Madagaskarplanen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Madagaskarplanen (tysk: der Madagaskarplan) var en plan blant tyske nazister for å tvangsforflytte jøder fra «Det tredje riket» til den franske kolonien Madagaskar. Planen ble ført i pennen av Franz Rademacher som i 1940 avanserte til leder for jødeavdelingen ved Auswärtiges Amt, det tyske utenriksdepartementet. Blant dem som støttet ideen om deportasjon sist i 1930-årene, var Julius Streicher, Hermann Göring, Alfred Rosenberg, Hans Frank, Joachim von Ribbentrop og Hjalmar Schacht. Det ser ut som planen ble oppgitt, eller utsatt,[1] omkring 1941, da invasjonen av Sovjetunionen krevde naziregimets oppmerksomhet. Isteden ble «den endelige løsningen» iverksatt, nazistenes systematiske utslettelse av Europas jøder i holocaust.
Etter erobringen av Frankrike sommeren 1940 åpnet det seg alternativ til deportering av jødene til Polen. Madagaskar var en fransk koloni og siden århundreskiftet hadde antisemitter agitert for forflytting av jøder fra Tyskland, Frankrike, Polen, Storbritannia og Nederland til Madagaskar (andre forslag var Ecuador, Colombia og Palestina). Herbert Hagen hadde tidligere sørget for at hans medarbeider Adolf Eichmann hadde utarbeidet et notat om de utenrikspolitiske aspektene ved jødespørsmålet. I 1940 fremsto planen om et jødereservat ved Lublin som urealistisk og Madagaskar fremsto som en god løsning for nazistene.[2]
Adolf Eichmann tok initiativ overfor Himmler om å iverksette Madagaskarplanen som flere ledende nazister snakket om. Himmler ga klarsignal til innledende undersøkelser og planlegging som Eichmann og Dieter Wisliceny gjennomførte. I august 1940 sendte Eichmann medarbeidere til alle okkuperte områder for å sammenstille statistikk over den jødiske befolkningen. Eichmann sendte medarbeidere til Paris for å konferere med det franske kolonidepartementet og de kom tilbake med en rapport som skisserte at 4 millioner jøder kunne bosettes på Madagaskar.[3][4]