Den hellige gravs kirke
kirke i Jerusalem From Wikipedia, the free encyclopedia
«Oppstandelseskirken» omdirigeres hit. For Oppstandelseskirken i St. Petersburg, se Oppstandelseskirken (St. Petersburg).
Den hellige gravs kirke, også kalt Oppstandelseskirken og Gravkirken, er en kristen kirke i Jerusalem, bygget på det som ifølge tradisjonen er Golgata, stedet hvor Jesus ifølge kristen tro ble korsfestet.[2] Kirken inneholder graven hvor Jesus ifølge legenden ble lagt etter sin død, og den har derfor vært et viktig pilegrimsmål for kristne siden det 4. århundret. Kirken er i dag felles for en lang rekke av forskjellige kristne grupperinger, som hver råder over egne kapeller, og den er setet for den ortodokse patriarken av Jerusalem og en katolsk erkediakon. Den er kristendommens helligste kirke.
| Den hellige gravs kirke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Område | Gamlebyen[1] | ||
| Bispedømme | Den ortodokse kirke i Jerusalem Det latinske patriarkatet Jerusalem | ||
| Byggeår | 14. århundre | ||
| Arkitektur | |||
| Periode | Early Christian architecture romansk arkitektur gotisk arkitektur | ||
| Byggemateriale | bergart | ||
| Kirkerommet | |||
| Plasser | 8 000 | ||
| Beliggenhet | |||
 Den hellige gravs kirke 31°46′42″N 35°13′47″Ø | |||
I østlige kirketradisjoner er kirken kjent som Oppstandelseskirken; gresk: Ναός της Αναστάσεως (Naos tis anastaseos), armensk: Surp harutyun, mens den i de vestkirkelige tradisjonene kalles Den hellige gravs kirke; latin: Ecclesia sancti sepulchri.
Den første kirke
Eusebius beretter i Vita Constantinus at det på stedet hvor Den hellige gravs kirke senere ble oppført og som ble helliggjort av den kristne menigheten i Jerusalem var oppført et tempel for Venus.[3] Eusebius nevner det ikke selv, men det skjedde antakelig i forbindelse med Hadrians gjenoppføring av byen som Aelia Capitolina i 135 e.Kr. etter Bar Kokhbas opprør i 132 e.Kr.
Den senere keiseren Konstantin beordret i 325 eller 326 at stedet skulle ryddes for å gi plass til en ny kirke, som St. Makarius fikk som oppgave å oppføre. Sokrates Scholastikos fremstiller det i sin kirkehistorie som at Konstantins kristne mor, St. Helena hadde en hovedrolle i byggeprosessen,[4], da hun under en reise til Jerusalem fant restene av Det sanne kors under en utgraving av stedet. Hun hadde fått til oppgave av sin sønn å bygge kirker på stedene som var knyttet til Jesu liv, og grunnla derfor også en kirke i Betlehem, hvor Jesus ifølge beretningen i Det nye testamentet ble født.
Konstantins kirke ble bygd over utgravingen og besto egentlig av tre forbundne kirker, som ble bygget over tre hellige steder. En rotunde (Anastasis) dekket det hullet, som Helena og Makarius hadde identifisert som Jesu grav, mens en lukket kolonnade dannede et atrium omkring klippen (Triportico) hvor korset hadde stått, og en stor basilika (Martyrium) ble oppført ved siden av. Den klippen som omgav graven ble hugget vekk, og selve klippehulen ble i stedet innkapslet i en liten bygning, aediculaen. Nonnen Egeria besøkte kirken i 380-årene og ga en beskrivelse av bygningene, slik som de så ut på det tidspunktet.[5]
Denne kirken ble ødelagt i 614, da sasanidene under Khrosrau II invaderte østlige områdene av Romerriket og blant annet plyndret Jerusalem og tok Det sanne kors som krigsbytte. I 630 dro keiser Heraclius i triumf inn i Jerusalem med Det sanne kors og fikk gjenoppbygget kirken. Da byen ble erobret av muslimene få år senere fortsatte kirken å være en kristen helligdom, og den kristne menigheten og deres helligdommer ble beskyttet under det tidlige muslimske styret, men under et opprør i 966 brant Den hellige gravs kirkes tak og dører, og den sto som en ruin frem til 1009, hvor da den «gale» kalifen Al-Hakim lot den rive ned til grunnen.
Da nedrivningen ble kjent i Europa, medførte det protester, der uskyldige som oftest ble rammet, som da kronikøren Rudolf Glaber beskyldte jødene for ugjerningen; dette medførte jødeforfølgelser flere steder i Frankrike. Nedrivningen ga senere også et skubb til korstogsbevegelsen.
Korsfarerstaten
Den bysantinske keiser Konstantin IX Monomachos fikk i 1048 av kalifen tillatelse til å oppføre en rekke mindre kapeller, under forutsetning av at noen strenge begrensninger ble fulgt. I 1099 ble byen inntatt av de europeiske korsfarerne. Det første korstog ble av deltagerne oppfattet som en bevæpnet pilegrimsferd, og de mente at reisen ikke var komplett før de hadde bedt ved Jesu grav.
Størstedelen av de overlevende korsfarere reiste hjem etter erobringen av Jerusalem, men en liten gruppe ble og grunnla en rekke stater i området, heriblant Kongeriket Jerusalem. I midten av det 12. århundret ble Den hellige gravs kirke gjenoppført i romansk stil, og den fikk tilføyd et klokketårn. Kirken var ferdig i 1149 og innviet av dronning Melisende.
Kirken og byen ble erobret av Saladin i 1187, men en traktat etter tredje korstog gjorde det mulig for kristne å fritt reise til Jerusalem for å besøke kirken. Gjennom forhandlinger lykkes det den tysk-romerske keiseren Fredrik II å ta byen i besittelse, men på dette tidspunktet var han lyst i bann av paven og Den hellige gravs kirke, som var den helligste kirken i kristendommen, var derfor underlagt interdikt. I 1244 ble Jerusalem erobret av de persiske khoresmene.
Nyere tid
Til tross for en stadig tilstrømming av pilegrimer de følgende århundrene forfalt Den hellige gravs kirke på grunn av manglende vedlikehold, inntil fransiskanermunkene renoverte den i 1555. En ny brann i 1808 førte til at rotunden styrtet sammen og ødela utsmykningen på gravminnet. Bygningene ble gjenoppført i 1809–1810 i osmansk barokkstil. Det indre av gravminnet forble uskadet, og den innvendige marmorutsmykningen stammer hovedsakelig fra 1555. Den nåværende kuppelen stammer fra 1870.
I 1959 ble et nytt større restaureringsarbeid påbegynt, men store deler av kirken lider stadig under varierende grader av forfall. For eksempel holdes gravminnet på plass ved hjelp av et jerngitter, som ble oppført av det britiske mandatet i 1947, da de mange kirkesamfunnene i kirken ikke kunne bli enig om betingelsene for en restaurering.
Status quo
Etter renoveringen av kirken i 1555 skiftet fransiskanersamfunnet og de ortodokse på kontrollen over Den hellige gravs kirke, alt etter hvem som kunne oppnå den mest fordelaktige avtalen (firman) med de ottomanske myndighetene, gjerne gjennom bestikkelser. Dette førte i flere tilfeller til uroligheter, og i 1767 utsendte sultanen en firman som førte til at kirken ble delt mellom partene. Avtalen ble bekreftet, og Status quo mellom kirkesamfunnene ble gjort permanent i 1852. Det betød at oppdelingen av kirken ikke kunne endres.
De største områdene tilfalt den gresk-ortodokse, den armensk-apostoliske og den romersk-katolske kirke. I det 19. århundret fikk både den koptiske-, den etiopiske- og den syrisk-ortodokse kirken tillatelse til å bygge mindre kapeller innen i eller ovenfor kirken. Tidspunktene for gudstjenestene reguleres strengt i fellesområdene.
Status quo betyr at intet i fellesområdene kan fjernes, bygges om eller flyttes uten aksept fra alle parter. Dette medfører ofte at selv gjenstander eller steder som i særdeleshet trenger å repareres ikke blir det når det ikke oppnås enighet om hvordan det skal gjøres; dette gjelder blant annet gravminnet, som er i stor fare for å falle sammen.
Til tross for etableringen av status quo oppstår det stadig, selv i moderne tid, uroligheter, når et kirkesamfunn føler seg provosert av noen av de andre. På en varm sommerdag i 2002 flyttet den koptiske munk som markerte de koptiske kravene av kirkens tak, som benyttes av etiopierne, inn i skyggen. Denne handlingen ble av etiopierne oppfattet som en fiendtlighet, og elleve munker måtte på sykehuset som resultat av det etterfølgende slagsmålet.[6] Et annet tilfelle av håndgemeng fant sted i 2004, da en dør inn til fransiskanernes kapell ble etterlatt åpen etter en ortodoks messe. Flere personer ble arrestert.[7]
Et mindre alvorlig eksempel på uenighetene er stigen som står over hovedinngangen. Den ble plassert der før avtalen i 1852, som definerte vinduer og dører som fellesområde, og siden har man ikke kunnet bli enige om hvem som eier stigen. På gamle bilder ses stigen i nesten nøyaktig samme posisjon som i dag.
Ingen av de kristne gruppene kontrollerer hovedinngangen til Den hellige gravs kirke, men Saladin overlot denne ansvaret til en muslimsk familie (Nuseibeh). Senere utpekte sultanen Joudeh-familien til at assistere, og medlemmer av disse familier har fortsatt nøklene til kirken i sin varetekt. Denne inngangen er stadig den eneste i kirken, hvilket har vist seg å være farlig, og for eksempel medførte at mange pilegrimer ble trampet i hjel under en brann i 1840. Dette førte til at de forskjellige menighetene i kirken i 1999 besluttet å lage en ekstra inngang, men oppførelsen av den er fortsatt ikke påbegynt.
Siden oppføringen av den første kirken i 335 og etter de utallige renovasjonene og ombyggingene har de fleste kristne grupper ment at gravkirken befinner seg på stedet hvor Jesus først ble korsfestet og begravet, og siden gjenoppsto. Ifølge både Eusebius og Socrates Scholasticus var stedet en helligdom for de kristne i det 4. århundret, selv om det da sto et tempel for Venus der, hvilket betyr at tradisjonen kun kan føres tilbake til et tidspunkt flere hundre år etter Jesu død. Eusebius skriver at bevisene for at dette faktisk var graven sto klart og tydelig da den ble utgravd.[8]
Arkeologen Martin Biddle fra University of Oxford har foreslått at man fant en graffiti, som kristne pilegrimer hadde skrevet, hvor der sto at dette var Kristi grav, slik som man kjenner den fra helgengraver i Romas katakomber.[trenger referanse]
I det 19. århundret sådde en rekke forskere tvil om plasseringen av Den hellige gravs kirke faktisk var korrekt. De påpekte at Den hellige gravs kirke er oppført innenfor Jerusalems bymur, selv om de eldste brettingene om korsfestelsen, f.eks. Hebreerbrevet 13,12, viser at den fant sted utenfor bymuren. Kort tid etter at disse synspunktene ble framsatt reiste engelskmannen Charles George Gordon til byen, og om morgenen etter sin ankomst utpreget han en klippe i en hage like utenfor bymuren som det ekte Golgata, og en grav i nærheten som den ekte graven. Stedet kalles i dag Garden Tomb og er et populært pilegrimsmål, især blant protestanter som vanligvis ikke har tillatelse til å avholde sin egen gudstjeneste i Den hellige gravs kirke.
Undersøkelser har siden påvist at området hvor Den hellige gravs kirke ligger, først ble inndratt i Jerusalem da Herodes Agrippa I utvidet murene i 41 til 44 e.Kr., og at stedet derfor lå utenfor byen da Jesus ble korsfestet i 30-årene f.Kr. Den israelske arkeologen Dan Bahat har forklart den nåværende oppfattelsen av Gravkirken som det stedet hvor Jesu korsfestelse faktisk fant sted slik:
We may not be absolutely certain that the site of the Holy Sepulchre Church is the site of Jesus' burial, but we have no other site that can lay a claim nearly as weighty, and we really have no reason to reject the authenticity of the site.
Bahat, 1986
Det finnes likevel mange tradisjoner om Jesu død og begravelse; for eksempel plasserer en utbredt tradisjon Jesu siste dager i byen Srinagar i Kashmir, hvor der finnes en grav som i mange århundrer har vært kjent som Jesu grav. En av tradisjonene er omtalt i artikkelen graven til Jesus sønn av Josef.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
