tidsepoke innen litteraturhistorien From Wikipedia, the free encyclopedia
Realismen er en tidsepoke innen litteraturhistorien, som blomstret opp etter poetisk realisme rundt 1876, og varte utover mot 1890-tallet. Den fremstod som en reaksjon på nasjonalromantikken. Videreutviklingen av realismen finner man i naturalismen (1885–1890).
1800-tallet var et århundre preget av endring. I denne tiden utvikles også det vi kaller det moderne samfunnet. I et moderne samfunn er mennesket og fornuften i sentrum. Arven fra opplysningstida, humanismen, fremmet individets frihet og selvstendighet. I selvstendighetens ånd ble mange av Europas stater samlet eller demokratisert.
Naturvitenskap påvirket også i stor grad samfunnsutviklingen. Av tenkere og vitenskapsmenn med stor innvirkning på realismen kan nevnes: Francois Voltaire, Immanuel Kant, Charles Darwin, John Stuart Mill og Auguste Comte. Nye teknologier ble utviklet, og industrialiseringen skjøt fart i Europa, i første omgang i England og Frankrike, men etter 1850, også i Norge. Naturvitenskapens triumf problematiserte eksistensen av en høyere makt. Man mistet troen på Gud og Skaperverket; samfunnet gjennomgår en sekularisering. Vitenskapen stiller spørsmål ved vedtatte sannheter. Det utvikles en samfunnskritisk kultur. 1800-tallet var det moderne samfunnets århundre, og i denne tiden får også moderne litteratur sitt gjennombrudd. Den moderne litteraturen viser seg i to retninger; den tradisjonelle, med realismen og naturalismen, og den modernistiske og mer eksperimentelle, med nyromantikken.
Mange betrakter den danske litteraturviteren Georg Brandes' forelesning «Hovedstrømninger i det 19ende Aarhunredes Litteratur» fra 1871 som innledningen til realismen. Han kritiserer den samtidige litteraturen og ønsker en mer samfunnskritisk skrivning i takt med utviklingen i resten av Europa. Han uttaler: «Det, at en litteratur i vore dage lever, viser sig i, at den sætter problemer under debat». Forelesningen får følger også i norsk kulturliv.
En foregangskvinne innen samfunnskritisk diktning er Camilla Collett, som allerede i 1854-55 utga romanen «Amtmandens Døtre», som kritiserte det arrangerte ekteskapet. Likevel regner mange dramaet «En Fallitt» (1875) av Bjørnstjerne Bjørnson som det første signalet på et omslag i norsk litteratur. Få år senere kom Henrik Ibsen med «Samfundets Støtter» (1877) og «Et Dukkehjem» (1879).
Realistene ønsket å skrive tendensromaner; de ville komme med et synspunkt i samfunnsdebatten. Tematikken er gjerne konflikten mellom individ og samfunn. Mennesket vil realisere seg, men møter stengsler i form av ektefelle, kirke, skoleverk eller sosial tilhørighet. Samfunnet hindrer menneskets frihet, og det er dette realistene kritiserer. Eksempel på denne konflikten finner vi blant annet i en replikk av Nora i «Et Dukkehjem». Hun vil ut i verden for å «komme etter hvem som har rett, samfunnet eller jeg». Realistene kritiserer institusjoner som familien, ekteskapet, arbeidslivet og forholdet mellom kjønn, generasjoner og klasser.
Realistene tror at mennesket kan realisere seg selv ved å bryte samfunnets normer. De trodde mennesket kunne forme sitt eget liv og gjøre de rette valgene. Dette samsvarer med eksistensialismen og liberalismen, som var de rådende filosofiene i tida. Dette er et svært positivt menneskesyn. Realistene hadde fremtidstro, og ønsket å endre samfunnet til det bedre med sin litteratur. Kunsten hadde et mål.
Fordi de færreste i 1800-tallets samfunn hadde valgmulighetene til å bryte ut av samfunnsordningene, hentes gjerne hovedpersonene fra det stadig voksende borgerskapet. Ofte var de kvinner. De var undertrykte, men hadde et valgalternativ og lærte å bruke det.
Enhver samfunnskritikk ønsker å formidle en sannhet. Realistene ønsket å beskrive en virkelighet som fremstod mest mulig sann og troverdig. Derfor er realismen gjennomsyret av den objektive fornuften. Romanen og dramaet ble de fremste uttrykksformene, ettersom disse var mer prosabasert og gav rom for objektivitet. I realismen var målet en objektiv forteller. Synsvinkelen var scenistisk og refererende, men med begrenset innsyn i fortellingens personer gjennom blant annet bruk av replikker. Andre språklige kjennetegn er at handlingen foregår kronologisk og over en kort tidsperiode, slik at det for leseren vil oppfattes som nærmere egen virkelighet. Språket er lett og direkte, uten romantiske utmalninger.
For å gi inntrykk av å formidle virkeligheten, skrev realistene om troverdige personer i samtida. De beskrives ofte med særpreg, som gjør dem til sannsynlige individer. Likevel ønsket realistene å rette kritikken mot større samfunnsgrupper, ikke enkeltpersoner. Derfor ga de karakterene sine egenskaper som gjorde dem til representanter for en gruppe. Prester beskrives som hyklerske, lærere som autoritære og dumme. En slik «grunn» beskrivelse av karakterer, betegnes som «typer».
Ved å stille typene sammen på en bestemt måte, skapte forfatteren sympati eller antipati hos leseren. Leseren ledes på til en oppfatning av hva som er rett og galt. På dette viset makter realistiske kunstnere det paradoksale å komme med objektiv samfunnskritikk.
Naturalismen er en videreutvikling av realismen, som begynner å vokse frem på midten av 1880-årene og dabber ut mot århundreskiftet. Mens realistene ville forandre samfunnet ved å sette problemer under debatt, mente naturalistene at verden ikke kunne forandres. De ville bare beskrive en objektiv virkelighet, og hadde ikke håp om at mennesket kunne fjerne problemene, i alle fall ikke på grunn av litteraturen. Naturalismen preges mye av determinisme, og man mente at menneskets liv allerede var forutbestemt av arv og miljø. Var man fattig, så skulle man forbli fattig for resten av livet. Enkelt menneske kunne ikke gjøre noe for å bedre egen situasjon; Mens realistene skildret overklassen i samfunnet, borgerklassen, var naturalistene mer opptatt av å skildre de som var uten håp: alkoholikere, prostituerte, tiggere og så videre. De naturalistiske tekstene er ofte svært tragiske. Ting skildres ned til minste detalj, og motivene ble hentet fra miljøer der menneskene var omgitt av naken nød, skitt, sultne barn, sykdom, slåssing og drikking.
Naturalistene prøvde ikke å fordele skyld på noen, og kom ikke med direkte kritikk slik som realistene gjerne gjorde. Naturalistens oppgave var å skildre elendigheten som den var, og trodde ikke at det var mulig å forandre noe ved å skylde på noen.
Forfattere på denne tiden tok opp et mangfold av temaer, deriblant:
Virkemidlene som ble brukt av realistene, skulle generelt sett gjøre stykket mer realistisk og troverdig.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
