Folkerett eller internasjonal rett omhandler i utgangspunktet rettsforholdene mellom selvstendige stater – de mellomstatlige rettsforhold, men vil i visse tilfeller også omhandle rettsforholdene mellom individer og stater, og mellom organisasjoner og stater.
Folkeretten bygger i hovedsak på traktater (avtaler mellom statene) og folkerettslig sedvane (statenes egen praksis). I årene etter andre verdenskrig er det gjort et stort arbeid for å kodifisere folkeretten. Wien-konvensjonen om traktatretten fastsetter lovligheten i mellom- og internasjonale avtaler. Norge har ikke ratifisert denne traktaten. Norge anses likevel bundet av de fleste bestemmelsene da det meste av konvensjonen anses som folkerettslig sedvanerett.[1]
Hvordan skapes folkerett
Folkerett kan skapes av at stater har en fast praksis i forholdet mellom hverandre eller i forhold til egne eller fremmede statsborgere på felter der ingen internasjonal konvensjon regulerer forholdene, såkalt folkerettslig sedvane. I nåtidens verdenssamfunn er alle viktige områder regulert av traktater. Disse universelle traktatene får virkning også for stater som ikke har ratifisert dem.[trenger referanse]
Spørsmålet om et avtaleverk tas opp på dagsordenen for FNs Hovedforsamling. Dersom det er konsensus om at det trengs en ny konvensjon, diskuteres det om en av FNs egne komiteer eller en spesialinnkalt konferanse skal stå for forberedelsesarbeidet gjennom fageksperter. Målet er å oppnå konsensus om alle punkter, det er ikke lenger vanlig å holde avstemninger om internasjonale avtaletekster. Havrettskonferansen arbeidet på basis av konsensus i alle år, men Havrettskonvensjonen måtte til slutt vedtas ved avstemning. Dette førte til at arbeidet med ratifisering gikk tregt, men Havrettskonvensjonen er nå i kraft, og må antas å representere gjeldende folkerett som binder også stater som ikke er part i avtalen. Bare dersom det utvikler seg en fast statspraksis (se folkerettslig sedvane) i strid med konvensjonen på felter som er regulert (eksempelvis når det gjelder mineralregimet på havbunnen utenfor de økonomiske soner), kan det bli tale om å endre rettstilstanden.
Norge under andre verdenskrig
Etter den tyske invasjonen av Norge 9. april 1940 måtte norske myndigheter finne ut hva folkeretten sa om situasjonen. I mai 1940 måtte Bergen kommune ta stilling til «hvilke ytelser den tyske krigsmakt folkerettslig sett kan forlange av den sivile befolkning i anledning anlegg av flyveplass på Bømoen» på Voss. Kommuneadvokaten viste til overenskomsten om landkrigens lover og sedvaner, inngått i Haag 18. oktober 1907, og tiltrått av Tyskland og Norge. Etter artikkel 52 kan «ytelser in natura og tjenester» bare fordres av kommuner og innbyggere når det er til okkupasjonshærens rent materielle behov for mat m.v. En flyplass kom ikke under «ytelser og tjenester», ikke minst fordi flyplassen trolig skulle benyttes til krigshandlinger, «og befolkningen er ikke forpliktet til å utføre arbeide som innebærer å ta del i krigsoperasjoner mot fedrelandet. Det må henregnes som deltagelse i krigsoperasjonene mot sitt eget land, hvis man utfører arbeide som setter fienden i stand til å bruke et krigsvåpen det ellers ikke...kunne benytte.»[2]
Se også
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
