Ming-dynastiet
det regjerende dynasti i Kina fra 1368 til 1644 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Ming-dynastiet (kinesisk: 明朝, pinyin: Míng cháo) var det regjerende dynasti i Kina fra 1368 til 1644. Det var det siste etnisk han-kinesiske dynastiet i landet. Det overtok etter det mongolske Yuan-dynastiet, og ble avløst av mandsjuiske Qing-dynastiet.
Tidstavle over kinesisk historie | ||||||
Sanhuangwudi-perioden (mytologisk) | ||||||
Xià-dynastiet | ||||||
Shāng-dynastiet | ||||||
Zhōu | ||||||
Vår- og høstannalenes tid | Det østlige Zhōu | |||||
De stridende staters tid | ||||||
Qín-dynastiet | ||||||
Vestlige Hàn-dynasti | Hàn | |||||
Xīn | ||||||
Østlige Jìn
|
||||||
Republikken Kina (Táiwān) | ||||||
|
Ming-dynastiet ble også kalt «Det store Mingriket». Det etablerte sine ordninger og sin storhet under sine første keisere, særlig under Hongwu- og Yongle-keiserne. De innledet en tid preget av kulturell oppblomstring og økonomisk vekst. Kinesiske handelsfolk gjorde seg gjeldende i hele Øst- og Sørøst-Asia, og trengte frem til alle kystene rundt Det indiske hav. Kinesisk kunst, og særlig porselenskunsten, nådde nye høyder. En kjempemessig flåte og hær ble bygget opp. Det ble produsert over 100 000 tonn jern i året i det nordlige Kina, og boktrykkerkunsten ble utviklet. I det tidlige Ming-dynastiets tid, var Kina verdens mest utviklede rike.
Mot slutten av Ming-tiden var regimet svekket av offentlig korrupsjon, evnukkenes maktstilling, intellektuell tilstivnethet, og kostbare forsvarskriger mot japanerne under Toyotomi Hideyoshi om herredømmet over Korea. Landet ble drevet til bankerott. En hungersnød i Shaanxi-provinsen kombinert av regjeringens ineffektivitet ble gnisten som utløste et bondeopprør under Li Zicheng som skulle styrte Ming-dynastiet og straks etter føre til mansjuenes maktovertakelse.
Etter at Ming-hovedstaden Beijing falt i 1644, overlevde en siste rest av Mingveldets trone og makt frem til 1662 i Sør-Kina. Det er dette som menes med betegnelsen det sørlige Ming.