From Wikipedia, the free encyclopedia
Paleolitikum eller paleolittisk tid, også kalt eldre steinalder (fra gresk παλαιός paleos, «gammel» og λίθος lithos, «stein»),[1] regnes som den første perioden i steinalderen og er en periode i menneskets forhistorie som utmerker seg ved den opprinnelige utviklingen av steinredskaper, og som representerer nesten hele perioden med menneskelig forhistorisk teknologi.[2] Det strekker seg fra den tidligste kjente bruken av steinverktøy av homininer for rundt 3,3 millioner år siden, til slutten av Pleistocen.[3]
Paleolittisk tid i Europa gikk forut mesolittisk tid, selv om datoen for overgangen varierer geografisk med flere tusen år. I løpet av paleolittisk tidsalder grupperte homininer seg i små samfunn som gruppe og livnærte seg ved å samle planter, fiske og jakte eller fange ville dyr.[4] Paleolittisk tidsalder er preget av bruk av steinredskaper som ble framstilt ved knakking (slå avslag fra stein),[5] selv om mennesker på den tiden også brukte tre- og beinverktøy. Andre organiske varer ble tilpasset for bruk som verktøy, som lær og vegetabilske fibre; på grunn av rask nedbrytning har disse imidlertid ikke overlevd i særlig grad.
For rundt 50 000 år siden skjedde en markant økning i mangfoldet av gjenstander. I Afrika vises gjenstander av bein og den første kunstuttrykket i arkeologisk historie. Det første beviset på menneskelig fiske er også notert, fra gjenstander på steder som Blombos-grotten i Sør-Afrika. Arkeologer klassifiserer gjenstander fra de siste 50 000 årene i mange forskjellige kategorier ved spesialisert verktøy, for eksempel prosjektilpunkter (pil- og spydspisser), verktøy for gravering, skarpe knivblader og verktøy for boring og gjennomhulling.
Menneskeheten utviklet seg gradvis fra tidlige medlemmer av menneskeslekten (Homo) – slik som Homo habilis, som brukte enkle steinredskaper – til anatomisk moderne mennesker så vel som atferdsmessige moderne mennesker ved siste eller øvre paleolittisk tid. I løpet av slutten av paleolittisk tid, nærmere bestemt mellom- eller øvre paleolittisk tid, begynte mennesker å framstille de første kunstverkene og engasjere seg i religiøs eller åndelig oppførsel som begravelse og ritualer.[6][7]
Forholdene i paleolittisk tidsalder gikk gjennom istid og mellomistider der klimaet periodisk svingte mellom varme og kjølige temperaturer. Arkeologiske og genetiske data tyder på at kildepopulasjonene til paleolittiske mennesker overlevde i tynt skogkledde områder og spredte seg gjennom områder med høy primærproduktivitet mens de unngikk tett skogdekke.[8] I moderne arkeologisk forskning, hvor vektleggingen av klimatiske variasjoner er mer framtredende enn tidligere vektlegging på kulturelle typer og perioder, markeres et viktig skille i perioden mellom istiden (pleistocen) og varmeperioden (holocen). I sistnevnte, hvor jordbruket er den fremste kulturelle skillelinjen og yngre dryas er den klimatisk.
Ved ca. 50 000 – ca. 40 000 f.Kr. satte de første menneskene satte sine føtter i Australia. Ved ca. 45 000 f.Kr. levde mennesker på 61°N breddegrad i Europa.[9][10] Ved rundt 30 000 f.Kr. ble Japan nådd, og innen ca. 27 000 f.Kr. var mennesker til stede i Sibir over polarsirkelen.[10] Ved slutten av den øvre paleolittiske tidsalder hadde mennesker krysset Beringlandbrua og ekspandert over kontinentene i Amerika.[11][12]
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker i Midtøsten (og i Norge) |
|
ca. 2 millioner–10 000 f.Kr. ca. 10 000–8 000 f.Kr. ca. 8 000–4 000 f.Kr. |
Begrepet «paleolitisk» ble opprettet av arkeologen John Lubbock i 1865.[13][14] Det stammer fra gresk: παλαιός, palaios, «gammel»; og λίθος, lithos, «stein», som betyr «gammel steinalder».[15]
Den paleolitiske perioden utmerker seg ved utviklingen av de første steinredskaper. Den dekker den aller største delen av menneskehetens historie, grovt regnet rundt 99% av menneskelig historie[16], og strekker seg fra 2,5 eller 2,6 millioner år siden[17] med introduksjonen av steinredskaper til introduksjonen av jordbruk og slutten på den den paleolitiske perioden en gang rundt 10 000 f.Kr.[18] Fra paleolitikum kom mesolitikum, en mellomperiode inntil neolittisk tid avløste i vestlige Europa, og i områder ikke påvirket av istiden som med epipaleolitisk epoke, eksempelvis som i Afrika.[19]
I løpet av den paleolitiske perioden grupperte menneskene seg sammen i små samfunn og livnærte seg ved å samle planter og jakte på ville dyr. Paleolitikum er karakterisert ved bruken av steinredskaper som ble konstruert ved å slå stykker av et steinemne til den hadde fått sin rette form i henhold til funksjon. På samme tid lagde man også redskaper av tre og bein. Andre organiske emner som ble tilpasset for redskaper var lær og plantefibrer, men på grunn av disses vesen og varighet er arkeologene i liten grad i stand til å avdekket disse. Bevarte gjenstander fra paleolitisk tid er faglig kjent som paleolitter. Menneskeheten utviklet seg gradvis fra de tidligste medlemmer av menneskeslekten Homo (hominider), som Homo habilis — som benyttet enkle steinredskaper — til de moderne mennesker, både anatomisk og i vesen, Homo sapiens sapiens, i løpet av denne lange tidsepoken.[20] I løpet av slutten av paleolitikum, spesielt mellom-paleolitikum og sen-paleolitikum, begynte menneskene framskape tidlige former kunst og bli engasjert i religiøs og åndelig oppførsel som begravelser og ritualer.[21] Klimaet i løpet av den paleolitiske perioden var preget av en rekke istider, hvor klimaet skiftet mellom varme og kalde perioder.
Menneskelig utvikling er en del av den biologiske evolusjon angående fremkomsten av mennesker som en egen art. Det er et emne av en bred vitenskapelig forespørsel som søker å forstå og beskrive hvordan denne endringen og utviklingen skjedde. Studiet av menneskelig evolusjon består av mange vitenskapelige disipliner, mest fremtredende er biologisk antropologi, paleoantropologi, paleontologi, arkeologi, lingvistikk og genetikk. Begrepet menneske, i sammenhengen menneskelig evolusjon, viser til hominider, men studiet av menneskelig evolusjon omfatter vanligvis andre hominider som eksempelvis Australopithecus.
Den evolusjonære historien til menneskeheten er sporet tilbake av paleoantropologer til mellom 5-7 millioner eller 8-10 millioner siden, altså før den paleolitiske perioden da vår nærmeste hominidiske forfedre avvek fra felles opphav til mennesker, sjimpanser, og bonoboer.[22] Disse nærmenneskene, eller tidlige før-paleolitiske hominider (som Ardipithecus og Australopithecus), begynte å utvikle oppreist gange og gav opphav til de tidligste medlemer av menneskeslekten, Homo habilis, en gang rundt 2.6 millioner år siden. Også Homo habilis hadde beholdt en del tilpasninger til klatring samt tobeint gange. Et liv på bakken dukket ikke opp før Homo erectus/Homo ergaster.
Tallrike forklaringer har blitt foreslått av antropologer og biologer for å forklare hvorfor oppreist gange evolverte hos mennesker. Sjimpanser som lever i typisk åpent lende vil bevege seg tidvis bipedalt for å få oversikt. Dette gjaldt sannsynligvis våre næreste forfedre.[23] Andre forklaringer, slik som provianteringsmodellen, hevder tobeint gange var en tilpasning til et monogamt samfunn. Hypotesen om at holdning og amming førte til at denne måten å bevege seg på, bidro til bedre inntak av føde. Videre, den termoregulerende modell, som hevder at menneskelig bipedalisme oppsto for å redusere oppheting av kroppen.[24]
Det tidligste medlem av menneskeslekten, Homo habilis, oppsto for rundt 2,6 millioner år siden, og markerer begynnelsen av den paleolittiske perioden og dannelsen av de oldowanske steinredskaper. De fleste eksperter antar at Homo habilis’ intelligens og sosial organisasjon var mer sofistikert enn tilsvarende hos Australopithecus eller sjimpanser. Tidlig i epoken pleistocen, for 1.5 til 1 millioner år siden, var det noen befolkningsgrupper av Homo habilis i Afrika, Asia og Europa som utvikler større hjerner og lagde mer forseggjorte steinredskaper. Disse ulikheter og andre var tilstrekkelige for antropologene å konkludere at de hadde gitt opphavet til en ny art, Homo erectus. Selv om Homo habilis sameksisterte med andre menneskelignende primater med høyreist gange, som Paranthropus boisei, hvor noen av disse var framgangsrike i mange millioner år, ble Homo habilis mest framgangsrike, muligens på grunn av dets oppdagelse av redskaper og en mindre spesialisert og begrenset tilgang på mat. Av den grunn ble derfor Homo habilis forgjengerne til en hel rekke nye arter hvor Paranthropus boisei og dets robuste slektninger forsvant fra arkeologenes nedtegnelser av fossiler.
De første menneskene nådde sannsynligvis det landet vi nå ville befinne oss i Europa for rundt 800 000 år siden, og selv om det var perioder da fremrykkende isdekker gjorde store deler av landmassen uleilig, har mennesker holdt seg siden den gang. Det er en rimelig antagelse at disse paleolittiske fangstsamfunnene var de direkte forfedrene til de mesolittiske jeger-samlere som ekspanderte gjennom Europa, og flyttet lenger og lenger nordover ettersom den siste kalde perioden sluttet rundt 9600 f.Kr. Innen 7000 f.Kr. hadde disse avanserte sankerne etablert seg i de fleste deler av kontinentet, og tilpasset sine regimer innsamling av mat til de forskjellige økologiske nisjene de valgte å bebo. Genene til den nåværende europeiske befolkningen er i hovedsak fra den til de paleolittiske pionerene, med en mindre komponent bidratt av de som kom fra sørvestlige Asia i den neolittiske perioden.[25]
— Barry Cunliffe
I begynnelsen av paleolittisk tid ble homininer først og fremst funnet i det østlige Afrika, øst for den store Riftdalen. De fleste kjente homininfossiler som dateres tidligere enn en million år før nåtid finnes i dette området, spesielt i Kenya, Tanzania og Etiopia.
I tiden ca. 2 000 000 – ca. 1 500 000 f.Kr. begynte grupper av homininer å forlate Afrika og bosette seg Sør-Europa og østlige Asia. Sør i Kaukasus fikk tilstedeværelse ca. 1 700 000 f.Kr., og nordlige Kina ble nådd med ca. 1 660 000 f.Kr.. Ved slutten av nedre paleolitikum bodde homininer i det som nå er Kina, vestlige Indonesia og i Europa, rundt Middelhavet og så langt nord som England, Frankrike, sørlige Tyskland og Bulgaria. Deres videre ekspansjon nordover kan ha vært begrenset av mangelen på kontroll av ild: studier av hulebosetninger i Europa indikerer ingen regelmessig bruk av ild før ca. 400 000 – ca. 300 000 f.Kr.[26]
Østasiatiske fossiler fra denne perioden er vanligvis plassert i slekten Homo erectus. Svært få fossile bevis er tilgjengelig på kjente nedre paleolittiske steder i Europa, men det antas at homininer som bebodd disse stedene likeledes var Homo erectus. Det er ingen bevis for homininer i Amerika, Australia eller nesten hvor som helst i Oseania i løpet av denne tidsperioden.
Skjebnen til disse tidlige menneskene, og deres forhold til senere moderne mennesker, er fortsatt gjenstand for akademisk debatt. Ifølge nåværende arkeologiske og genetiske modeller var det minst to bemerkelsesverdige hendelser med ekspansjon for mennesker i Eurasia i tiden ca. 2 000 000 – ca. 1 500 000 f.Kr. Rundt 500 000 f.Kr. kom en gruppe tidlige mennesker, ofte kalt Homo heidelbergensis, til Europa fra Afrika og utviklet seg til slutt til Homo neanderthalensis (neandertalere). I midtre paleolittisk tid var neandertalere til stede i regionen som nå består av Polen.
Både Homo erectus og Homo neanderthalensis ble utryddet eller døde ut ved begynnelsen av øvre paleolittisk tid. Med avstamming fra Homo sapiens, dukket den anatomisk moderne Homo sapiens sapiens opp i det østlige Afrika ca. 300 000 f.Kr., forlot Afrika rundt 50 000 f.Kr. og ekspanderte deretter over hele planeten. Flere hominidgrupper eksisterte i noen tid på enkelte steder. Homo neanderthalensis ble fortsatt funnet i deler av Eurasia ca. 40 000 år f.Kr., og fikk i en ukjent grad av avkom med Homo sapiens sapiens. DNA-studier tyder også på en ukjent grad av kryssing mellom Homo sapiens sapiens og Homo sapiens denisova.[27]
Fossiler fra homininer som ikke tilhører verken Homo neanderthalensis eller Homo sapiens er funnet i Altaifjellene i Sentral-Asia og i Indonesia, ble karbondatert til henholdsvis ca. 30 000 – ca. 40 000 f.Kr. og ca. 17 000 f.Kr.
I løpet av paleolittisk tid forble menneskepopulasjonen lave, spesielt utenfor ekvatorialregionen. Hele Europas befolkning mellom 16 000 og 11 000 f.Kr. var sannsynligvis i gjennomsnitt rundt 30 000 individer, og mellom 40 000 og 16 000 f.Kr. var den enda lavere med 4 000–6 000 individer.[28] Imidlertid ble rester av tusenvis av slaktede dyr og verktøy laget av paleolittiske mennesker funnet i Lapa do Picareiro, en hule i Portugal, som er datert tilbake mellom 41 000 og 38 000 år siden.[29]
.jpg)
Noen forskere har bemerket at kunnskap, begrenset i den alderen til noen tidlige ideer om astronomi (eller kosmologi), hadde begrenset innvirkning på paleolittisk teknologi. Å lage ild var en del av kunnskapssystemet, og det var mulig uten forståelse for kjemiske prosesser. Disse typer praktiske ferdigheter kalles noen ganger håndverk. Religion, overtro eller appeller til det overnaturlige kan ha spilt en rolle i de kulturelle forklaringene på fenomener som forbrenning.[30]
Paleolittiske mennesker laget verktøy av stein, bein (primært hjort) og tre.[31] De tidlige paleolittiske homininene, Australopithecus, var de første brukerne av steinverktøy. Utgravninger i Gona i Etiopia har produsert tusenvis av gjenstander, og gjennom radiometrisk datering og magnetostratigrafi (en geofysisk korrelasjonsteknikk som brukes til å datere sedimentære og vulkanske sekvenser) kan stedene dateres fast til 2,6 millioner år siden. Bevis viser at disse tidlige homininene med vilje har valgt råstein med gode flakegenskaper og valgte steiner av passende størrelse for deres behov for å produsere steinverktøy med skarpe kanter for skjæring.[32]
Den tidligste paleolittiske industrien for å framstille steinverktøy, oldowan (navngitt etter en dal i Tanzania), begynte for rundt 2,6 millioner år siden.[33] [34] Den framstilte verktøy som hakker, stikler[35] og syler. Denne kulturen ble fullstendig erstattet for rundt 250 000 år siden av den mer komplekse acheuléenkulturen, som først ble unnfanget av Homo ergaster for rundt 1,8–1,65 millioner år siden.[36]Acheulean-redskapene forsvinner fullstendig fra den arkeologiske historien for rundt 100 000 år siden og ble erstattet av ytterligere mer komplekse verktøysett fra midtre paleolittisk tid som Moustérien- og Atérien-industrien.[37]
Nedre paleolittiske mennesker brukte en rekke særskilte steinverktøy, blant annet håndøkser og hoggere. Selv om de ser ut til å ha brukt håndøkser ofte, er det uenighet om bruken. Tolkninger spenner fra skjære- og hakkeverktøy, til graveredskaper, til flaking av steinkjerner, til bruk i feller, og som en ren rituell betydning, kanskje ved frieri. William H. Calvin har antydet at noen håndøkser kunne ha tjent som drapsvåpen ved å kaste dem etter eksempelvis en flokk med dyr ved et vannhull for å svimeslå en av dem. Det er ingen indikasjoner på skafting, og noen gjenstander er alt for store til det. Dermed ville en kastet håndøks vanligvis ikke ha trenge dypt nok til å forårsake svært alvorlige skader. Likevel kunne det vært et effektivt våpen for forsvar mot rovdyr. Hakkere og skrapere ble sannsynligvis brukt til å flå og slakte drepte dyr, og stokker med skarpe spisser ble ofte skaffet for å grave opp spiselige røtter. Antagelig brukte tidlige mennesker trespyd så tidlig som for 5 millioner år siden for å jakte på små dyr, omtrent som deres slektninger sjimpanser har blitt observert å gjøre i Senegal i Afrika.[38] Nedre paleolittiske mennesker konstruerte ly, for eksempel en mulige trehytte ved Terra Amata i sørlige Frankrike for rundt 400 000 år siden.[39][40]
Ild ble brukt av Homo erectus og Homo ergaster, de første menneskeartene med kropsbygning tilnermet lik moderne mennesker. Sikre funn av bål strekker seg tilbake til til 300 000 til 1,5 millioner år siden, men er trolig eldre. Det har vært foreslått at tidligere arter som Homo habilis eller av robuste Australopithecines som Paranthropus kan ha laget ild.[4] Disse artene har en bred kropp med et stort tarmsystem, og særlig Paranthropus hadde ekstremt store tyggetenner, som antyder at de ikke spiste stekt mat. Bruken av ild til matlaging ble først vanlig i samfunnene i den påfølgende midtre steinalder og midtre paleolittisk tid.[3] I tillegg til å gjære maten enklere å tygge og mer næringsrik gir ild reduserte dødeligheten og beskyttelse mot rovdyr.[41] Størelsen av tenner og de beregnede energikravene fra en stor hjerne tyder på at bruken av ild til steking begynte så tidlig som i nedre paleolittisk tid (ca. 1,9 millioner år siden) eller senest i tidlig midtre paleolittisk tid (ca. 250 000 år siden).[42]
Noen forskere har foreslått muligheten for at våre forfedre begynte å steke mat for å tine frossent kjøtt, noe som ville bidra til å sikre deres overlevelse i kalde områder.[42] Arkeologer siterer morfologiske endringer i kranial anatomi som bevis for fremveksten av teknologier for laging og behandling av mat. Disse morfologiske endringene omfatter reduksjon i jeksel- og kjevestørrelse, tynnere tannemalje og reduksjon i tarmvolum.[43][44] Under store deler av epoken Pleistocen stolte våre forfedre på enkle teknikker for foredling av mat som steking.[45] Den øvre paleolittisk tid så fremveksten av koking i vann, et fremskritt innen kunnskapen i å foredle mat, noe som gjorde mat fra planter mer fordøyelig, reduserte giftighet og økte tilgangen på næringen båd ei kjøtt og planter.[46] Steiner som har vært utsatt for varme er lett å identifise i arkeologiske registreringer. Steinkoking og gropbaking har vært i bruk helt opp til moderne tid og innebærer å varme opp stein på bål og deretter overføre dem til en gryte var bark eller skinn for å varme opp vannet.[47][48] Denne teknologien er typisk midtre paleolittisk tid som påvist for ildstedene avdekket ved det arkeologiske stedet Abri Pataud i sørvestlige Frankrike.[49]
Teknikk for å reise over hav ble senest utviklet for 65 tusen år siden, da de første menneskene kom til Australia.[50] Det som i dag er grundt hav mellom øyene i Malaisia har vært mulig å krysse til fots under istider.[51] Sundet mellom Australia og Øst-Timor er derimot dyphav mellom to kontinentalplater som skaper et skarpt skille på faunaen mellom Indonesia og Australia (Weberlinjen og Lydekkerlinjen). De første menneskene i Australia må ha krysset dette sundet med en eller annen form for båt, trolig enkle flåter eller kanoer.[52]
Det er mulig at flåtebygging er mye eldre enn dette, og enkelte hevder at øya Flores kunn kan nås via båt, og mener allerede Homo erectus for tok seg over til øya for ca. 840.000 – c. 800.000 f.Kr. og gav opphav til den kortvokst menneskearte Homo floresiensis. Denne hypotesen omstridt innenfor det antropologiske fellesskapet.[53] [54] Dersom denne kryssingen var et resultat av et bevisst forsøk på å krysse havstrekninger har Homo erectus hat adskillig større teknologisk kompetanse enn tidligere antatt.[53] Funn som kan være boplasser fra neandertalere og moderne menneskelige steder rundt Middelhavet, som Coa de sa Multa på Sardinia (ca. 300 000 f.Kr.), indikerer at menneskearter i sen paleolitikum kan ha tatt seg over store strekninger i Middelhavet for å finne nye leveområder.[53][55]
Ved rundt 200 000 f.Kr. skapte produksjon av steinverktøy fra midtre paleolittisk tid en teknikk for framstilling av verktøy kjent som den forberedte kjerneteknikken, som var mer forseggjort enn tidligere Acheuléenteknikker.[56][57] Denne teknikken økte effektiviteten ved å tillate opprettelsen av mer kontrollerte og konsistente flak. Det gjorde det mulig for mennesker på denne tiden å framstille spyd med steinspiss, som var de tidligste komposittverktøyene, ved å feste skarpe, spisse steinflak på treskaft. I tillegg til å forbedre metoder for fremstilling av verktøy, var det også en forbedring av selve verktøyene som gjorde det mulig å skaffe seg tilgang til et bredere utvalg og større mengder av matkilder. For eksempel ble mikrolitter eller små steinverktøy eller steinspisser oppfunnet rundt 70 000–65 000 f.Kr. og var avgjørende for oppfinnelsen av buer og atlatler (spydkastere) i den følgende øvre paleolittisk tid.[41]
Harpuner ble oppfunnet og brukt for første gang i slutten av midtre paleolittisk tid (ca. 90 000 f.Kr.); oppfinnelsen av disse enhetene brakte fisk inn i menneskets dietter, som ga en sikring mot sult og en mer rikelig matforsyning.[55] Takket være deres teknologi og deres avanserte sosiale strukturer, ser det ut til at paleolittiske grupper som neandertalerne – som hadde et teknologisk nivå for midtre paleolittisk tid – har jaktet like godt på storvilt som moderne mennesker fra øvre paleolittisk tid.[58] og spesielt neandertalerne kan også ha jaktet med prosjektilvåpen.[59] Ikke desto mindre forekom neandertalernes bruk av prosjektilvåpen i jakt svært sjelden (eller kanskje aldri), og neandertalerne jaktet stort sett store viltdyr ved å legge seg i bakhold og angripe viltet med nærkampvåpen som å skyte spyd i stedet for å angripe dem på avstand med prosjektilvåpen.[60][61]
Under øvre paleolittisk tid ble det gjort ytterligere oppfinnelser, slik som fiskenettet (ca. 22.000 eller ca. 29.000 f.Kr.),[41] bolas (kastevåpen med stein),[63] atlatl (spydkasteren) (ca. 30.000 f.Kr.), pil og bue (ca. 25.000 eller ca. 30.000 f.Kr.)[4] og det eldste eksemplet på keramisk kunst med den 11 cm høye kvinnefiguren Venus fra Dolní Věstonice (ca. 29.000 – ca. 25.000 f.Kr.).[4] Kilu-grotten på Bukuøya i Salomonøyene, demonstrerer navigering av rundt 60 km på åpent hav ved 30 000 f.Kr.[64]
Tidlige hunder ble domestisert en gang kanskje rundt 25 000 år siden, antagelig for å hjelpe til med jakt.[65][66] Imidlertid kan de eldste tilfellene av vellykket domestisering av hunder være mye eldre enn dette. Bevis fra hunde-DNA samlet inn av Robert K. Wayne tyder på at hunder kan ha blitt domestisert først i slutten av midtre paleolittisk rundt 100 000 BP eller kanskje enda tidligere.[67]
Arkeologiske bevis fra regionen Dordogne i Frankrike viser at mennesker kjent som Aurignackulturen i den europeiske tidlige øvre paleolittiske tid brukte kalendere (ca. 30 000 f.Kr.). Dette var en månekalender som ble brukt til å dokumentere månens faser. Ekte solkalendere dukket ikke opp før i neolittisk tid.[68]Kulturer fra øvre paleolittiske tid var sannsynligvis i stand til å time migrasjonen av viltdyr som ville hester og hjort.[69] Denne evnen tillot mennesker å bli effektive jegere og utnytte et bredt utvalg av vilt. Nyere forskning tyder på at neandertalerne tidsbestemte jakt og vandringene etter vilt lenge før begynnelsen av øvre paleolittisk tid.[58]
Den sosiale organiseringen av de eldste paleolittiske samfunnene er forblitt stort sett ukjent for forskere, selv om eldste paleolittiske mennesker som Homo habilis og Homo erectus sannsynligvis har hatt mer komplekse sosiale strukturer enn sjimpansesamfunn.[70] Mennesker innenfor den sene Oldowan- eller tidlige Acheuléenkulturene (Homo ergaster/Homo erectus) kan ha vært de første menneskene som opprettet sentrale leirplasser eller hjemmebaser og benyttet disse i sine forsøks- og jaktstrategier som jeger og samlere, muligens så tidlig som for 1,7 millioner år siden, men imidlertid dateres de eldste solide bevisene for eksistensen av hjemmebaser eller sentrale plasseplasser ved ildsteder og ly kun tilbake til 500 000 år siden.[71][72]
Tilsvarende er det vanskelig å slå fast med sikkerhet om hvorvidt nedre paleolittiske mennesker i stor grad var monogame eller polygyne.[70] Spesielt antyder den provisoriske modellen at bipedalisme (å gå på to bein) oppsto i før-paleolittiske samfunn med Australopithecina som en tilpasning til monogame livsstil; andre forskere bemerker imidlertid at kjønnsdimorfisme er mer uttalt hos nedre paleolittiske mennesker som Homo erectus enn hos moderne mennesker, som er mindre polygyne enn andre primater, noe som tyder på at nedre paleolittiske mennesker hadde en stort sett polygyn livsstil, ettersom arter som har mest uttalt kjønnsdimorfisme har en tendens til å være polygyn.[73]
Menneskelige samfunn fra paleolittisk til de tidlige neolitiske bondestammene levde uten stater og organiserte regjeringer. For det meste av nedre paleolitikum var menneskelige samfunn muligens mer hierarkiske enn deres mellom- og øvre paleolittiske etterkommere, og ble sannsynligvis ikke gruppert i jeger og samlergrupper,[74] selv om de siste populasjonene av Homo erectus i slutten av nedre paleolittisk tid kan har begynt å leve i småskala (muligens egalitære) samfunn som ligner både midtre- og øvre paleolittiske samfunn og moderne jeger og samlere.[74]
Midtre paleolittiske samfunn, i motsetning til nedre paleolittiske og tidlig neolittiske, besto av grupper som varierte fra 20–30 eller 25–100 medlemmer og var vanligvis nomadiske.[4][74] Disse små samfunnene besto av flere familier. Grupper slo seg noen ganger sammen til større for aktiviteter som hvor det var rikelig med ressurser og muligens også for rituelle aktiviteter.[4] Ved slutten av den paleolittiske epoken (ca. 10 000 f.Kr.), begynte folk å bosette seg ned på faste og permanente steder, og begynte å stole på jordbruk for næring. Det finnes mange bevis for at mennesker deltok i langdistansehandel mellom grupper for sjeldne varer (som oker, som ofte ble brukt til religiøse og rituelle formål)[68][75] og råvarer, så tidlig som for 120 000 år siden i midtre paleolittisk tid.[60] Handel mellom ulike grupper kan ha dukket opp under midtre paleolittisk tid ettersom handel mellom gruppene bidro til å sikre overlevelse ved utveksling av ressurser og varer i tider med relativ knapphet (eksempelvis hungersnød, tørke og lignende).[60] Som i moderne jegere og samlersamfunn, kan individer i paleolittiske samfunn ha vært underordnet gruppen som helhet.[31][60] Både neandertalere og moderne mennesker synes å ha tatt vare de eldre medlemmene av samfunnene deres.[60]
Antropologer har antatt at i paleolittiske samfunn var kvinner typisk ansvarlige for å samle ville planter og ved, og menn var ansvarlige for å jakte og rydde opp døde dyr.[4][55] Imidlertid antyder analogier til eksisterende jeger og samlersamfunn som hadzafolket og aboriginerne i Australia at den kjønnsmessige arbeidsfordelingen i paleolittisk tid var relativt fleksibel. Menn kan ha deltatt i å samle planter, ved og insekter, og kvinner kan ha skaffet småviltdyr til konsum og hjulpet menn med å drive flokker med store viltdyr (som mammuter og hjort) utfor høye klipper.[55][76] I tillegg argumenteres nyere forskning av antropologen og arkeologen Steven Kuhn fra Universitetet i Arizona at denne arbeidsdelingen ikke eksisterte før den øvre paleolittisk tid og ble oppfunnet relativt nylig i menneskets forhistorie.[77][78] Arbeidsdeling basert på kjønn kan ha blitt utviklet for å effektiviseringen av å anskaffe mat og andre ressurser.[78]
Muligens var det omtrentlig jevnbyrdighet mellom menn og kvinner i mellom- og øvre paleolittisk tid, og den perioden kan teoretisk ha vært den mest likestilte tiden i menneskets historie.[79][80] Arkeologiske bevis fra kunst og begravelsesritualer indikerer at en rekke individuelle kvinner nøt tilsynelatende høy status i lokalsamfunnene sine, og det er sannsynlig at begge kjønn deltok i beslutningsprosessene.[81][82] Den eldste kjente paleolittiske sjamanen (ca. 30 000 f.Kr.) var kvinne.[83] Jared Diamond antyder at kvinners status sank med adopsjonen av jordbruk ettersom kvinner i bondesamfunn vanligvis hadde flere graviditeter og forventes å gjøre mer krevende arbeid enn kvinner i jeger- og samlersamfunn.[84]
De eldste eksempler på kunstneriske uttrykk, som Venus fra Tan-Tan i Marokko og mønstrene funnet på elefantbein fra Bilzingsleben i Thüringen, kan ha blitt framstilt av verktøybrukere fra Acheuléenkulturen som Homo erectus før begynnelsen av den midtre paleolittiske perioden. Imidlertid kommer de eldste ubestridte bevisene for kunstuttrykk under paleolittisk tid fra steder fra midtre paleolittisk tid som Blombos-grotten i Sør-Afrika i form av armbånd,[85] perlekjede,[86] bergkunst[75][87] og oker brukt som kroppsmaling og kanskje i særskilte ritualer.[55][75] Ubestridte bevis på kunst blir bare vanlig i øvre paleolittisk tid.[88][89]
Verktøybrukere under Acheuléenkulturen begynte å engasjere seg i symbolske uttrykk som kunst rundt 850 000 f.Kr. De dekorerte seg med perler og samlet eksotiske steiner for estetiske, snarere enn nyttige behov.[90] Spor av pigmentet oker fra sen nedre paleolittiske arkeologiske funnsteder, i likhet med senere øvre paleolittiske samfunn, samlet og brukte oker for å lage bergkunst ved å male på bergveggen.[90] Ikke desto mindre er det også mulig at okersporene funnet på nedre paleolittiske steder er naturlig forekommende.[91]
Øvre paleolittiske mennesker framstilte kunstverk som hulemalerier, Venusfigurer, dyreutskjæringer og smykker. Øvre paleolittisk kunst kan deles inn i to brede kategorier: figurativ kunst som hulemalerier som tydelig skildrer dyr (eller mer sjelden mennesker); og abstrakt, nonfigurativ kunst, som består av former og symboler. Hulemalerier har blitt tolket på en rekke måter av moderne arkeologer. Den tidligste forklaringen, av forskeren og presten Abbe Breuil, tolket maleriene som en form for magi utformet med den hensikt å sikre en vellykket jakt.[92] Imidlertid klarer ikke denne hypotesen å forklare eksistensen av dyr som sabeltannkatter og løver, som ikke ble jaktet på for mat, og eksistensen av halvt menneskelige, halvt dyrelignende vesener i hulemalerier. Antropologen David Lewis-Williams har antydet at paleolittiske hulemalerier var indikasjoner på sjamanistiske praksiser, ettersom maleriene av halvt menneskelige, halvt dyrefigurer og hulenes avsidesliggende beliggenhet minner om sjamanpraksisene til moderne samfunn av jeger og samlere s sjamanistiske.[92] Symbollignende bilder er mer vanlig i paleolittiske hulemalerier enn avbildninger av dyr eller mennesker, og unike symbolske mønstre kan ha vært varemerker som representerer ulike øvre paleolittiske etniske grupper.[92] Venusfigurer har framkalt lignende kontroverser. Arkeologer og antropologer har beskrevet figurene som representasjoner av gudinner, pornografiske bilder, apotropaiske amuletter brukt til sympatisk magi (som for å avverge ondskap),[93] og til og med som selvportretter av kvinner selv.[55][94]
R. Dale Guthrie har studert ikke bare de mest kunstneriske og publiserte maleriene,[96] men også en rekke kunst og figurer av lavere kvalitet, og har identifiserer et bredt spekter av ferdigheter og aldre blant kunstnerne. Han påpeker også at hovedtemaene i maleriene og andre gjenstander (kraftige beist, risikable jaktscener og overseksuell representasjon av kvinner) er å forvente i fantasiene til unge menn under øvre paleolittisk tid.[96]
Venusfigurene har blitt teoretisert, ikke universelt, som å representere en modergudinne; overfloden av slike kvinnelige bilder har inspirert teorien om at religion og samfunn i paleolittiske (og senere neolittiske) kulturer først og fremst var interessert i, og kan ha blitt regissert av kvinner. Tilhengere av denne teorien er blant annet arkeolog Marija Gimbutas[97] og feministforsker Merlin Stone, forfatteren av boken When God Was a Woman fra 1976.[98] Andre forklaringer for formålet med figurene har blitt foreslått, som Catherine McCoid og LeRoy McDermotts hypotese om at de var selvportretter av kvinnelige kunstnere[94] og R.Dale Gutries hypotese som fungerte som «steinalderpornografi».[96]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
