amerikansk musikkprodusent og musiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Harvey Phillip Spector (1939–2021) var en amerikansk komponist og plateprodusent.
| Phil Spector | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Harvey Phillip Spector 26. des. 1939[1][2][3]  The Bronx New York[4] | ||
| Død | 16. jan. 2021[5][6] (81 år) Stockton[7] | ||
| Beskjeftigelse | Plateprodusent, komponist, låtskriver | ||
| Utdannet ved | Fairfax High School | ||
| Ektefelle | Ronnie Spector (1968–1972) (avslutningsårsak: skilsmisse) | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Utmerkelser | Grammy Trustees Award (2000) Grammy Hall of Fame Award (1998) (for verk: A Christmas Gift for You from Phil Spector) Rock and Roll Hall of Fame (2011)[8] Rock and Roll Hall of Fame (1989)[9] | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Popmusikk, rock | ||
| Instrument | Gitar, piano | ||
| Aktive år | 1958–2009 | ||
| Plateselskap | Philles Records, A&M Records, Apple Records | ||
| Nettsted | https://www.philspector.com | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Andre forhold | |||
| Dømt for | Forsettlig drap | ||
Han sto bak en rekke av de mest populære poplåtene fra 1960- og 1970-årene. Han er blitt kalt «the First Tycoon of Teen», da han var mangemillionær da han såvidt hadde passert tenårene.[trenger referanse] Sangen «You've Lost That Lovin' Feelin'» fra 1965 som han produserte og skrev for The Righteous Brothers, er kåret av rettighetsorganisasjonen Broadcast Music Incorporated som den mest spilte sangen på radio i USA i 20. århundre.[10]
I 2009 ble han dømt til 19 års fengsel for drapet på skuespillerinnen Lana Clarkson. Han døde i 2021 etter komplikasjoner av covid-19.[11][12]
Phil Spectors farfar var en russisk jøde som endret etternavnet fra Spekter til Spector[13] på Ellis Island da han immigrerte til USA. Phil bodde sine første år i The Bronx i New York City[14], og familien, en typisk lavere middelklassefamilie, slet med svak økonomi og ble etterhvert tynget av gjeld. Gjeldspresset skal ha medført at faren, Benjamin, begikk selvmord i 1949. I 1953 flyttet moren; Bertha, med Phil og søsteren; Shirley, til Los Angeles, hvor hun arbeidet som syerske.
Som tenåring var Phil en einstøing. Den rundt 1,60 meter høye, tynne og litt puslete gutten med de triste øynene hadde vanskeligheter med å passe inn i ungdomsmiljøet, og han virket litt forkommen. Han interesserte seg lite for det som foregikk på skolen utover musikkundervisningen i gitar og piano og viste anlegg for dette. Han spilte etterhvert gitar, piano, slagverk, bass og horn. Los Angeles var på denne tiden et senter for rhythm and blues-musikk med mange nye uttrykk, musikere og små, uavhengige plateselskap. Spector hang rundt disse for å få tilfeldige spillejobber. Slik ble han kjent med folk i bransjen.
Etter å ha tatt eksamen fra Fairfax High School[15] i 1958 ville han prøve seg innen musikkbransjen og bestilte studiotid ved Gold Star Studios. Pengene for studioleien lånte han av moren og diverse småbeløp fra venner og bekjente. Han fikk produsert en demo-tape og fikk omsider en avtale med det lille, lokale selskapet Era Records, kanskje mest fordi en av eierne, Lew Bedell, var hans nabo.
Hans første utgivelse og listetopp kom da han som 17-åring med vokalgruppen The Teddy Bears i Los Angeles i 1958 ga ut sangen «To Know Him Is to Love Him».[16] Tittelen hadde han tatt fra gravskriften på farens grav. Sangen var egentlig singelens B-side. Det var forsiden «You Don't Know My Little Pet» plateselskapet ønsket å promotere, men da en DJ i en radiostasjon i Fargo i Nord-Dakota snudde platen og spilte B-siden i stedet, ble dette grunnlaget for suksessen. Det kom umiddelbart inn en bestilling fra Minneapolis om 18 000 kopier, noe Bedell og Spector først trodde var en spøk og ba om bekreftelse. Svaret var en økt bestilling. Denne nyheten gjorde at flere radiostasjonen begynte å spille «To Know Him Is to Love Him». Fra den ble gitt ut i august, hadde den innen jul solgt over en million eksemplarer.
Era Records hadde ikke kapasitet til å håndtere denne raske suksessen, og dette førte til pengekrangel. En enkeltstående hit var ikke tilstrekkelig til verken å sikre fremtiden eller åpne alle dører i bransjen, i hvert fall ikke for en tenåring. Spector gjenopptok da sin deltidsjobb som rettsreferent. Spector hadde imidlertid kjent Lester Sill i flere år, og da Sill startet et plateselskap sammen med sangeren og komponisten Lee Hazlewood, inviterte Sill Spector til studio. Spector kunne imidlertid ikke bruke navnet The Teddy Bears av juridiske årsaker etter krangelen med Era Records.
I 1960 sendte Sill og Hazlewood den 19 år gamle Spector til New York City for å lære mer om musikkbransjen. Spector konkluderte med at denne besto av 95% morons («tullinger»). Sammen dannet Sill og Spector Philles Records høsten 1961. Navnet var en sammensetning av deres fornavn, men allerede året etter kjøpte Phil Spector ut Lester Sill og ble eneeier. Han ble da i en alder av 21 år Amerikas yngste innehaver av et plateselskap.
Spector ble først berømt som en av hovedarkitektene bak «jentegruppe»-stilen som spilte en betydelig rolle i musikkindustrien i første halvdel og rundt midten av 1960-tallet. Hans mest kjente produksjoner fra denne perioden er en rekke listetopper med artister som The Crystals («Da Doo Ron Ron») og The Ronettes («Be My Baby»), men også mannlige vokalgrupper som The Righteous Brothers med «Unchained Melody» og «You've Lost That Lovin' Feelin'».[17] Den siste nådde listetoppen 17. februar 1965, og denne originalversjonen samt senere coverversjoner skal ifølge rettighetsorganisasjonen Broadcast Music, Incorporated (BMI) være den mest kringkastede melodien i det 20. århundre i USA[18], og RIAA valgte den inn som en av «århundrets sanger». Denne produksjonsperioden kulminerte med den kunstneriske suksessen, men - til Spectors store skuffelse - kommersielle fiaskoen «River Deep, Mountain High» med Ike & Tina Turner.
I hele denne tidlige perioden var Spectors produksjoner i mono. Stereoteknikken var på denne tiden i ferd med å bli utbredt, etter at den hadde dukket opp på 50-tallet, men Spector var en erklært motstander av stereolyd.
Blant hans mest kjente produksjoner fra 1970-årene er ferdigstillelsen av The Beatles' Let It Be, Imagine med John Lennon og George Harrisons All Things Must Pass med sangen «My Sweet Lord». Han produserte også Lennons Plastic Ono Band med sangen «Happy Xmas (War Is Over)» da Lennon ønsket wall of sound-effekt, toppet av en mandolinstemme, slik Spector hadde skapt for «Try Some, Buy Some», sunget av Ronnie Spector. Lennon likte også følelsen av rockabilly og sang både A- og B-siden av Spectors single på sitt eget fødselsdagsselskap i New York, 9. oktober 1971.[19]
Senere produserte Spector blant annet Leonard Cohens Death of a Ladies' Man (1977) som blir omtalt som mer kommersiell enn Cohens tidligere utgivelser.[20] Spectors «wall of sound» var vanskelig å forene med Cohens lavmælte, akustiske stil.[21] Samarbeidet med Spector resulterte verken i særlig salg eller gode kritikker for Cohen.[22] I USA var kritikerne imøtekommende og beskrev albumet som en uvanlig hybrid.[23] Dette var Spector i sin mest ustyrlige «wagnerske periode» bemerket Cohen, som syntes at platen inneholdt mange gode sanger, men der ordene ble borte i miksingen.[24]
Han produserte The Ramones End of the Century. I 1980- og 1990-årene hadde han en rekke mislykkede prosjekter sammen med Cher. 1990-årenes største prosjekt var en del produksjoner for Céline Dions album Falling into You. Dette materialet ble imidlertid ikke gitt ut på grunn av uoverensstemmelser mellom Spector og Dions plateselskap. Spector satt imidlertid på rettighetene til dette.
Utdypende artikkel: Wall of Sound
Spectors lydmessige «varemerke», den såkalte «lydmuren», består av et fortettet lydbilde i mange lag som ga en virkningsfull og dramatisk effekt på 1960-tallets lydutstyr, som var dominert av mellombølge-radio og jukebokser som de viktigste kanaler for spredning av popmusikk. Disse teknologiene la i lydgjengivelsen vekt på tonene i mellomtoneregisteret, noe som gir et betydelig mer «avrundet» lydbilde enn dagens teknologi, som i mye større grad er preget av klar og gjennomtrengende diskant. To av flere tydelige eksempler på sanger som er produsert på denne måten, er blant andre «Da Doo Ron Ron» med The Crystals fra 1963 og «You've Lost That Lovin' Feelin'» med The Righteous Brothers fra 1964.
Spector bygget opp denne «lydmuren» gjennom bruk av uvanlig mange musikere på innspillingene, hvor mange av disse spilte de samme stemmer og toner samtidig i delvis orkestrerte arrangementer. Disse store musikergruppene, som besto av både orkesterinstrumenter som strykere og blåsere, og typiske rockeband-instrumenter som elektriske gitarer, ble presset inn på et lite areal i Spectors Gold Star-studio: Romklangen som reflekterte fra veggene, bidro da til å fortette lyden ved at klangen av de enkelte instrumentene smeltet sammen til en helhet hvor det er vanskelig for lytteren å skille dem fra hverandre.
Dette tette lydbildet skilte seg ut fra den tidens vanlige populærmusikk som vektla en «ren og pen» vokal med et mer forsiktig og diskret akkompagnement, gjerne med klaver eller «lette» strykere. Spectors røffere arrangementer ble laget for de dengang nye bærbare transistorradioene, som ungdom begynte å ta med seg på gaten, i parken og på stranden, og hvor hans musikk fungerte bedre enn den øvrige populærmusikken på grunn av disse radioenes lydkvalitet. Hans produksjonsform og det gjennomslaget denne musikken fikk må også sees i sammenheng med de store ungdomskullene etter andre verdenskrig og den nye ungdomskulturen som vokste fram på 1960-årene. Også den tidlige Elvis Presley kan sees som en del av den i tradisjonelle populærmusikken. Hans nyskaping i dette perspektivet var scenefremføringen og måten han brukte den «rene og pene» vokalen på. Til sammen kan en si at Presley og Spector på hver sin måte har vært to viktige forutsetninger for musikkutviklingen utover 1960-årene og videre.
Spector engasjerte en rekke av datidens profesjonelle låtskrivere til å forsyne seg med poplåter til sin «fabrikk», blant dem «radarparene» som jobbet med utgangspunkt i Brill-bygningen i New York City: Ellie Greenwich/Jeff Barry, Barry Mann/Cynthia Weil og Gerry Goffin/Carole King.
Spector rekrutterte videre musikere til innspillingene blant en krets av produktive og profesjonelle studiomusikere i Los Angeles-området. Flere av disse var svært ettertraktet og meget hyppig brukt, blant annet trommeslageren Hal Blaine og el-bassisten Carol Kaye. Andre i denne kretsen av musikere etablerte senere egne solokarrierer, som pianistene Leon Russell og Mac Rebenack (med artistnavnet Dr. John), gitaristen og sangeren Glen Campbell og korsangeren Cherilyn Sarkisian, bedre kjent som Cher. Hal Blaine sies å ha vært mannen som ga denne «indre krets» av de mest brukte studiomusikerne kallenavnet «The Wrecking Crew».
Spector hadde også samarbeidspartnere som fylte andre roller: Arrangementene ble i stor grad gjort av Jack Nitzsche som senere arbeidet for Neil Young og The Rolling Stones, og Sonny Bono var ofte produksjonsleder og «oppsynsmann».
Spector ble tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame i 1989.
.jpg)
Spector ble karakterisert både som eksentrisk, genial og gal. I et intervju med Time Magazine i 1965 beskrives hans daværende originale klesdrakt med spisse, høyhælte støvler, trange bukser, tøy-caps og Davy Crockett-jakke, og det konstateres at dette vanskelig kan kombineres med hans påståtte ønske om å være i bakgrunnen.[trenger referanse]
Han hadde også et voldsomt kontrollbehov som nærmet seg paranoia. Ifølge ektefellen Ronnie Spector (vokalist i The Ronettes – skilt i 1974) forlangte han eksempelvis at hun skulle kjøre med en dukke i passasjersetet i bilen som lignet på ham, «slik at ingen skulle innbille seg noe». Selv sa han i et intervju med London-avisen The Daily Telegraph i 2003, hans første på 25 år, at han ofte måtte kjempe mot devils inside [my] tortured soul (djevler i min plagede sjel). Han bekymret seg for hvilken innflytelse han hadde på datteren Nicole (født 1982) og at hun skulle bli tiltrukket av menn som ham selv. Han karakteriserte seg ikke som gal, men ikke frisk nok til å fungere i samfunnet, og derfor trakk seg unna dette. Han mente selv han led av en bipolar lidelse.[25]
Han hadde en uvettig omgang med skytevåpen, avfyrte skudd i studio og truet både Leonard Cohen, John Lennon og The Ramones i studio med ladde våpen.
I 2003 kom Spector på ny i medienes søkelys da han ble siktet for drap.[26] Saken overrasket vennene siden han de siste årene hadde vært ganske rolig. «For 20–30 år siden, derimot …» Drapssaken var under rettsbehandling sommeren og høsten 2007, og strafferammen var opp til livsvarig fengsel. Spector var under rettsbehandlingen løslatt mot en kausjon på en million dollar.[27] I en dom i april 2009 ble han funnet skyldig i drapet.[28] Straffeutmålingen ble avsagt 29. mai 2009, og han ble dømt til minst 19 års fengsel for drapet.[25]
I april 2011 ble dommen anket til Californias appellrett, men drapsdommen ble opprettholdt.[29] Spectors advokat; Dennis Riordan, hadde til hensikt å få til en ny høring i saken og arbeidet for å få reist den for Californias høyesterett.[30] Spectors advokat som sto for avslutningsforedraget under rettssaken i 2009; Linda Kenney Baden, hevder hun kan bevise at offeret var så deprimert på grunn av en rekke tilbakeslag i sin karriere at hun skjøt seg selv med Spectors revolver.[31]
Spector sonet dommen i California Substance Abuse Treatment Facility and State Prison i Corcoran i California[32].
1. september 2006 giftet han seg med den 26 år gamle sangerinnen og skuespilleren Rachelle Short. Hun hadde en liten rolle i filmen Tigerland fra 2000 om tidligere Vietnam-veteraner med Colin Farrell i hovedrollen.
Spector døde 16. januar 2021 av covid-19 i en alder av 81 år.[33][34][35]
En tradisjonell diskografi over Spectors produksjon vil bli svært omfattende, og hans innflytelse på musikkutviklingen kan knapt overvurderes. Men samleboksen Back to Mono fra 1991 gir en god presentasjon på det han produserte i årene 1958–69. Denne inkluderer også juleplaten A Christmas Gift for You from Phil Spector fra 1963, og denne inneholder sanger som senere har blitt populærmusikk for juletiden.
HBO produserte en TV-film om Spector,[31] skrevet og regissert av David Mamet[36] med Al Pacino i hovedrollen som Spector.[37][38] Filmen hadde premiere 24. mars 2013[39] og ble vist på norsk TV (C More) dagen etter. Den møtte protester fra den dreptes venner,[36] som engasjerte markedføringsagenten og tidligere pressemedarbeider for president George H.W. Bush[31], Edward Lozzi, i Hollywood til å organisere protesten og for å forhindre at seriøse skuespillere deltok i den.[31] Filmen sannsynliggjør at Clarksons død kom som følge av et uhell.
Filmen fokuserer på forholdet mellom Spector og forsvarsadvokaten Linda Kenney Baden (spilt av Helen Mirren) under rettssaken i 2009.[40]
Mirren ble truet med at en deltakelse i filmen kunne få «alvorlige konsekvenser» for henne, herunder at hun ikke kunne regne med noen fremtidige Emmypriser.[31] Mirren fortsatte imidertid i filmen.[41]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
