Psykologi
From Wikipedia, the free encyclopedia
Psykologi er det vitenskapelige studiet av atferd og mentale prosesser.[1] Psykologi studerer bevisste og underbevisste fenomener, og følelser og tanker. Det er et akademisk felt kjennetegnet av stor bredde. Psykologer søker å forstå hjernens egenskaper og alle slags fenomener knyttet til disse egenskapene. Psykologi favner biologiske/biomedisinske, kognitive, atferdsorienterte, sosiale og andre perspektiver. Psykologi blir delvis betraktet som en biologisk orientert helsevitenskap, helseprofesjon og/eller naturvitenskap, og delvis som en samfunnsvitenskap; mange av fagets grunnleggere var utdannet leger, mens andre hadde bakgrunn i humanistiske disipliner.[2] Psykologi har blitt kalt «faget der biologien møter samfunnet».[3] Fra slutten av 1900-tallet har psykologien vært preget av en sterk nevrovitenskapelig utvikling, og viktige deler av faget har nærmet seg biomedisinsk vitenskap, særlig gjennom fremveksten av nevropsykologi som følge av mulighetene til å undersøke den levende hjernen gjennom PET-, CAT- og MR-scanning; psykologifaget er ved siden av medisin og biologi den viktigste disiplinen innen det store forskningsområdet nevrovitenskap. I likhet med medisin er moderne psykologi et evidensbasert fag.
Psykologi er både en basalvitenskap og et anvendt fag, og har både psykiske lidelser og den såkalte normalpsykologien som tema. Faget er bredt og omfatter et stort antall disipliner som f.eks. klinisk psykologi, kognitiv psykologi, nevropsykologi/nevrovitenskap, personlighetspsykologi, utviklingspsykologi, helsepsykologi, sosialpsykologi og organisasjonspsykologi. Tradisjonelt jobber psykologer først og fremst klinisk med diagnostisering og behandling av psykiske lidelser eller med psykologisk forskning; etterhvert har psykologien også funnet en rekke andre praktiske anvendelser i samfunnet, herunder i andre helserelaterte og helsefremmende kontekster som ikke nødvendigvis handler om psykiske lidelser, innen mange ulike typer rådgivningsvirksomhet innen f.eks. organisasjoner, ledelse eller utdanning, sakkyndigoppdrag innen rettspleien og overfor ulike myndigheter, bruk av psykologiske tester, i en rekke operative sammenhenger innen f.eks. politi, militærvesen, etterretningstjenester, samfunnssikkerhet og krisehåndtering, innen det brede feltet psykologisk krigføring («psyops», «psykologiske operasjoner»), og i andre former for analyse og påvirkning av menneskers adferd og opplevelser, eksempelvis innen finans- eller reklamebransjen, og i design av brukeropplevelser. Psykologisk forskning deles gjerne i grunnforskning, som utforsker psykologiske fenomener for å forstå mekanismer og årsaker, og anvendt forskning, som har som mål å løse praktisk viktige problemer innen et bredt spekter av anvendelsesområder.[1] Psykologisk fagkunnskap har i det 20. og 21. århundre fått betydelig innflytelse også i andre fag og profesjoner enn psykologien selv.
Personer med høyere utdanning i psykologi kalles i det meste av verden psykologer, mens personer som jobber klinisk oftest omtales som kliniske psykologer. I Norge er tittelen psykolog beskyttet og kan bare brukes av personer med godkjenning, senere autorisasjon, til å arbeide innen feltet klinisk psykologi; spørsmålet om bruken av psykologtittelen bør harmoniseres med den internasjonale forståelsen og språkbruken er mye diskutert i norske psykologiske miljøer.