Politiets særdomstol var en spesialdomstol som eksisterte i Norge under andre verdenskrig.[1] Den ble opprettet i et forsøk på å skaffe juridisk legitimitet til de dødsstraffer som ble avsagt mot nordmenn under krigen.
Den tyske okkupasjonen av Norge fikk store konsekvenser for politi og rettsvesen, da disse ble redskaper for den tyske okkupasjonsmakten. Allerede 21. desember 1940 la medlemmene av Høyesterett ned sine embeter i protest mot denne bruken og for ikke å legitimere okkupasjonsmaktens maktbruk.
Nasjonal Samling (NS) ønsket å skifte ut dommerne på de øvrige rettsinstansene, for å sikre politisk lojalitet innen rettsapparatet, og dette lyktes de i langt på vei.
Den 3. september 1941 ble juryordningen avskaffet for lagmannsrettene. 25. mars 1943 ble det innført en generell straffeskjerpelse og 14. august samme år ble det innført dødsstraff for «forbrytelser mot den offentlige orden». Den 2. september 1943 kom en lovendring om rettergangen, hvor legfolks rolle ble sterkt redusert.
Etter mønster fra Tyskland, ble det opprettet flere særdomstoler, blant dem særdomstoler for pris- og rasjoneringsrettene, prislagmannsrettene, Folkedomstolen, partiretten, særdomstoler for Hirden og Germanske SS Norge.
Politiets særdomstol var ikke en fast stående instans, men kunne bli opprettet ad hoc, ved behov.[1] Den ble opprettet for å skape en instans som kunne dømme politifullmektig Gunnar Eilifsen til døden,[1] og han ble henrettet 16. august 1943 etter summarisk rettergang som var nærmest identisk med standrett.[1] Da rikskommissar Josef Terboven ble kjent med Eilifsens ordrenekt forlagte han at Eilifsen skulle dømmes til døden umiddelbart av en norsk domstol – siden han hadde forbrutt seg mot de norske reglene og ikke mot tyskerne.
Eilifsen ble stilt for vanlig domstol og frikjent av de tre dommerne da det ikke fantes lovhjemmel for å dømme ham til døden. Terboven ble rasende over kjennelsen og forlangte umiddelbart ny domsavsigelse. Justisminister Sverre Riisnæs protesterte først mot dette kravet og påpekte at det ikke fantes lovhjemmel for å ilegge dødsstraff, men ble satt under sterkt press til å skrive den nye loven «Midlertidig lov om tiltak for å sikre ro og orden i krigstid» som slo fast at politiet, førergarden og Germanske-SS Norge måtte omfattes av den militære straffelov, også i fredstid. Loven blir ofte kalt «Lex Eilifsen» og nyskapningen Politiets særdomstol.
Politiminister Jonas Lie utnevnte dommerne i Politiets særdomstol, og sjef for Statspolitiet Karl Marthinsen og sjef for Ordenspolitiet Egil Olbjørn idømte dødsstraff med dissens bare fra høyesterettsdommer Egil Reichborn-Kjennerud. Dette var første gang en norsk domstol idømte dødsstraff under andre verdenskrig.
NS' fører Vidkun Quisling undertegnet tre dager etter at Eilifsen var henrettet.
Loven og domstolen ble utsatt for skarp kritikk av blant andre forsvarsadvokat Albert Wiesener, da den åpenbart hadde tilbakevirkende kraft og var i strid med folkeretten.[1]
Både dommerne, aktor og ofte også forsvarerne i Politiets særdomstol var NS-medlemmer, leder politiminister Jonas Lie stadfestet dommene, mens Quisling hadde benådningsmyndigheten, noe han bare benyttet seg av en gang, mot to NS-medlemmer som var tatt for tyveri. Den 11. mai 1944 ble Politiets særdomstol avløst av Politiets alminnelige særdomstol, som var en fast, landsomfattende domstol.
En rekke nordmenn ble idømt dødsstraff ved særdomstolen og dommen ble umiddelbart eksekvert ved skyting, etter avslag på benådning.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
