helautomatisk stasjonært eller bærbart skytevåpen From Wikipedia, the free encyclopedia
Maskingevær er et helautomatisk skytevåpen som kan avfyre skudd i rask rekkefølge uten at operatøren trenger å ta ladegrep eller trykke inn avtrekkeren på nytt for hvert skudd. Normalt bruker maskingeværer rifleammunisjon, vanligvis i samme kaliber som styrkens automatgevær eller rifler.
I motsetning til automatgeværer og maskinpistoler er maskingevær ment å avgi lengre byger, gjerne kontinuerlige. Maskingevær kan monteres på kjøretøy og avfyres derfra, eller de kan bæres av fotsoldaten under forflytning og settes på et to- eller trefots stativ når man for eksempel er i en forsvarsstilling.
Man kan videre dele maskingevær inn i to typer – magasinmatede og beltematede.
Førstnevnte er gjerne i bruk på lette maskingevær, belter brukes gjerne på middels tunge og tunge maskingevær. En mitraljøse (fransk: mitrailleuse) er det norske forsvarets betegnelse på et tungt maskingevær, normalt montert på stativ. Denne norske bruken av mitraljøse avviker fra de fleste andre land der maskingevær (ty) og mitraljøse (fr) oppfattes som synonymer. Engelsktalende land har en lignende distinksjon som den norske med light machine gun og heavy machine gun. Mitraljøsen er blant annet ment til å gi dekningsild for å hindre fienden i å kunne flytte på seg under kamp.
Maskingevær skilles fra maskinkanoner som har kaliber fra 20 mm og oppover og prosjektiler med sprengstoff, samt maskinpistoler, som skyter pistolammunisjon.
.
De første maskingeværene hadde mekanismer som var drevet av en ekstern kraftkilde, ofte i form av en håndsveiv. Den mest vellykkede og mest kjente av de mekaniske mekanismene, er gatlingmekansimen, der en krans av løp rundt en sentral akse ble dreid rundt med sveiv. Det fantes imidlertid andre, mindre praktiske mekanismer. Montigny mitraljøse ble brukt under den fransk-prøyssiske krig i 1870. Den besto av en rekke løp med et felles sluttstykke i form av en jernplate med patroner. Mekanismen avfyrte ett og ett løp. Gardner- og Nordenfelt maskingevær var også begge orgelbøsser med mekaniske repetermekanisme drevet av en håndkrank.
Moderne mekaniske maskingevær bygger på Gatlings system og har kjedemekanisme, der en elektrisk motor driver våpenet i stedet for håndkraft. Slike våpen kan ha en ekstrem høy skuddtakt, og er ofte brukt om bord på marinefartøyer. De fleste moderne jagerfly og angrepsfly er utstyrt med roterende kanoner, som også har mekanisk drevne mekanismer.
Revolusjonen i maskingeværkonstruksjon kom med røyksvak ammunisjon, som gjorde det mulig med rekylmekanisme. Hiram Maxims maskingevær var den første mekanismen, og skuddtakten var adskillig høyere enn for de tidligere mekanisme-maskingeværene. Slike maskingevær ble første gang brukt i krig under den første matabelekrigen i 1893. Under slaget ved Shangani ble 1 600 matabeler drept mot fire briter. Våpenet gjorde så stort inntrykk at flere av de overlevende Matabele-høvdingene begikk selvmord etterpå.[1] Forskjellige rekyldrevne varianter av Maxims mekanisme ble utbredt på begynnelsen av 1900-tallet og endret fullstendig måten krig ble ført på, særlig på vestfronten under første verdenskrig. Rekyldrevne maskingevær var vanlige fram til etter andre verdenskrig.
Løpet på slike våpen er gjerne omgitt av en vanntank, noe som gjør dem tunge og lite egnet for krigføring der frontene endrer seg fort. De er på den annen side ekstremt driftsikre, og har blitt brukt mot bølger av infanteriangrep i stillingskrig så sent som under slaget om Bakhmut under Russlands invasjon av Ukraina.[2]
Maskingevær med gassmekanisme dukket opp i opptakten til første verdenskrig. De var i utgangspunktet konstruert som mindre og lettere våpen som soldatene kunne frakte med seg under angrep. En av de første var det franske Hotchkiss maskingevær som hadde et gasstempel under løpet.[3] Enda lettere våpen, som Lewis maskingevær, brukt av britene, og Browning automatrifle, som ble utviklet for den amerikanske hæren, la grunnlaget for nyere maskingeværer produsert etter andre verdenskrig, slik som FN Minimi og Ultimax.
Den høye skuddtakten til maskingevær fører til at løpene fort kan gå varme og selv det beste stål vil bøye seg. De første mekaniske maskingeværene, som de fra Gatling og Gardner, hadde flere løp og relativt lav skuddtakt. En av fordelene med denne konstruksjonen er at det er flere løp som bytter på å avfyre skudd og hvert av dem får således mer tid til å avkjøles mellom hvert skudd.[4]
Innføringen av rekyldrevne maskingevær, Maxim maskingevær, førte til at skuddtakten økte og alle skudd gikk gjennom ett enkelt løp. For at løpet ikke skulle smelte, hadde det en omliggende kappe som var fylt med vann. Så lenge kappen ble etterfylt med vann, ville temperaturen aldri stige over 100 grader, vel innenfor tåletoleransen til stålet.[5] Ved å lede dampen fra kjølekappen ned i en vanntank kunne vannet gjenvinnes, hva som er viktig i tørre strøk, og dampen fra kjølekappen avslørte ikke posisjonen til maskingeværet.[6] Vannkappen gjorde imidlertid maskingeværene tunge, og de fleste varianter av Maxim-maskingevær var konstruert for å fylle rollen som mitraljøse fra en fast posisjon.
På begynnelsen av 1900-tallet ble det klart at det var behov for lettere, mer mobile maskingevær. Under første verdenskrig ble det vanlig med lette maskingeværer uten vannkjøling. Disse var luftkjølte og hadde forskjellige innretninger. Lewis' maskingevær hadde et rør rundt løpet, slik at at munningsflammen trakk luft gjennom det, mens Hotchkiss M1914 hadde ekstra tungt løp og kjøleribber av messing på løpet.[7][8] Luftkjøling er mindre effektiv enn vannkjøling, og lette maskingevær er ikke egnet for rollen som mitraljøse som krever vedvarende ildgivning.
En løsning på kjøleproblemet er å bytte løpet når det blir for varmt. Allerede på de tidlige vannavkjølte maskingeværene ble løpet byttet. Vickers MG kunne skyte sammenhengende en hel dag sålenge den hadde kjølevann og det ble byttet løp for hvert 10 000ende skudd.[6] I løpet av andre verdenskrig ble det vanlig å bytte løp som eneste kjølemetode. Denne måten for avkjøling av løp er i dag nesten enerådende.
Man deler gjerne maskingevær inn i lette, middels og tunge. Lette maskingevær er for eksempel FN Minimi som er et enmannsvåpen, middelstunge er for eksempel MG-3, som er et lagsvåpen (to mann som betjener våpenet, skytter og mg-toer). Tunge maskingevær kalles for mitraljøse, og er normalt fastmontert eller står på stativ (f.eks M2 Browning maskingevær). De første tunge maskingevær var enten tunge manuelle mekaniske gatlingvåpen eller rekylopererte og vannkjølte modeller slik som Maxim maskingeværet. I tillegg var den luftavkjølte Hotchkiss M1914 blant de tidligste. Rundt første verdenskrig kom en rekke lettere våpen til bruk for infanteri, og utviklingen tok senere to forskjellige veier. Vannkjølte maskingevær var vanlige til ut på 1960-tallet. Siden overtok luftkjølte våpen.
Det vanligste maskingeværet i det norske Forsvaret var lenge det tyske MG-3. Per 2019 var MG-3 kun i bruk i Heimevernet.[9] Hærens avdelinger brukte tidligere MG-3, herunder på flere typer kjøretøy, men faset ut MG-3 i 2014 til fordel for maskingeværet FN MAG. I 2021 ble FN Minimi 7,62 Mk3 valgt som Forsvarets nye maskingevær.[10][11]
Forsvaret bruker mitraljøsen M2 Browning i kaliber 12,7 x 99 mm NATO. Våpenet er modifisert fra originalvåpenet ved at løpet kan skiftes ut uten pipejustering (såkalt hurtig pipeskift, «HPS»), samt at avfyring skjer med åpent sluttstykke.[12]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
