tysk økonom, bankier og politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Hjalmar Horace Greeley Schacht (født 22. januar 1877, død 3. juni 1970) var en tysk økonom, riksbankpresident fra 1923 til 1930 og igjen fra 1933 til 1939 og næringsminister fra 1934 til 1937.
| Hjalmar Schacht | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 22. jan. 1877[1][2][3][4] Tinglev kommune[5] | ||
| Død | 3. juni 1970[2][6][7] (93 år) München[8] | ||
| Beskjeftigelse | Samfunnsøkonom, bankier, politiker | ||
| Utdannet ved | 6 oppføringer
| ||
| Ektefelle | Manci Schacht[9] | ||
| Parti | Deutsche Demokratische Partei (1918–1926) Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1934–1943) (æresmedlem) | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Ostfriedhof | ||
| Medlem av | Deutsches Archäologisches Institut | ||
| Utmerkelser | NSDAPs partimerke i gull | ||
| Signatur | |||
 | |||
Han ble frikjent for anklager etter krigen.
Han ble født i Tinglev i Sønderjylland, da tysk, som sønn av forretningsmannen William Leonhard Ludwig Maximillian Schacht og den danske baronessen Constanze Justine Sophie von Eggers. Hans foreldre, som hadde bodd flere år i USA, ønsket å kalle ham Horace Greeley Schacht, til ære for den amerikanske journalisten Horace Greeley, men gav etter for bestemorens ønske om at han også skulle få et dansk navn, Hjalmar.
Schacht studerte medisin, filologi og statsvitenskap, før han tok doktorgraden i økonomi i 1899. Under en forretningsreise i 1905 sammen med styremedlemmer i Dresdner Bank møtte han den kjente amerikanske bankieren J.P. Morgan.
I 1916 ble han en av direktørene i Riksbanken. Han var i 1918 en av grunnleggerne av det liberale Deutsche Demokratische Partei, som han var medlem av til 1926. Hans kritikk mot beslagleggelsen av de tyske fyrstehusenes eiendom førte til at han meldte seg ut av partiet.
I 1923 ble han utnevnt til valutakommissær og senere samme år president for Riksbanken. Hans økonomiske politikk bidro til å redusere inflasjonen og stabilisere marken.
Han gikk av som riksbankpresident i 1930, men ble gjenutnevnt i 1933 etter at han i november året før, sammen med en del andre prominente finans- og næringslivsledere, hadde undertegnet en henvendelse til president Hindenburg om å utnevne Adolf Hitler til ny rikskansler, noe som også skjedde to måneder senere.
I perioden 1934 til 1937 var Schacht næringsminister og hadde ansvaret for å sikre sysselsetting og opprustning, til tross for begrensede offentlige finanser. Dette ble gjort gjennom en utstrakt lånevirksomhet (som det neppe noen gang ville ha vært mulig å tilbakebetale) og tvungen arbeidstjeneste for arbeidsløse, særlig gjennom realiseringen av den store motorveiutbyggingen. Nazistenes krise- og sysselsettingspolitikk var keynesiansk, finansiert gjennom underskudd på statsbudsjettet, og statens underskudd ble dekket av Reichsbank, som ble underlagt staten i 1933. Etter at Schacht ble direktør der i mars 1933, økte mulighetene for å lånefinansiere statens underskudd, blant annet ved stiftelsen av såkalte «MEFO-veksler», som ble innført i mai 1933. Dette var en veksel trukket på et ikke-eksisterende selskap (Metallurgische Forschungsgesellschaft), som angivelig kunne diskonteres i bankene og betales av staten etter fem år. Det ble utstedt Mefo-veksler for ca. 12 milliarder Reichsmark frem til 1938, men da de skulle innløses, viste det seg at de ikke kunne betales.[10]
Regimet fikk imidlertid hjelp av en generell konjunkturoppgang, samt at Weimarrepublikken i 1932 hadde lyktes med å få innvilget fritak fra å betale ytterligere krigserstatninger etter første verdenskrig. I 1933 sørget Schacht for å hjemkjøpe tyske obligasjoner fra USA, etter først å ha kommet med uttalelser som kunne tolkes slik at Tyskland ikke kunne eller ville innløse dem. Dette førte til at kursen på obligasjonene falt drastisk, og tyske eksportører med tilgang til amerikansk valuta kunne kjøpe dem opp til spottpris. Denne operasjonen resulterte i en avtale der rentene på den tyske gjelden ble senket.
Schacht holdt i 1935 en tale i Königsberg, der han sterkt fordømte «ulovlige» aksjoner mod jøder, tolket som et direkte svar på Julius Streichers første offentlige tale i Berlin uken før. Schacht gikk skarpt ut mot «folk som om natten heroisk tilgriser vindusruter, og kaller de som handler i jødiske butikker for landssvikere». Schacht advarte om at regjeringen alene skulle stå for alle tiltak rettet mot jøder, uten innblanding fra enkeltindivider. Han presiserte at han kun var interessert i at jøder som forretningsfolk var trygge, og at han stilte seg bak regjeringens program mot jøder i politikken og jøder på den kulturelle arena.[11]
Som økonomiminister organiserte Schacht et clearing-system. Tyskland hadde desperat behov for utenlandsk valuta, og kunne ikke avse gull til importvarer. Nå argumenterte tyskerne overfor grekerne med at Tyskland ville bli en godt marked for greske eksportvarer, som det ellers var vanskelig å få avsatt i krisetider, slik som korinter. Der ble inngått en avtale, slik at den grekse stastbanken stilte gresk valuta til rådighet for tyske importører til betaling av greske varer. Et tilsvarende beløp i tyske mark ble overført til den greske bankens konto i Berlin, men kun gyldig ved kjøp av tyske varer. Til andre formål var beløpet frosset.[12]
Da tyskerne hadde lurt grekerne inn i denne avtalen, begynte de å kjøpe opp all salgs varer i Hellas, blant annet tobakk, som de solgte videre til USA, England og andre for gull. Da tyskerne betalte grekerne med praktisk talt verdiløse, frosne mark, kunne de overby andre nasjoner. Først ved utløpet av første termin oppdaget grekerne at tyskerne skyldte dem millioner av Reichsmark, som grekerne ikke kunne få, unntatt i form av tyske varer. Den fastsatte kursen for mark var i utgangspunktet også ugunstig for grekerne, som nå forsøkte å stanse kreditten, men var under press både fra den tyske regjering og de greske produsentene, som var godt fornøyd med å få gode priser for varene sine. Handelsbalansen forverret seg dermed måned for måned, og med så store beløp låst i Berlin, var de tvunget til at kjøpe alt maskineri fra Tyskland for i det minste å få noe igjen for pengene. Tyskerne visste at grekerne satt i saksen, og overpriset dermed maskinene de solgte til dem. Slik fikk tyskerne det mangedobbelte tilbake av den overprisen de hadde betalt for greske varer. Gresk økonomi ble bortimot strupt, og greske statsøkonomer tryglet vestmaktene om hjelp, men ingenting skjedde. Alexander Barmine, som var sovjetisk chargé d'affaires i Athen, ba politbyrået om å overta Hellas' eksport. Russerne kunne betale med kontanter eller hvete, som Hellas hadde stort behov for. Men ingenting skjedde da heller, for i januar 1937 hadde Stalin planer om å alliere seg med Hitler.[13]
Schacht var en personlig venn av sir Montagu Norman, sjefen for Bank of England[14] og medlem av Anglo-German Fellowship. Han trakk seg som næringsminister, fordi han var uenig i Hitlers økonomiske politikk og de omfattende militærutgiftene som Schacht mente kunne føre til økonomisk sammenbrudd. Dette fordi det offentlige pengeforbruket skapte en etterspørsel det ikke ble produsert nok varer til å møte. I tillegg trakk han seg etter konflikter med Hermann Göring. På grunn av sin kritikk mot Hitler ble han avsatt som næringsminister 26. november 1937, men gjenutnevnt som riksbanksjef. Denne stillingen innehadde han frem til 1939. Deretter var han minister uten portefølje i regjeringen, med lønn som riksbanksjef til han ble endelig avsatt i januar 1943.
I 1944 ble han arrestert som medansvarlig for 20. juli-attentatet mot Hitler, og satt frem til krigens slutt i konsentrasjonsleirene Ravensbrück, Flossenbürg og Dachau.
Etter krigen ble Schacht arrestert av allierte og tiltalt ved Nürnbergprosessen, hvor han ble frikjent. Senere ble han imidlertid satt under tiltale av tyske myndigheter og i 1947 idømt åtte års tvangsarbeid. Men anken hans ble tatt til følge, og dommen frafalt i 1948.[15]
I 1953 grunnla han banken Deutsche Außenhandelsbank Schacht und Co., som han ledet til 1963. Han var også aktiv som økonomisk rådgiver for utviklingsland. I 1965 var han en av grunnleggerne av Aktionsgemeinschaft Unabhängiger Deutscher, som i 1980 gikk opp i partiet De grønne.
Schacht skrev tre bøker i løpet av sitt liv. Han var frimurer i losjen Urania zur Unsterblichkeit,[16][17] og i 1914 tok han i en frimurerpublikasjon avstand fra nasjonalisme.
I 1903 giftet han seg med Luise Sowa, og fikk to barn med henne. Paret ble skilt i 1938, siden Luise bekjente seg til nasjonalsosialismen mens Schacht i stigende grad kom i konflikt med Hitler.[18] I 1940 døde Luise, og i 1941 giftet Schacht seg med den 30 år yngre Manci Vogel. De fikk to døtre sammen.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
