amerikansk politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Lyndon Baines Johnson, også kalt LBJ, (født 27. august 1908 i Stonewall i Texas i USA, død 22. januar 1973 samme sted) var en amerikansk politiker og representerte det demokratiske partiet. Han var visepresident i USA under John F. Kennedy fra 20. januar 1961 til 22. november 1963. Han ble USAs 36. president etter mordet på Kennedy.
| Lyndon B. Johnson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Lyndon Baines Johnson 27. aug. 1908[1][2][3][4]  Stonewall[5] | ||
| Død | 22. jan. 1973[1][2][4][6] (64 år) Stonewall (Texas White House) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, lærer (1928–1931), rancheier, statsmann | ||
| Utdannet ved | Texas State University (–1930)[7] Georgetown University Law Center Junction School (1912) | ||
| Ektefelle | Lady Bird Johnson (1934–1973) (avslutningsårsak: personens død, bryllupssted: St. Mark's Episcopal Church)[8] | ||
| Far | Samuel Ealy Johnson | ||
| Mor | Rebekah Baines Johnson[9] | ||
| Søsken | Sam Houston Johnson | ||
| Barn | Lynda Bird Johnson Robb Luci Baines Johnson | ||
| Parti | Det demokratiske parti | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | grave of Lyndon B. Johnson (1973–) | ||
| Medlem av | American Legion Veterans of Foreign Wars | ||
| Utmerkelser | 7 oppføringer
Presidentens frihetsmedalje
Silver Star Lasker-Bloomberg Public Service Award (1965)[10] Honorary doctor of the Florida Atlantic University (1964)[11] American Campaign Medal[12] Asiatic-Pacific Campaign Medal[12] World War II Victory Medal[12] | ||
| USAs 36. president | |||
| 22. november 1963 – 20. januar 1969 | |||
| Visepresident | Hubert H. Humphrey | ||
| Forgjenger | John F. Kennedy | ||
| Etterfølger | Richard M. Nixon | ||
| USAs 37. visepresident | |||
| 20. januar 1961 – 22. november 1963 | |||
| President | John F. Kennedy | ||
| Forgjenger | Richard Nixon | ||
| Etterfølger | Hubert Humphrey | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Han ble valgt inn i Kongressen i 1937. I 1941 stilte han til valg i Senatet, mot den sittende guvernøren i Texas, W. Lee "Pappy" O'Daniel, men tapte i et kontroversielt[trenger referanse] valg. Han prøvde seg igjen i 1948, og vant i nok et kontroversielt valg.[13] I 1953 ble han valgt til minoritetsleder i Senatet. I 1954 ble han gjenvalgt, og siden Demokratene fikk flertall, ble han majoritetsleder.
I 1960 stilte han som presidentkandidat i primærvalget, men ble slått av John F. Kennedy. Kennedy nominerte Johnson til visepresident, og sammen slo de såvidt Richard M. Nixon og Henry Cabot Lodge jr. i presidentvalget i november.
Johnson avla presidenteden om bord på Air Force One i Dallas etter at det ble bekreftet at Kennedy var død. I 1964 ble han valgt til president med en solid margin på 61 prosent av stemmene mot Barry Goldwater.
1960-tallet var preget av frykten for atomkrig i USA, og president Johnson var meget avansert i sine valgkampstrategier med utstrakt bruk av svært negativ PR mot den republikanske motkandidaten Barry Goldwater. I 1964 brakte Johnson negativ PR til nye høyder ved å bruke Goldwaters uttalelser mot ham i TV-reklamer. Johnson avviste likevel, i siste øyeblikk, å sende en reklame som viste Ku Klux Klan-medlemmer i ferd med å brenne kors, mens de uttaler støtte til Goldwaters kandidatur.[14] Goldwater gjorde det også klart at han ikke ønsket klanens støtte.[15] Den ikke-viste reklamen dukker opp i en episode av serien Mad Men.[16] Johnson fremmet også sitt eget budskap, blant annet i en TV-reklame som pekte på «The Great Society» og opphevelsen av raseskillet i Sørstatene i 1964. Goldwater selv var mer konservativ, med støtte fra TV-kjendiser som Dean Martin.[17]
Johnson stilte ikke til gjenvalg i 1968. I en tale til nasjonen 31. mars samme år, erklærte han at bombeangrepene mot Nord-Vietnam ville bli innstilt, og at han hverken ville forsøke eller godta gjenvalg til president. Hans presidentperiode sluttet i januar 1969. I senere intervjuer og i sine erindringer fremstår han som en mann plaget av Vietnamkrigen og hvordan den ble håndtert.[18]
Johnsons presidentperiode og ettermælet hans skulle bli sterkt preget av Vietnamkrigen. Han er også kjent for innføring av nye og vidtgående sosiale reformer gjennom det såkalte «Great Society»-programmet. Han hadde vært historiens yngste senatsleder fra 1954 til 1961 og var godt kjent med arbeidsprosessene. Tross all sin fine retorikk hadde John F. Kennedy oppnådd lite innenrikspolitisk. Både hans lovede borgerrettighetslov og skattereduksjon ble blokkert av kongressen, mens Johnson som president fikk begge deler fremlagt innen en måned og vedtatt på nyåret. Bare i 1965 fikk Johnson 80 lovforslag vedtatt. Som han sa: «Uansett hva som ellers kan sies om meg, så forstår jeg meg på makt. Jeg vet hvor jeg skal finne den, og hvordan jeg skal bruke den».[19]
En gang en avstemning ikke gikk slik Johnson ønsket, reiste han seg og ropte til senator Allen Frear fra Delaware: «Gjør om stemmen din, Allen!» Da Frear ikke etterkom dette, ropte Johnson så det gjallet: «Gjør om stemmen din, Allen!» Frear endret da sin avlagte stemme.[20]
LBJs viktigste ettermæle er knyttet til at han presset gjennom stemmerettsloven for afroamerikanske velgere i 1965. Da hans rådgivere ba ham unngå slike lovforslag som kom til å provosere kongressens sørstatspolitikere, svarte han: «Men hva er presidentjobben til for da!?» Han innførte helseforsikring til eldre (Medicare, som verdsettes også av republikanere) og helseforsikring for fattige (Medicaid), 60 utdanningslover, matkuponger til å avhjelpe akutt nød, samt miljøvernlover. Skjønte han at et kongressmedlem trengte overtalelse for å stemme som Johnson ønsket, ga han ham «LBJ-behandlingen», som bestod i at vedkommende fikk et innledende klapp på skulderen og deretter ble hanket inn etter jakkeslaget, samtidig som Johnson hamret pekefingeren inn i personens skjortebryst. Fingeren hamret hardere og hardere til det kom et ja. Da fikk vedkommende en klem. Kom det ikke noe ja, lente Johnson seg frem og truet lavmælt med noe. Med sjarm, kompromisser og rått press satte han dagsorden, slik at USA i dag er mer preget av Lyndon B. Johnson enn av noen annen president i etterkrigstiden.[21]
Lyndon B. Johnson ble den første amerikanske presidenten som ble advart om global oppvarming og fare for klimaendringer. I 1964 ble presidenten advarte hans vitenskapsrådgivere om at utslipp fra forbrenning av fossilt brennstoff kunne føre til global oppvarming og påfølgende klimaendringer. [22]
Han døde 22. januar 1973 av hjerteinfarkt. To dager senere ble han den siste president i det 20. århundre som fikk en statlig begravelse. I 1980 fikk han Presidentens frihetsmedalje posthumt av Jimmy Carter.
Som visepresident i Kennedys regjering kom Johnson til Oslo den 10. september 1963 på offisielt besøk til Norge. «Den dummeste kongen jeg har møtt noengang,» sa han om kong Olav.[23] 25. april 1968 møttes de igjen, da kong Olav var æresgjest i en offisiell statsmiddag i Det hvite hus.[24]
Johnson yndlingssitat fra Bibelen var Esaias 1:18:[25] «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren; om eders synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.»[26]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
