Wikimedia-listeartikkel From Wikipedia, the free encyclopedia
Som en av de mest kjente kulturpersonlighetene i det 20. århundre blir Marilyn Monroe ofte imitert og referert til i populærkulturen. Ifølge nekrologen hennes i The New York Times spilte filmene hennes inn 200 millioner dollar.[R 1] Monroe regnes som både et symbol på femininitet, glamour og sex. Historien hennes kan regnes som et symbol for USA i seg selv, ettersom hun både representerer den amerikanske drømmen og den fortapte lille foreldreløse jenta.[1] Hun kan også regnes som et symbol på Hollywood, ettersom hun både representerer glamouren og fallgruvene i filmbyen.[2] Selv om hun også er et symbol på 1950-tallet, er hun ikke fastlåst i dette tiåret.[3] Billy Wilder, som regisserte henne i Gresskar i nød (1955) og Noen har det hett (1959), har uttalt: «Unik er et oppbrukt ord, men i hennes tilfelle gjelder det. Det kommer aldri til å komme noen annen som henne, og gudene vet at det har vært mange imitatorer.»[4]
Bilde av Monroes ansikt har blitt brukt på frimerker i land som USA, Den demokratiske republikken Kongo, Mali, Tanzania, Montserrat, Gambia og Madagaskar. Det amerikanske frimerket ble utgitt i 1995 og er per 1999 det nest mest solgte minnefrimerket, med bilde av en person, etter at Elvis Presley ble avbildet i 1993.[5] I 1999 ble Monroe kåret til en av de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre av Time.[R 2] Samme året ble hun kåret til tidenes sjette største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.[R 3] I 2005 ble hun kåret til en av århundrets ti største ikoner av Variety.[R 4] I 2009 ble hun kåret til en av de 40 største filmgudinnene av den britiske utgaven av Glamour. Magasinet beskrev henne som «den ultimate filmgudinnen» og «sannsynligvis verdens mest ikoniske kvinne».[R 5] Monroe var også den eneste kvinnen på Forbes' topp-13-liste over mesttjenende avdøde kjendiser fra 2001 til 2008.[R 6]
.jpg)
Monroes utseende oppsummeres ofte som blondt hår, en veldreid kropp og skjønnshetsflekk på kinnet.[6] Hennes mest kjente posering bestod av halvlukkede øyne og en halvåpen munn.[6] Hun regnes som et symbol for både femininitet og glamour. Utseendet hennes har blitt kopiert helt siden hun var i live. Ettersom Monroe hadde filmkontrakt med 20th Century Fox lanserte konkurrerende filmselskaper sine versjoner av henne. Metro-Goldwyn-Mayers versjon var Joi Lansing,[7] Universal Pictures' versjon var Mamie Van Doren[8] og RKO Pictures' versjon var Barbara Nichols.[8] Columbia Pictures lanserte både Kim Novak,[9] Cleo Moore[7] og Beverly Michaels.[8] Da Monroe begynte å stille større krav til kontroll over sin egen karriere forsøkte også Fox å erstatte henne, først med Sheree North.[10] Da dette ikke fungerte falt valget på Jayne Mansfield, men heller ikke dette lyktes.[11] Britiske Diana Dors ble utropt til «Storbritannias Marilyn Monroe».[7]
Sangerinnen Debbie Harry har uttalt at utseendet hennes er inspirert av Monroe.[12] Sangerinnen og skuespillerinnen Madonna lot seg også inspirere av Monroes utseende i begynnelsen av karrieren. De to ble ofte sammenlignet, og Madonna stilte opp på bilder for Vanity Fair i 1991 der hun gjenskapte flere av Monroes poseringer.[13] Madonna har uttalt at hun har sympati med Monroe, men synes ikke de kan sammenlignes: «Marilyn Monroe var et offer, og det er ikke jeg.»[14] Modellen Anna Nicole Smith uttalte selv at hun ønsket å bli «den neste Marilyn Monroe».[R 7] Hun stilte ved flere anledninger opp på bilder som var inspirert av Monroe, inkludert en anti-pels kampanje for People for the Ethical Treatment of Animals i lignende stil som Monroe hadde da hun fremførte «Diamonds Are a Girl's Best Friend».[R 8] På 2000-tallet har skuespillerinnen Scarlett Johansson ofte blitt sammenlignet med Monroe.[15] Johansson har uttalt at hun beundrer Monroe, men ikke ser noen likheter mellom dem utover at de begge er feminine blondiner med en veldreid kropp.[R 9]
Absolute Worlds Building #4 og Building #5 har kallenavnet «Marilyn Monroe» grunnet formene deres.[R 10] Monroes feminine kropp brukes ofte som et eksempel på at kvinner på hennes tid hadde lov til å være «naturlige» og «kvinnelige».[16] Akademikeren Sarah Churchwell påpekte imidlertid i sin bok om Monroe, The Many Lives of Marilyn Monroe (2004), at selv om Monroe hadde mer former enn flere av dagens kjente kvinner, var inntrykket at hun «fikk lov til å være stor» feil.[16] Hun brukte blant annet som eksempel at en anmelder som så Hurra for kjærligheten! (1960) kritiserte Monroes vekt og mente at hun burde settes på slankekur.[17]
Monroes utseende er blitt brukt for å selge en rekke produkter. Alt fra plakater, kaffekopper, t-skjorter og håndvesker til kalendere. Akademikeren S. Paige Baty skrev i sin studie av Monroes rolle i den amerikanske populærkulturen, American Monroe: The Making of a Body Politic (1995), at bilder av henne både brukes på dagligdagse produkter, som klær og nøkkelringer, men også for å markere spesielle anledninger, for eksempel i form av bursdagskort.[18] I tillegg kan bildet hennes brukes for å gjøre et dagligdags produkt spesielt, som en t-skjorte med bilde av Monroe.[18] Mercedes-Benz brukte i en reklamekampanje fra 1997 et bilde av Monroe der det eneste som stod var «glamour». Monroes skjønnhetsflekk var erstattet av bilprodusentens logo.[19]
Monroe regnes som ett av tidenes største sexsymbol. Hun spilte ofte på sex, både på film, bilder og ved offentlige opptredener. Mange hevder at hun var med på å endre oppfattelsen av hva som var akseptabel oppførsel, både på skjemen og i det private.[20] Selv uttalte hun blant annet: «[Sex] er en del av naturen. Jeg følger naturen.».[21] Men hun ønsket ikke bare å bli ansett som et sexsymbol, og ville ha muligheten til å spille mer seriøse roller. I sitt siste intervju, med Life-journalisten Richard Meryman sommeren 1962, uttalte hun: «Det er problemet, et sexsymbol blir en ting. Jeg bare hater å være en ting. Men dersom jeg skal være et symbol for noe vil jeg heller at det skal være sex enn noen av de andre tingene de har symboler for!»[22]
Da det i 1952 ble avslørt at Monroe hadde stilt opp på nakenbilder i 1949 stod hun ovenfor en mulig skandale. Monroe innrømmet imdlertid at bildene var av henne, men insisterte på at hun ikke skammet seg over dem.[23] Hugh Hefner kjøpte ett av bildene og publiserte det i den første utgaven av Playboy i desember 1953.[23] Et påkledd bilde av Monroe, tatt under Miss America-paraden i 1952, ble brukt på magasinets forside. Monroe ble kalt «personifiseringen av naturlig sex».[24] I 1998 kåret Playboy henne til århundrets mest sexy kvinnelige stjerne.[25] Året etter ble hun kåret til århundrets mest sexy kvinne av People.[R 11]
Feministen Susan Griffin brukte Monroe som eksempel på overgrep mot kvinner i et patriarkalsk og pornografisk samfunn i boken Pornography and Silence: Culture's Revenge Against Nature (1981).[3] Hun skrev imidlertid også: «Vi har sterke beviser for at uansett hva hun var, så var hun en rebell mot samfunnets seksuelle dobbeltmoral.»[26] Akademikeren Sarah Churchwell argumenterte i boken The Many Lives of Marilyn Monroe (2004) for at Monroe banet vei for postfeminismen, ettersom hun viste at seksuell framferd kan operere som en form for feminin styrke.[27] Feministen Gloria Steinem skrev i sin bok om Monroe, Marilyn (1986), at Monroe gjorde opprør mot det å bli ansett mer som en kropp enn en hjerne.[28] Steinem undret seg også over om Monroe kunne ha blitt reddet av den tiden som fulgte etter hennes død, da kvinner ble satt mer pris på for deres hjerne og hjerte, og ikke bare kroppen.[29]
Det har blitt anslått at det er skrevet mellom noen få hundre og over 600 bøker om Monroe, og nye bøker blir utgitt hvert år.[30]
Den første engelskspråklige biografien om henne var The Marilyn Monroe Story, skrevet av Joe Franklin and Laurie Palmer, som ble utgitt i 1953.[31] Den første grundige biografien om Monroe var Marilyn Monroe, skrevet av Maurice Zolotow, som ble utgitt i 1960.[32] Biografier som er blitt skrevet i årene etter Monroes død inkluderer Norma Jean: The Life of Marilyn Monroe (1969) og Legend: The Life and Death of Marilyn Monroe (1984), skrevet av Fred Lawrence Guiles, Goddess: The Secret Lives Of Marilyn Monroe (1985), skrevet av Anthony Summers, Marilyn Monroe: The Biography (1993), skrevet av Donald Spoto, Marilyn Monroe (1998), skrevet av Barbara Leaming, The Last Days of Marilyn Monroe (1998), skrevet av Donald H. Wolfe, Marilyn Monroe: Private and Undisclosed (2007), skrevet av Michelle Morgan og The Secret Life of Marilyn Monroe (2009), skrevet av J. Randy Taraborrelli.
Det er også utgitt en rekke bøker som fokuserer på spesielle sider ved Monroe, fra memoarer skrevet av personer som kjente henne, til bøker som fokuserer på hennes filmkarriere, kjærlighetsliv eller død, eller har fokus på bilder av henne. I Truman Capotes antologi Music for Chameleons fra 1980 handler kapittelet «A Beautiful Child» om Monroe.[33]
I tillegg er det skrevet skjønnlitteratur basert på hennes liv, inkludert The Symbol (1966), skrevet av Alvah Bessie,[34] The Missing Person (1981), skrevet av Doris Grumbach,[35] Marilyn's Daughter (1986), skrevet av John Rechy,[36] The Immortals (1992), skrevet av Michael Korda,[37] The Marilyn Tapes (1995), skrevet av Edward Gorman,[38] Blond (2000), skrevet av Joyce Carol Oates,[R 12] og The Life and Opinions of Maf the Dog, and of His Friend Marilyn Monroe (2010), skrevet av Andrew O'Hagan.[R 13] Norman Mailer beskrev sin bok om Monroe, Marilyn: A Biography, fra 1973, som en «romanbiografi» ettersom den var en blanding av fakta og fiksjon.[39] Han skrev senere Of Women and Their Elegance (1980), som også handlet om Monroe.[40]
I Gresskar i nød (1955) spilte Monroe en rollefigur som man aldri får vite navnet på. Det ble imidlertid inkludert noen referanser til Monroe selv. Rollefiguren hennes har stilt opp på et «kunstnerisk» bilde i U.S. Camera, noe som kan tolkes som en referanse til Monroes nakenbilder fra 1949.[41] Da rollefiguren Tom MacKenzie (Sonny Tufts) spør om blondinen som er ute på kjøkkenet, svarer rollefiguren Richard Sherman (Tom Ewell): «Åh, det skulle du likt å vite! Kanskje det er Marilyn Monroe!» I Åh, for en mann (1957) var rollefiguren Rita Marlowe (Jayne Mansfield) en parodi på Monroe.[42] Gudinnen (1958) var løst basert på livet til Monroe.[43] Hovedrollen som Emily Ann Faulkner ble spilt av Kim Stanley. I Ungkarsleiligheten (1960) møter den mannlige hovedrollen C. C. Baxter (Jack Lemmon) en jente i en bar «som ser ut som Marilyn Monroe». Hun ble spilt av Joyce Jameson. Filmen var regissert av Billy Wilder. I Monroes siste fullførte film, Uten feste (1961), var rollefiguren hun spilte, Roslyn Taber, basert på henne selv.[44] Manuset var skrevet av hennes ektemann, Arthur Miller.
Flere biografiske filmer om Monroe er blitt utgitt etter hennes død. Goodbye, Norma Jean (1976) fokuserer på Monroes vei til å bli filmstjerne. Hovedrollen ble spilt av Misty Rowe. Oppfølgeren Goodnight, Sweet Marilyn (1989) handler om Monroes død, men inneholdt også en rekke tilbakeblikk til den første filmen. Paula Lane spilte hovedrollen. Marilyn: The Untold Story (1980) er produsert av Lawrence Schiller, som hadde tatt bilder av Monroe under innspillingen av Something's Got to Give (1962). Monroes makeupartist gjennom 16 år, Allan «Whitey» Snyder, hadde ansvaret for sminken. Catherine Hicks spilte hovedrollen og ble Emmy-nominert for rolletolkningen sin. Marilyn and Me (1991) handler om Monroes angivelige forhold til Robert Slatzer. Rollen som Monroe ble spilt av Susan Griffiths. Marilyn & Bobby: Her Final Affair (1993) handler om det angivelige forholdet mellom Monroe og justisminister Robert Kennedy. Rollen som Monroe ble spilt av Melody Anderson. Norma Jean & Marilyn (1996) fremstiller Monroe som to ulike personer, Norma Jean Dougherty, spilt av Ashley Judd, og Marilyn Monroe, spilt av Mira Sorvino. Begge hovedrolleinnehaverne ble nominert til både Golden Globe og Emmy for deres rolletolkninger. Miniserien Blonde (2001) er basert på Oates' roman Blond. Hovedrollen ble spilt av Poppy Montgomery. Filmen My Week with Marilyn (2011) handler om innspillingen av Prinsen og korpiken i England i 1956. Den er basert på Colin Clarks to memoarer, The Prince, the Showgirl and Me (1995) og My Week with Marilyn (2000), der han forteller om sine erfaringer som assistent under innspillingen av filmen. Michelle Williams spilte rollen som Monroe. Filmen ble nominert til en rekke priser, inkludert BAFTA for beste britiske film og Golden Globe for beste komedie- eller musikalfilm.
Monroe blir også ofte referert til i andre filmer. I Tommy (1975) kommer rollefiguren Tommy (Roger Daltrey) i kontakt med en kult som tilber Monroe. Presten ble spilt av Eric Clapton. Hollywood ved natt (1980) handler om en mentalt forstyrret ung mann, spilt av Dennis Christopher, som er besatt av film og begynner å forfølge en kvinne som ligner på Monroe (Linda Kerridge). Alt er relativt (1985) handler om rollefigurer basert på Monroe, Albert Einstein, Joseph McCarthy og Joe DiMaggio som møtes på et hotell i 1953. Rollefiguren som var basert på Monroe ble spilt av Theresa Russell. I Hvite løgner (1990) er rollefiguren Nora Baker (Susan Sarandon) en stor fan av Monroe. I Calendar Girl (1993) reiser tre kamerater til Hollywood i håp om å møte Monroe (Stéphanie Anderson). I Frihetens regn (1994) har rollefiguren Andy Dufresne (Tim Robbins) en plakat av Monroe i fengselscellen sin. I Pulp Fiction (1994) er en Monroe-imitator (Susan Griffiths) servitør på en restaurant innredet i 1950-tallsstil. I Et høyst uvanlig liv (1997) jobber rollefiguren Robert Lewis (Ewan McGregor) med en roman om kjærlighetsbarnet til Monroe og Robert Kennedy. I Wonder Boys (2000) stjeler rollefiguren James Leer (Tobey Maguire) jakken som Monroe hadde på seg da hun giftet seg med Joe DiMaggio fra rollefiguren Walter Gaskell (Richard Thomas). Gaskell er svært opptatt av ekteskapet mellom Monroe og DiMaggio.
.jpg)
I 1964, to år etter Monroes død, var det Monroe-aktige rollefigurer i to nye situasjonskomedier: Den pene blondinen Marilyn Munster (Beverley Owen, senere Pat Priest) i The Munsters, som var det «sorte fåret» i monsterfamilien, og den yppige, rødhårende skuespillerinnen Ginger Grant (Tina Louise) i Gilligan's Island.[R 14] Monroe er blitt referert til i TV-serier der handlingen foregår på den tiden hun fortsatt var i live. I M*A*S*H-episoden «Bombshells» starter rollefigurene Hawkeye (Alan Alda) og Charles (David Ogden Stiers) et rykte om at Monroe kommer for å takke staben for pleien av søskenbarnet sitt. I Mad Men-episoden «Maidenform» inspirerer Monroe og Jackie Kennedy reklamekampanjen for Playtex, og noen av rollefigurene diskuterer om de er «en Jackie» eller «en Marilyn». I episoden «Six Month Leave» blir flere av kontorjentene hos Sterling Cooper preget av Monroes død. I Quantum Leap-episoden «Goodbye Norma Jean» blir rollefiguren Sam Beckett (Scott Bakula) sendt tilbake i tid til 1960 for å hjelpe Monroe (Susan Griffiths) med å fullføre en filminnspilling.
Monroe er blitt parodiert en rekke ganger i TV-serier. I I Love Lucy-episoden «Ricky's Movie Offer», kler rollefiguren Lucy (Lucille Ball) seg ut som Monroe.[45] Edie Adams imiterte ofte Monroe i The Ernie Kovacs Show. Monroe er også blitt brukt i flere sketsjer i Saturday Night Live. Det angivelige forholdet hennes til president Kennedy er blitt referert til flere ganger. Teri Garr spilte Monroe i en sketsj med president Kennedy (Joe Piscopo) i 1983.[R 15] Madonna spilte henne i en sketsj med president Kennedy (Randy Quaid) og justisminister Kennedy (Anthony Michael Hall) i 1985.[R 16] Madonna fremførte også sangen «Happy Inauguration, Mr. President», i samme stil som Monroes fremførelse av «Happy Birthday, Mr. President», i en sketsj om Bill Clintons (Phil Hartman) innsettelse som president i 1993.[R 17] Abby Elliott spilte henne i en sketsj om den fiktive miniserien The Roosevelts, en parodi på Kennedy-klanen, i 2011.[R 18] Monroes mest kjente filmøyeblikk er også blitt referert til. Mary Gross sang «Downers Are a Girl's Best Friend», i samme stil som Monroes fremførelse av «Diamonds Are a Girl's Best Friend», i 1981.[R 19] Charlize Theron spilte henne i en sketsj om innspillingen av t-banerist-scenen i Gresskar i nød (1955) i 2000.[R 20]
Noen TV-serier har også inkludert Monroe-imitatorer. I Under samme tak-episoden «Mad Money» jobber rollefiguren Jesse Cochran (John Stamos) som Elvis Presley-imitator og innleder et forhold til en Monroe-imitator (Arlene Lorre). I Nip/Tuck-episoden «Joyce & Sharon Monroe» operererer plastikkirurgene to konkurrerende Monroe-imitatorer, spilt av Merilee Brasch og Susan Griffiths.
Monroe er også blitt referert til i flere animasjonsserier. I Simpsons-episoden «Rosebud» forestiller rollefiguren Waylon Smithers seg at rollefiguren Montgomery Burns synger «Happy Birthday, Mr. Smithers» på samme måte som Monroe sang «Happy Birthday, Mr. President». I en bildeserie av rollefiguren Montgomery Burns vises det at han gjenskaper Monroes t-banerist-scene i Gresskar i nød. Episoden «Thirty Minutes over Tokyo» viser en Monroe-robot. I menyen på disk 4 i sesong 6 på DVD-utgivelsen imiterer rollefiguren Moe Szyslak Monroes t-banerist-scene i Gresskar i nød. Dr. Marvin Monroes opprinnelige fornavn var Marilyn.[R 21] I Futurama-episoden «I Dated a Robot» bruker en tenåring all fritiden sin på å kysse en robotversjon av Monroe med navnet Marilyn Monrobot. I South Park-episoden «Pink Eye» kler rollefiguren Mr. Garrison seg ut som Monroes rollefigur i Gresskar i nød.
Monroes vedvarende popularitet, 50 år etter sin død, var også utgangspunktet for dramaserien Smash, som hadde premiere i 2012. Serien handler om utviklingen av en ny Broadway-musikal om Monroes liv. Steven Spielberg er en av sjefsprodusentene for serien.
I 1955 hadde teaterstykket Will Success Spoil Rock Hunter?, skrevet av George Axelrod, premiere på Broadway. Rollefiguren Rita Marlowe (Jayne Mansfield) parodierte Monroe.[46] Da Monroe senere møtte Axelrod kommenterte hun bare: «Jeg så teaterstykket ditt.»[46] I 1964 hadde teaterstykket Efter syndefallet premiere. Manuset var skrevet av Monroes eksmann, Arthur Miller. Han fikk mye kritikk for å angivelig ha basert rollefiguren Maggie på Monroe.[47] På tross av negativ mottakelse fra kritikerne, ble teaterstykket en kommersiell suksess.[48] Millers siste teaterstykke, Finishing the Picture, som hadde premiere i 2004, var basert på innspillingen av Uten feste (1961).
I 1975 hadde balletten Marilyn: A Ballett, koreografert av Adam Darius, premiere i London.[49] I 1983 hadde musikalen Marilyn!, skrevet av Jacques Wilson og Mort Garson, premiere på Adelphi Theatre i samme byen.[49] Samme året hadde musikalen Marilyn: An American Fable, skrevet av Patricia Michaels, Jeanne Napoli, Doug Frank, Gary Portnoy, Beth Lawrence og Norman Thalheimer, premiere på Broadway.[50] Begge musikalene ble imidlertid dårlig mottatt.[50] I 1986 hadde teaterstykket Strawhead, skrevet av Norman Mailer og Richard Hannum, premiere. Det var en fiktiv fortelling om Monroes siste dager. Mailers datter, Kate Mailer, spilte rollen som Monroe. Hun promoterte teaterstykket ved å stille opp på forsiden av Vanity Fair utkledd som Monroe. Teaterstykket ble imidlertid ingen kommersiell suksess.[48] I 1993 ble operaen Marilyn, skrevet av Ezra Laderman og Norman Rosten, fremført på New York City Opera.[R 22] I 2000 hadde teaterstykket Miss Golden Dreams, skrevet av Joyce Carol Oates, premiere på Contemporary American Theater Festival i Shepherdstown. Manuset var basert på Oates' roman Blond, som hadde blitt utgitt samme året.[R 23] I 2006 hadde musikalen Marilyn and Ella, skrevet av Bonnie Greer, premiere på Edinburgh Festival Fringe. Den handlet om vennskapet mellom Monroe og Ella Fitzgerald. Musikalen ble senere skrevet om og satt opp på Theatre Royal Stratford East i 2008.[R 24] Musikalen Blood Brothers, fra 1983, har to sanger med tittelen «Marilyn Monroe».
I 1952 spilte Ray Anthony inn sangen «Marilyn». Han presenterte sangen til henne på en fest arrangert i hans hjem i Hollywood.[51] Blant de mest kjente musikalske hyllestene til Monroe som fulgte er Elton Johns «Candle in the Wind», som ble utgitt i 1973. Roy Orbison spilte inn sangen «Wild Hearts Run Out Of Time» til soundtracket til filmen Alt er relativt (1985), der en av rollefigurene er basert på Monroe. Han skrev sangen sammen med Will Jennings, som senere uttalte at Monroe hadde vært inspirasjonen bak sangen.[R 25] I Nicki Minajs sang «Marilyn Monroe» fra 2012 blir Monroe referert til flere ganger.[R 26] Minaj har kalt Monroe ett av sine idoler.[R 27] Pharrell Williams' sang «Marilyn Monroe», fra 2014, handler derimot ikke om Monroe, men at han ønsker en annerledes type skjønnhet.[R 28] Det har feilaktig blitt antatt at Def Leppards «Photograph» fra 1983 handler om Monroe, til tross for at vokalisten Joe Elliott har avkreftet dette.[R 29] I musikkvideoen til sangen vises bilder av Monroe og en jente kledd ut som henne i Gresskar i nød (1955).
Madonna imiterte Monroes fremførelse av «Diamonds Are a Girl's Best Friend» i musikkvideoen til sangen «Material Girl» fra 1985. Fremførelsen er både en hyllest til og en parodi av originalen.[52] Monroe nevnes også i sangen «Vogue» fra 1990.[R 30] Flere av Madonnas sceneforestillinger under Blond Ambition World Tour i 1990 var også inspirert av Monroe.[13] I musikkvideoen til «Give Me All Your Luvin'» fra 2012, som Madonna sang med Nicki Minaj og M.I.A., kler de tre seg ut som Monroe.[R 27] Mariah Carey underholdt amerikanske soldater i lignende stil som Monroe gjorde i Korea i musikkvideoen til sangen «I Still Believe» fra 1999. Hun gjenskapte også scenen der Monroe svømte naken i filmen Something's Got to Give (1962) i musikkvideoen til sangen «Don't Forget About Us» fra 2005.[R 31] Kylie Minogue fremførte «Diamonds Are a Girl's Best Friend» i samme stil som Monroe under åpningen av Fox Studios i Sydney i 1999.[53]
Det angivelige forholdet mellom Monroe og president Kennedy er blitt referert til av flere artister. Sangen «Marilyn & John» fra Vanessa Paradis' debutalbum M&J, som ble utgitt i 1988, handler om dette.[R 32] Paradis har uttalt at Monroe er en av hennes største inspirasjonskilder.[R 33] Det antas at Lady Gaga refererer til forholdet mellom Monroe og Kennedy i sangen «Government Hooker» fra 2011.[R 34] Lana Del Rey kledde seg ut som både Monroe og presidentfruen Jackie Kennedy i musikkvideoen til sangen «National Anthem» fra 2012.[R 35]
Flere bandnavn er også inspirert av Monroe. Brian Warner fikk sitt artist- og bandnavn, Marilyn Manson, ved å kombinere navnene til Marilyn Monroe og Charles Manson.[R 14] Norma Jean er oppkalt etter Monroes fødenavn. The Misfits er oppkalt etter Monroes siste fullførte film, Uten feste (1961). Bandets vokalist, Glenn Danzig, spilte også inn sangen «Who Killed Marilyn?» i 1981, men sangen har også blitt inkludert på flere av samlealbumene til The Misfits.
Det mest kjente kunstverket av Monroe er sannsynligvis Andy Warhols «Marilyn Diptych» fra 1962.
Monroe har ellers blitt tolket i en rekke kunstverk, inkludert Willem de Koonings «Marilyn Monroe» (1954),[54] Jean-Jacques Lebels «Taking a Real Good Peek at Marilyn's Amazing Offer: Mass Produced Like All Show Biz's Ice Cubes in the Shapes of Luscious Nudes» (1961),[55] Peter Phillips' «For Men Only, Starring MM and BB» (1961),[56] Allan D'Arcangelos «Marilyn» (1962)[57] og «Marilyn Found» (1962),[58] James Rosenquists «Marilyn Monroe, I» (1962),[59] Christos «Wrapped Magazines» (1962), Wolf Vostells «Marilyn Monroe» (de-coll/age,1962),[R 36] Mimmo Rotellas «Marilyn Monroe» (1962),[60] Nam June Paiks «Memory of the 20th Century» (1963-1994),[61] Tom Wesselmanns «Little Great American Nude # 24» (1965),[62] Richard Hamiltons «My Marilyn» (1965),[63] Salvador Dalís «Mao Monroe» (1967), Robert Indianas «The Metamorphosis of Norma Jean Mortenson» (1967),[64] Robert Rauschenbergs «Test Stone #1» (1967),[65] Ray Johnsons «Marilyn Monroes's Mother's Potato Masher» (1972/81/87),[66] Richard Lindners «Marilyn Was Here» (1976),[67] Audrey Flacks «Marilyn: Golden Girl» (1978),[68] Michael Rothensteins «Marilyn I» (1978),[69] Richard Serras «Marilyn Monroe-Greta Garbo» (1981), Keith Harings «Untitled» (1981),[70] Cindy Shermans «Untitled» (1986), Roger Shimomuras «Heroine, Hammer, Hibachi» (1987),[71] Peter Blakes «Marilyn Monroe Over a Painting No. 1» (1989–1990), «Marilyn Monroe Wall No. 2» (1990),[72] «MM Red Yellow» (1990), «M for Marilyn Monroe» og «H.O.M.A.G.E. – JJ MM RR KS» (1991), Leonid Sokovs «Marilyn and Stalin» (1990),[73] Raymond Pettibons «No Title (Happy Birthday to)» (1990-2003), Ed Paschkes «Pink Lady 2» (1993),[74] John Stezakers «Untitled» (1993),[75] Charles Fazzinos «Forever Marilyn»-serie (1998) og «Love and Kisses, Marilyn» (2008), Gina Lollobrigidas «My Friend, Marilyn Monroe» (2003) og David LaChapelles «Amanda Lepore as Andy Warhol's Marilyn (Blue)» og «Amanda Lepore as Andy Warhol's Marilyn (Red)» (2007).
Akademikeren S. Paige Baty skrev i boken American Monroe: The Making of a Body Politic (1995) at et bilde av Monroe var ideelt å reprodusere fordi hun var et lett gjenkjennelig ikon, men at hun også er et ikon fordi hun blir reprodusert.[76] Akademikeren Susan Doll argumenterte i boken Marilyn: Her Life & Legend (1991) for at Monroes bilde ofte brukes i kunsten for å vise dets kraft og fremkalle ideer omkring seksualitet, kommersialisme og utnyttelse i samfunnet.[77]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
