tysk politiker og krigsforbryter From Wikipedia, the free encyclopedia
Julius Streicher (født 12. februar 1885 i Fleinhausen i Bayern, Tyskland, død 16. oktober 1946 i Nürnberg) var en nasjonalsosialistisk propagandist og politiker i Det tredje rike. Han var kjent som en av de sterkeste antisemittene i NSDAP.
| Julius Streicher | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. feb. 1885[1][2][3][4] Fleinhausen[5] | ||
| Død | 16. okt. 1946[6][1][2][3] (61 år) Nürnberg[7] Nürnberg fengsel[8] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, journalist, forlegger, redaktør | ||
| Embete |
| ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1921–1945)[9] Deutschsozialistische Partei (1920–) | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Wenzbach[10] | ||
| Medlem av | Deutschvölkischer Schutz- und Trutzbund (1919–) Riksdagen (1933–1945)[9] | ||
| Utmerkelser | Jernkorset Blodordenen | ||
| Signatur | |||
 | |||
Han ble etter krigen dømt til døden og henrettet for forbrytelser mot menneskeheten.
Streicher ble født utenfor ekteskap i Fleinhausen i Oberbayern, som det niende barnet til en lærer ved stedets katolske barneskole. Man vet lite om hans ungdomsår. Men likesom sin far og flere av sine søsken ble han lærer. I 1905 ble han assistentlærer i folkeskolen i Mindelheim og hadde stadige sammenstøt med den lokale sogneprest. På dette tidspunkt hadde han vendt ryggen til den katolske tro.
På skolen ble han av sine kolleger oppfattet som nokså aggressiv og vilkårlig i sin fremferd. I 1909 fant han det best å forlate stedet. Han dro til Nürnberg og ble lærer der. Der skulle han med få avbrudd forbli det meste av sitt liv.
Han utviklet sine evner som offentlig taler som medlem av et antiklerikalt parti rett før utbruddet av første verdenskrig. Han ble en dyktig folketaler med stor evne til å rive med sine tilhørere. På denne tiden inngikk han også ekteskap og stiftet familie.
Under første verdenskrig gjorde han frivillig tjeneste i ett år og oppførte seg så dårlig at det ble skrevet inn i soldatboken hans at han aldri måtte få en stilling i hæren. Men han manglet ikke personlig mot. Han ble dekorert med Jernkorset av andre klasse i 1914, ble løytnant i 1917 og fikk Jernkorset av første klasse i Frankrike i 1918. Kort tid etter det tyske sammenbrudd i november 1918 dro han tilbake til Nürnberg og til læreryrket og videreutviklet sitt politiske engasjement.
Etter krigen fremstod Streicher snart som innbitt jødehater. Det er noe uavklart hvordan han utviklet sin sterke antisemittisme, men det var på den tid sterke diskusjoner i Tyskland om jødenes skyld for nederlaget under første verdenskrig. Det er kjent at han også var blitt sterkt påvirket av et i samtiden kjent antisemittisk verk, Theodor Fritschs Handbuch der Judenfrage (Håndbok om jødespørsmålet). Mot slutten av 1919 var Fritsch et sentralt tema i Streichers folketaler.
I 1919 var Streicher med på å grunnlegge Nürnbergavdelingen av Det tysksosialistiske parti (Deutschsozialistische Partei, forkortet DSP), et parti som i stor grad var basert på antisemittisme som bærende idé. Kort tid etter grunnla han partiets avis, Der Deutsche Sozialist. Med denne avisen begynte Streichers karriere som skrivende nasjonalist og antisemitt.
DSP ble ikke særlig stort, og i 1922 oppløste det seg selv på kontroversielt vis, og i likhet med de fleste av dets medlemmer meldte Streicher seg inn i det nystartede NSDAP. Streicher var blitt kjent med Adolf Hitler i Bürgerbräukeller i München.
I 1923 deltok Streicher i ølkjellerkuppet, der han var med på å lede demonstrasjonen som endte i blodsutgytelser og arrestasjoner. Streicher ble dømt til fengselsstraff og sonte i én måned i Landsberg fengsel. Deltakelsen under Hitlers kuppforsøk førte også til at han ble suspendert fra sin skoletjeneste, skjønt han fikk oppebære to tredjedelers pensjon.
Han stilte til valg til lokalpolitiske embeder, ble valgt og ble stadig vekk kastet ut under møtene, noen ganger ført ut av politiet. Han la seg til og med ut med andre nazister i området. Hans virksomhet omfattet i det øvrige stadige anmeldelser av og rettssaker mot jøder.
I 1925 ble han Gauleiter for Mittelfranken. Han utøvde gjerne sine partiembeder med et fast grep om en ridepisk. Han hadde også rang som Obergruppenführer i SA. Han gikk svært skarpt til verks mot jøder og borgerlige politiske motstandere i Franken.
På skolen fikk han stadig større problemer med å fungere som lærer, og han insisterte blant annet på at elevene skulle hilse ham med «Heil Hitler», lenge før dette ble en allment brukt hilsen i Tyskland. Mellom 1929 og 1932 satt han i den lovgivende forsamlingen i Bayern som representant for NSDAP fra Franken.
20. april 1923, på Hitlers 34-årsdag, utkom første nummer av tidsskriftet Der Stürmer[11] («Stormeren» eller «Stormangriperen»). Dette ble etter hvert kjent som Tysklands mest voldsorienterte, antisemittiske tidsskrift. I tillegg til spredning av grov propaganda mot jødene og alle og enhver som han anså for å være i ledtog med jødene, var tidsskriftet ett av Streichers redskaper for organisering av pogromer og boikott av jødiske virksomheter.
Fra 1927 var slagordet Die Juden sind unser Unglück («jødene er vår ulykke») alltid å finne på tittelbladet. Utsagnet stammer fra den tyske historikeren Heinrich von Treitschke. Bladet var fullt av historier om alt han mente jøder stod bak, fra ritualmord til pornografi. Blant påstandene var at jøder sto bak «Hindenburg»-ulykken i 1937, og at Jesus ikke var jøde. I 1938 nådde Der Stürmer sin opplagstopp på bortimot en halv million eksemplarer. Den trykket også voldsomt antisemittiske leserbrev.
Hver uke offentliggjorde ukebladet med triumf lister over arresterte jøder som angivelig hadde forbrutt seg mot de nye raselovene. Det innløp inntil 700 leserbrev om dagen[trenger referanse] ofte med angiveri av jøder og andre, og strømmen var så sterk at Gestapo hadde problemer med å gjennomarbeide alt dette.[trenger referanse]
Hovedhensikten med Der Stürmer var å innskjerpe kampen mot jødene. Men i den forbindelse ble propagandaen utvidet til å ramme enhver samfunnsmessig størrelse som stod nazismen imot på en eller annen måte. Argumentet var gjerne at jødene og (X) var to alen av samme stykke, at (X) i virkeligheten var et fordekt jødisk prosjekt, en del av verdensjødedommen. De sammenligninger og/eller allianser det ble tegnet bilde av, favnet bredt. De fleste samfunnsonder, som organisert kriminalitet, utbytting av fattige og pornografi, hadde ifølge Streicher jødiske bakmenn. Men «verdensjødedommen» gikk langt videre ifølge Streichers ukeblad: Kapitalismen, kommunismen (bolsjevismen), katolisismen og verdensjødedommen var i grunnen forskjellige sider av det samme prosjekt.
Som Gauleiter tok Streicher imot Marie Hamsun på hennes opplesningsturnéer i krigstidens Tyskland, og hun skrev etterpå, da det gikk rykter om at han var arrestert: «J.S. er i full vigør, sterk og brutal, den riktige mann, på den riktige plass.» Streicher overvar opplesningen hennes og ga henne deretter en blomsterbukett.[12]
Hitler selv skal ha vært en trofast leser, og siste nummer av Stürmer kom i salg så sent som 2. februar 1945.[13] Den amerikanske avisen The Daily Stormer har tatt navn etter Stürmer.[14]
Fra 1936 utgav forlaget Stürmer-Verlag antisemittiske barnebøker, som regel (eller alltid) forfattet av Elvira Bauer. Angivelig var opplaget for hver utgivelse 100.000:
I januar 1933 ble Streicher valgt inn i Reichstag (riksdagen) som NSDAP-representant for Thüringen. Samtidig ble han leder for Sentralkomitéen for motarbeidelse av jødiske overgrepshistorier og boikotter. I 1934 ble han utnevnt til SS-Gruppenführer (tilsvarende generalløytnant). Han ble svært velstående etter at han overtok jødisk-eide eiendommer i sitt Gau (distrikt).
1. april 1933 ledet han en omfattende boikott av jødiske forretninger, og i 1935 talte han varmt for Nürnberglovene, som begrenset jøders rettigheter. 10. november 1938, dagen etter Krystallnatten, talte han offentlig om nødvendigheten av en nasjonal pogrom, og 10. august 1939 oppfordret han offentlig til ødeleggelse av synagogen i Nürnberg. Streicher ble regnet som brutal, voldelig og sadistisk. Han var kjent for å gå rundt med en ridepisk og skal ha nytt å slå fanger i vitners nærvær, noe han blant annet skal ha gjort under et besøk i fengselet i Nürnberg.
Hermann Göring hevdet at Stricher hadde voldtatt politiske fanger,[16] og han ble en rekke ganger saksøkt for injurier. Hans antisemittiske propaganda hadde ofte et pornografisk preg. Han møtte alle angrep med uforsonlighet, men ble forsvart av Hitler på bakgrunn av sin lange fartstid i partiet og kompromissløse antisemittisme. Det er enighet blant historikere om at Streichers fremferd og omdømme skremte bort mange moderate og konservative som ellers ville latt seg lokke av nasjonalsosialismen.
Hermann Göring la Stürmer for hat etter at det offentliggjorde en historie om at hans datter Edda skulle ha blitt til etter kunstig inseminasjon. Göring fikk iverksatt en etterforskning av Streicher som avslørte at denne hadde en affære gående med sin mye yngre sekretær Adele Tappe, som han senere giftet seg med etter å ha forlatt sin første kone, Kunigunde. I mars 1940 ble Streicher suspendert fra redaktørstillingen, og erstattet med sin mangeårige medarbeider Karl Holz. Streicher fikk beholde posten som Gauleiter, men var dypt skuffet over Hitler og sverget at han aldri ville ta på seg partiuniformen igjen. Sønnen Lothar Streicher (f. 1915)[17] fortalte at faren planla å ta en prat med Hitler om saken når krigen var over, «som mann til mann». Imidlertid så Hitler og Streicher aldri hverandre igjen, og Hitler slet med skyldfølelse for dette, men sendte et oljemaleri i gave og et hjertelig brev til Streichers 60-årsdag i februar 1945.[18] Det var hans innblanding som sørget for at Streicher ble sittende som Gauleiter, men Streicher trakk seg tilbake til sin eiendom Pleikershof[19] ved Nürnberg.[20]
Hitler arbeidet alltid for å få gjeninnsatt Streicher etter suspensjonen, og folk undret seg over forholdet mellom de to mennene. Streichers sønn Lothar mente at ingen i partiet hadde stått Hitler like nært som faren. Det var snakk om gjensidig respekt og beundring, men Streicher var misfornøyd med Hitlers «ubesluttsomhet», et karaktertrekk som Streiker oppfattet som «østerriksk».[21] 16. juli 1941 besøkte far og sønn ghettoen i Zamosc. Lothar noterte i dagboken sin: «Inntrykkene var svært sterke...Jødene forteller oss at det var knapt bedre for dem før krigen. Fattigdommen, lidelsen og skitten er ubeskrivelig...Det finnes bare en løsning på jødeproblemet...utryddelse!»[22]
Streicher ble avsatt fra alle partiverv og funnet uegnet til verv som innebar personledelse. Det var ikke bare Göring-saken som utløste hans fall. Over hele linjen ble han kritisert sønder og sammen. Han ble kritisert for en tøylesløs aggresjon som også gikk ut over Gauleiter-kolleger, han blandet sammen politiske og personlige ambisjoner, hans påtrengende interesse for kvinner var også merkbar for offentligheten, og man klandret hans personlige havesyke og selvbetjeningsmentalitet. Bosatt utenfor Nürnberg (han ble forbudt å besøke byen) fortsatte han sitt arbeid med Der Stürmer omtrent som før. Hitler hadde uttrykkelig sørget for at han skulle få beholde ukebladet som fikk utkomme i et opplag på 300.000.[trenger referanse] I krigsårene sendte Streicher-fans ham diverse fotografier av henrettelser og andre redselsgjerninger mot jøder.[trenger referanse] Den 6. januar 1944 skrev han i Der Stürmer at utviklingen viste at det var mulig at Europa kunne bli «jødefritt».[trenger referanse]
Ved Nürnbergprosessen sto Streicher tiltalt for å skrive og publisere «dødspropaganda», begrunnet med at hans antisemittiske artikler bidro til å styrke jødehatet på en tid da det pågikk massedrap på jøder.
Han ble også tiltalt for å ha konspirert til å drive aggressiv krigføring, men ble frikjent for dette fordi han ikke hadde noen andel i invasjonsplaner, eller noen gang var militærrådgiver for Hitler. Derimot ble han funnet skyldig i fire anklagepunkter, samtlige gjaldt «forbrytelser mot menneskeheten», og dømt til døden. 16. oktober 1946 ble han hengt i fengselet i Nürnberg.
På vei opp trappen til galgen ropte Streicher «Heil Hitler!» Fra skafottet skal han ha ropt: «Bolsjevikene kommer snart til å henge dere alle. Purim! Purim 1946! Nå bærer det til Gud.»[23] Purim er imidlertid en jødisk vårfest til minne om henrettelsen av Haman, en bibelsk sagnskikkelse som forfulgte jødene og beskrives i Esters bok. Vårfesten purim sammenfalt på ingen måte med oktoberdagen da Streicher ble henrettet.[24] Amerikanske jøder hadde diskutert hvilken mening det ga å fortsette å feire purim etter holocaust; men da Streicher påkalte høytiden fra galgen, fikk purim heller nytt liv. Det ble hevdet at bøddelen med overlegg forkludret hengningen for å plage Streicher, noe som dermed ga ham anledning til å ytre seg fra skafottet slik han gjorde.[25]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
