sa at nordmennenes land var meget langt og smalt, og det ligger ville fjell mot øst, ovenfor og langsmed det dyrkete landet. I disse fjellene lever samene». En gang la Ottar ut på langferd til bjarmene ved Kvitsjøen; under heile den lange reisen fra Ottars gård i midtre Troms til Kvitsjøen var det bare samisk land. Samene må derfor ha holdt til i grenselandet mellom Norge og Sverige, trolig i storparten av dette grenselandet, og like til Kvitsjøen i nordøst; fra Troms til kvitsjøen fantes bare samisk land. Det samme inntrykket gir Historia Norvegiae, som gir detaljerte opplysninger: Norge er delt på lang i tre soner, og den østlige sonen, grenseområdet mot Sverige, er «skogene der finnene holder til», Finnmarka, sameland.
Finnene (samene) nevnes innenfor lovområdet til Borgartingslov og Eidsivatingslov skriftfestet 1067-1120. Det skal også være nevnt at det var en nomadiserende gruppe i Fjordane i Gulatingsloven. Sagaene fortelles blant annet om handel og skattlegging, og om hvor gode båtbyggere finnene var. De var også flinke med å risse inn runer. På denne tiden bodde det finner over hele landet. Finnene drev allmenningsbruk og dyrket en religion som er eldre enn Åsatrua. Arkeologen Jotein Bergstøl har i Østerdalen avdekket enkle terrasseåkrer fra eldre jernalder; disse må være anlagt av samene som hadde store dyrefangstsystem i området.[16]
Utover middelalderen prøvde både Norge, Sverige og Russland å få kontroll over Finnmark. Periodevis måtte innbyggerne betale skatt til alle tre rikene samtidig. I 1613 ga danskekongen avkall på det som nå regnes som samisk kjerneområde til fordel for Sverige. Ved grensedragningen i 1751 ble disse områdene overført til Norge. Kautokeino, Karasjok og Utsjok var organisert som svenske kirkesogn med kollektiv eiendomsrett til jord. Denne rettsoppfatningen har holdt seg helt til våre dager.
Befolkningen på Nordkalotten, både norsktalende, samisktalende, finsktalende og andre levde også i middelalderen av all slags jakt og fangst, på land og hav. De var organisert i allmenningssamfunn: Flere familier eller hushold forvaltet et område i fellesskap, men etter som ressursgrunnlaget ble redusert og koloniseringen av Sápmi økte, gikk man over til andre, mer spesialiserte måter å livberge seg på. Nå utvikla tamreindrifta og fiskerbondehusholdet seg. I stedet for almmenningssystemet måtte befolkningen godta et godseiervelde der ressursene ble forvaltet av godseiere og embetsmenn.
De første kirkene i Sápmi ble bygd på 1100-tallet. Men misjonsarbeidet blant samene startet ikke før flere hundre år seinere. I de tidligere svenske områdene i indre Finnmark begynte misjonsarbeidet på 1600-tallet. I det øvrige Nord-Norge begynte misjonsvirksomheten etter at presten Thomas von Westen i 1714 ble leder for Misjonskollegiet i København.
Han foretok selv tre reiser i hele Nord-Norge. Von Westen mente at samene burde få høre evangeliet på sitt eget språk. Derfor måtte prester og misjonærer lære seg samisk, hevdet han. Ut ifra denne tankegangen ble det viktig å lage samiske grammatikker og ordbøker, og oversette religiøse skrifter til samisk.
Først i 1751 ble hele grensa mellom Norge og Sverige fastlagt, mellom Norge og Russland i 1826. Mellom Norge og Finland ble grensa i 1852 stengt for samene som hadde reinen sin på vinterbeite i Finland. Noen forskere mener de problemene som denne stenginga førte med seg, var en av årsakene til det blodige opprøret i Kautokeino dette året, mens andre legger mer vekt på at de som stod bak det, var religiøse mennesker som reagerte på brennevinshandel.
På 1500- og 1600-tallet foregikk hekseprosessene i Norge. Dette innebar at mange mennesker ble forfulgt og straffet fordi de skal ha drevet med trolldom. Samene slapp heller ikke unna dette. I 1609 kom kong Christian IV med følgende befaling:[17]
Som erfaringen viser, er de nevnte finner og lapper av natur henfallen til bruk av trolldom. Av den grunn tør verken nordmenn eller andre fromme folk å bo i deres nærhed, langt mindre å bosette seg i de fjordene hvor det er mange finner. Derfor skal du ha et strengt og alvorlig oppsyn med dem, slik at de som blir funnet skyldig i å bruke trolldom, gjennom dom og straff, uten all nåde avlives.
Det ble ført hekseprosesser i Troms og Finnmark i 1609 og 1610. De fleste sakene handlet om ganding, det vil si abstrakt trolldom som ble sendt gjennom luften; «kaste vondt over folk». Samene kunne også bli tiltalt for å lage uværsknuter; værmagi for å lage dårlig vær, eller for å eie en runebomme. Flere av rettssakene endte med at de tiltalte samene ble brent på bålet for trolldomskriminalitet. Blant samene var det flest menn som ble anklaget for trolldom, mens blant nordmennene var det flest kvinner.[17]
En kjent samisk «trollmann» er Anders Paulsen, som ble anklaget for å ha brukt en runebomme i 1692. Mens Paulsen satt i forvaring i påvente av dommen, ble han drept av en tjenestedreng som mente han var en trollmann og fortjente å dø.[18]
Da den norske grunnloven ble vedtatt i 1814, ble det bestemt i Grunnlovens § 50 at for å få stemmerett måtte man eie eller leie matrikulert jord, eller ha en formue på minst 150 spesidaler. Dette ekskluderte mange samer fra å få stemmerett. Tanken bak stemmerettighetsparagrafen var at de som betalte skatt, skulle få rett til å stemme ved valg. Selv om de færreste eide matrikulert jord, betalte mange likevel skatt, den såkalte rettighetsskatten (tidligere kjent som finneskatten). Mange samiske familier eide også reinsdyr til en verdi av langt over de 150 spesidalerne som krevdes. Dermed ble samene frarøvet stemmerettighet på et urettmessig grunnlag. Under riksforsamlingen på Eidsvoll var det ingen representanter fra Finnmark til stede, hverken samer eller andre, og de fleste av Eidsvollmennene hadde liten kunnskap om Finnmark og samiske forhold. Dette kan ha bidratt til at samenes situasjon med tanke på skattebetaling og stemmerett ikke ble vurdert den gangen. Samenes manglende stemmerett ble tatt opp i Stortinget i 1818, og i 1821 vedtok Stortinget enstemmig at også samene skulle ha stemmerett.[19]
Utdypende artikkel: Fornorsking av samer
Sammen med kristningen kom skolene etter hvert til Sápmi. I starten ble det også undervist på samisk, men utover 1800-tallet forandra dette seg radikalt. Fra 1850 ble samene utsatt for en hard fornorskningspolitikk, både som følge av den rådende ideologien, sosialdarwinismen, nasjonalisme og kollektivisme. Samene skulle bli norske og lære norsk, samisk skulle brukes stadig mindre i skolen.
Fra 1888 kunne samisk bare være hjelpespråk i kristendomsundervisningen. Jordsalgsloven av 1902 (se Finnmark jordsalgskommisjon) slo fast at bare norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive norsk, og som daglig brukte norsk, kunne få kjøpe jord. Jordeiendommen måtte gis norsk navn. Denne språkklausulen ble formelt opphevet først i 1965, men den ble ikke så ofte håndhevet etter 2. verdenskrig.[20]
Skoleloven ble offisielt forandret i 1959, slik at fra da av ble det igjen lov til å bruke samisk som opplæringsspråk. Margarethe Wiigs ABC med paralleltekst på nordsamisk og norsk ble utgitt i 1951, mens samisk begynnerundervisning kom så smått i gang fra 1967/68.
Selv om fornorskningspresset var sterkt i over hundre år, var det likevel mange samer som prøvde å stå imot det, både i nord og i sør. I nord utga Anders Larsen avisa Saǥai Muittalægje i perioden 1904–1911. Isak Saba ble den første samiske stortingsrepresentanten i 1906. Sørsamen Daniel Mortensson stod bak avisa Waren Sardne, som kom ut i periodene 1910–1913 og 1922–1926.
Sammen med Elsa Laula Renberg var han drivkraften bak det første samiske landsmøtet som ble holdt i Metodistkirken i Trondheim 6.-9. februar 1917. Det ble da prøvd å få til en samisk riksorganisasjon, men det lyktes ikke før etter 2. verdenskrig med Norske Reindriftssamers Landsforbund i 1948 og Norske samers riksforbund i 1968.[21]
Den offisielle norske politikken overfor samene forandret seg etter 1945, også fordi allmenne ideer om menneskeverd og små nasjoners rettigheter påvirket styresmaktene. Samenes situasjon ble utredet, og samenes rett til å ta vare på og utvikle samisk språk og kultur ble offisielt godkjent i 1960-årene. Men på norsk side kom debatten om retten til land og vann først for alvor i gang i forbindelse med utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget på slutten av 1970-årene.
Motstanden mot utbyggingen ble så sterk at regjeringen i 1980 oppnevnte Samerettsutvalget til å utrede samenes rettsstilling. Utvalgets arbeid førte til Sameloven (1987)[22], som er grunnlaget for Sametinget og samenes rettigheter i Grunnloven.[23] Sametinget ble første gang åpnet 9. oktober 1989. I 2006 ble retten til land og vann i Finnmark fylke endelig avklart, og eiendomsretten ble overført til befolkningen i Finnmark (Finnmarkseiendommen). Rettighetsspørsmålene for Troms og Nordland er fortsatt ikke avklart.
På finsk side fikk samene det samiske parlamentsutvalget (saamelaisvaltuuskunta) i 1973, avløst av Sametinget i 1996; på svensk side Sametinget i 1993. Samene på russisk side har ennå ikke fått noe tilsvarende organ, selv om de har arbeidet mot det en tid. En felles nordisk samekonvensjon er heller ikke utformet ennå, og fortsatt får ikke samene være med i Nordisk råd på samme måte som ålendingene og færøyingene.
Utdypende artikkel: Det samiske flagget
I 1962 lanserte den samiske aktivist og formingslærer Marit (Máret) Stueng i Karasjok et samisk flagg. Flagget hadde et rødt felt til venstre og et blått felt til høyre, separert med ei venstrestilt gul linje. Flagget var basert på tradisjonelt samisk design, og lagd av kofteklede. Marit Stueng syklet rundt og viftet med flagget i Karasjok for å oppmuntre flere til aktivt å arbeide for samisk revitalisering både kulturelt og politisk. Máret Sára laget også fronten til talerstolen til museet i Karasjok med Stuengs design. Designet ble også brukt som omslag til flere samiske bøker.[24] I 1977 lanserte kunstneren Synnøve Persen fra Porsanger, da student ved Kunsthøyskolen i Oslo, et sameflagg til bruk under Alta-demonstrasjonene. Ved å la seg inspirere av nordiske flagg og tradisjonelt samisk design kom hun fram til det samme designet som uten hennes kjennskap hadde blitt brukt i Karasjok.[25] Dette flagget ble i årene etter brukt som symbol for å markere samiskhet, især under Alta-kampen.
På 1980-tallet ble en konkurranse avholdt for å komme fram til et felles, internasjonalt samisk flagg. Et av forslagene som kom inn var fra den samiske kunstneren Astrid Båhl. Forslaget fra Båhl var inspirert av Stuengs flagg fra 1962, men tilførte ei grønn stripe til venstre for den gule og en sirkel i rødt og blått på midten av flagget. Det ble vedtatt av Samekonferansen i Åre i 1986 at dette skulle være samefolkets felles flagg». Det har de samiske fargene og en sirkel som symboliserer solen (rødt) og månen (blått).
Flagget ble i 2003 i Norge offisielt anerkjent gjennom endringer i Sameloven og Lov om flagging på kommunenes offentlige bygninger. Stortinget bemyndiget samtidig Sametinget til å vedta forskrifter for bruk av flagget, noe Sametinget gjorde 27. mai 2004. Flagget har offisiell status, men det er ikke et nasjonalflagg og flagging med det samiske flagget i Norge må ikke føre til at det reises tvil om hvilket flagg som folkerettslig og statsrettslig representerer kongeriket Norge.
I 1993 fastsatte Den 15. samekonferansen syv samiske flaggdager. Senere er flere dager lagt til.
For å registrere seg i sametingets valgmanntall og dermed få rettigheter til å delta i valg ved sametingsvalg må en oppfylle følgende kriterier[26]:
Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som enten
Sametingets valgmanntall er basert på frivillighet og har kun funksjon som valgmanntall. I Norge kan enhver person oppfatte seg og definere seg som same, uavhengig av valgmanntallet.
Identitet er et tema som er vanskelig å definere generelt, og det gjelder også i det samiske tilfellet. Det er mange elementer som påvirker, og har påvirket, utviklingen av samisk identitet.
Eksterne faktorer har hatt sin virkning på samisk selvforståelse og identitet i historien. Som etnisk, kulturell og politisk minoritet i Norge har samer opplevd vansker med å få leve og utvikle seg på egne vilkår. Fornorskingspolitikkens grep satte sine spor når det gjaldt utvikling av samisk identitet.[27][28] Like viktig for den samiske identitetsutviklingen er moderniseringsprosessene som ble satt i gang i samiske områder, som Finnmark, etter andre verdenskrig.[29] Den samiske historien i Norge viser til en problematisk fortid. Samtidig vedvarer denne problematikken når man forsker på hva samisk identitet har vært forbundet med i historien. Dette gjør det også vanskelig om man i dag vil bruke historien til å få et klarere bilde av hva samisk identitet er i samtiden.
Samisk identitetsutvikling har også vært påvirket av interne faktorer: Samebevegelsen (her forstått som den bølgen av samisk aktivisme som kom etter andre verdenskrig spesielt) og dens forståelse av deres kultur og samisk identitet var i stor grad basert på en ulikhetsoppfatning, der samer var noe unikt og annerledes enn nordmenn, samtidig som de var, og skulle være likestilte. Samiskhet ble definert med å finne det ”minst norske”, et problem fordi det da ble en smal definisjon på hva som var samisk i et samfunn der samer ikke lenger kun drev med tradisjonelle samiske næringer og livsføringer.[30] I det moderniserte samfunnet som samer var og ble en del av ble dette en vanskelig måte å definere samiskhet på, siden færre følte de kunne identifisere seg med dette ”idealet” av samiskhet.[29]
Dette er et problem som vedvarer i dagens samiske samfunn. Det finnes en uenighet om hva samisk identitet skal knyttes til, om det er tradisjonelle samiske næringer, samisk språk, samisk klesdrakt, følelsen av å være samisk eller til en sterk "oss-og-dem"-oppfatning mellom samer selv og ikke-samer. Ved å ta et standpunkt i denne debatten ved å sette konsekvente rammer for hva samiskhet er, kan det medføre at noen kan bli utelukket fra det samiske samfunnet. Dette nettopp fordi mange mener samer ikke bare er reinsamer, går i kofte og snakker samisk.
Spørsmålet er hvordan man kan finne frem til kjerner i samisk identitet ved å studere samisk historie på en utarbeidet måte, samtidig som dagens virkelighet blir fakturert inn. Historie og fortid har blitt brukt for å skape og etablere identitet, som ved nasjonalismen i Norge etter 1814, og bruken av historie og synet på identitet endrer seg også med medlemmene av samfunnet.[31] Hva i historien det fokuseres på og som trekkes frem for å skape et bilde av hva samer var i fortiden, har en effekt på samtidens oppfatning av samiskhet. Medlemmer i det samiske samfunnet, som i alle samfunn, kommer og går, og med dem også oppfatninger av hva det vil si å være samisk og ha samisk identitet.
