Philadelphiafelttoget

Philadelphiafelttoget (1777–1778) var et britisk initiativ i den amerikanske uavhengighetskrigen. Felttoget var kontroversielt siden William Howe rykket sent fremover og ikke hjalp til i det samtidige Saratogafelttoget lenger nord som endte i britisk katastrofe, men han lyktes i å erobre de revolusjonæres hovedstad Philadelphia. General Howe trakk seg under okkupasjonen av Philadelphia og ble erstattet av sin nestkommanderende, general Henry Clinton, som evakuerte byen for å forsterke New York City.

Philadelphiafelttoget
Konflikt: Den amerikanske uavhengighetskrigen
Dato 1777–1778 Sted Pennsylvania og New Jersey Resultat Britisk okkupasjon av Philadelphia før de oppga byen
Stridende parter
USA	Storbritannia
Kommandanter og ledere
George Washington	William Howe Henry Clinton

Den amerikanske uavhengighetskrigen
Boston – Canada – New York og New Jersey – Saratoga – Philadelphia – Vestfronten – Sullivan-ekspedisjonen – Sørfronten – Marine

Philadelphiafelttoget, 1777–78
Brandywine – Paoli – Germantown – White Marsh – Matson's Ford - Crooked Billet – Monmouth

Erobringen av Philadelphia

Etter å ha sikret New York City i sitt felttog i 1776, konsentrerte general Howe seg i 1777 om å erobre Philadelphia, setet til den revolusjonære styresmakten. Han flyttet seg sakte og gikk i land med 15 000 menn sent i august ved den nordlige enden av Chesapeake Bay, rundt 90 km sørvest for Philadelphia. Washington plasserte sine 11 000 menn mellom Howe og Philadelphia, men ble utmanøvrert på flankene og drevet tilbake i slaget ved Brandywine 11. september 1777. Den kontinentale kongress forlot igjen byen og dro til York, Pennsylvania. De britiske og revolusjonære styrkene manøvrerte seg rundt hverandre de neste dagene med mindre trefninger som den såkalte «Paoli-massakren». 26. september utmanøvrerte Howe til slutt Washington og marsjerte inn i Philadelphia uten motstand.

Britene satte en garnison på rundt 9000 menn i Germantown, 8 km nord for Philadelphia, etter at de tok byen. Washington lyktes ikke i sitt angrep på Germantown tidlig i oktober og trakk seg etterpå tilbake for å observere og vente. Imens sikret britene Delaware–elva ved å ta (med vanskeligheter) fortene Mifflin og Mercer i november.

General Washingtons problemer på dette tidspunktet handlet ikke bare om britene. I den såkalte Conway Cabal diskuterte noen politikere og offiserer som var misfornøyde med Washingtons nylige resultater som øverstkommanderende, om han burde fjernes. Washington var såret av denne lobbyvirksomheten og la saken åpent frem for kongressen. Hans tilhengere samlet seg bak ham og han fikk fortsette.

Valley Forge og Monmouth

Washington og hans hær slo leir i Valley Forge i desember 1777, rundt 32 km fra Philadelphia hvor de ble værende de neste seks månedene. I løpet av vinteren døde 2500 menn (av 10 000) av sykdom og kulde. Men hæren gikk til slutt ut av Valley Forge i god stand, takket være et treningsprogram ledet av baron von Steuben.

Imens erstattet general Clinton Howe som øverstkommanderende. Frankrikes ankomst i krigen forandret britenes krigsstrategi, og Clinton fikk ordre fra regjeringen om å forlate Philadelphia og forsvare New York City som nå var sårbar for franskmennenes marinestyrker. Washingtons hær skygget Clinton i hans tilbaketrekning og fremtvang slaget ved Monmouth den 28. juni 1778, det siste store slaget i nord. Washingtons nestkommanderende, general Charles Lee, beordret en kontroversiell retrett under slaget, noe som gjorde at Clintons hær klarte å unnslippe. Innen juli var Clinton i New York, og Washington var igjen ved White Plains. Begge arméene var tilbake hvor de hadde vært to år tidligere. Med unntak av spredte treninger i nord, som slaget ved Stony Point, var fokuset i krigen nå andre steder.

Litteratur

• Anderson, Troyer Steele, The Command of the Howe Brothers During the American Revolution, New York and London, 1936
• Buchanan, John, The Road to Valley Forge: How Washington Built the Army That Won the Revolution, Wiley, 2004, ISBN 0-471-44156-2