Amerikanskfødt gresk sopran From Wikipedia, the free encyclopedia
Maria Callas (gresk Μαρία Κάλλας, født 2. desember 1923 i New York City i USA, død 16. september 1977 i Paris) var en amerikanskfødt gresk dramatisk koloratursopran (soprano drammatico d'agilità). Selv om hennes egentlige store karriere varte relativt kort (kun 15 år), regnes hun for å være en av de mest fremstående personligheter i operaens historie.
| Maria Callas | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Maria Anna Cecilia Sofia Kalogeropoulou, Μαρία Άννα Καικιλία Σοφία 2. des. 1923[1][2][3][4]  New York[5] | ||
| Død | 16. sep. 1977[6][3][4][7] (53 år) Paris[4] | ||
| Beskjeftigelse | Operasanger | ||
| Utdannet ved | Konservatoriet i Aten George Washington Educational Campus | ||
| Ektefelle | Giovanni Battista Meneghini (1949–1959) (bryllupssted: Padre Filippini)[8] | ||
| Partner(e) | Aristoteles Onassis (1959–1968)[9] | ||
| Nasjonalitet | Hellas USA (–1966) (avslutningsårsak: relinquishment of United States nationality) | ||
| Gravlagt | Egeerhavet[10] | ||
| Medlem av | Panhellenic Musician Union | ||
| Utmerkelser | Grammy Lifetime Achievement Award (2007) Stjerne på Hollywood Walk of Fame[11][12] Kommandør av Republikken Italias fortjenstorden | ||
Maria Callas ble født som Sophia Cecelia Kalos i New York av greske foreldre (senere Maria Anna Sofia Kekilia Kalojeropoulou, gresk Μαρία Άννα Σοφία Καικιλία Καλογεροπούλου), og flyttet til Hellas sammen med sin mor og søster da hun var 13 år gammel og vokste opp der.
Callas fikk sin musikalske utdanning i Hellas og etablerte sin karriere i Italia.
Hun debuterte i Cavalleria rusticana i Athen som 15-åring, og slo igjennom på alvor i 1947 ved Arena di Verona i Amilcare Ponchiellis La Gioconda.
Callas var en stor stjerne ved La Scala i Milano og ved Metropolitan i New York. Hun ble særlig berømt for sine kreasjoner i Verdis La traviata (Violetta), Maskeballet (Amelia), Trubaduren (Leonora), Macbeth (Lady Macbeth), Cherubinis Medea, Bellinis Norma, La sonnambula (Amina), I puritani (Elvira), Il pirata (Imogene), Donizettis Lucia di Lammermoor, Anna Bolena, Poliuto (Paolina), Spontinis La Vestale (Giulia), Rossinis Il barbiere di Siviglia (Rosina), Il turco in Italia (Fiorilla), Armida og også Puccinis Tosca og Glucks Ifigenia in Tauride og Alceste.
Hun slet med krigens elendigheter og en myopi som etterlot henne nesten blind på scenen, og ble i løpet av sin karriere ombrust av en rekke skandaler og konflikter.[trenger referanse] Hun gikk fra å være overvektig til å bli en glamorøs kvinne, skjønt vekttapet kunne senere ha bidratt til hennes stemmeforfall og relativt tidlige ende på karrieren.[trenger referanse]
Pressen var særlig opptatt av Callas’ angivelige divaoppførsel, hennes antatte rivalisering med Renata Tebaldi og kjærlighetsaffæren med Aristoteles Onassis. Hun hadde et forhold til Onassis mens begge var gift. Etter at de var skilt på hver sin kant giftet Onassis seg med Jacqueline Kennedy istedet.[13]
Callas spilte inn flere plater, både med operaer og solokonserter. De mest interessante opptakene har en tendens til å være sceneopptak.[trenger referanse] EMI har gitt ut flere, blant annet Norma (1952), Medea (1953, 1958, 1959 og 1961) Macbeth, Anna Bolena, La Sonnambula (1955 og 1957), Un Ballo in Maschera. Det er også oppdaget nye opptak med Callas i Puritani, Don Carlo, Tristan und Isolde, Il Turco in Italia.
Callas kombinerte bel canto-teknikk med en glimrende skuespillerkunst.[trenger referanse] Hennes store register og stemme utmerket seg med en karakteristisk, fascinerende klang, og hun benyttet seg av den med en teknisk virtuositet som alltid var underlagt det dramatiske uttrykk.[trenger referanse] Hun var en allsidig sangerinne, med et repertoar som spant seg fra klassisk opera seria til bel canto-operaene av Donizetti, Bellini og Rossini, til Verdi, Puccini, og tidlig i karrieren også til musikkdramaene av Wagner. Hennes musikalske og dramatiske talenter gav henne kallenavnene La Divina («Den guddommelige») og «Århundrets primadonna». Hennes bidrag ble i størst grad gjenoppførelsen av flere glemte posisjoner av det eldre operarepertoaret.
Det faktum at hun ofret seg for kunstens skyld, problemer i privatlivet og muligens også vekttapet, førte til at hun fikk problemer med stemmen i begynnelsen av 1960-tallet, som med tiden ble verre, og førte til at karrieren hennes varte relativt kort (18 år) til en operasangerinne å være.[trenger referanse] I 1965 forlot hun operascenen for godt.
Hun spilte tittelrollen i filmen Medea av Pier Paolo Pasolini i 1969, og har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Callas' artistiske prestasjoner har vært så store at Leonard Bernstein beskrev henne som «Operaens bibel», og hennes innflytelse så varig at Opera News i 2006 skrev at «nesten tretti år etter hennes død er hun fremdeles definisjonen på divaen som artist – og fremdeles en av den klassiske musikks best selgende vokalister».[trenger referanse]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
